jeg skal ta abort..sørger allerede..

[Raven Emerald]

Tråden er ryddet for avsporinger.

 

Raven Emerald, mod.

[I kjærlighet]

Kjære deg.

Først vil eg bare si at jeg føler for deg og at det gjør vondt å lese hva du skriver, situasjonen du nå står i er ikke lett.

Jeg er mamma til to, jenta mi fikk jeg da jeg var 17 og hun er nå blitt tenåring. Ei fantastisk jente og det har vært ingenting annet enn fantastisk å være hennes mamma. Det andre barnet mitt har jeg ikke her fordi jeg valgte å ta livet av det. Hver eneste dag siden har jeg angret..når jeg ser på datteren min som mangler et søsken, angrer jeg. De som sier at det du har i magen ikke er et menneske..for deg og barna dine sin skyld - ikke hør på dem!! For det er ikke sant. Barnet ditt ligger der inne og hadde det kunne rope på deg så hadde det gjort det. Jeg var også slik da jeg gikk i det jeg trodde var en ventetid før fristen, at jeg var hormonell, redd, fikk dårlige råd, bekymret meg og visste ikke hva jeg skullle gjøre. Men hør - vær så snill å hør..du må ikke ta livet av barnet ditt! uansett hvordan du velger å løse det praktisk, om du flytter så langt unna barnefaren at han ikke lenger blir et problem i hverdagen..uansett hvordan du løser den situasjonen - du må ikke ta livet av barnet ditt! Du kommer til å angre så ekstremt!

Dette handler heller ikke om alt det praktiske - Norge er et fantastisk land sånn, så mange muligheter for økonomisk hjelp, så det skal du ikke tenke på. Og du har det i deg, det å være mamma til to...du komme til å modnes gjennom svangerskapet og hjertet ditt kommer til å vokse så der er kjærlighet nok til BEGGE barna dine:) du kommer til å klare å ta vare på begge to! Tippper du er en god mamma som vil det beste. bare tenk på nå når du ser i øynene på barnet ditt som er kommet ut - hva om du aldri hadde fått møte det, snakka med det, stryke det over håret. Du har det i deg, stol på det! Mennesker tenker innimellom at abort er en lett løsning, en selv blir lagt i koma og så er det borte når man våkner. Sånn er det ikke. De menneskene som fysisk utfører aborten (legene altså)  vet at sånn er det ikke. Det er fryktelig! Du ville aldri klart å utføre det selv, for da hadde man fått vite at man faktisk tar et annet menneskes liv. En annen ting du ikke får lov til i denne fasen , er å se ultralydskjermen, om du hadde fått det så hadde du fått se barnet ditt, at det faktisk ER et barn, med pittesmå hender og føtter, mage og hode. Kjære deg, skulle ønske jeg kunne snakket med deg ansikt til ansikt, kunnet hjelpe deg om du trengte det. men jeg ber deg - ikke velg  å ta livet av barnet ditt. Du er et liv, barnet du har er et liv og barnet du har i magen er også det! Gud har gitt deg det barnet du har fordi han vet at du er den beste mammaen det kan ha. Han har tillit til deg som mor, når Han som har skapt alt sier dette om deg så må ikke du tvile på deg selv. Du har det i deg og Han har gitt deg dette nye livet som du nå skal få bære fram fordi Han ser at du kan klare det! Du er en mamma, velg å fortsett å være det - men for to:) 

Ønsker deg så lykke til! og igjen - ikke hør på de som prøver å ta motet fra deg, eller som prøver å overbevise deg om en slags "frihet" du får om du hadde drept det. Den friheten er ikke ekte. Stol på det du kjenner i hjertet ditt, stol på det samvittigheten din sier.. Du har allerede kjærlighet til det ufødte som ligger der inne. Så vil jeg tipse deg om en film fra nittitallet som heter "ni måneder" med hugh grant. Han oppdager at det han trodde han ville beholde av "frihet", ikke kan sammenlignes med det han vil få - sønnen sin:) Med ønske om det aller beste for både barna dine og deg. Jeg skal be for dere.

