Angrer man på barnløshet i alderdommen?

[AnonymBruker]

En artikkel fra 2011 i dagbladet viser til forskning om at barnløse er mer tilfredse med livet, men viser deretter til mer detaljert forskning som muligens snur om på bildet.

"En fersk rapport, publisert i marsutgaven av Population and Developement Review, bringer en forklaringsnøkkel inn i debatten. Tall samlet inn over 24 år fra 200000 mennesker i 86 land, avdekker en global trend: Mens foreldre i 20-åra blir mindre tilfreds med livet for hvert barn de får, er de i 30-åra omtrent like fornøyde som sine barnløse jevnaldrende.

Fra 40-åra er foreldre med opptil tre barn mer lykkelige enn de barnløse, og fra 50-åra er gruppen med barn lykkeligst, uavhengig av størrelsen på ungeflokken."

Betyr dette at man angrer på barnløshet mer jo eldre man blir? Jeg tenker selv på om jeg kunne tenke meg livet uten barn, men synes det er vanskelig å vite hva man vil tenke så langt frem i tid. I artikkelen hevdes det også at barn kan sees på som en "investering i langsiktig lykke", altså at man kanskje ikke har det tipp-topp mens det står på, men at man i etterkant er glad man gjorde det.

Da lurer jeg på... Er det bedre å være lykkelig i 50-årene enn i 30-årene? Hvorfor skal man utsette lykke? Det er ikke alle av oss som er så heldige å få oppleve disse pensjonistårene heller...

Og hvorfor er det egentlig slik at de barnløse blir ulykkelige med alderen? Er det fordi de tror at de har gått glipp av noe, og angrer på det ugjorte, siden gresset er grønnere på den andre siden og sånn... Eller hadde de egentlig ikke blitt lykkeligere med barn? Eller er det faktisk, udiskutabelt, tristere å ikke ha barn i sin alderdom?

Kilde: http://www.dagbladet.no/2011/04/11/magasinet/hovedsaken/barn/familie/baby/16144832/

Anonymous poster hash: 07876...74d

[ViljaH]

Jeg tror livet kan bli litt tomt når man når middelhøyden og ikke har barn. Det er slitsomt å ha små barn og full jobb i etableringsfasen. Så blir barna større og mer selvstendige, man har lagt ned tidlig innsats i arbeidslivet så ting flyter greit der, lønna er blitt bra, og alt blir bare kos. Å ha voksne selvstendige barn og kanskje barnebarn, er jo bare bonus og luksus :D

[kiki1980]

I min familie er det mange som valgte "å leve" mens de kan og da snakker jeg om folk gjennom flere generasjoner,fra de som er 90år til dem i 30åra. Alle dem som er eldre og ikke har fått barn, angrer i dag. Alle sier at om de har fått leve om igjen,ville de hatt "hele pakka":barn,hus,mann/kone. Det er veldig veldig trist å se døende mennesker angre så bittert på feil retning i livet. Den lykkeligste er onkelen min som har tre barn og til nå like mange barnebarn!

[Gjest AllisHagtorn]

Nei, det betyr ikke det.

Det er for mange faktorer som spiller inn her(som f.eks helse) som kan ha avgjørende innvirkning for følelsen av lykke.

Som jo nettopp er en følelse, som er omtrent umulig å forske på.

Man forsker jo på "opplevd lykke", og det er umulig for hvert menneske å avgi samme verdi - og det er umulig for forskeren å tolke svarene i samme kategorier og se klare sammenhenger.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke fylt 50 og kanskje ikke gammel nok for deg, men nei - jeg angrer ikke. Jeg har ikke engang valgt, så sånn sett er det ikke noe å angre på. Mer en selvinnlysende realitet som jeg alltid har visst ville bli slik.

Og barnebarn vil jeg da slett ikke ha. Ikke tantebarn heller, men det har jeg dessverre ikke kontroll over.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[AnonymBruker]

I min familie er det mange som valgte "å leve" mens de kan og da snakker jeg om folk gjennom flere generasjoner,fra de som er 90år til dem i 30åra. Alle dem som er eldre og ikke har fått barn, angrer i dag. Alle sier at om de har fått leve om igjen,ville de hatt "hele pakka":barn,hus,mann/kone. Det er veldig veldig trist å se døende mennesker angre så bittert på feil retning i livet. Den lykkeligste er onkelen min som har tre barn og til nå like mange barnebarn!

