Angrer man på barnløshet i alderdommen?

[skreppamedleppa]

Jeg tror at en er sin egen lykkesmed. Verken forskere, andre som har gjort samme valg men som har andre følelser knyttet til det valget eller statistikker eller rapporter kan si noe som helst om dette.

Jeg vet om, og har snakket med mennesker som har sagt åpenhjertig og ærlig at de angrer på at de fikk barn. Det betyr ikke at jeg tror at alle foreldre angrer på det, det betyr bare at jeg vet ut i fra noen foreldre det de har sagt og forklart om følelsene sine vedrørende et valg de har tatt.

Jeg tror også mange som ikke får barn føler på anger, enten i korte øyeblikk eller i lange stunder. Men jeg tror ikke alle angrer på det, skjønt viss man er en av de menneskene som insisterer på og som høylytt proklamerer i mangel på respekt og forståelse at et hvert menneske som ikke får barn kommer til å angre på det så tror nok også slike mennesker at alle barnefrie mennesker kommer til å angre.

Lykke er en umulig ting å gjøre universal, Lykke for meg kan være ulykke for deg, og lykke i en tid kan være ulykke i en annen tid. Jeg gjorde mange ting som 7 åring som gav meg den mest fantastiske lykkefølelsen i verden, og ingen har noen rett til å si at den lykken en 7 åring kan føle av å få nye blinke sko ikke kan sammenlignes med den lykkefølelsen en 25 åring har i bryllupet sitt f.eks. Hva som gir meg lykke når jeg er 70 det aner jeg ikke, kanskje er det å få beskjed fra tannlegen om at jeg ikke trenger gebiss, kanskje er det mokabønner til kaffen som gir den ultimate lykken når man er 80, jeg vet ikke. Det jeg vet derimot er at jeg er lykkelig her og nå og det har jeg vært i mange år, jeg er lykkelig uten barn, jeg er lykkelig uten traktor også. Det kan hende at jeg som 80 åring synes det er trist at jeg ikke har en traktor eller barn men noe og mye sier meg at jeg vil heller være lykkelig i 50-60 år og ikke ha barn enn å angre på at jeg fikk barn i 50-60 år.

Og når jeg ser foreldre som sier at barnefrie mennesker sitt liv er tomt tenker jeg at de er de mest egosentriske menneskene som finnes fordi de definerer andres liv kun ut i fra sine egne ønsker og tanker.

Endret 19. september 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Det vil nok være svart vanskelig å si noe sikkert i slike undersøkelser. Det er mange andre faktorer enn barn som spiller inn på lykke. Kulturforskjeller i forhold til hvor viktig det er å få barn, geografisk lokasjon, sosioøkono misk status, samfunnet man lever i sine velferdsordninger og hvorvidt samfunnet man lever i har et "kollektivt" fokus (familien er viktigst, tradisjonelle verdier) eller et individfokus (man skal realisere seg selv, typisk vestlige verdier) osv. kan ikke undervurderes når man skal vurdere lykke. Tviler sterkt på at slik forskning greier å kompensere vekk alt dette.

Anonymous poster hash: 22b38...09d

[kiki1980]

Jeg tror ikke man angrer på å ikke ha barn fordi man er ensom (det er ikke den eneste grunnen,det er mange ensomme foreldre der ute) og det er ihvertfall dumt å ha barn for å "fylle" tiden. Folk angret på å ikke familien pga den følelsen av å ha noen "av seg selv selv" der ute,av å dele livet med,ha minner sammen med.man kan ha venner men det er ikke det samme. Tanta mi manglet altså timer i døgnet,hun hadde mange vennet og stor familie men likevel angret for at hun ikke giftet seg og fått barn. Det var alstå 10-15mennesker da hun døde. Likevel oppfordret hun alle tantebarna sine til å stifte familie og ikke gå den veien hun gikk.