Vær ikke bekymret for noe, vær ved godt mot! Må Gud velsigne deg med Sin fred og visdom og klarhet. Han har handa di og Han har gitt deg alt du trenger for å klare dette og Han vil være med deg hver eneste dag. Bare spør Han:)

[skreppamedleppa]

Kjære ts.

Jeg har vært innom tråden din før, men hadde ikke tenkt til å svare deg for jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle si. Men jeg ønsker heller ikke å la svaret ovenfor her være det siste du leser heller så jeg svarer selv om jeg egentlig ikke helt vet hva jeg skal svare og derfor kanskje formulerer meg litt klønete.

Men det jeg kan si er at

For MEG var det å ta abort 100% rett og en avgjørelse jeg anger 0% på, verken da jeg gjorde det, dagene etter på eller nå mange år etterpå.

Det er svært sjeldent jeg i det hele tatt tenker på det og for å være ærlig så må jeg tenke skikkelig godt etter for i det hele tatt å vite hvilket år det var jeg tok abort. Jeg fikk ingen reaksjon i ettertid sikkert for jeg var så sikker i mitt valg, sikker på at det jeg valgte var rett og det er noe jeg vet per dags dato at jeg også gjorde.

Jeg skriver "for MEG" og meg med store bokstaver fordi det er svært viktig for meg å si at dette er min historie andre har sin, og akkurat dette med abort er så personlig at jeg konsekvent aldri har eller kommer til å råde en annen kvinne verken til å gjøre det ene eller det andre i en slik sak. Dette er DITT (med trykk på ditt) valg. Dette kan ikke jeg eller hun ovenfor (som jeg selvsagt er svært uenig i med det meste for ikkee å si absolutt alt hun skriver) som har svart deg eller noen andre si hva som er best for deg eller hva du skal gjøre. Noen angrer nok på valget de tok men mange og kanskje de fleste angrer ikke men vet at det var det beste valget de har gjort i livet ut i fra situasjonen.

Det virker som du har gjort et reflektert valg ut i fra ditt ståsted.

Jeg ønsker deg det aller beste til uken som kommer, og sender deg en god klem

Endret 20. september 2015 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Ja du har rett. Det er bare det at jeg tenker så mye på hva som ligger der inne, at det ikke skal få mulighet til å leve på bekostning av at jeg skal få den "friheten" jeg ønsker meg..

Ts

Anonymous poster hash: a2542...530

 

Jeg skal ikke råde deg konkret til noe, for jeg vil ikke bestemme hva andre mennesker skal gjøre og tenke. Men når jeg reflekterer over livet mitt og de gangene jeg har kjent samvittigheten gnage på ting, så har det vært en god grunn til det. Samvittigheten er en naturlig sperre eller varsel om du vil, på at man bør være varsom og at det man står i kan få negative konsekvenser for meg selv og andre rundt meg dersom jeg velger å se bort ifra den følsen. Jeg har lært at det er veldig smart å lytte til samvittigheten. Selv om jeg ikke alltid føler det er letteste utvei. Men for meg har det alltid vært en god grunn til at den dårlige samvittigheten har meldt seg. Nå velger jeg bestandig å la være dersom jeg føler det står mellom det ene og det andre.

 

Det er god hjelp å få i Norge for de som er alenemor til flere barn. Man skal ikke gå til grunne av den grunn. Og før du vet ordet av det kan det komme en ny flott og omsorgsfull mann inn i livet ditt, slik at du får all den støtten og hjelpen du trenger Livet består av harde prøvelser. Men er man ærlig og står hardt på, vil det komme bedre tider. Jeg kjenner en mor som har hatt 4 barn aleine. Hun har klart seg svært bra og er lykkelig med barna sine. Dette er jo tross allt små mennesker man etterhvert får både fysisk og psykisk støtte og vennskap med etterhvert som de vokser opp. Så allt trenger heldigvis ikke gå galt, selv om det lett kan føles sånn midt i krisen.

Anonymous poster hash: ec398...c56

[AnonymBruker]

Kjære ts.

Jeg har vært innom tråden din før, men hadde ikke tenkt til å svare deg for jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle si. Men jeg ønsker heller ikke å la svaret ovenfor her være det siste du leser heller så jeg svarer selv om jeg egentlig ikke helt vet hva jeg skal svare og derfor kanskje formulerer meg litt klønete.

