Gå til innhold

Separasjon. Hvordan takle sorgen man ikke får vise?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Så blir det separasjon. Og skilsmisse etter hvert. Etter 18 års samliv vil ikke mannen mer. Han elsker meg ikke. og vil heller ikke prøve å gjøre noe med det.

Han har bestemt seg, og jeg må bare leve med det og takle det av hensyn til barna. Noe som vil si at jeg heller ikke kan sørge så de ser det. Jeg er knust. Ødelagt. Men må holde maska. Må finne gode løsninger for ny familiesituasjon. En situasjon jeg overhode ikke ønsker. Kun noen få dager en gang i blandt, når jeg får reist bort til venninner, kan jeg tillate meg å la masken falle. Og på soverommet i nattetimer. Det er ikke akseptert å sørge over samlivsbrudd når det ikke er utroskap med i bildet. Når man bare er vraket så er det bare din egen feil. Så sorgen må gjemmes, mens jeg lurer på hvordan pokker jeg noen gang skal klare å reise meg igjen fra dette. Mens jeg smiler, er supermamma og stiller på jobb med full innsats hver dag. Og lurer på hvor lenge jeg kan klare dette.



Anonymous poster hash: 35830...2ca
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du har ingen som kan ta seg av barna i noen dager? :) Slik at du får følt på sorgen, for det er viktig!

Separasjon er en livskrise, og som jeg mener kan være såpass tungt at det er viktig å finne noen å prate med. Hvor gamle er barna deres? Kan det være en ide at mannen tar seg av barna mens du tar deg en dag(er) fri fra jobb og bare tar deg en pause?

Stor klem til deg!



Anonymous poster hash: 508f9...fdc
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Jo, som jeg skriver får jeg reist bort en dag eller en helg en gang i blandt.Og har "fri" annenhver ettermiddag til å kunne trene eller gå tur eller noe. Men det hjelper ikke så mye da sorgen gjerne kommer skyllende i bølger man ikke helt klarer å forberede seg på, og da gjerne mens man er alene med ungene, noe som snart vil bli den nye hverdagen fast annenhver uke. Da får jeg sikkert nok tid til å sørge alene også... Ungene er i barneskolealder. Men hvordan reise seg igjen etter dette? Kjenner at selvtiliten min er helt knust. Jeg må jo være helt udugelig. Og frastøtende. Snart 40 år født 3 barn, det vises jo det også.



Anonymous poster hash: 35830...2ca
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Sender en trøsteklem til deg! :klem:

 

Selv har jeg ingen erfaring med samlivsbrudd, men da kjæresten min døde, var det flere som fortalte at en skilsmisse føltes like ille som et dødsfall. For noen er det kanskje enda verre fordi man ikke kan vise sorgen på samme måte. Jeg håper du får god støtte av menneskene rundt deg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Så blir det separasjon. Og skilsmisse etter hvert. Etter 18 års samliv vil ikke mannen mer. Han elsker meg ikke. og vil heller ikke prøve å gjøre noe med det.Han har bestemt seg, og jeg må bare leve med det og takle det av hensyn til barna. Noe som vil si at jeg heller ikke kan sørge så de ser det. Jeg er knust. Ødelagt. Men må holde maska. Må finne gode løsninger for ny familiesituasjon. En situasjon jeg overhode ikke ønsker. Kun noen få dager en gang i blandt, når jeg får reist bort til venninner, kan jeg tillate meg å la masken falle. Og på soverommet i nattetimer. Det er ikke akseptert å sørge over samlivsbrudd når det ikke er utroskap med i bildet. Når man bare er vraket så er det bare din egen feil. Så sorgen må gjemmes, mens jeg lurer på hvordan pokker jeg noen gang skal klare å reise meg igjen fra dette. Mens jeg smiler, er supermamma og stiller på jobb med full innsats hver dag. Og lurer på hvor lenge jeg kan klare dette. Anonymous poster hash: 35830...2ca

