Jeg lo i en begravelse, og har fortsatt ikke kommet over det

[Gjest The Lost Dreamer]

I 10 klasse døde engelsk læreren min, og selvfølgelig dro jeg i begravelsen til verdens beste lærer!

 

Alt gikk fint i førsten, noen tårer rant, men det var ikke noe særlig voldsomt, men det var da vi gikk ut av kirka etter kista, og så at kista ble bært inn i en bil (for å bli kremert), at jeg totalt brøt sammen (forventa å gå til graven). Jeg begynte å gråte helt sinnssykt, også begynte jeg å le fordi jeg følte meg dum som gråt, også sa venninna mi ikke le, også begynte jeg og gråte igjen, og da gråt og lo jeg om hverandre. 

 

Føler jeg var utrolig respektløs og har fortsatt ikke kommet over det, og det har gått 2 år. 

 

Vet ikke hva som er galt med meg, men i seriøse situasjoner, når jeg blir nervøs/redd, så smiler jeg og ler, når jeg egentlig burde holde maska. 

Når jeg krangler med foreldra mine, smiler jeg når jeg egentlig er forbanna sur.

 

Jeg har også fort for å gråte. Jeg klarer ikke diskutere ordentlig med noen og bli motsatt før stemmen brister.

 

Når kanina mi døde, og pappa fortalte det, smilte jeg først, med en stor klump i halsen, og bristen stemme (?). Når jeg fikk vite at min kjære farfar døde, så smilte jeg, mens jeg trøsta mamma som gråt. 

 

Er det noen andre som også er sånn? Hva er galt med meg? Det er jo ikke akkurat greit å le i en begravelse, og smile når noen dør?

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal tenke så mye på det. Folk reagerer veldig ulikt på sorg, og jeg tror de aller, aller fleste i ettertid forstår at du ikke mente noe vondt. Jeg ler for eksempel ofte litt for meg selv når jeg tenker på min avdøde farfar, ikke fordi jeg synes det er morsomt at han er død, men fordi jeg husker morsomme persontrekk, hendelser og lignende. Sånne ting kan skje i begravelser også.

Anonymous poster hash: f63bd...959

[altflyter]

Alle reagerer forskjellig når de er i sorg. Selv ler jeg alltid hvis jeg har det vondt. Det blir rett og slett en slags forsvarsmekanisme for å slippe å innse hvor vondt det gjør - en måte å overleve på. Jeg sier ikke at det er sånn for deg, men jeg hadde ikke reagert om noen hadde ledd i en begravelse rett og slett fordi jeg vet at følelser er en uforutsigbar, uforklarlig ting som man ikke kan styre. Alle er forskjellige, og det betyr ikke at man ikke bryr seg

[Gjest The Lost Dreamer]

Tusen takk for svar! Føler meg faktisk litt bedre. Kan bare ikke skjønne hvorfor jeg ersånn. Er kjempe flau over dette, for alle tenker jo ikke som feks. deg altflyter. Husker jeg fikk noen stygge blikk i begravelsen...

[Gjest Nanna87]

Det er sikkert din måte å reagere på, da alle reagerer forskjellig på sorg. 

[AnonymBruker]

Som tenåring brøt jeg ut i latter når jeg fikk vite at en i klassen hadde forsøkt selvmord. Det var en grusom nyhet å få selvfølgelig, jeg fikk litt sjokk rett og slett! Som voksen har jeg heldigvis ikke hatt denne type reaksjon igjen.

 

Forstår deg godt TS. Selv om de fleste forstår at man ikke ler fordi man synes det er morsomt, så er det uansett veldig ubehagelig å tenke på i ettertid.

Anonymous poster hash: 6c298...d54

[hjertesukka]

Jeg er litt sånn som deg, ts. Og har kommet til at både det å le og gråte er normale og vanlige reaksjoner ved store påkjennelser. I min fars begravelse gikk jeg rundt og smilte og hilste på folk som jeg ikke hadde sett på mange år. Vi lo og grein om hverandre, men vi lo mest. 

 

Nå, mange år etterpå, tenker jeg ofte på om det hadde rabla litt for meg et sted i hjernen, men trøster meg med at jeg er bare et vanlig menneske med alt som det innebærer.

[AnonymBruker]

Det er vel nokså vanlig og naturlig. Da min bestefar døde og vi skulle bære ut kista, gikk jeg først bort til min bestemor, tok henne i hånden og smilte til henne. Hun smilte tilbake. Det var ikke fordi vi syntes at det var morsomt, men for å vise trygghet og omsorg for hverandre. 

