Virker som om bf ikke bryr seg om barnet sitt, hva skal man gjøre?

[AnonymBruker]

Ja tittelen sier vell egentlig sitt, virker som om han ikke bryr seg noe om vårt snart 6år gamle barn. Nå er det over 2mnd siden sist samvær og han har ikke gidda å plukke opp telefonen for å ringe å prate med barnet i mellomtiden engang. Kjennet jeg er skikkelig lei og fustrert, har gitt han så mange sjanser til å stille opp..

Litt bakgrunn er vell greit å ta opp når jeg først skal spørre dere KG damer/menn områd. Barnefar hadde en periode hvor jeg nektet han samvær pga han var voldelig mot meg forran barnet vårt, han fikk ikke se henne på et år pga dette. JEG tok opp kontakten igjen for knapt et år siden og forklarte han at om han har forandret seg og skjerper seg kraftig så kan han få begynne å komme å ha henne en dag her og der, men kravet var at han hvertfall måtte komme EN gang i mnd slik det ikke skulle bli for lenge mellom hver gang. Dette gikk greit i begynnelsen, de koste seg sammen begge to.

men i det siste (også før sist samvær) så har jeg blitt mer skeptisk igjen til mannen. han oppfører seg merkelig, og viser ingen videre interesse for barnet, JEG må mase på han om at han må ha samvær snart osv. Virker som om han syns det er kult å ha et barn slik at han kan legge ut noen bilder her og der på instagram å skrøyte på seg at han er en "suuuper far". Og selvfølgelig når problemene begynte så var det pga han fikk seg ny kjæreste, tillfeldig? i think not. Han har all tid i verden til å besøke denne jenta, men ikke barnet vårt (ei heller plukke opp telefonen for å prate med barnet)

kjenner jeg er så drittlei!!! har ikke tatt kontakt med han på disse 2mnd for å se hvor lang tid det faktisk tar før han viser interesse.

Hva skal jeg gjøre her da? andre som har vært i samme situasjon?? har mest lyst å kutte ut hele mannen igjen, føler han fortjenet aldeles ikke å kalle seg for far til barnet når han ikke kan ta ansvar!!

hilsen ei rimelig rasende mor!

Anonymous poster hash: 66d50...fbe

[Nicoline86]

Hvordan var han mot barnet før dere gjorde det slutt eller før du nektet han samvær?

[Peter007]

Hvordan var han mot barnet før dere gjorde det slutt eller før du nektet han samvær?

Ja lurer også på det før jeg skal svare noe særlig mer. Vil bare kommentere at det var deg han skal ha vært voldelig mot. At det ikke er nevnt noen dom for vold mot deg Ts. At Ts.nektet samvær for far uten dom for dette. Er dette tilfellet har Ts.brutt noen paragrafer. Noen som kan føre til følger for Ts.om far går videre. Denne mannen virker ikke være ressurs sterkt. Endret 18. september 2014 av Peter007

[AnonymBruker]

Han var likegyldig til barnet vårt da vi var sammen. Ville aldri gjøre noe med barnet og overså barnet omtrent hele tiden. De gangene barnet fikk oppmerksomhet så var han hissig, ikke noe lek eller positiv oppmerksomhet. Han var aldri voldelig mor barnet, men jeg var alltid redd for at han skulle bli det pga måten han oppførte seg, virket veldig truende mot barnet til tider. Da steppet jeg selvfølgelig inn før det skjedde noe å fikk støyten selv kan man si.. vanskelig situasjon hele greiene her...

TS.

Anonymous poster hash: ecc3a...717

[AnonymBruker]

Ikke for å være slem, men håper du ikke snakker til faren slik du skriver her på forumet. Tror ikke det hjelper på situasjonen så veldig mye og da hadde jeg nok først endret på måten jeg hadde kommunisert på hadde jeg vært deg.

Jeg har også en barnefar som ikke tar så veldig mye kontakt med barnet, verken nå eller når vi var sammen. Det er sporadisk kontakt og lite samvær. Men jeg sender over bilder av sønnen vår, skriver litt hva han har gjort i det siste og lar sønnen vår ringe han når han ønsker. Når det er samvær snakker jeg litt med faren om sønnen slik at fare kan spørre litt rundt hverdagen til sønnen vår. Det setter faren veldig pris på. Når sønnen vår savner pappaen sin setter jeg meg ned å snakker litt med han og kanskje ringer pappaen slik at de kan prate litt sammen.

Det er ikke det at faren ikke vil, men han har blandt annet litt dårlig samvittighet over enkelte ting, synes det er tøft å ringe sønnen sin til tider og har enkelte problemer som han sliter litt med.

Jeg prøver heller å forstå hans side og legge til rette etter situasjonen, som er det beste jeg kan gjøre for alle sammen.

Jeg tenker heller at det er bra at sønnen vår bor hos meg nå og at jeg må legge til rette for hva som er best for sønnen vår ettersom situasjonen vår er som den er.

