Hvordan unngå å bli played?

[AnonymBruker]

Hei! Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Jeg sliter med å etablere et fast forhold. Jeg er kommet i 20 årene og sliter med tanker om at jeg kanskje må tilbringe livet alene.

Jeg har hatt sporadiske forhold, men de har alltid endt på samme måte. Vi får kontakt, vi møtes og snakker intenst i en periode på alt i fra 2 uker til en måned. Før det brått tar slutt, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, fordi vi har hatt det så fint sammen. Plutselig trekker de seg unna, de gir ikke lyd fra seg og svarer vagt. Jeg blir alltid veldig såret, og det begynner å gå utover selvfølelsen min.

Jeg er alltid open og forteller hva jeg ønsker ut av forholdet, at jeg ser etter noe langvarig og ikke kun er ute etter sex. De er enige, og sier at de liker meg og vil "noe mer". Men når kontakten blir brutt så brått og uten en forklaring føler jeg meg lurt og played så til de grader, og det er vanskelig å forstå hvorfor det alltid skjer meg. Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at jeg ikke er god nok, og bare er et hull. Noen som kan komme med noen kloke ord eller tips til hvordan å unngå at dette skal skje hver bidige gang?!

Anonymous poster hash: 2df8a...abd

Anonymous poster hash: ace33...a6c

Anonymous poster hash: ace33...a6c

[AnonymBruker]

Treff flere menn, du har bare ikke møtt noen som liker deg godt nok ennå.

Anonymous poster hash: 33f22...bca

[AnonymBruker]

Hei! Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Jeg sliter med å etablere et fast forhold. Jeg er kommet i 20 årene og sliter med tanker om at jeg kanskje må tilbringe livet alene.

Jeg har hatt sporadiske forhold, men de har alltid endt på samme måte. Vi får kontakt, vi møtes og snakker intenst i en periode på alt i fra 2 uker til en måned. Før det brått tar slutt, og jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, fordi vi har hatt det så fint sammen. Plutselig trekker de seg unna, de gir ikke lyd fra seg og svarer vagt. Jeg blir alltid veldig såret, og det begynner å gå utover selvfølelsen min.

Jeg er alltid open og forteller hva jeg ønsker ut av forholdet, at jeg ser etter noe langvarig og ikke kun er ute etter sex. De er enige, og sier at de liker meg og vil "noe mer". Men når kontakten blir brutt så brått og uten en forklaring føler jeg meg lurt og played så til de grader, og det er vanskelig å forstå hvorfor det alltid skjer meg. Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at jeg ikke er god nok, og bare er et hull. Noen som kan komme med noen kloke ord eller tips til hvordan å unngå at dette skal skje hver bidige gang?!

Anonymous poster hash: 2df8a...abd

Anonymous poster hash: ace33...a6c

Anonymous poster hash: ace33...a6c

 

Du må lære deg å #shitteste mye bedre ...da filtrerer du ut dem slik at du slipper å kaste bort tiden din slik du har gjort til nå. 

 

 

Anonymous poster hash: eb3dc...9e6

[AnonymBruker]

 

Du må lære deg å #shitteste mye bedre ...da filtrerer du ut dem slik at du slipper å kaste bort tiden din slik du har gjort til nå. 

 

 

Anonymous poster hash: eb3dc...9e6

 

Hvordan gjør man det? 

Anonymous poster hash: 5984d...a98

[Gjest Hofmann]

Fyrst må du vokte musa som ein hauk, men når du fyrst slepp ho laus, må du verkeleg sleppe ho laus. Det er det beste tipset eg kan gje deg.

Endret 6. juli 2015 av Veslefrikk

[AnonymBruker]

Du må bare akseptere at de fleste menn er interessert i sex først og fremst. Er det skravling i en måned så mister de interessen hvis det ikke blir noe action. Det er bare sånn det er. Eller så får du gå på et datatreff og finne en 20 år gammel pus som ikke tør annet enn å gjøre akkurat hva du sier.

Anonymous poster hash: 87028...b5b

[AnonymBruker]

 

Du må bare akseptere at de fleste menn er interessert i sex først og fremst. Er det skravling i en måned så mister de interessen hvis det ikke blir noe action. Det er bare sånn det er. Eller så får du gå på et datatreff og finne en 20 år gammel pus som ikke tør annet enn å gjøre akkurat hva du sier.

