DØDEN

[Gjest King James II]

Er det bare meg eller er døden facinerende ?

[Gjest Gjest]

Blant annet har en rekke religioner funnet det så interessant at de har basert mye av troa på det som skjer etter de er ferdig med å leve. Du har kanskje hørt om kristendommen? Islam? Buddhismen?

Så nei, det er ikke bare deg, men om lag en milliard eller tre andre som synes døden er interessant.

[Gjest Gjest]

nei jeg har aldri hørt om Kristendommen. Islam eller Buddsimen jeg har heller ikke hørt om hinduismen eller jødedommen.

[Gjest Gjest]

Jeg ville heller si at tanker om at man skal død gir meg ANGST!

Jeg tror ikke på en religion, tror på det jeg kan se rundt meg her og nå.

Uansett når jeg tenker på døden kan det få meg gal!!! Det verste er når kroppen blir gravlagt i årevis, til millioner av billioner av år uten at vi noensinne vil bli oss selv igjen, får nesten ikke puste når jeg tenker på vi kun har en sjanse her på denne jord.. uff, dette ble vel litt negativt.

[Gjest King James II]

Det at folk får angst av og tenke på døden. Ligger uten for min fatte evne.

men det har kanskje noe med at så mange fornekter at de skal dø.

at når de tenker på det så får de angst.

du må også huske at kroppen bare er et plagg som vi tar av oss

men siden du ikke tror på noen relgion så er det kanskje vanskelig for deg og forestille deg at kroppen bare er et plagg for sjelen som vi er.

akkurat på samme måte som en bukse er et plag for bena.

men at vi tar av buksa betyr ikke at bena forsvinner.

slik er det med sjelen og. At vi tar av oss kroppen betyr ikke at vi er døde.

bare i en aen bevisthet tilstand.

[Gjest Gjest]

Det at folk får angst av og tenke på døden. Ligger uten for min fatte evne.

men det har kanskje noe med at så mange fornekter at de skal dø.

at når de tenker på det så får de angst.

du må også huske at kroppen bare er et plagg som vi tar av oss

men siden du ikke tror på noen relgion så er det kanskje vanskelig for deg og forestille deg at kroppen bare er et plagg for sjelen som vi er.

akkurat på samme måte som en bukse er et plag for bena.

men at vi tar av buksa betyr ikke at bena forsvinner.

slik er det med sjelen og. At vi tar av oss kroppen betyr ikke at vi er døde.

bare i en aen bevisthet tilstand.

←

Selv om jeg ikke tror på en religion blir jeg med på tanken at kroppen kan beskrives som et plagg man tar av som forsvinner når man dør. Man bør ikke være religiøs for å forstå dette. Men man blir jo utrolig glad i disse "buksene" etterhvert og selv om man tar imot døden med åpne armer eller fornekter døden kan man mens man lever føle en slags angst mot at alt dette vil forsvinne for godt og ALDRI kommer tilbake eller bli brukt på en annen måte.

Er det riktig at man skal godta døden med en glede og selvfølge "bare" fordi man er troende eller fordi oppskriften på døden står skrevet et sted i et skrift? blir du tryggere på følelsen av døden da? Det blir alt for enkelt for meg.

[Gjest King James II]

Jeg mener at man skal godta døden med en selfølge uansett.

Det kommer an på om relgionen man tror på tror på liv etter døden.

f,eks hadde jeg vært kristen og trodd på det som de kristne tror på døden.

hadde jeg fryktet og ende i helvete.

Men tar man tanken om reinkarinasjon så går vi fra kropp til kropp.

og dermed får vi altid nytt tøy. Man kan jo si det slik at vist reinkarinasjonen er sann og at vi lever flere liv. Så vil vi ha samme tilknyting til vær kropp.

målet er bare at vi ikke må tilknyttes til kroppen så kraftig som vi gjør.

dette var nok et dårlig svar.

