Vet ikke om jeg takler livet med 3 barn... Skal jeg dra?

[AnonymBruker]

Ja jeg har funnet drømmemannen.

Jeg har et barn fra før og han har to. Begge Bonusbarna er skjønne og søte, når de er alene. Men med en gang de kommer sammen starter de en eksplosjon uten like.

De greier ikke roe seg, roper og bråker selv om faren sier fra hundre ganger, herjer rundt på kveldstid når de skal legge seg og er totalt umulige å få roet ned.

Skjønner ikke hva faren gjør feil..

Mitt barn er forsåvidt også av samme ulla. Men kjenner jeg har mer tålmodighet med henne. Kanskje fordi jeg kjenner henne og er trygg på hvordan korrigere henne i forskjellige situasjoner.

Om jeg har alle 3 alene så er jeg fryktelig stressa. Vet at snart skjer det noe, enten krangler, slåing, roping, sinna utbrudd, etc. Orker ikke ha alle 3 alene, om om jeg virkelig må, går jeg rundt og har hjertet i halsen og kjempestrrssa fordi jeg er redd for konflikter.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan takle så mange barn sammen, i så tett alder. Det er 4 år imellom det yngste og eldste barnet.

Noen ganger føler jeg at jeg må dra, at jeg faktisk ikke takler alt dette. Men jeg vet jo at småbarnstiden varer ikke evig, og at de blir jo store en dag. Men skal jeg holde ut med dette i 10 år før de roer seg?

Må bare få poengtert at jeg klager ikke kun på Bonusbarna her, men alle 3 sammen.

Når de er sammen er de fryktelig vanskelige å korrigere, ingen hører etter når vi prøver å snakke til dem, de kan være frekke, le og rope høyt, og de girer selvfølgelig hverandre opp og syns bare det er morsomt når jeg eller samboer er strenge. Det er virkelig null respekt å få fra dem.

Han er drømmemannen virkelig, men er dette prisen å betale?

Holder jeg ut?

Håper det er noen der ute som kan kjenne seg igjen for jeg trenger sårt gode råd nå.

Anonymous poster hash: 82cfe...b64

Anonymous poster hash: be96d...9c0

[AnonymBruker]

Går det ut over DITT barn?

Om det gjør, så synes jeg at du skal dra.

Anonymous poster hash: c4b24...6df

[AnonymBruker]

Går det ut over DITT barn?

Om det gjør, så synes jeg at du skal dra.

Anonymous poster hash: c4b24...6df

Syns ikke det går ut over henne nei. Hun er ofte lei seg når de drar hjem til moren sin som er annenhver uke.

Og barnet mitt er blitt veldig glad i samboerens barn.

Men hun blir jo påvirket. Hun henger seg jo på de to andre og blir jo ikke akkurat noe lettere å håndtere av den grunn.

Både hun og de to andre kan være engler, så enkle å ha med å gjøre, og jeg er jo blitt glade i dem.

Men det har blitt sånn at når de drar herfra annenhver søndag, så er jeg faktisk lettet inni meg. Endelig rolige leggekvelder, ingen hyling og roping i senga fordi en av barna bare MÅ ha noe å rope etter og klage på.

Endelig kan jeg glede meg til å komme hjem fra jobb om dagene.

Sånn tenker jeg.

Høres fælt ut men. Kanskje eg har svaret mitt allerede:/

Selv on tanken på å dra fra mannen i mitt liv gjør uendelig vondt.

Ts

Anonymous poster hash: be96d...9c0

[AnonymBruker]

Når jeg møtte samboeren min hadde han en sønn på 8 år som var klin umulig (overdriver ikke litt en gang) og fikk automatisk samme tanker som du har nå. etter en stund fikk vi ett felles barn og merkelig nok ble bonussønnen bare mer og mer medgjørelig, eller var det bare jeg som ble mer tålmodig? I morgen fyller bonussønnen 20 år og han er blitt en flott ung mann Så dersom du har funnet drømmemannen så synes jeg du skal gi det en sjanse, du kan jo lufte tankene dine for han og så kan dere kanskje finne en løsning på problemet.