[Tvist]

Jeg ønsker med ikke barn, har ikke lyst å bruke tid på det, da jeg har andre viktige ting å bruke tiden min på. Det er noe jeg kan holde på med omtrent til jeg dør (såfremt jeg er klar i hodet).

Offtopic: Litt av (men ikke hovedgrunnen) grunnen til at jeg ikke får barn er at jeg er redd for befolkningsveksten på kloden. Hva skjer når vi ikke har mer fosfor, olje osv. Befolkningsveksten årlig er nå på 75 millioner mennesker i året, mest i Afrika og litt i Asia, så det er viktig at man jobber med å kontrollere folkeveksten der. Men der bruker de også lite ressurser (sammenlignet med Europa). Jeg vil ikke være med på å skape flere storforbrukere.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker med ikke barn, har ikke lyst å bruke tid på det, da jeg har andre viktige ting å bruke tiden min på. Det er noe jeg kan holde på med omtrent til jeg dør (såfremt jeg er klar i hodet).

Offtopic: Litt av (men ikke hovedgrunnen) grunnen til at jeg ikke får barn er at jeg er redd for befolkningsveksten på kloden. Hva skjer når vi ikke har mer fosfor, olje osv. Befolkningsveksten årlig er nå på 75 millioner mennesker i året, mest i Afrika og litt i Asia, så det er viktig at man jobber med å kontrollere folkeveksten der. Men der bruker de også lite ressurser (sammenlignet med Europa). Jeg vil ikke være med på å skape flere storforbrukere.

Hva er den andre viktige tingen du bruker tid på?

Den ser jeg også, men i Norge mangler man jo heller et man har for mange:p Men skjønner jo hva du mener.

Anonymous poster hash: 07876...74d

[Ulla Ullsokk]

Man skal da ikke får barn fordi man er redd for å angre seg som gammel! Kanskje BLIR man ikke gammel, en gang! Og uansett; eldre generasjoner var ikke flinke til å passe på venner. Nå til dags er man generelt mer opptatt av det. Dette velger man jo selv! Det blir som folk som ikke tør skille seg av frykt for å bli gammel alene. Sørg for å ha gode venner, da!

Dessuten er det ikke alle barn som bare bringer lykke med seg. Noen bringer også mye sorg. Og alle bringer masse bekymring.

I tillegg er det altfor mange som får barn bare fordi det er forventet, minst to, selvsagt, uten å ta et bevisst valg.

Selv om noen gamlinger angrer er det garantert mange som absolutt er glade for at de aldri fikk barn.

SE på alle de slitne folka rundt omkring, da!

Jeg har barn og elsker det, men har valgt litt annerledes enn mange likevel.

Det som er rett for noen, trenger ikke være rett for andre!

[AnonymBruker]

Man skal da ikke får barn fordi man er redd for å angre seg som gammel! Kanskje BLIR man ikke gammel, en gang! Og uansett; eldre generasjoner var ikke flinke til å passe på venner. Nå til dags er man generelt mer opptatt av det. Dette velger man jo selv! Det blir som folk som ikke tør skille seg av frykt for å bli gammel alene. Sørg for å ha gode venner, da!

Dessuten er det ikke alle barn som bare bringer lykke med seg. Noen bringer også mye sorg. Og alle bringer masse bekymring.

I tillegg er det altfor mange som får barn bare fordi det er forventet, minst to, selvsagt, uten å ta et bevisst valg.

Selv om noen gamlinger angrer er det garantert mange som absolutt er glade for at de aldri fikk barn.

SE på alle de slitne folka rundt omkring, da!

Jeg har barn og elsker det, men har valgt litt annerledes enn mange likevel.

Det som er rett for noen, trenger ikke være rett for andre!