Men det jeg kan si er at

For MEG var det å ta abort 100% rett og en avgjørelse jeg anger 0% på, verken da jeg gjorde det, dagene etter på eller nå mange år etterpå.

Det er svært sjeldent jeg i det hele tatt tenker på det og for å være ærlig så må jeg tenke skikkelig godt etter for i det hele tatt å vite hvilket år det var jeg tok abort. Jeg fikk ingen reaksjon i ettertid sikkert for jeg var så sikker i mitt valg, sikker på at det jeg valgte var rett og det er noe jeg vet per dags dato at jeg også gjorde.

Jeg skriver "for MEG" og meg med store bokstaver fordi det er svært viktig for meg å si at dette er min historie andre har sin, og akkurat dette med abort er så personlig at jeg konsekvent aldri har eller kommer til å råde en annen kvinne verken til å gjøre det ene eller det andre i en slik sak. Dette er DITT (med trykk på ditt) valg. Dette kan ikke jeg eller hun ovenfor (som jeg selvsagt er svært uenig i med det meste for ikkee å si absolutt alt hun skriver) som har svart deg eller noen andre si hva som er best for deg eller hva du skal gjøre. Noen angrer nok på valget de tok men mange og kanskje de fleste angrer ikke men vet at det var det beste valget de har gjort i livet ut i fra situasjonen.

Det virker som du har gjort et reflektert valg ut i fra ditt ståsted.

Jeg ønsker deg det aller beste til uken som kommer, og sender deg en god klem

Hei, og takk for svar!

Er inne og leser i denne tråden flere ganger daglig enda, flott å høre andres historier.

Med dagene som har gått er jeg blitt mer og mer sikker i mitt valg om å ta abort.

Jeg står midt i et samlivsbrudd, nettopp funnet leilighet og prøver å flytte litt etter litt.

Kjenner at jeg tenker mindre og mindre på at jeg er gravid, mulig det er litt pga at det er masse annet å tenke på for tiden..

Men det er akkurat det, at i akkurat DENNE situasjonen føler jeg det er riktig. Akkurat NÅ. og det er det jeg føler jeg må gå ut ifra.

Hva som skjer i fremtiden- om jeg og faren til barnet mitt finner tilbake til hverandre, eller ikke gjør det-ja, det får jeg ta da tenker jeg.

Om jeg da skulle angre, får jeg forsøke å tenke tilbake på hva som var rett for meg den gang jeg tok avgjørelsen..

Kjenner at jeg har litt for mye fokus på barnefaren. Han har slitt en del, ikke hatt kontakt med kompiser på mange år osv. Plutselig har han tatt opp kontakten, sikkert fordi vi har gjort det slutt og han føler seg ensom..?

I allefall, dette kompisforholdet er egentlig noe som har bært preg av en del alkohol. De har stort sett hatt kontakt når det er øl inne i bildet.

Og dette er noe som gjør meg så utrolig usikker! Mulig det er slik det kjennes ved et samlivsbrudd..man mister noe av "kontrollen" man har når man bor sammen. Plutselig gjør begge som de vil uavhengig av den andre.

Kjenner at dette øåvirker meg litt i forhold til mitt valg. Samtidig som at jeg ikke ønsker å stå som alenemor og få et barn til selv heller. Ikke nå.

Livet skal ikke være enkelt..

TS

Anonymous poster hash: a2542...530

[Raven Emerald]

Tråden er ryddet for krenkende svar, og svar til dette.

 

Raven Emerald, mod.

[skreppamedleppa]

Hei, og takk for svar!

Er inne og leser i denne tråden flere ganger daglig enda, flott å høre andres historier.

Med dagene som har gått er jeg blitt mer og mer sikker i mitt valg om å ta abort.

Jeg står midt i et samlivsbrudd, nettopp funnet leilighet og prøver å flytte litt etter litt.

Kjenner at jeg tenker mindre og mindre på at jeg er gravid, mulig det er litt pga at det er masse annet å tenke på for tiden..