Ja, det er frustrerende til tider og jeg sier i fra vis det er noe. Men jeg tror det handler mye om hvordan man kommuniserer til den andre.

Du kan også ta en time med han på familievernkontoret og snakke litt ut om situasjonen og finne en løsning. Ring faren og spør på en hyggelig måte om det er greit om de tar et møte sammen og hold den tonen når dere eventuelt har et møte. Med tiden vil kanskje han også tørre å åpne seg litt.

Masse lykke til

Anonymous poster hash: 4d5bd...3df

[AnonymBruker]

Ikke for å være slem, men håper du ikke snakker til faren slik du skriver her på forumet. Tror ikke det hjelper på situasjonen så veldig mye og da hadde jeg nok først endret på måten jeg hadde kommunisert på hadde jeg vært deg.

Jeg har også en barnefar som ikke tar så veldig mye kontakt med barnet, verken nå eller når vi var sammen. Det er sporadisk kontakt og lite samvær. Men jeg sender over bilder av sønnen vår, skriver litt hva han har gjort i det siste og lar sønnen vår ringe han når han ønsker. Når det er samvær snakker jeg litt med faren om sønnen slik at fare kan spørre litt rundt hverdagen til sønnen vår. Det setter faren veldig pris på. Når sønnen vår savner pappaen sin setter jeg meg ned å snakker litt med han og kanskje ringer pappaen slik at de kan prate litt sammen.

Det er ikke det at faren ikke vil, men han har blandt annet litt dårlig samvittighet over enkelte ting, synes det er tøft å ringe sønnen sin til tider og har enkelte problemer som han sliter litt med.

Jeg prøver heller å forstå hans side og legge til rette etter situasjonen, som er det beste jeg kan gjøre for alle sammen.

Jeg tenker heller at det er bra at sønnen vår bor hos meg nå og at jeg må legge til rette for hva som er best for sønnen vår ettersom situasjonen vår er som den er.

Ja, det er frustrerende til tider og jeg sier i fra vis det er noe. Men jeg tror det handler mye om hvordan man kommuniserer til den andre.

Du kan også ta en time med han på familievernkontoret og snakke litt ut om situasjonen og finne en løsning. Ring faren og spør på en hyggelig måte om det er greit om de tar et møte sammen og hold den tonen når dere eventuelt har et møte. Med tiden vil kanskje han også tørre å åpne seg litt.

Masse lykke til

Anonymous poster hash: 4d5bd...3df

Men hvordan er dette relevant for TS som har en voldelig eks som viser irritasjon og sinne mot barnet og stort sett ignorerer barnet?

Jeg ser ikke likheter i deres situasjon.

Anonymous poster hash: 4491e...546

[AnonymBruker]

Men hvordan er dette relevant for TS som har en voldelig eks som viser irritasjon og sinne mot barnet og stort sett ignorerer barnet?

Jeg ser ikke likheter i deres situasjon.

Anonymous poster hash: 4491e...546

Hun sier at han ikke er voldelig mot barnet. Men kan virke truende i følge henne. Hun sier også at faren ikke tar kontakt og at hun må mase på han om samvær. Er han virkelig ikke en god far og hadde vist irritasjon og sinne ovenfor barnet og vold mot mor, hadde vel ikke mor mast om at far skulle ha samvær, men glad for at han ikke har det?

Det går vel mer på at far ikke tar kontakt og at det er i TS øyner det som er problemet?

Det jeg prøver å si er at man må gjøre det beste ut av situasjonen og kanskje forstå den andre litt også. Hva om han ikke orker pga dårlig kommunikasjon? Hva om han forstår at han har et problem, og ikke ønsker å ha samvær? Hva om han i utgangspunktet er irritert over seg selv og desverre går det utover andre?

Situasjonen min er ganske lik hennes når vi gikk fra hverandre, men etter jeg endret måten jeg kommuniserte på og gjorde ting på ble det lettere å legge til rette for alle sammen. Jeg var kjempe sint og frustrert på faren og alt han gjorde og ikke gjorde.

Faren ignorerer også sønnen vår, snakket ikke med han, var ikke interessert og var irritert på barnet. Men etter jeg begynte å inkludere far mere endret ting på seg, selv om det ikke er helt "perfekt", så må jeg nesten ta situasjonen som den er. Jeg kan ikke endre på faren til sønnen min, kun endre på hva jeg gjør og sier.

Anonymous poster hash: 4d5bd...3df

[AnonymBruker]

Hun sier at han ikke er voldelig mot barnet. Men kan virke truende i følge henne. Hun sier også at faren ikke tar kontakt og at hun må mase på han om samvær. Er han virkelig ikke en god far og hadde vist irritasjon og sinne ovenfor barnet og vold mot mor, hadde vel ikke mor mast om at far skulle ha samvær, men glad for at han ikke har det?

