Kreft og tiden før slutten

[AnonymBruker]

Min pappa har kreft med spredning. Vi har fått vite at han aldri blir frisk, da han kom for sent til behandling. Nå har vi kommet til stadiet da lindrende team har informert om hva de kan hjelpe til med. Morfinen er i daglig bruk og snart skal han i gang med cellegift, fordi det opprinnelige alternativet var det for sent (pga spredningen) å bruke.

Pappa er generelt en negativ person. Pessimistisk og ingen gledesspreder. Nå har han i tillegg blitt deprimert. Han fordeler arv "muntlig" og har gitt opp. Jeg forstår at det ikke er lett "å se fremover" når det ikke er så mye positivt å se. Han er lei seg for alt som skal skje som han ikke får oppleve, fordi han er for dårlig til å bli med, eller fordi det kanskje kommer til å bli for sent... Det er forferdelig å se den sterke pappan min sige sammen sånn... Trist å ikke kunne si noe som hjelper. Ikke vite hva man skal si. På en måte ønsker jeg bare å holde meg langt unna.

Jeg bor langt unna pga studier og sliter med om jeg skal reise hjem, når i tilfelle, hva kan jeg bidra med, hvordan blir det å se pappan min så dårlig...? Hvordan blir det å se mamman min, som hele livet har vært avhengig av pappan min? Vi har ikke noe nært familiebånd, i den forstand at ting aldri blir snakket om. Vi er ikke nære, hverken fysisk eller psykisk. Men så er det nå engang pappan min, likevel...

Pappan min er pensjonist, det vil si at jeg ikke er så ung selv lengre. Men nå føler jeg meg veldig, veldig liten...

Og nå må jeg ta meg sammen og gå på forelesning. Ta seg sammen, ta seg sammen.... Så forferdelig slitsomt.

Anonymous poster hash: 67249...e76

[Gjest morhjertegod]

Hat vært der, mistet moren min på denne måten. Grusomt å se et menneske bare svinne bort. Masse smerter, mørke tanker og en helt absurt situasjon. Vil bare gi deg en klem, har ingen gode råd, man må jo bare gjennom det. Ta vare på deg selv, varme tanker.

[AnonymBruker]

Har opplevd dette selv. Pappa døde bare noen dager etter at sønnen min ble født. Jeg studerte i en annen del av landet, og rakk ikke hjem i tide. Jeg bestilte flybillettene hjem i god tid, men han ble syk kvelden før vi kom. Dagen vi skulle komme fikk han morfin, noe kroppen hans tålte dårlig, og han sovnet inn i løpet av noen timer... Oppfordrer deg til å bruke tida med faren din, selv om du sier at dere ikke er så nære - reis hjem, snakk sammen. Det vil du aldri angre på, men du vil angre om du ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 7b7b3...c07

[AnonymBruker]

Takk for støtte og klem. Det er både leit og godt at man ikke er alene om å ha opplevd dette.

Jeg syns det er så vanskelig at man ikke vet hvor lang tid det tar. Man går liksom på vent hele tiden, med mange triste tanker innabords. Skal man håpe litt, skal man resignere og innse fakta, hva skal man fokusere på og snakke om? Hvor mye skal jeg ta hensyn til meg selv oppi det her? Jeg vil jo være der for foreldrene mine, men jeg står i andre tøffe ting samtidig og dette kommer på toppen av alt det andre. Men man må vel bare stå i det. Det er mange tanker som går gjennom hodet mitt i disse dager.

Det er så skummelt å ikke vite.

Anonymous poster hash: 67249...e76

[Oppgitt78]

Jeg føler med deg TS!

Jeg har mistet familiemedlemmer på samme måten, og min kone fulgte sin daværende samboer frem til graven.

Jeg vet dette høres fælt ut, men når det ikke er noen vei tilbake, og livskvaliteten er tilnærmet null, så er det ofte best å håpe at det går fort..

Vi skulle alle ønske noen ekstra dager/timer med våre kjære, men det er også en ekstra påkjenning for alle parter å gå gjennom venteperioden.

Ta vare på deg selv, og husk de gode stundene!

[AnonymBruker]

Takk. Jeg tenker som deg, at det ikke er noe godt for noen å hale ut tiden om det uansett ikke er noe man kan gjøre. Cellegiften gjør ham kvalm og dårlig, og hvor mye vil den hjelpe? Vil han leve en måned til? To måneder? Hvor gode blir de to månedene mot hvor forferdelig behandlingen og tiden rundt er? Er det verdt det? Å gi en strime av håp, når der i realiteten ikke er noe? Jeg syns det er vanskelig å forholde seg til. Vanskelig for ham, og vanskelig for oss rundt.

Anonymous poster hash: 67249...e76

[Oppgitt78]

Takk. Jeg tenker som deg, at det ikke er noe godt for noen å hale ut tiden om det uansett ikke er noe man kan gjøre. Cellegiften gjør ham kvalm og dårlig, og hvor mye vil den hjelpe? Vil han leve en måned til? To måneder? Hvor gode blir de to månedene mot hvor forferdelig behandlingen og tiden rundt er? Er det verdt det? Å gi en strime av håp, når der i realiteten ikke er noe? Jeg syns det er vanskelig å forholde seg til. Vanskelig for ham, og vanskelig for oss rundt. Anonymous poster hash: 67249...e76

Disse tankene du sliter med her, er hovedgrunnen til at det ofte er best at det går raskt.. Det blir en sorg før sorgen, på mange måter.. Verden står delvis stille før man plutselig en dag kan bevege seg videre.