Egoistisk av meg?

[AnonymBruker]

Min bestefar ble veldig brått veldig syk, og plutselig ble han kjempesyk, og nå er det ikke mange dager før han forlater jorden og til paradiset, for er det noen som fortjener å gå fra helvette (han lever i et slik han har det nå med sterke smerter, og mye problemer) å til paradiset, så er det han. han fortjener kun det beste.

 

Jeg vil jo så klart ikke minste min kjære bestefar som alltid har vært verdens beste. Men det å se han slik han har det nå, smertene, psykiske plagene, sengeliggende uten mulighet til en gang å klare å sitte oppreist i en stol, ikke en gang i senga mange minuttene om gangen, og da bare svak sittestilling. sover masse, og vanskelig å høre hva han sier. Jeg unner han ikke dette, og nå håper jeg bare at han får slippe snart. Han nekter noe behandling, da han er såppas gammel, og ikke vil bli frisk likevell, noe alle støtter han i.

 

Men er det egoistisk av meg og tenke slik tenker dere? jeg vil jo så klart ikke miste han. Men vil heller at han skal få slippe nå når det er så ille som det er, og han bare venter på å dø liksom.

 

Finnes det i heletatt noen som mener dette er feil av meg å tenke og mene? 

Anonymous poster hash: 41e4b...4fd

[Høna79]

Nei, dette er ikke feil av deg å tenke. Mistet selv begge mine foreldre i uhelbredelig sykdom for et par år siden.

Vi visste etterhvert at de kom til å dø av sykdommen, og på slutten hadde de det ikke godt.

Det å tenke at det nå er greit at din bestefar slipper å lide mer, er en del av sorgprosessen. Det betyr at selv om du selv kanskje helst vil ha ham der til evig tid, så har du akseptert at han er så syk at han kommer til å dø.

Å akseptere dette, og til og med å tørre å snakke med andre pårørende om det, er en del av din sorgprosess.

Men å si det til den døende derimot, synes jeg ikke er greit. Ovenfor han må man bare være så støttende man kan, og være der. En stilltiende aksept for at man forstår at han ikke ønsker mer behandling er noe annet enn å si dette rett ut til den døende.

Føler med deg, det er antakelig en tung tid du har foran deg. Nå gjelder det å støtte ham og være til stede så mye som du orker, uten at du selv kjører deg helt i kjelleren. Vi skal alle dø før eller senere, til og med de mest fantastiske personene unnslipper ikke. Dessverre.

Vil bare gi deg en klem også.

[AnonymBruker]

takk for mange gode ord. jeg trur nok at jeg har akseptert at han skal dø, fordi jeg sitter litt smålig uberørt, joda, jeg har vondt i magen, og en enorm klump i halsen, og redd for å miste han. Men jeg er realativt rolig. Husker jeg knakk sammen den ene dagen jeg skjønte at nå gikk det bare ei vei, og at det ville gå på bare noen uker. Men etter det så har jeg begynt å tenkt, og tenkt slik at det er best for han å dø. Og jeg har ikke grått siden da. Det er liksom på en måte greit, selv om det er veldig vanskelig. Snakker med mamma litt om dette uten å gråte eller virke veldig berørt. Jeg har også sagt at mamma må bare ringe meg når som helst så kommer jeg å hjelper til å passer de minste eller hva de trenger hjelp til liksom. Bare ikke ring meg mens jeg er på skolen, fordi da får jeg ikke gjort noe, Jeg kjører buss til skolen, og bor i skogen, så jeg kommer meg uansett ikke hjem før skolen er ferdig. Så derfor respekterer de at jeg ikke vil vite noe før jeg kommer hjem om han dør mens jeg er på skolen. Fordi jeg ikke vet helt sikkert hvordan jeg vil reagere når jeg får beskjeden om at han er død. Må innrømme at jeg gruer meg til å få den beskjeden, jeg er redd for hvordan jeg reagerer, og lovet å passe ungene om det skjer på natta, da drar jeg hjem til mamma, og mamma og pappa drar til bestefar, også sitter jeg hos barna og tar meg av de. Og derfor er jeg redd for reaksjonen min. jeg må være i stand til å passe de, å være der for de, det er en ungdom (som klarer seg selv, men vil alltid være greit å ha en voksenperson ved siden av seg selv om en normalt vil klare seg selv), også en i midten av barneskolen med en sykdom som ingen aner hvordan vil reagere. Så det kan gå begge veier.