[Gjest Spacegirl]

Jeg syns døden er utrolig fascinerende. Bortsett fra fødselen, så er døden den største omveltningen som skjer i et menneskeliv. Og tenk at selv om døden er noe som absolutt alle mennesker skal oppleve, så er det allikevel ingen som vet hvordan det føles eller hva et døende menneske opplever.

[Gjest LoisLane]

Det er bare deg.

Vi andre har et helt ukomplisert og avklart forhold til døden.

[babyboy]

Jeg syns døden er utrolig fascinerende. Bortsett fra fødselen, så er døden den største omveltningen som skjer i et menneskeliv. Og tenk at selv om døden er noe som absolutt alle mennesker skal oppleve, så er det allikevel ingen som vet hvordan det føles eller hva et døende menneske opplever.

←

Hverken fødselen eller døden er omveltninger. En omveltning er en dyp forandring, en revolusjon. En omveltning forutsetter at noe er, og at dette som er altereres i så stor grad at det gjennomgår en dyptgripende forandring, men likevel forblir etter omveltningen. En kan argumentere med at fødselen er en slik omveltning, og om man mener omgivelsene til fosteret, så er fødselen en helt klar omveltning hva angår omgivelser, men ikke i noen særlig grad hva angår fosteret selv. Dessuten kan man ikke plassere fødsel og død i samme bås, det er to forskjellige konsepter. Det er unnfangelse som er motstykke til døden. Unnfangelse er tilblivelse av liv, død er bortgang av liv.

Hva er så fascinerende med døden? Man lever til man dør. Det eneste man oppnår ved å være fascinert av døden, er å være så opptatt med nettopp det at man glemmer å leve. Og skal man først dø, så kan man vel unnagjøre litt leving. Selv er jeg fascinert av livet.

-Babyboy

[Gjest christineemily]

Jeg tror på et liv etter døden. Det fikk jeg bekreftet for meg selv, da jeg for to år siden lå på sykehus i lange tider og lurte på om jeg skulle dø av hjernesvulst. Slikt slutter man å frykte døden av, - man får etterhvert et heller avslappet forhold til den.

[Gjest King James II]

Babyboy

døden er ikke bortgang til liv. Døden er en begynnelse til et nytt liv det sanne liv.

Fødslen er starten på vårt fangenskap i kroppen.

Det er først når vi dør at vi begynner og leve.

Døden etter mitt syn er ingen slutt

og det er ikke døden i seg som er facinerende. Det er hva som kommer etter livet etter døden om det er reinkarinasjon eller ikke.

Men jeg vil anta at du nok er svært jord nær. Kan iverfall virke sån.

noe som er typisk for veldig mange menn ( jeg tipper du er det )

[Gjest Birgitta, single, 31]

Babyboy

døden er ikke bortgang til liv. Døden er en begynnelse til et nytt liv det sanne liv.

Fødslen er starten på vårt fangenskap i kroppen.

Det er først når vi dør at vi begynner og leve.

Døden etter mitt syn er ingen slutt

og det er ikke døden i seg som er facinerende. Det er hva som kommer etter livet etter døden om det er reinkarinasjon eller ikke.

Men jeg vil anta at du nok er svært jord nær. Kan iverfall virke sån.

noe som er typisk for veldig mange menn ( jeg tipper du er det )

←

Er det ikke flott å være jordnær da?

Jeg tenker også slik som Babyboy (for et navn... )

Jeg synes du høres så bastant ut.."slik er det, livet starter etter døden": vel, slik er det for deg, ikke for meg.

Jeg forholder meg til det som er her og nå, verken mer eller mindre. Jeg kan se, lukte, høre, tenke og erfare. Når hjertet slutter å slå og hjernen også har koblet ut, så er jeg død. Da eksisterer jeg ikke mer og det er ingenting jeg kan gjør fra eller til med det. Når det skjer vet man ikke.

