Vi blir aldri ferdig med dødsfallet...

[AnonymBruker]

Det har seg slik at min bestemor døde for snart 3 mnd siden. Hun døde midt i fellesferien, og på grunn av dette tok det hele 14 dager før vi fikk tak i kirke og prest.

Den første uken gikk til praktiske ting. Blomster, kiste, sanger, lokale og planlegging av det vi kunne. Da uka var over, begynte mange av oss å prossesere det som hadde hendt - for min del var jeg allerede litt på vei forbi stadiet med begravelse og det hele. Jeg var i den fasen at sårene begynte å gro.

Så kom begravelsen uken etter. På en måte føltes det som om bestemor hadde dødd på nytt. Det føltes forferdelig. Alle sår sto på vidt gap og de som allerede hadde begynt å gro, ble revet opp igjen.

Bestemor ville kremeres. Et ønske vi som pårørende satte høyt på listen. Selvfølgelig skulle hun få velge selv. Problemet, som ingen av oss egentlig tenkte på, var tiden det tar å få noen kremert. Nå, 3 mnd etter, har urnen kommet tilbake til kapellet og står klar til urnenedsettele. Familien min ønsker å ha en liten mini seremoni hvor de nærmeste av oss legger ned blomster denne dagen. En kjempe fin guest.

Jeg sliter derimot med at disse sårene åpner seg på nytt. Klumpen i magen er tilbake og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det hele. Går det aldri over? Er det noen andre som har opplevd lignende som kan gi meg noen råd? Jeg vil helst slippe å forlate gravplassen med samme følelse som begravelsen.

Anonymous poster hash: 1ebd4...353

[Dr. A. Kula]

Dersom du føler at du vil starte sorgen på nytt igjen, eller bare er ukomfortabel med å delta på urne-nedsettelsen, synes jeg du skal la være å delta.

Det er greit at begravelsen er siste farvel.

 

Selv deltok ikke jeg ved min mors urne-nedsettelse, men lot begravelsen danne det siste farvel.

 

Fortell dine nærmeste hvorfor du ikke orker å delta på urne-nedsettelsen (om det er det du føler), og jeg er sikker på at de vil vise forståelse.

 

Sorg er personlig og individuell. Ingen sørger likt. Ta den tiden du trenger.

[Gjest SykkelJenny]

Når man er i sorg vil det hele tiden være hendelser som ripper opp i sorgen. Om du føler at det blir for vanskelig så trenger du ikke gå på denne seremonien - familien forstår deg helt sikkert. 

 

Men du vil i lang tid framover oppleve ting og dager hvor sorgen blir ekstra tung. Det er helt normalt og det er kjempeviktig å vite at det faktisk er noe de fleste i sorg opplever. 

[AnonymBruker]

Starte sorgen på nytt? Har du kommet så langt allerede, da? Jeg mistet min mor for 5 år siden, og er fremdeles på et sted hvor sorgen ikke kan "starte på nytt"

Anonymous poster hash: dc8f0...a6c

[AnonymBruker]

Har ikke sagt at jeg stater sorgen på nytt, jeg prøver å beskrive at for meg så har hun dødd tre ganger og ikke en. De følelsene som vekkes ved selve dødsfallet, vekkes igjen i begravelsen og på nytt nå ved urnenedsettele. Selv om jeg har sett at hun er død - føles det ikke helt som om hun faktisk er det på grunn av tiden som har gått i mellom disse formalitetene og dermed åpnes sårene på nytt. De sårene som alle på en eller annen måte bearbeider ved dødsfallet og begravelsen i seg selv.

Når det er sagt så har jeg også mistet en foreldre. Og den sorgprosessen oppleves annerledes enn denne.

Ts

Anonymous poster hash: 1ebd4...353

[AnonymBruker]

Jeg har også mistet foreldre og besteforeldre.

 

Mamma døde brått i ulykke. Jeg var i en merkelig tilstand i lang tid etterpå. Også da urna skulle settes ned, etter ca en mnd etter bisettelsen.

 

Pappa var syk lenge, så jeg visste at han snart skulle dø. Bisettelsen var ca en uke etterpå.. Og urnenedsettelsen nesten et halvår senere pga. tele i jorda.

Men for meg var det naturlig og forventet at det var noe som skulle skje.

 

Mens med bestemor (som var veldig gammel, så det var heller ikke et sjokk), var det bisettelse en uke etterpå, og urnenedsettelsen ble gjort av en ansatt via kirka. Var der bare med blomster en stund senere.

 

For min del var det noe helt annet med foreldrene, der var det en selvfølge for meg å sette ned urna selv osv. Dødsfallet til mamma preget meg såpass at det føles som det verste som har skjedd meg, og alt annet av utfordringer, sykdommer og dødsfall i ettertid har ikke gått så mye inn på meg.

Men så hadde jeg ikke så nært forhold i det heletatt til de andre.

 

Du må tenke på hva som føles best på deg, både nå og på sikt. Ikke tenk på forventninger andre evt. har!

Anonymous poster hash: 645b4...f87

[AnonymBruker]

Jeg mistet bestefaren min for snart ett halvt år siden, og jeg gråter ofte ennå. Han var den viktigeste personen i livet mitt, og jeg sliter veldig med det. Dersom urnenedsettelsen blir for mye for deg, er det så klart greit å ikke gå! Men om du tenker frem i tid, ville du angret på at du ikke dro? 

Anonymous poster hash: 2468c...b3c

[AnonymBruker]

Det samme skjedde med bestefaren min. Urnen kom en stund etterpå, og da ville familien vil ha sermoni. Jeg reiste ikke og det forsto familien min, fordi jeg hadde på en måte fått sørget "ferdig".

Anonymous poster hash: 1274e...904