Ja huff, tenk om man mister barnet :S Det er vel en sorg man aldri kommer seg over.... Jeg er også en person som har lett for å bekymre meg, så er ikke sikkert at det er så lurt at jeg får barn... I tillegg er jeg enebarn og ikke vant til å ha bråk og støy og folk rundt meg hele tiden. En gang fikk jeg meg en katt... og følte at jeg hadde fått en baby (Den har det bra nå altså.) Har også mareritt om å være gravid, men det er kanskje ikke så uvanlig i ung alder.

Anonymous poster hash: 07876...74d

[Ulla Ullsokk]

Ja huff, tenk om man mister barnet :S Det er vel en sorg man aldri kommer seg over.... Jeg er også en person som har lett for å bekymre meg, så er ikke sikkert at det er så lurt at jeg får barn... I tillegg er jeg enebarn og ikke vant til å ha bråk og støy og folk rundt meg hele tiden. En gang fikk jeg meg en katt... og følte at jeg hadde fått en baby (Den har det bra nå altså.) Har også mareritt om å være gravid, men det er kanskje ikke så uvanlig i ung alder. Anonymous poster hash: 07876...74d

Hvis du er ung, så synes jeg ikke du trenger å bestemme deg 100% nå!

Men det er hundre grunner både til å få barn og det motsatte!

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg faktisk Også vet jeg om flere barnehjem i Latin-Amerika der jeg kan jobbe hvis jeg vil. Har bare lyst å ta med meg barna tilbake til Norge, men det er jo ikke lov for singel å adoptere.

Anonymous poster hash: 757b8...75a

Er jo fantastisk hvis du kan være fosterhjem er jo mange barn som må bo i fosterhjem til de er 18. Mener da at det er åpnet for at enslige kan adoptere? Eller ta jeg feil? I så fall henger norge etter, dette er da fullt lovlig i feks USA.

Anonymous poster hash: f6f47...451

[AnonymBruker]

Jeg tror det også kan ha noe med ulike generasjoner og ulike å verdier å gjøre. De som i dag er i 50-åra har vokst opp i en tid hvor barn var en selvfølge, og vil oftere kunne oppleve det som et savn. Vi som i dag er i 30-åra har i større grad fått barn presentert som et valg, og vi som har valgt det bort vil i større grad være lykkeligere også om tjue år, enn det som når er 50+, tror jeg.

Anonymous poster hash: b3cc7...434

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke man angrer på å ikke ha barn fordi man er ensom (det er ikke den eneste grunnen,det er mange ensomme foreldre der ute) og det er ihvertfall dumt å ha barn for å "fylle" tiden. Folk angret på å ikke familien pga den følelsen av å ha noen "av seg selv selv" der ute,av å dele livet med,ha minner sammen med.man kan ha venner men det er ikke det samme. Tanta mi manglet altså timer i døgnet,hun hadde mange vennet og stor familie men likevel angret for at hun ikke giftet seg og fått barn. Det var alstå 10-15mennesker da hun døde. Likevel oppfordret hun alle tantebarna sine til å stifte familie og ikke gå den veien hun gikk.

Igjen er dette jeg som frivillig barnløs synes er utrolig fremmed, men som jeg ser at mange foreldre er opptatt av.

Jeg vil overhodet ikke ha noen flere av meg selv der ute - det holder lenge med én.

Og jeg mener også at selv om man deler gener og historie med sine foreldre og andre nære slektninger så er man ikke en slags forlengelse av dem. Å tenke noe sånt som foreldrer, eller å ha foreldre som betrakter barna sine på den måten, det tror jeg (muligens av erfaring) at er veldig, veldig usunt.

Jeg har også hørt besteforeldre som i festtaler gir uttrykk for at det å ha etterkommere gir dem selv et slags evig liv. At de lever videre i og gjennom barn og barnebarn. Noe slikt kan jeg for det første ikke skjønne at noen tenker, og for det andre ikke skjønne at de oppfatter som positivt og rørende å tenke på.