Jeg ser ingen grunn til å glede meg til noe jeg ikke vet noe om. Jeg husker ikke tiden fra før jeg ble født, og sannsynligheten for at jeg skal sense noe etter min død er lik null. Jeg ønsker heller ikke å leve etter at jeg er død. Hvorfor skal man det?

Jeg tror det er de som frykter livet som må trøste seg selv med at det "sikkert finnes noe etterpå". For meg høres det ut som om slike mennesker har en grunnleggende livsangst. Jeg har alltid tenkt at de menneskene man ser i prestekapper og som er aktive utøvere av religon(er) virker livsfjerne.

Jeg har ingen religion eller tro, men jeg er ikke stolt av det på noen måte. Det bare er slik. Jeg har alltid forholdt meg til hva jeg konkret kan se og erfare, det er ingen grunn til å tro noe annet.

Jeg er glad for at jeg evner å finne hverdagslykken nå. Det ville være synd å bedra meg selv med historier om at det skal være liv etter at livet er avsluttet. Hva er poenget med det?

[Gjest King James II]

Det er sjelen vi er. Og når vi er døde er våre sanser tusen ganger ja milliarder av ganger sterkere en må.

Døden er ikke slutten. Det er begynnelsen.

Uten Sjelen kan ikke mennesket være i kroppen.

Og være jordnær er ikke nøvendig vis bra. Og være jordnær kan være den største feil blant mennesker. Og være jordnær er bare bra vist man repsketere de som ikke er det.

pOENGET MED livet etter døden er at etter det jeg tror er lykken mye større for da er vi fri fra fengselet som vi kaller kropp.

Men man må kanskje være opptat eller tro på Hinduismens filosofier da og det de tror

[Gjest Gjest]

Det er sjelen vi er. Og når vi er døde er våre sanser tusen ganger ja milliarder av ganger sterkere en må.

Døden er ikke slutten. Det er begynnelsen.

Uten Sjelen kan ikke mennesket være i kroppen.

Og være jordnær er ikke nøvendig vis bra. Og være jordnær kan være den største feil blant mennesker. Og være jordnær er bare bra vist man repsketere de som ikke er det.

pOENGET MED livet etter døden er at etter det jeg tror er lykken mye større for da er vi fri fra fengselet som vi kaller kropp.

Men man må kanskje være opptat eller tro på Hinduismens filosofier da og det de tror

←

Vi som er jordnære skal nok klare å respektere de som er mer svevende. Jeg er mer i tvil om respekten går andre veien tilbake også.

Vi to har helt ulike premisser til grunn og utgangspunkt, når du omtaler kroppen som et fengsel.

Jeg anser et slikt syn for å være en virkelighetsflukt fra det livet vi lever her og nå. Hvorfor skal jeg lengte til noe annet når jeg er der jeg er? Etter mitt syn (som ikke er religiøst eller humant - det bare er) - så er det mer vanskelig og utfordrende å verdsette det man har, fremfor å hele tiden lengte seg bort.

For meg blir det poengløst og totalt ulogisk å søke meg bort fra min egen kropp. Jeg tror at hvis man liker sin egen sjel, så liker man sin egen kropp - eller i det minste, man gjør det beste ut av hva man har.

Tenk å bruke et helt liv på å tro på noe annet livet som er her i dag. Jeg synes det er egoistisk, også i forhold til familien rundt.

Jeg synes litt synd på mennesker som søker seg bort hele tiden. De hadde hatt godt av litt jordnær hverdagsglede før de døde.

Men kanskje de får Chianti, flørt, musikk, kulturelle opplevelser, bøker, kunnskap, menensklig varme og kjærlighet i sitt neste liv, som de så veldig lengter etter?

[Gjest King James II]

vEL JEG ANDER at de som frykter eller fornækter at de skal dø at de har en virkelighetsflukt. Og vem er det som sier at dette vi lever nå er virkelighet?