Anonymous poster hash: 87028...b5b

 

 

Det er bare tull.Mange av mine forhold har startet med skravling i 1 måned,og deretter utviklet seg til langvarige forhold.

Anonymous poster hash: 67eeb...bf4

[AnonymBruker]

 

Det er bare tull.Mange av mine forhold har startet med skravling i 1 måned,og deretter utviklet seg til langvarige forhold.

Anonymous poster hash: 67eeb...bf4

 

 

Kun skravling og null sex? Tror jeg ikke noe på. Noen har sikkert det, men ikke > 50%.

Anonymous poster hash: 87028...b5b

[c0smo]

Huff, kjenner meg så igjen, er jo som å lese om meg selv.. Har gått på en smell et par ganger, og opplevd skuffelse og kjærlighetssorg. Men er det noe jeg har lært ut i fra dette, så er det at det ikke er vits å bruke tanker og energi på mennesker som ikke verdsetter din oppmerksomhet, eller er like interessert tilbake. Du er verdifull, men har bare vært uheldig og møtt på feil type gutter. Har bestemt meg for å legge denne "jakten" bak meg på den perfekte kjæresten, og heller jobbe med selvfølelsen min. Den rette får bare dukke opp når han en dag gjør det. Velger heller og ha fult fokus på venner, familie og utdanning, og verdsette alt det fine jeg har rundt meg. Når du stiller deg spørsmålet om du fortjener bedre, så ja, da gjør du som oftest det! Vent med sex! Er han oppriktig interessert så driver han ikke å maser om det fra første stund. Kjærlighet er fantastisk, men samtidig helt jævlig. Det å møte på avvisning er noe de aller fleste har fått kjenne på, men man velger selv hvor mye det skal gå inn på en.

 

Du er i hvertfall IKKE alene om å føle det sånn! Selvtilliten min har også skrantet etter alt dette. Man stiller seg spørmål om man ikke er pen nok, interessant nok osv, osv.. Men man er bra nok! En dag er jeg sikker på at både du og jeg vil møte noen som nettopp "ser" hele deg, og synes du er den beste og fineste i hele verden.

 

Og til slutt.. Gutter som "avslutter" på den måten at de svarer avvisende eller ikke gir lyd fra seg, er feige drittsekker som man skal være glad for man ikke brukte mer tid på. Årsaker til at de plutselig trakk seg unna kan man fundere på i det uendelige, uten å komme noen vei. Bare drit i dem, og rett opp skuldrene og kom deg videre. Er noe som heter at man lærer så lenge man lever. Enkelte mennesker man møter er ikke ment for å være i livene våre for alltid, men muligens for å lære oss noe.

Endret 7. juli 2015 av c0smo

[Gjest Cartman]

Det er nesten umulig. Du kan ikke lese hans tanker.

[AnonymBruker]

Tror neppe du får noen vettuge svar her. Mannfolka vil enten ikke dele sine hemmeligheter, eller er totalt ubrukelige.

Anonymous poster hash: e390a...4b9

[Gjest Hofmann]

Eg gjev deg det same svaret eg gav til ei anna, som lurte på det same:

Det er ikkje sikkert folk går inn for å "playe" deg. Det kan like gjerne vere at dei har gode intensjonar, men så finn dei ut etter kvart at det ikkje er liv laga. Med andre er det antakelegvis du sjølv som gjer noko feil her (om dette skjer ofte), utan at det betyr at du er nokon dårleg person. Men eg trur, som andre har nevnt før her, at det kan ha noko å gjere med at du har eit for stort fokus på ditt ytre, og burde tenkje meir over kva du gjev av deg sjølv når det kjem til alt det indre.

Dei vanlegaste klagane eg høyrer frå mine vener og bekjente, når det kjem til kvinnene dei deitar og er i lag med (til og med gifte med), går ikkje på utsjånad og andre ytre ting, for desse tinga har dei allerede vurdert som godt nok før dei i det heile teke kjem så langt. Nei, dei vanlegaste klagana går på ting som at ein ikkje kan vere seg sjølv, ikkje føler seg forstått, må trippe rundt på tå hev for ikkje å fornærme o.s.v. I det heile teke: det at kvinna ikkje ville vore rekna som ein god kompis om sex og fysisk attraksjon var ute av biletet.