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sjokket du er i nå er svart. Har vært der for ett år siden. Snakk med legen din. Gråt,for det hjelper. I kirkene er det noe som heter "til dem det ikke sendesblomster til. Der er alle i forskjellige alder og uavhengig av tro. Der knyttes kontakter,gråt,latter. Ikke minst så er det taushetsplikt. Her er det folk som forlater og er blitt forlatt.ellers så snakk om om igjen med en du at at tillit til. Tving deg ut selv om du ikke har lyst. Jeg trodde ikke han hadde ny dame, men sjokket var at hun dukket opp etter en måned. Vi hadde vært gift i 39 år. Kan trøste deg med at det vil bli bedre. Men det tar lang tid. Uansett så er det å bli forlatt fryktelig. Mennesker som ikke har opplevd dette forstår det ikke. Stor klem fra meg.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er i en lignende situasjon som deg, trådstarter, men motsatt... det vil si at etter 18 år sammen, er det jeg som velger å gå. Jeg informerte mannen min om dette forrige måned, og fikk separasjonsbevillingen i posten i dag. Det føltes godt. Mannen min gråt litt et par ganger i starten etter at jeg sa jeg ville skilles, men ser nå ut til å ha akseptert det og oppfører seg normalt.

 

Jeg tror du trenger å komme deg bort litt. Veldig. Hadde mannen min sagt han trengte å komme seg bort litt for å sørge, hadde jeg selvsagt hatt all forståelse for det. Jeg hadde fint kunnet passe barn hjemme mens han reiser bort noen dager for å sørge. Dette synes jeg du kan kreve av mannen din. La han holde fortet hjemme og ta seg av ungene noen dager, så du kan få reist bort og tenkt litt i fred og gråte ut litt. Oppsøk eventuelt venninner, eller ta inn på hotell alene. Gjør det som passer deg best. Kanskje du kan få en venninne med på et hotellopphold noen dager, der dere kan snakke ut?

 

Han får bare tilpasse arbeidstiden sin til dette og evt ta seg noe fri om så behøves. Dette med å få fred til å sørge har du rett til!

 



Anonymous poster hash: b7a2f...c9d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er nok sliten og trengerå føle deg trygg og sove litt. Men det vanskelige er at en finner ikke roen . Reiser en bort så er det ille å komme hjem igjen. Det beste er kanskje å ta en time,eller en dag av gangen. Prøv å kontakte kirke,event. Familiekontor som også har sorggruppe. Å bli forlatt er det værste som kan skje et menneske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så blir det separasjon. Og skilsmisse etter hvert. Etter 18 års samliv vil ikke mannen mer. Han elsker meg ikke. og vil heller ikke prøve å gjøre noe med det.

Han har bestemt seg, og jeg må bare leve med det og takle det av hensyn til barna. Noe som vil si at jeg heller ikke kan sørge så de ser det. Jeg er knust. Ødelagt. Men må holde maska. Må finne gode løsninger for ny familiesituasjon. En situasjon jeg overhode ikke ønsker. Kun noen få dager en gang i blandt, når jeg får reist bort til venninner, kan jeg tillate meg å la masken falle. Og på soverommet i nattetimer. Det er ikke akseptert å sørge over samlivsbrudd når det ikke er utroskap med i bildet. Når man bare er vraket så er det bare din egen feil. Så sorgen må gjemmes, mens jeg lurer på hvordan pokker jeg noen gang skal klare å reise meg igjen fra dette. Mens jeg smiler, er supermamma og stiller på jobb med full innsats hver dag. Og lurer på hvor lenge jeg kan klare dette.

Anonymous poster hash: 35830...2ca

Tok meg to år. Var ikke ute på noe. Satt å stirret i veggen for det meste.

Skillsmissegrunn er som død, det følger sorg med.