 

Det å le og gråte om hverandre er vanlig, og vi reagerer alle ulikt på dødsfall og begravelser. Noen henger seg opp i hvordan man skal reagere og ikke hva som er naturlig. 

 

Ikke tenk mer over det du, ts. 

Anonymous poster hash: c344e...02b

[jealhk94]

Jeg er akkurat sånn som deg. Begynte å hikste i en begravelse, og innså at det hørtes helt rart ut så da begynte jeg å le litt istedenfor. Dette fikk også de rundt meg til å le. Hos oss så var det ingen problem, og jeg har bare fått beskjed om at det er bra å le litt i en begravelse også. Plutselig så kommer det opp et morsomt minne, osv som man begynner å tenke på. Helt normalt.

Blir også sånn at jeg ikke klarer å diskutere ting, for da kommer tårene eller jeg begynner å smile for jeg skal prøve å være alvorlig. Utrolig irriterende, men godt å høre at jeg ikke er den eneste.

Alle reagerer forskjellig på ting, og det er ingen fasit på hvordan man skal reagere. Som flere sier så kan det å begynne å le av sånne alvorlige ting være litt forsvarsmekanisme. Sånn er det. Jeg blir selv veldig lattermild når man skal være alvorlig. Synes det bare blir sånn klein stemning og da ender det i latter som regel. Eller ihvertfall sånn halvveis, for jeg gjør jo alt for å ikke vise det. 

 

[AnonymBruker]

Jeg lo og gråt om hverandre i bestafar sin begravelse. Ikke tenk så mye over det. Det er nok helt naturlig å reagere forskjellig.

Anonymous poster hash: d2c5f...7f1

[AnonymBruker]

Jeg tror at folk flest vet at man reagerer forskjellig.

Noe virker mer upassende enn annet, men er allikevel ikke unormalt..

Anonymous poster hash: ac0c0...8bd

[HandymanOslo]

Skjønner godt at det føles veldig upassende, men sorgreaksjoner er forskjellige. Latteren er din måte å få ut sorgen/stresset.

 

Samtidig reagerer hodet ditt på at så mange kjente av deg er samlet på samme sted. Snålt kanskje, men ubevisst ligger det da også en form for glede i det.

[solitary shell]

Jeg husker når jeg var i tenårene og et familiemedlem døde og faren min fortalte det til meg. Jeg ble så i sjokk at jeg fikk latterkrampe. Aldri følt meg så slem før i hele mitt liv, for det var noen jeg var glad i. Jeg vet ikke hva det kom fra.

 

Noen år senere, i begravelsen til sønnen min når vi bar ut kisten, nikket jeg og smilte til diverse folk som hadde kommet i begravelsen. Tror jeg var så satt ut at jeg ikke hadde peiling på hva jeg drev på med.

 

Poenget mitt var iallefall at alle har forskjellige reaksjoner, og at det faktisk er normalt å le når man blir lei seg 

Har ei venninne som ler hver gang noen slår seg også, hun synes ikke det er morsomt, men hun må rett og slett bare le. Hun har alltid vært slik.

[AnonymBruker]

Jeg hadde reagert veldig negativt dersom noen hadde gitt seg til å le i min fars begravelse. Det får så være at det kanskje er en av mange "normale" måter å reagere på, men jeg ville nok uansett ha uglesett den personen etterpå. Det er svært upassende å le ubegrunnet i en slik setting. Unntaket er dersom det kommer frem komiske historier om den avdøde i en tale eller noe. Da må det være greit å humre litt.

Anonymous poster hash: 8d5b0...979

[AnonymBruker]

 

Jeg hadde reagert veldig negativt dersom noen hadde gitt seg til å le i min fars begravelse. Det får så være at det kanskje er en av mange "normale" måter å reagere på, men jeg ville nok uansett ha uglesett den personen etterpå. Det er svært upassende å le ubegrunnet i en slik setting. Unntaket er dersom det kommer frem komiske historier om den avdøde i en tale eller noe. Da må det være greit å humre litt.

Anonymous poster hash: 8d5b0...979

 

Det er ts sikkert klar over, men ofte kan man ikke gjøre noe med dette. Personlig har jeg aldri klart å kontrollere en latter

Anonymous poster hash: a7fb9...dde

[Millimani]

Du skulle gått vekk fra situasjonen med alle andre, gått litt "til side", - men det er uansett ikke noe å være flau for. Alle reagerer forskjellig på sånne situasjoner. Går utifra du visste at det var bisettelse og ikke begravelse? Det pleier iallfall å stå i dødsannonsene. Er det bisettelse så går man aldri til graven. Da går man til en bil hvor kista settes inn, - eller man sitter i gravkapellet og ser at kista blir senket ned i gulvet, på en plate den står på. 