Anonymous poster hash: 42657...0ab

[Engel]

Jeg ville prøvd å sette opp noen "husregler" med kansekvenser når de ikke blir fulgt (og belønning når de blir fulgt) og sett om det ikke hadde hjulpet først. Du skriver ikke hvor store de er, men selv en 3-åring klarer å forholde seg til hva som er lov og hva som ikke er lov bare det er konkret og blir fulgt opp konsekvent. Det kan ta litt tid i starten, men de fleste unger setter pris på klare, tydelige regler.

En annen ting: Hvis det er mye herjing, sørg for at ungene er mye ute i aktivitet. Etter en innesøndag kan våre 3 gutter nesten ta livet av både hverandre og oss voksne.... Mye krangling og herjing. Har de fått vært ute på tur, lekt og brukt kroppen så er de mye roligere.

[Engel]

Det hjelper ikke å si fra hundre ganger om det ikke blir fulgt opp...

[Gjest 3.gangsgravid]

Jeg ville prøvd å sette opp noen "husregler" med kansekvenser når de ikke blir fulgt (og belønning når de blir fulgt) og sett om det ikke hadde hjulpet først. Du skriver ikke hvor store de er, men selv en 3-åring klarer å forholde seg til hva som er lov og hva som ikke er lov bare det er konkret og blir fulgt opp konsekvent. Det kan ta litt tid i starten, men de fleste unger setter pris på klare, tydelige regler.

En annen ting: Hvis det er mye herjing, sørg for at ungene er mye ute i aktivitet. Etter en innesøndag kan våre 3 gutter nesten ta livet av både hverandre og oss voksne.... Mye krangling og herjing. Har de fått vært ute på tur, lekt og brukt kroppen så er de mye roligere.

enig, skjer med mine to gutter som ennå er 2 og 4 år.

[AnonymBruker]

Ikke dra- dette kommer helt sikkert til å gå så bra! Med mindre det kanskje er snakk om barn som er ekstra krevende utover det vanlige.

Bruk masse tid på bonding- altså finn på mye koselig sammen. Kanskje det kunne vært en ide at du tok med et av barna hans også tok han ditt barn og hans andre for å finne på noe hver for seg. Så kan dere bli litt kjent på tvers før dere setter barna sammen igjen. Rullér det litt så alle føler seg like hjemme med alle.

Tilslutt vil dere ha en kjempe koselig familie😄 alt ordner seg med mye kjærlighet og kos😄

Anonymous poster hash: 68731...923

[AnonymBruker]

Bonusbarna er ikke tilfeldigvis tvillinger?

Anonymous poster hash: 61add...0bc

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke skrevet hvor gamle de er?

Anonymous poster hash: 6295c...894

[AnonymBruker]

Må dere bo sammen, da? Kan dere ikke være kjærester i hvert sitt hus? Så kanskje dere heller kan flytte sammen senere når barna er litt større, mindre viltre og mer selvstendige?

Anonymous poster hash: 6d4f7...cba

[FrøkenMånestråle]

Hvis dette virkelig er drømmemannen og du er blitt glad i barna hans og det hele så er det jo kanskje verdt å gjøre alt du kan for at det skal fungere.

Du sier de reiser hjem annenhver uke, det er jo greit da får du slappet av. Oppfører de seg på samme måte hjemme hos mor? Har du pratet med samboeren din om dette her? Jeg mener har du lagt kortene på bordet og sagt hvor stressa du blir, og at dere sammen må finne en løsning for slik som dette kan det ikke fortsett osv. Men noe krangling mellom barn må du jo forvente, sånn er det.

Det virker jo egentlig som om dere som en familie fungerer kjempebra sammen, alle er glad i hverandre og datteren din savner til og med hans barn når de reiser hjem. For meg så virker det som om du har mye å kjempe for her...