Det høres fryktelig trist ut. :/ Hvordan skal man vite at man ikke ender opp sånn?

Anonymous poster hash: 07876...74d

[AnonymBruker]

Jeg tror livet kan bli litt tomt når man når middelhøyden og ikke har barn. Det er slitsomt å ha små barn og full jobb i etableringsfasen. Så blir barna større og mer selvstendige, man har lagt ned tidlig innsats i arbeidslivet så ting flyter greit der, lønna er blitt bra, og alt blir bare kos. Å ha voksne selvstendige barn og kanskje barnebarn, er jo bare bonus og luksus :D

Ikke mye jeg får gjort med det når ingen mann vil ha meg Så hva syns du jeg skal gjøre, ta livet mitt?

Anonymous poster hash: 757b8...75a

[AnonymBruker]

Ikke mye jeg får gjort med det når ingen mann vil ha meg Så hva syns du jeg skal gjøre, ta livet mitt?

Anonymous poster hash: 757b8...75a

Det er det da ingen som mener. :/ Hvordan har du det ellers da? Det handler vel om å finne en mening med livet sitt, men den trenger ikke være den samme for alle.

Anonymous poster hash: 07876...74d

[kiki1980]

Det høres fryktelig trist ut. :/ Hvordan skal man vite at man ikke ender opp sånn?

Anonymous poster hash: 07876...74d

Ingen garanti uansett. Men det er større sjanse for at barnet og mannen besøker deg på sykehuset enn andre bekjente. Tanta mi var ugift men hun brukte tida på tantebarna sine. Myyye tid. Det var flaut i ungdomstida men nå mimrer vi ofte om henne. Skulle ønske hun var i livet for å se oss alle klare seg bra. Til og med hun angret bittert for at hun ikke hadde egne barn selv om hun var omringet av oss tantebarna,søstera og brødre og hadde egentlig alt hun ønsket og trengte. Det gjorde så stort inntrykk på meg at jeg bestemte meg for å ha tre barn. Nei,det er ingen garanti men det er større sjanse.

[LadyGirl]

jeg tror at eldre ikke vil angre så lenge de har noen hobbyer/noe som opptar tiden dems så de har noe å henge fingrene i. Da vil de nok ikke kjenne ensomheten så mye, samt og ha en bra vennekrets og være sosial

[AnonymBruker]

jeg tror at eldre ikke vil angre så lenge de har noen hobbyer/noe som opptar tiden dems så de har noe å henge fingrene i. Da vil de nok ikke kjenne ensomheten så mye, samt og ha en bra vennekrets og være sosial

Altså, at man har noe å fylle tiden med når man blir gammel (eller i mellomtiden) er jo viktig for hvem som helst det, barn eller ikke?

Hvor mye tid bruker dere egentlig på foreldrene deres når dere er blitt voksne og flytter ut? Selv bor jeg i en annen by, og ser bare foreldrene mine noen få ganger i året. Ellers snakker vi sammen på telefonen en gang i uken. Samme med søsteren min og hennes barn, som også bor i en annen by enn foreldrene mine. Resten av tiden må de altså fylle selv, med venner, det de liker å drive med og hverandre.

Man har feil fokus hvis man skaffer seg barn for å ikke bli ensom i alderdommen. Ensomhet unngår man ved å trives med seg selv og den man er, først og fremst. Alle må ta ansvar for egne liv, og ikke gjøre lykke og mening avhengig av andre.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[AnonymBruker]

Og PS, forresten:

Denne tanken om at barnløse må "ha noe annet å fylle livet med" er helt underlig for meg, i hvert fall.

Hvis man ikke har lyst på barn, er det jo ikke som om fraværet av dem skaper et tomrom man har behov for å fylle. For da er jo følelsen i utgangspunktet at det ikke er noe naturlig rom for barn i livet ens. Det er fullt og fint fra før, som det er.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke fylt 50 og kanskje ikke gammel nok for deg, men nei - jeg angrer ikke. Jeg har ikke engang valgt, så sånn sett er det ikke noe å angre på. Mer en selvinnlysende realitet som jeg alltid har visst ville bli slik.