 

Det er ikke dumt å gråte i en begravelse, det er jo faktisk det man "skal". Hvordan relasjonen til den avdøde var, skal ikke ha noe å si. Jeg kom meg ikke til begravelsen til min kontaktlærer fra ungdomsskolen da h*n døde, meg jeg ble sjokkert over å få vite. H*n var forholdsvis ung. Jeg sørget over læreren min på min måte. Mange, mange år senere fant jeg graven til læreren ved en tilfeldighet. Jeg trodde h*n lå på en helt annen kirkegård, men plutselig sto jeg rett foran den.

Jeg gråt da jeg så Kong Olav sin begravelse på tv, - da var jeg 8 år. Jeg kjente ikke Kong Olav. Jeg gråt da jeg så begravelsene til to uskyldige småjenter. Jeg lo og gråt om hverandre da jeg satt i min bestemors begravelse. Ikke sånn at jeg lo høyt, men jeg lo.

 

Du er ikke dum når du gråter i en begravelse eller bisettelse. Enten det er inne i rommet, eller det er ute. Du er heller ikke dum når du smiler i en begravelse eller bisettelse. Men det er mer unaturlig å gjøre det. 

Endret 27. september 2015 av Millimani

[Gjest The Lost Dreamer]

Du skulle gått vekk fra situasjonen med alle andre, gått litt "til side", - men det er uansett ikke noe å være flau for. Alle reagerer forskjellig på sånne situasjoner. Går utifra du visste at det var bisettelse og ikke begravelse? Det pleier iallfall å stå i dødsannonsene. Er det bisettelse så går man aldri til graven. Da går man til en bil hvor kista settes inn, - eller man sitter i gravkapellet og ser at kista blir senket ned i gulvet, på en plate den står på. 

 

Faktisk så hadde jeg ingen anelse om at det var en bisettelse. Mulig det sto i dødsannonsen eller no, men at jeg ikke visste hva det betydde. Og til det om at jeg skulle gått vekk, det kom som et sjokk på meg når jeg begynte å le, for jeg gråt jo først, også lo jeg, også gråt jeg igjen. Jeg og venninna mi gikk fra folkemengden når jeg begynte å le, og jeg sa høyt at jeg ikke lo, høyt nok til at folk kunne høre det. Husker jeg gjemte meg bak håret mitt fordi jeg var så flau. 

[AnonymBruker]

 

Jeg hadde reagert veldig negativt dersom noen hadde gitt seg til å le i min fars begravelse. Det får så være at det kanskje er en av mange "normale" måter å reagere på, men jeg ville nok uansett ha uglesett den personen etterpå. Det er svært upassende å le ubegrunnet i en slik setting. Unntaket er dersom det kommer frem komiske historier om den avdøde i en tale eller noe. Da må det være greit å humre litt.

Anonymous poster hash: 8d5b0...979

 

Det er jo ikke ubegrunnet som du sier, det er en ganske vanlig reaksjon i sånne situasjoner, en slags forsvarsmekanisme man ikke kan noe som helst for. Noen gråter i begravelser, noen gråter ikke, og noen reagerer på hele situasjonen med å le, uten at det er vondt ment. Heldigvis vet de fleste det, så slipper man å bli uglesett i ettertid pga en reaksjon man ikke kan noe for.

 

http://www.klikk.no/helse/velvare/kroppogsinn/article920121.ece

 

Ts: ikke ha dårlig samvittighet, du kunne ikke noe for det, de forstår de aller fleste. Vet min mor og mormor en gang fikk et så voldsomt latteranfall i en begravelse at de måtte gå ut av kirken! Men det var jo selvfølgelig ikke fordi de syntes situasjonen var morsom.

Anonymous poster hash: 84064...a5a

[Raven Emerald]

Tråden er ryddet for avsporing.

 

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Du, jeg har alltid vært redd for å le i begravelser. Nettopp fordi jeg kan ha en tendens til å le når jeg er lei meg, krangler med noen etc. Tror det er masse som bygger seg opp innvendig, en slags frustrasjon, som må ut, men kommer ut feil i blant. Sjokk kan nok også gjøre det. Ikke vær for streng med deg selv!

Anonymous poster hash: 2a4da...f88