Hvor lenge varer sorgen?

[AnonymBruker]

For åtte år siden mistet jeg faren min. Brått og uventet. Dagen han døde og dagen før har alltid vært vanskelige. Vi var til stede alle sammen da han datt sammen fordi hjertet stanset. Det var et døgn fylt av frykt og svinnende håp. Vi fikk beskjed om at det bare var en vei ut, enten raskt eller langsomt. Skulle han våkne ville hjernen hans vært så skadet at han ikke kunne klart seg selv, han ville vært helt avhengig av andre og måtte bodd på sykehjem den tiden han hadde igjen. Nyrene hans var blitt skadet, men han ville ikke blitt prioritert til dialyse, og nyresvikten ville komme til å ta livet av han.

 

Han var en viktig person i livet mitt. Vi hadde et turbulent forhold i mange år, og hans handlinger og hvordan han behandlet meg var også med på å gjøre meg syk. Men han var en viktig person, hans anerkjennelse var viktig for meg. Sorgen har vært vanskelig, forholdet vårt var for preget av mange forskjellige følelser. Da han døde var jeg allerede alvorlig psykisk syk, noe som sikkert har gjort at sorgen min har vært "forsinket".

 

På denne tiden ville han blitt 70. Jeg klarer ikke la være å tenke på det. Hvordan hadde han villet feire dagen? Ville de pene tingene som ble sagt i begravelsen blitt sagt ansikt til ansikt? Hadde han fått vite hva søsknene syntes om han? Han følte seg så underlegen og mislykket, men i begravelsen kom det frem at de faktisk så opp til han for hvordan han hadde taklet de utfordringene livet hadde gitt han. Han var ikke "vellykket", men kom seg gjennom alvorlig sykdom og mye annet som ikke hvem som helst hadde fått til. Hvorfor var det ingen som sa det til han da han levde? Jeg ble sint på tanter og onkler, hva var vitsen med å vente med rosen til han ikke lenger kunne høre den og ha glede av den?

 

Nå skal jeg snart i begravelsen til moren til en venninne. Jeg har aldri møtt henne, men vil ikke at venninnen min skal måtte gå alene. At hennes mor er død og begravelsen har også fått opp mange følelser hos meg. Jeg sliter. Mannen forstår ikke hva som er i veien. Han er syk nå, feber og muskelsmerter, og orker ikke høre om pappa og mitt savn.

 

Når kan jeg gå et helt år uten at sorgen innhenter meg? Når kan jeg minnes med et smil, uten samtidig å føle for å gråte meg i søvn hver kveld? Når kan bursdagen hans komme uten at jeg er trist, sårbar, nærtagende og har lett for å gråte noen uker?

 

Og hva når mamma dør? Det kommer jo til å skje det også. Den tanken har dukket opp, nå som venninnen min har mistet sin mor. Faren hennes har vært død i flere år, så nå er hun foreldreløs. Og nærmer seg 60. Hun er nærmere min mor i alder enn meg, men det er en sterk påminnelse om at døden innhenter oss alle, også foreldre. Jeg er trist, lei meg og redd. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve videre når min mor en gang dør.

 

Dette har vært et tøft år for meg. Jeg var alvorlig syk, døde nesten selv. Og det var ingen selvfølge at jeg skulle bli like frisk og komme fra det uten varige mèn. Heldigvis gjorde jeg det, men det har også satt en støkk i meg. Kan jeg dø? Det har tatt litt tid før det har gått opp for meg hvor syk jeg var, hvor nære på det faktisk var at jeg ikke fikk oppleve vår første bryllupsdag, at mannen min hadde vært enkemann.

 

Takk for at du leste.

Anonymous poster hash: 1c3d4...6a7

[Petalouda]

Sorgen blir aldri borte. Det er et fint dikt der ute et sted som sier noe om at sorgen går i sirkler rundt deg, og noen ganger er den nærme deg, andre ganger litt lenger unna, men den vil alltid være der. Stor klem til deg <3