Selv innser jeg selvsagt at jeg har mange personlighetstrekk felles med mine foreldre. Dessverre er noen av dem ikke dem jeg hadde ønsket meg, dvs jeg har arvet min mors verste sider, slik det ofte ironisk nok blir. Men når det gjelder livsanskuelse, verdier og interesser er jeg milevis fra dem. Virkelig lysår borte. Siden jeg flyttet ut har både jeg og de forandret oss i hver våre retninger, og det som er forskjellig har kommet så tydelig fram. Det er ikke noe jeg sørger over, det er nå bare slik det er.

Men det er altså ikke som om foreldrene mine har en nærhet til meg som er unik og altomfattende. Slik er det med individer, vi kan ikke forutse hvordan livet forandrer oss og relasjonene vi har til hverandre, selv ikke når det gjelder relasjoner mellom foreldre og barn.

Og for min del betyr vel alt dette at valget om å få barn eller å la være ikke må eller kan være basert på noe kalkulert eller rasjonelt. Man har ingen garantier og kan ikke spå om framtiden uansett, dvs om seg selv som mor eller barnløs, eller om hvordan de barna man får vil bli. Noen har lyst på barn, andre har ikke - begge deler er først og fremst intuitivt og noe grunnleggende følelsesmessig.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[kiki1980]

Det finnes mennesker som valgte bort bevisst familielivet og de skruver jeg om. Bevisst har valgt å reise,oppleve verden,ikke være knyttet til noen osv. Vi får se om 20-30år hvem hadde rett. Jeg har også ei venninne på 30 år som overhodet ikke vill ga barn. Men jeg tror at hun vil angre senere i livet. Det er nå min mening. Jeg elsker å ha barn og det ville vært fryktelig tomt uten dem. Det kan jeg si nå,når jeg har dem men det visste jeg ikke da jeg var barnløs.

[AnonymBruker]

36-åring som tar stilling til dette hver dag nå. Har ikke lyst på barn, men er redd for å velge feil.

Anonymous poster hash: ea77c...bab

[Annie Hall]

Tror det er lurt å tenke over alle livsfaser når man tar valget å få/ikke få barn.

Har inntrykk av at noen synes "vi har det da så bra som vi har det", og tar valget ut fra det, men så er det slik at voksenlivet og samværsformene jo endrer seg.

Jeg har barn, og merker jo at man naturlig tilbringer mer tid med andre som også har barn. Det er de man reiser på ferie, helgeturer og slikt sammen med. De som ikke har barn har ofte andre behov. Og det er helt OK altså. De vil ha andre ting ut av ferien, og barn er ofte til hinder for det. Jeg ser jo at vi har mista kontakten med noen av de som ikke har barn. Ikke fordi vi ikke lengre liker de eller noe, men fordi vi lever forskjellige liv og har så forskjellige behov akkurat nå. Og jeg tror nok at det vil påvirke hvem vi er sammen med i fremtiden også. Det er jo nå vi etablerer vaner og samværsformer. Når ungene flytter ut vil vi nok henge med de samme vennene, fordi vi da har delt så mye sammen.

For min del hadde jeg nok synes det var leit å ikke ha egen familie i alderdommen. Men jeg tror mye kan bøtes på ved at man er nær og involverer seg i de man f.eks er tante/onkel til.

Om man derimot er av typen som tenker "I don't do children" tror jeg man kan ende opp med å bli ensom etterhvert.

[AnonymBruker]

Det finnes mennesker som valgte bort bevisst familielivet og de skruver jeg om. Bevisst har valgt å reise,oppleve verden,ikke være knyttet til noen osv. Vi får se om 20-30år hvem hadde rett. Jeg har også ei venninne på 30 år som overhodet ikke vill ga barn. Men jeg tror at hun vil angre senere i livet. Det er nå min mening. Jeg elsker å ha barn og det ville vært fryktelig tomt uten dem. Det kan jeg si nå,når jeg har dem men det visste jeg ikke da jeg var barnløs.