Og barnebarn vil jeg da slett ikke ha. Ikke tantebarn heller, men det har jeg dessverre ikke kontroll over.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

En ting er at du ikke vil ha barn selv, full respekt for det - men å si at du ikke vil ha tantebarn eller noe tilknytning til noen barn overhodet får det til å høres ut som om du hater barn?

Anonymous poster hash: f6f47...451

[AnonymBruker]

Det er det da ingen som mener. :/ Hvordan har du det ellers da? Det handler vel om å finne en mening med livet sitt, men den trenger ikke være den samme for alle.

Anonymous poster hash: 07876...74d

Jeg er kanskje i overkant sårbar i forhold til dette temaet, for det er vondt at jeg aldri kommer til å få barn. Føler meg veldig lite verdt. Men jeg er hvertfall så heldig å ha utrolig mange gode venner og familie. Kan ikke se for meg at jeg skal føle meg ensom på den måten da

Anonymous poster hash: 757b8...75a

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje i overkant sårbar i forhold til dette temaet, for det er vondt at jeg aldri kommer til å få barn. Føler meg veldig lite verdt. Men jeg er hvertfall så heldig å ha utrolig mange gode venner og familie. Kan ikke se for meg at jeg skal føle meg ensom på den måten da

Anonymous poster hash: 757b8...75a

Har du vurdert å være fosterhjem? Kan jo være løsningen for mange som ikke kan få barn selv.

Anonymous poster hash: f6f47...451

[AnonymBruker]

Har du vurdert å være fosterhjem? Kan jo være løsningen for mange som ikke kan få barn selv.

Anonymous poster hash: f6f47...451

Ja, det har jeg faktisk Også vet jeg om flere barnehjem i Latin-Amerika der jeg kan jobbe hvis jeg vil. Har bare lyst å ta med meg barna tilbake til Norge, men det er jo ikke lov for singel å adoptere.

Anonymous poster hash: 757b8...75a

[AnonymBruker]

En ting er at du ikke vil ha barn selv, full respekt for det - men å si at du ikke vil ha tantebarn eller noe tilknytning til noen barn overhodet får det til å høres ut som om du hater barn?

Anonymous poster hash: f6f47...451

Nei, det var da voldsomt. Den tolkningen får du ta ansvar for selv.

Anonymous poster hash: c9f1d...83c

[jabx]

"En fersk rapport, publisert i marsutgaven av Population and Developement Review, bringer en forklaringsnøkkel inn i debatten. Tall samlet inn over 24 år fra 200000 mennesker i 86 land, avdekker en global trend: Mens foreldre i 20-åra blir mindre tilfreds med livet for hvert barn de får, er de i 30-åra omtrent like fornøyde som sine barnløse jevnaldrende.

Med andre ord: Lev 20-åra, og reproduser deg i 30-åra.

[AnonymBruker]

Jobber i Hjemmesykepleien, og ja, har hørt noen eldre mennesker si at de angrer på at de valgte bort barn.

Det er uvisst om de mener det fordi de da innser at de ikke klarer seg selv og at det å motta omsort fra det offentlige fordi du trenger det er noe helt annet enn å motta omsorg fordi noen er glad i deg.

Anonymous poster hash: a68f4...b46

[AnonymBruker]

Spørsmålet du stiller i overskriften er helt feil. Du spør "Angrer man på barnløshet?". Hvem er denne "man"? Folk er forskjellige.

Jeg er nå hinsides for gammel til å få barn, og kan ikke tenke meg at jeg angrer. Har ihvertfall ikke gjort det hittil. Jeg jobbet på sykehjem i 4 år, og så ensomme gamle (som hadde bøttevis av barn, barnebarn, oldebarn) men som likevel sitter og gråter - fordi ingen har tid. Alle har nok med seg selv.

Så jeg ser ikke for meg at jeg sitter som gammel og gråter fordi jeg ikke har barn. Men hvis jeg gjør det, sitter jeg kanskje og gråter sammen med den jeg deler rommet med; en som satte mange barn til verden. En som var en god mor. Og som familien nå gir faen i.

Anonymous poster hash: f5e4b...594