Respektere jordnære har jeg ingen problemer med.

[Gjest King James II]

Hva skal man med mennesklig varme når man kan få den gudommelige som er uendelig ganger større en den menneskelige `?

Og si det er synd på de som søker Gudommelig kjærlighet eller de som tror på reinkarinasjon, ( Kanskje jeg misforsto hva du skrev ). Er jo egentlig et ganske idiotisk utsang. Er det idiotisk og søke den abselute lykke som ligger i Gud som vi kan få etter vi dør og har frigjort oss fra kroppen ?.

[Gjest Gjest]

vEL JEG ANDER at de som frykter eller fornækter at de skal dø at de har en virkelighetsflukt. Og vem er det som sier at dette vi lever nå er virkelighet?

Respektere jordnære har jeg ingen problemer med.

←

Hvem sier at de jordnære fornekter døden? De jordnære har vel innfunnet seg med døden helt fra de kunne tenke selvstendige tanker, skulle jeg tro. Det gjorde hvertfall jeg.

Døden kommer når den vil, vi kan ikke gjør mye med det. Vi kan mene og synes hva vil vil om døden, det er lov å være redd og det er lov å være fryktløs - eller bare nøytral.

Hvem som sier at det vi lever nå er virkelighet? For meg er det slik at jeg ikke behøver en guru, bibel, gud, religion eller andre mennesker til å fortelle meg hva som er virkelighet. Jeg har blitt utstyrt med syn, hørsel, hjerne, sanser og tenkeevne. Det er i grunnen nok for meg. Det spiller liten rolle for meg hvilken virkelighet som er hvor. Det jeg derimot vet er at jeg kan tenke, se, høre og eksistere her og nå. Da forholder jeg meg til det og ikke til så mye annet.

Folk kan jo kalle den virkeligheten hva de vil. Begrep er mindre viktig for meg hvertfall. Men jeg skal innrømme at mine egne betraktninger likner litt på de gamle filosofenes. Descartes, Aristoteles osv.

Det er interessant at vi har ulike virkelighetsoppfatninger. Så lenge vi alle trives med hver vår.

[Gjest Gjest]

Hva skal man med mennesklig varme når man kan få den gudommelige som er uendelig ganger større en den menneskelige `?

Og si det er synd på de som søker Gudommelig kjærlighet eller de som tror på reinkarinasjon, ( Kanskje jeg misforsto hva du skrev ). Er jo egentlig et ganske idiotisk utsang. Er det idiotisk og søke den abselute lykke som ligger i Gud som vi kan få etter vi dør og har frigjort oss fra kroppen ?.

←

Jeg synes det er synd på mennesker som ikke klarer å finne lykken der de er.

Jeg tolker det som at de synes de selv er utilstrekkelige og at de ikke er fornøyde med seg selv. Kanskje de føler en selvforakt og flykter fra virkeligheten ved å søke noe som er utenfor dem selv.

Skuespillere gjør noe av det samme: de orker ikke å være "i seg selv" hele tiden så de spiller andre. Det er også en form for virkelighetsflukt.

De som søker noe som er utenomjordisk høyere enn dem selv er ikke fornøyd med hvem de er som mennesker. Det er en av grunnene til at så mange homofile og andre minoriteter søker noe høyere enn dem selv. Man kan gjemme seg bak religion for å skjule egen utilstrekkelighet.

Jeg har innfunnet meg med at mennesket er som det er, med sine feil, mangler og også gode sider. Jeg ser så mye utfordringer og lykke i livet her og nå på jordkloden, at jeg ikke behøver å lete etter ting som ikke jeg kan se eller som gir meg noe.

Men det er fint at du gjør det, hvis du blir lykkelig i dag av det.

[Gjest Gjest]

Bare for å klargjøre en eventuell misforståelse: jeg mente da homofile som er kristne og som søker seg veldig til religionen (selv om mange prester ikke ønsker dem velkommen).