Man kan da fint være knyttet til noen selv om man velger bort barn?

Og man trenger ikke reise og oppleve verden selv om man gjør dette valget, de to tingene henger da ikke sammen, slik det synes å være så vanlig å tro. Man velger ikke å leve uten egne barn fordi man ser på livet som en ego-trip der man bare skal dyrke seg selv. Man velger bort barn fordi man vil leve uten barn - enten et spennende aktivt liv med reiser etc, eller et vanlig, kjedelig hverdagsliv.

Ellers synes jeg tonen i innlegget ditt er på grensen til skadefro. Skulle nesten tro du håpte og ventet på at de frivillig barnløse skal begynne å angre. Plager det deg virkelig så mye at andre velger annerledes enn deg, og i tillegg bramfritt forsvarer valget sitt?

Etter nicket ditt å dømme er jeg forresten betraktelig eldre enn deg forresten, og angrer altså slett ikke.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[Berit]

Vi angrer ikke. Er i slutten av 40 årene.

[kiki1980]

Man kan da fint være knyttet til noen selv om man velger bort barn?

Og man trenger ikke reise og oppleve verden selv om man gjør dette valget, de to tingene henger da ikke sammen, slik det synes å være så vanlig å tro. Man velger ikke å leve uten egne barn fordi man ser på livet som en ego-trip der man bare skal dyrke seg selv. Man velger bort barn fordi man vil leve uten barn - enten et spennende aktivt liv med reiser etc, eller et vanlig, kjedelig hverdagsliv.

Ellers synes jeg tonen i innlegget ditt er på grensen til skadefro. Skulle nesten tro du håpte og ventet på at de frivillig barnløse skal begynne å angre. Plager det deg virkelig så mye at andre velger annerledes enn deg, og i tillegg bramfritt forsvarer valget sitt?

Etter nicket ditt å dømme er jeg forresten betraktelig eldre enn deg forresten, og angrer altså slett ikke.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

Som jeg sa,det er erfaring fra min tante som var frivillig barnløs,hadde mer enn nok av venner,familie,hadde kontakt med de barna hun ønsket. Det er opp til hver enkelt person.

[kiki1980]

Det er veldig veldig overflatisk å dømme etter nicket!

[AnonymBruker]

Det er veldig veldig overflatisk å dømme etter nicket!

Hvis man velger å ha et nick med fødselsår i må man nesten forvente at det blir lagt merke til i diskusjoner der alder inngår som en vesentlig bestanddel i selve tematikken man diskuterer.

Når du tillater deg å tippe at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre på at jeg ikke har fått barn, er det ikke en helt uvesentlig saksopplysning at jeg allerede er 20 år eldre enn deg (forutsatt at nicket du har valgt deg faktisk inneholder fødselsåret ditt, da - det kan jo bare være et tilfeldig tall).

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[AnonymBruker]

Jeg har flere gamle tanter og onkler (onkelog tanter til mine foreldre) som ikke har barn.

Vi kaller de for tante og onkel fordi de liksom er det for oss også.

Alle disse har hatt et spennende og rikt liv, og selv om de snart er 90 alle sammen har de masse besøk og kontakt med familie, venner, naboer og bekjente. Dette er jo fordi de er hyggelige og gode mennesker som vi er glad i.

Og på andre siden finnes det jo foreldre som ikke har noen kontakt med hverken barn eller barnebarn eller noen, fordi de kanskje er/har vært egoistiske, lite hyggelige mennesker.

Livet blir hva du gjør det til, og er du glad i de rundt deg, så bryr de seg og viser kjærlighet tilbake

Har aldri spurt de rett ut om de angrer på at de ikke fikk barn, så det kan jeg jo selvfølgelig ikke vite helt sikkert. Men det jeg vet er at de har et godt liv, for det har de fortalt alle sammen

Anonymous poster hash: 869c1...8a8