Det går vel mer på at far ikke tar kontakt og at det er i TS øyner det som er problemet?

Det jeg prøver å si er at man må gjøre det beste ut av situasjonen og kanskje forstå den andre litt også. Hva om han ikke orker pga dårlig kommunikasjon? Hva om han forstår at han har et problem, og ikke ønsker å ha samvær? Hva om han i utgangspunktet er irritert over seg selv og desverre går det utover andre?

Situasjonen min er ganske lik hennes når vi gikk fra hverandre, men etter jeg endret måten jeg kommuniserte på og gjorde ting på ble det lettere å legge til rette for alle sammen. Jeg var kjempe sint og frustrert på faren og alt han gjorde og ikke gjorde.

Faren ignorerer også sønnen vår, snakket ikke med han, var ikke interessert og var irritert på barnet. Men etter jeg begynte å inkludere far mere endret ting på seg, selv om det ikke er helt "perfekt", så må jeg nesten ta situasjonen som den er. Jeg kan ikke endre på faren til sønnen min, kun endre på hva jeg gjør og sier.

Anonymous poster hash: 4d5bd...3df

Din situasjon kan jo ikke sammenlignes med den TS er i. Forslår at du leser det hun skriver på nytt. Nå fremstår du kun som belærende.

Og som erfaren mor med en far som aldri tar eget initiativ for å kontakte egne barn... Ja du kan ikke endre faren, kun deg selv. Det er helt sant. Men man skal aldri gjøre seg selv til dørmatte heller og utslette seg selv. Du gjør både deg selv og barnefar en stor bjørnetjeneste. Han kommer aldri til å lære å ta ansvar for egne handlinger når du gjør alt for ham. Og du lærer også ditt barn at de skal la seg tråkke på.

Anonymous poster hash: 22807...141

[Nicoline86]

Barnefaren her var veldig sjeldent med sønnen vår når vi gjorde det slutt. Jeg ringte og ringte i begynnelsen.

En dag fikk jeg bare nok, tenkte at barnefaren var fullstendig klar over at sønnen hans fins og viss han ville se han så måtte han ta initiativ og kontakt selv. Jeg skulle ikke være noe "mor" for barnefaren hvor jeg konstant minnet han på at han har en sønn. I bunn og grunn så var det hans egen tap om han ikke tok kontakt.

No er gutten min syv år, og faren har skjerpet seg veldig. Gutten vår vil virkelig være med faren sin og Tror faren har innser hvor mye han betyr for sønnen sin.

Vil barnet ditt være med faren sin? Viss han ikke spør etter faren og ikke vil være med han så hadde jeg seriøst ikke tatt kontakt med han.

[AnonymBruker]

Har lest utallige tråder om far og samvær med barn. Hva er grunnen til at de i det hele tatt får barn sammen når det blir slutt under graviditet eller kort tid etter at barnet er født? Hvor vanskelig er det å finne noen som klarer å være sammen om barn, gjerne som partnere? Blir så lei meg på barns vegne som opplever en slik oppvekst... Skjønner at det kan ligge ulike grunner til dette bak, men få ikke barn før du er 100% sikker!

Anonymous poster hash: 03448...b29

[AnonymBruker]

Ville han ha barn, sånn i utgangspunktet?

Anonymous poster hash: 7a507...099

[Ava Mae]

På en side så ser jeg at man som mor sannsynligvis må føle det fryktelig sårt og frustrerende når man ser reaksjoner på sorg og savn hos sitt eget barn i slike situasjoner. Men samtidig så skjønner jeg heller ikke hvorfor mor på død og liv forsøker å prakke samvær på en far som tydeligvis ikke vil og som til stadighet forsvinner ut av bilde. Når fars relasjon til barnet i tillegg er som i dette tilfelle, der han viser null interesse og til og med ignoranse de gangene han har samvær så skjønner jeg det enda mindre. Dette må da være så ufattelig mer sårt og vanskelig for et barn å takle enn en far som er fullstendig fraværende? Èn ting er å bli valgt bort av sin biologiske far og måtte forholde seg til det, det vet jeg alt om for der har jeg selv vært. Men gudene vet hvor skadet følelsesmessig jeg selv hadde vært om jeg en gang eller to i måneden måtte forholde meg til det som i fars øyne er tvunget samvær der han ignorerte meg, ikke viste noen interesse og til og med var oppfarende og hissig de få gangene jeg følte jeg ble sett.

Som noen andre i denne tråden sier. DU kan hverken oppdra eller ta valg på fars vegne, det må han selv gjøre og ta konsekvensene av. Alt du kan gjøre er å skape et trygt og stabilt hjem for deg og barnet ditt uten hans tilstedeværelse. Slik du beskriver barnefar og situasjonen så tror jeg virkelig det er det mest riktige og skånsomme du kan gjøre for barnets del.