Det du må forstå er at me menn stort sett går rundt med masse sjuke tankar, draumer, lyster, meiningar og idéar som ikkje er sosialt aksepterte av samfunnet. Me er ikkje eigentleg slik som du kanskje trur. Vår kvardag består stort sett av å undertrykkje seg sjølv mest mogeleg, i den politiske korrekthetens namn, bortsett frå når ein er med menneske ein kjenner godt (primært andre menn). Så det menn typisk søkjer i ei kvinne (bortsett frå det fysiske) er ei slags "frihamn", kor ein får lov til å vere seg sjølv, vert akseptert og respektert som mann, og rett og slett føler seg sett og forstått.

Derfor er det lurt om du tenkjer litt over kor generøs du eigentleg er overfor dei menn du involverer deg med. Lyttar du til dei? Forstår du dei? Gjer du ein innsats for å forstå dei? Utviser du takksemd over alt dei faktisk ofrar for å vere med deg? For å setje det litt på spissen: Om ei kvinne nokon gong sa til sin mann: "Takk for at du ikkje er utru mot meg", kan eg love deg at ho ville gjere seg til verdas mest attraktive kvinne i hans auge. For me menn er ikkje vande me å få noko kred frå kvinner for det som er våre daglige laster, lyster og sorger i livet. Dei fleste kvinner er nok ikkje eingong klar over kor mykkje sjølvkontroll det er forventa av ein mann å utvise i kvardagen, både seksuelt, sosialt og intellektuelt. Inst inne er me nokre tøflar alle mann, men det er allikevel herleg når me slepp å vere det.

Her er nokre ting som garrantert vil gjere deg til kjærastmateriale i menn sine auge:

- Ikkje ver eit offer. Regel nummer ein.

- Tilfredsstill han seksuelt. Strekk deg langt for å kome hans lyster i møte. Seksuelle fantasiar er "serious business" for menn, og er det noko som gjev ein mann forpliktingsangst, så er det tanken om "kjip sex for resten av mitt liv".

- Ikkje ver lett-fornærmeleg. Ver litt robust, litt rund i kantane, og tål at han deler av seg sjølv, for han gjer det berre ut av tillit til deg. Så ta godt vare på denne tilliten, for den er svært skjør. Og tol ein spøk. Du treng ikkje le, men ikkje vert sint. Berre generelt, ikkje ver sint og vondbroten. Det kan du vere når han behandlar deg dårleg, men ikkje når han forsøkjer å gje deg innpass til hans indre liv.

- Godta at hans psyke ikkje fungerer på same måten som din, og at han ikkje er nokon super-moralistisk/snillistisk PK-prins. For inst inne er han ein skiten, pervers, egoistisk og motbydeleg huleboar. Det gjer han ikkje noko annleis enn andre menn, det er berre det at du ikkje veit korleis menn eigentleg er. Så ikkje få han til å skamme seg over å vere den han er, og ikkje få han til å føle seg "unormal" i forhold til slik du innbiller deg at andre menn er. Ikkje demoniser han, for det klarar han utmerkt godt på eigenhånd.

- Innsjå at han lengter etter å verte forstått av deg, og at ingenting gjer ein mann lykkelegare enn å verte forstått av ei kvinne. Det er då menn verkeleg elskar, når dei vert forstått, når dei ikkje treng å skamme seg, eller trippe rundt deg på tå hev. Det betyr ikkje at du alltid må klare å forstå han, for det er ikkje mogeleg. Det er heller ikkje alltid mogeleg for oss å forstå dykk, men gjer ditt beste. Ver imøtekomande og positivt innstilt.

- Forstå at alle menn går rundt og ber på ei "grunnskam". Det er ein del av vår natur. Ikkje mat denne skamma ytterligare med skuldningar og harme, det er samfunnet forøvrig si oppgåve, ikkje di. Ler deg i staden å gje han eit smil, og kanskje eit stryk over kinnet, og sei orda: "Det er heilt greit".

Ja, det var alt eg kunne kome på i farta. Men kort oppsummert:

Ver ein god og ikkje-dømmane ven.

Ellers er eg einig i at det er dårleg etikette ikkje å seie ifrå.