Anonymous poster hash: 215bf...903

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange sier jo at det å oppleve samlivsbrudd kan sammenlignes med å oppleve dødsfall. Man mister den man elsket, man mister det livet man hadde, man mister tryggheten og ofte mister man seg selv i en lang periode.

Jeg opplevde noe av det samme som deg for ganske nøyaktig ett år siden. Etter 17 år sammen ville han ikke mer. Ikke bare hadde han sluttet å elske meg, han var lei og mislikte meg rett og slett og ville ikke ha mer med meg å gjøre. Det var vanvittig vondt, det kan ikke beskrives en gang. Plutselig hadde jeg en uke på meg til å flytte. Følelsen av å bli forkastet, ikke være bra nok, det sinnet man føler, frustrasjonen, desperasjonen. Et sammensurium av følelser som kan velte selv den sterkeste.

Det finnes ingenting noen kan si som gjør det bedre akkurat nå, men for meg hjalp det å sette ord på følelsene, både skriftlig og muntlig. Spesielt det å snakke med noen som var i samme situasjon som meg var utrolig viktig.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men gir deg en god klem! Ta én dag om gangen i første omgang. ❤️

Anonymous poster hash: 8cad2...1f9

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Huff. Jeg går gjennom det samme. Etter 14 år sammen vil han gå. Vi går fra hverandre som venner for jeg må bo med han til leiligheten jeg må leie ikke er klar til innflytting enda. Dette er det verste jeg har opplevd er helt knust. Å må forlate et menneske man elsker og et hjem, kan nesten sammenlignes med dødsfall. Helt grusomt.

Jeg har bare ei venninne og min sønn som omgangskrets. Sliter veldig og er mye alene. Fremtiden ser ikke bra ut. Du har barn, må være enda mer slitsomt 😫 Jeg har tre katter og må forlate den ene til han som vi har hatt sammen i 12 år. Hjertet mitt er i ferd med å rives i to 😢 Tenker på deg ts klem klem

Anonymous poster hash: 59e75...376

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff. Jeg går gjennom det samme. Etter 14 år sammen vil han gå. Vi går fra hverandre som venner for jeg må bo med han til leiligheten jeg må leie ikke er klar til innflytting enda. Dette er det verste jeg har opplevd er helt knust. Å må forlate et menneske man elsker og et hjem, kan nesten sammenlignes med dødsfall. Helt grusomt.

Jeg har bare ei venninne og min sønn som omgangskrets. Sliter veldig og er mye alene. Fremtiden ser ikke bra ut. Du har barn, må være enda mer slitsomt Jeg har tre katter og må forlate den ene til han som vi har hatt sammen i 12 år. Hjertet mitt er i ferd med å rives i to Tenker på deg ts klem klemAnonymous poster hash: 59e75...376

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Jo, som jeg skriver får jeg reist bort en dag eller en helg en gang i blandt.Og har "fri" annenhver ettermiddag til å kunne trene eller gå tur eller noe. Men det hjelper ikke så mye da sorgen gjerne kommer skyllende i bølger man ikke helt klarer å forberede seg på, og da gjerne mens man er alene med ungene, noe som snart vil bli den nye hverdagen fast annenhver uke. Da får jeg sikkert nok tid til å sørge alene også... Ungene er i barneskolealder. Men hvordan reise seg igjen etter dette? Kjenner at selvtiliten min er helt knust. Jeg må jo være helt udugelig. Og frastøtende. Snart 40 år født 3 barn, det vises jo det også.

Anonymous poster hash: 35830...2ca

De timene du har for deg selv et viktige. Selv om du føler du ikke kan kontrollere sorgen til å passe inn i akkurat de timene, kan det være godt å være for seg selv for å hente seg inn. Gå gjerne en tur ute, natur renser. Sett deg gjerne for deg selv ved sjøen eller i skogen og bruk litt av tiden til å tenke. Gråt om du føler for det. Som du sier, sorg kommer i bølger og man bør sette av tid til den. Samtidig går livet videre. Prøv å balanser dette ved å gi deg selv små pustehull i hverdagen. Noen dager klarer du kanskje å gråte litt og bare få ut litt tanker, andre dager går det ikke. Sånn vil det være en stund.