[AnonymBruker]

Hvorfor har du ikke skrevet hvor gamle de er?

Anonymous poster hash: 6295c...894

Barna er 4, 5 og 7:)

Anonymous poster hash: be96d...9c0

[AnonymBruker]

Hvis dette virkelig er drømmemannen og du er blitt glad i barna hans og det hele så er det jo kanskje verdt å gjøre alt du kan for at det skal fungere.

Du sier de reiser hjem annenhver uke, det er jo greit da får du slappet av. Oppfører de seg på samme måte hjemme hos mor? Har du pratet med samboeren din om dette her? Jeg mener har du lagt kortene på bordet og sagt hvor stressa du blir, og at dere sammen må finne en løsning for slik som dette kan det ikke fortsett osv. Men noe krangling mellom barn må du jo forvente, sånn er det.

Det virker jo egentlig som om dere som en familie fungerer kjempebra sammen, alle er glad i hverandre og datteren din savner til og med hans barn når de reiser hjem. For meg så virker det som om du har mye å kjempe for her...

Ja jeg føler virkelig ikke for å gi opp nå når jeg virkelig har funnet min sjelevenn.

Jeg har fortalt samboer dette men har ikke sittet og lagt alle kortene på bordet og fortalt alt som foregår i hodet mitt. Har vel vært veldig redd for å skremme han, og gi feil inntrykk. Vil ikke gi han inntrykk av at jeg ikke liker barna hans, for det er slett ikke tilfelle:)

Ts

Anonymous poster hash: be96d...9c0

[AnonymBruker]

Må dere bo sammen, da? Kan dere ikke være kjærester i hvert sitt hus? Så kanskje dere heller kan flytte sammen senere når barna er litt større, mindre viltre og mer selvstendige?

Anonymous poster hash: 6d4f7...cba

Jeg har faktisk lekt med tanken selv. Men tør ikke si noe til han, redd for å såre :/

Ts

Anonymous poster hash: be96d...9c0

[AnonymBruker]

Bo hver for dere, best for begge parter når begge har egne barn. Ikke lag noen barn sammen før de dere har er en god del eldre.

Anonymous poster hash: add22...40f

[AnonymBruker]

Barna er 4, 5 og 7:)

Anonymous poster hash: be96d...9c0

herlighet, det er akkurat den alderen som de prøver å tøye mere grenser... var alle gutter? Fikk ikke med meg det.

Anonymous poster hash: 2d899...277

[onyx]

Først trodde jeg dere hadde 3 fra 4 år og nedover, men med den alderfordelingen dere faktisk har burde det strengt tatt ikke være noe problem..

Du skjønner ikke hva far gjør feil? Det er lett, han "sier fra hundre ganger"... Kort oppsummert, dere har ingen klare regler eller grenser og ingen konsekvenser.

For din egen del er det greit å ha i bakhodet at å ha et barn er noe helt annet enn å ha flere. Det kreves mer logisitkk, grenser og oppfølging for å få en gruppe til å fungere.

[Joni123]

Hvorfor må alle flytte sammen så fort? Mye større sjanse for at forholdet skal vare hvis man bor hver for seg de første årene og blir skikkelig kjent.

Vi flyttet sammen etter et års tid og angrer i dag at vi ikke ventet enda lenger.

Plutselig fikk vi store utfordringer jeg ikke hadde noe kjennskap til tredd nedover ørene og det har vært forferdelige slitsomme år å komme gjennom, vi er fortsatt ikke helt i mål 7 år senere.

[AnonymBruker]

herlighet, det er akkurat den alderen som de prøver å tøye mere grenser... var alle gutter? Fikk ikke med meg det.

Anonymous poster hash: 2d899...277

Nei to jenter og en gutt. Gutten er den mellomste.

Ts

Anonymous poster hash: be96d...9c0