 

men håper at jeg ikke får en voldsom reaksjon, og at jeg klarer meg greit. Men det kommer ann på dagsformen pga mine psykiske plager. 

 

takk for klemmen. det gjorde godt

 

TS

Anonymous poster hash: 41e4b...4fd

[AnonymBruker]

 

takk for mange gode ord. jeg trur nok at jeg har akseptert at han skal dø, fordi jeg sitter litt smålig uberørt, joda, jeg har vondt i magen, og en enorm klump i halsen, og redd for å miste han. Men jeg er realativt rolig. Husker jeg knakk sammen den ene dagen jeg skjønte at nå gikk det bare ei vei, og at det ville gå på bare noen uker. Men etter det så har jeg begynt å tenkt, og tenkt slik at det er best for han å dø. Og jeg har ikke grått siden da. Det er liksom på en måte greit, selv om det er veldig vanskelig. Snakker med mamma litt om dette uten å gråte eller virke veldig berørt. Jeg har også sagt at mamma må bare ringe meg når som helst så kommer jeg å hjelper til å passer de minste eller hva de trenger hjelp til liksom. Bare ikke ring meg mens jeg er på skolen, fordi da får jeg ikke gjort noe, Jeg kjører buss til skolen, og bor i skogen, så jeg kommer meg uansett ikke hjem før skolen er ferdig. Så derfor respekterer de at jeg ikke vil vite noe før jeg kommer hjem om han dør mens jeg er på skolen. Fordi jeg ikke vet helt sikkert hvordan jeg vil reagere når jeg får beskjeden om at han er død. Må innrømme at jeg gruer meg til å få den beskjeden, jeg er redd for hvordan jeg reagerer, og lovet å passe ungene om det skjer på natta, da drar jeg hjem til mamma, og mamma og pappa drar til bestefar, også sitter jeg hos barna og tar meg av de. Og derfor er jeg redd for reaksjonen min. jeg må være i stand til å passe de, å være der for de, det er en ungdom (som klarer seg selv, men vil alltid være greit å ha en voksenperson ved siden av seg selv om en normalt vil klare seg selv), også en i midten av barneskolen med en sykdom som ingen aner hvordan vil reagere. Så det kan gå begge veier.

 

men håper at jeg ikke får en voldsom reaksjon, og at jeg klarer meg greit. Men det kommer ann på dagsformen pga mine psykiske plager. 

 

takk for klemmen. det gjorde godt

 

TS

Anonymous poster hash: 41e4b...4fd

 

Har det akkurat sånn som deg. Vi var å besøkte oldemor på sykehuset for en mnd tid siden og hun så ikke frisk ut. Dessverre. I forrige uke døde hun.

Jeg tar tapet ekstremt tungt, men viser det ikke. Jeg tror jeg er redd for å gråte foran andre. Samtidig er det på en måte en "ulovlig" følelse å ikke gråte. Jeg har ikke grått enda og føler meg slem pga det. Men den kommer i begravelsen, det er jeg rimelig sikker på. Det har ikke gått opp for meg enda at hun er død, og det gjør så inderlig vondt. Jeg føler bare at jeg vil dø selv, for jeg vet ikke om jeg klarer å takle den første julen. Første påsken. Alle høytidene hvor jeg vet hun ikke vil være der. Jeg tror tårene kommer når hun begraves, pga vissheten om at hun ligger i kisten og aldri kommer tilbake. 

 

Samtidig sier jeg som deg at det er godt for den døde å få slippe med smerter osv.. Det er greit. Kondolerer så mye til deg!

Godt for meg at det også finnes andre her på KG i samme situasjon eller tilnærmet lik. Godt å vite at man ikke er alene om å dele sorg. 

Anonymous poster hash: 8dc17...a77

[AnonymBruker]

takk for gode ord, og at det ikke er bare meg som sliter med følelsene og vite om hva som er greit og ikke på en måte. jeg sliter også med å vise følelser. blir ofte stein i ansiktet og kroppen, og gruer meg til begravelse når den en gang blir, fordi jeg er redd for å begynne å grine. hater å grine foran andre. har det med å isolere meg når ting blir for tøft og vanskelig. 

 

TS

Anonymous poster hash: 41e4b...4fd