Jeg gikk selv fra min eks og rett inn i et nytt forhold. Man skulle tro jeg var lykkelig som hadde en ny med det samme, men jeg sørget over min eks i lang, lang tid etterpå. Det var også en sorg jeg følte jeg ikke hadde rett til å vise, fordi jeg var den som gikk (og var den store stygge ulven). Sorg er vondt, men man kommer gjennom det. Sett av tid til den, men ikke la den overta hverdagen din.

Anonymous poster hash: 74640...98d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Annonse

Jeg har blitt overrasket over den enorme sorgen som samlivsbrudd har forårsaket. Jeg var på kino og gråt fra begynnelsen til slutten av filmen. Resten av dagen kom tårene. Det er en sorg som ingen sender blomster til. Jeg husker en venninne sa at hun nesten ønsket at eksen var død for da kunne hun sørge og folk forsto. Den lammende sorgen hun opplevde ved at eksen ikke ville være sammen med henne lengre, fikk henne ned i det mørkeste mørke. I mitt tilfelle så vil egentlig ingen av oss avslutte ekteskapet men min mann har gjort handlinger som gjør at det er vanskelig å fortsette ekteskapet. Men jeg slutter ikke å være glad i han og det å avslutte tvert klarer verken jeg eller han. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg TS. Jeg var i samme båt for flere år siden og husker de følelsene og tankene den dag i dag. Verste jeg noen gang har opplevd. Nå idag kan jeg med hånda på hjerte si at jeg har det bra nå. 

Det føles helt jævlig ut akkurat nå og en stund fremover, men du vil også få det bra igjen. Æresord :hug:

Samtidig vil jeg si at barna dine tåler å se at du gråter innimellom og det er helt lov å si at du er lei deg fordi pappa flytter.

Så først etterpå at tråden er gammel, men håper iallefall du har det mye bedre nå.

Endret av EvaLena
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Etter 13 år er det slutt mellom oss, det var han som ville ut. Jeg trodde faktisk han tulla først da han sa det. Han kan være en smule impulsiv, så jeg trodde han bare var litt stressa om dagen. Tross alt hadde vi jo nettopp tatt parfotografi, kjøpt dyrt penservice, og han hadde nettopp fått seg ny og bedre jobb. Timen vår til fertilitetsklinikken var bare dager unna - og jeg måtte minne ham på å avbestille den. Han begynte å snakke om ting han hadde savnet de siste årene, mens vi hadde kjøpt og satt i stand leilighet med plass til barnet som skulle komme. Jeg savnet også de tingene, men var det ikke også hans ansvar? Han avviste like mye som meg. Jeg ser i ettertid at det var noen faresignaler jeg ikke helt ville høre på - som han sa at jeg ikke skulle høre på, for han var bare stresset - at jeg følte at jeg liksom ble "liten". Jeg følte nok på at han vurderte å gå, at han trakk seg litt unna meg. Det er fælt å vite at han har gått rundt og vurdert for og imot å gå. 

Noe av det verste er faktisk at vi ikke har fått barn - og jeg er ikke helt ung, heller. Og det var han som ville utsette at vi fikk barn, til vi var klar og hadde grei økonomi. Så jeg føler på en måte at han har røvet barn fra meg, ved å gjøre det slutt da han gjorde det og ikke flere år før. Dette med barn er like vondt for meg, som det bruddet er. Jeg tok ut hormonspiralen to uker tidligere fordi vi skulle gjøre meg gravid, så mens han slo opp med meg, hadde jeg min første mens på flere år. Og hver gang jeg får mensen, så tenker jeg på barna vi skulle få. 