Men det er akkurat det, at i akkurat DENNE situasjonen føler jeg det er riktig. Akkurat NÅ. og det er det jeg føler jeg må gå ut ifra.

Hva som skjer i fremtiden- om jeg og faren til barnet mitt finner tilbake til hverandre, eller ikke gjør det-ja, det får jeg ta da tenker jeg.

Om jeg da skulle angre, får jeg forsøke å tenke tilbake på hva som var rett for meg den gang jeg tok avgjørelsen..

Kjenner at jeg har litt for mye fokus på barnefaren. Han har slitt en del, ikke hatt kontakt med kompiser på mange år osv. Plutselig har han tatt opp kontakten, sikkert fordi vi har gjort det slutt og han føler seg ensom..?

I allefall, dette kompisforholdet er egentlig noe som har bært preg av en del alkohol. De har stort sett hatt kontakt når det er øl inne i bildet.

Og dette er noe som gjør meg så utrolig usikker! Mulig det er slik det kjennes ved et samlivsbrudd..man mister noe av "kontrollen" man har når man bor sammen. Plutselig gjør begge som de vil uavhengig av den andre.

Kjenner at dette øåvirker meg litt i forhold til mitt valg. Samtidig som at jeg ikke ønsker å stå som alenemor og få et barn til selv heller. Ikke nå.

Livet skal ikke være enkelt..

TSAnonymous poster hash: a2542...530

Uff nei, livet det er en evig karusell.

Har du noen nær deg som vet hva du går gjennom? Ei nær venninne eller familie?

Jeg spør bare fordi det kan være greit å ha noen nær om så bare en telefon samtale med etterpå når det hele er over, viss du føler for det. (Det kan hende dette har kommet frem tidligere ei tråden, i så tilfelle beklager jeg for å ikke fått dette med meg)

Igjen så finnes det så ulike variasjoner av måter å takle eller å gå igjennom en abort og alle er like rett og absolutt ingen måter å oppleve en abort er feil, men når du er så pass sikker og igjen det virker som du har reflektert godt rundt valget du har gjort så er det like vanlig å være lettet og nesten glad for valget en har tatt. Igjen for meg var det et valg jeg har fryktelig vanskelig for å se for meg at jeg noensinne kommer til å angre på. Jeg tok valget både for meg og det ufødte barn da det må være fælt å komme til verden uønsket med en mor som verken har lyst på deg eller resurser til deg som jeg ikke hadde den gang da. Og jeg er bare så overlykkelig for den beslutningen den dag i dag.

Jeg forstår godt at det føles vanskelig å være opp i et samlivsbrudd, å føle at en mister litt kontrollen og ha en barnefar som drikker mye.

Ps: Gratulerer med ny leilighet masse lykke til med å flytte og få livet ditt litt tilbake..

[I kjærlighet]

Ts, sorgen du skriver om og som du sier du har kjent på i denne perioden vil bli enorm om du gjennomfører dette. Du skriver også noe om de psykiske konsekvensene av å få et nytt barn og at du ikke er sikker på at du vil takle et nytt barn. Er du sikker på at du kan takle å ta abort? 

Nå er hormonene i overflod og det er vanskelig med alle følelsene..skille hva som er hva. Slik er det ikke i etterkant..hormonene legger seg og du står igjen med en ting - sannheten og handlingen du valgte å gjøre. Avslutte livet til ditt eget barn. Er det virkelig det du vil? 

Jeg tror ikke du har bestemt deg for det, tror ikke som hun sier over her at det du har i magen er uønsket. Tror at om du hadde fått se det, møte det, så hadde du forelsket deg. Hjertet ditt hadde strømmet over av kjærlighet og du ville ikke skjønt at du vurderte å velge det bort. 

Du må ikke i hele tatt tro at jeg prøver å tvinge deg til noe som helst, hadde du kjent meg hadde du visst at det er ikke derfor jeg skriver til deg. 

Jeg ønsker deg og barna dine bare det beste. Har tenkt på deg i flere dager, bedt for dere mange ganger, ikke ut av noen annen grunn enn omsorg for dere.

velg livet. Det kommer du aldri til å angre på.