Han er ingen grusom mann. Han sier at jeg ikke har gjort noe galt, at han tok noen gale avgjørelser og ikke snakket ut om ting. Han begynte faktisk i terapi i etterkant av bruddet vårt. Men det gjør like forbanna vondt at han har vraka meg. Og hvis jeg ikke gjorde noe galt, føler jeg på en måte at bruddet ikke handlet om meg - men hva handlet om meg, da? Jeg begynner å tvile på kjærligheten hans før bruddet også. Han brukte alltid så store ord om meg, og barna vi skulle få, og vi skulle selvfølgelig bli gamle sammen. Han er veldig glad i familien min og henger med dem fortsatt. Vi har en stor felles venneflokk som synes det er fælt at vi har gått fra hverandre, og til og med kompisene hans tar kontakt for å si hei eller si at det hadde vært hyggelig å treffes. Det er ikke ytre sett noe stygt brudd, men det gjør så fryktelig, fryktelig vondt og jeg har ærlig talt panikk for det med barn. Vurderer å bare bestille time på en klinikk og få unger helt alene, men jeg har uansett ikke helt økonomi til det akkurat nå som jeg må kjøpe eksen ut av leiligheten og alt. Blir misunnelig på folk som ihvertfall har barna etter bruddet.

Han nekta meg katt også ("vi skal jo ha baby nå vet du"), og det skal jeg ihvertfall ha nå! Jeg får en liten pus i august. Jeg skal også begynne å studere litt til høsten, ved siden av jobb. Og så gjør jeg ting med venner og familie, når jeg orker. Jeg ser mye på filmer og tenker mye. Er ute i naturen, trener litt. Og så håper jeg at smerten blir litt mindre stor og litt mindre vond etterhvert.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

På 28.5.2015 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Så blir det separasjon. Og skilsmisse etter hvert. Etter 18 års samliv vil ikke mannen mer. Han elsker meg ikke. og vil heller ikke prøve å gjøre noe med det.

Han har bestemt seg, og jeg må bare leve med det og takle det av hensyn til barna. Noe som vil si at jeg heller ikke kan sørge så de ser det. Jeg er knust. Ødelagt. Men må holde maska. Må finne gode løsninger for ny familiesituasjon. En situasjon jeg overhode ikke ønsker. Kun noen få dager en gang i blandt, når jeg får reist bort til venninner, kan jeg tillate meg å la masken falle. Og på soverommet i nattetimer. Det er ikke akseptert å sørge over samlivsbrudd når det ikke er utroskap med i bildet. Når man bare er vraket så er det bare din egen feil. Så sorgen må gjemmes, mens jeg lurer på hvordan pokker jeg noen gang skal klare å reise meg igjen fra dette. Mens jeg smiler, er supermamma og stiller på jobb med full innsats hver dag. Og lurer på hvor lenge jeg kan klare dette.

Var der selv, da var det utroskap inne i bildet. Men ikke noe lettere av den grunn etter langt ekteskap. Sorgen var og jeg holdt maska så godt jeg kunne. Det har gått en tid, og jeg har lagt det bak meg. Men som du jeg arbeidet hele tiden, og det hjalp faktisk enormt. Da fikk jeg andre ting å tenke på, snakket lite om det til noen som helst, hva skulle det hjelpe for ?

Det vil alltid være der som et vondt/sårt minne, men tro meg et blir bedre etterhvert. Det du må sørge for nå er å ta vare på deg selv, livet ditt og ikke minst barna sitt liv. Få løst flokene over tid, og komme seg videre. Du kan ikke gjøre noe annet med situasjonen en dette, så vil tiden lege sårene, selv om det er en klisjee så er det faktisk sant. Sakte men sikkert begynner man  å leve igjen etter en slik "katastrofe" som det faktisk er. For min del nyter jeg livet akkurat nå, bruker tiden jeg har på meg selv og barna, har ikke orket å se etter noe nytt forhold enda, men hvem vet hva fremtiden bringer :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...