Må lette på tankene. Jeg er så sykt redd for å dø.

[fullkornspasta]

Dette må høres helt fjernt ut, men jeg er livredd for å dø. Altså, jeg er ikke redd for å komme i situasjoner som kan være farlige, dvs. jeg er ikke redd for å plutselig dø.

 

Jeg er redd for når jeg dør. For det kommer jo til å skje. Og da stopper alt(går jeg sterkt utifra), og jeg vet jo at jeg dermed ikke lider noen nød, men det er bare så utrolig depressivt.

 

Tror det kan ha mye med at onkelen min plutselig døde av kreft, 40 dager etter han fikk diagnosen. Det siste året har altså onkelen min, to familievenner og en barndomsvenn av meg dø.

 

Jeg er bare 18 år, og føler det først er nå jeg er kommet i den perioden i livet mitt der folk begynner å "dø fra meg". Bestefaren min døde da jeg var fire, men det husker jeg jo ikke noe av. Føler bare at jeg tenker på døden hver eneste dag, og det gir meg totalpanikk.

 

Er dette normal? Tror dere det bare svartner? Hvordan kan det bare svartne? Blir bare så...satt ut over at hele livet bygger opp til at vi bare dør. Er det barnslig av meg? 

[Gjest supernova_87]

Det er ikke barnslig av deg. Jeg tror det er noe av dette man kan kalle eksistensiell angst. Skulle ønske jeg hadde noe beroligende å komme med, ett eller annet råd, men jeg aner ikke. Det eneste er å prøve å ikke tenke på det så mye, distrahere deg selv, og gjøre andre ting. Jeg tror ikke man kommer til noe svar på en måte. Men vit i alle fall at du ikke er den eneste som sliter med "dødsangst". 

 

Jeg blir helt svimmel av alle disse tankene, og selv om jeg er en del år eldre enn deg har jeg ikke kommet til noen løsning, annet enn å ikke la meg selv få tenke på det så lenge, for jeg blir superkvalm og ekkel av det, av og til nesten panikkanfall av hele greia. Uff, æsj, blei litt sånn knytt i brystet bare nå, men ja, distraksjon og avledning funker for meg. 

 

Edit: skrivefeil

Endret 26. september 2015 av Rainstorm

[WubWub]

Døden er en skremmende tanke for de fleste av oss, derfor er religion så populært som det er. For vi håper og tror alle som en at vi vil leve videre i noen slags form.

 

Og det er korrekt til en viss grad, atomene i kroppen vår vil leve videre for alltid. En gang tilhørte atomene våre stjerner. De vil leve videre, men bevisstheten vil slukkes. Det vil bli svart slik det var før vi ble født.

 

Vi lever dessverre i en vond tid. For om 100 år så vil mest sannsynlig forskere være istand til å reversere alderdom i cellene eller utvide menneskets levetid betraktelig (med endel hundre år). 

 

Om ikke altfor nær fremtid vil vi ha teknologi og robotikk som kan føre til at vi kan leve veldig veldig lenge (kanskje for alltid? om vi kan overføre vår bevissthet til en datamaskin?) 

 

Dette gjennombruddet kommer nok mest sannsynlig til å skje etter vår levetid.

[fullkornspasta]

Døden er en skremmende tanke for de fleste av oss, derfor er religion så populært som det er. For vi håper og tror alle som en at vi vil leve videre i noen slags form.

 

Og det er korrekt til en viss grad, atomene i kroppen vår vil leve videre for alltid. En gang tilhørte atomene våre stjerner. De vil leve videre, men bevisstheten vil slukkes. Det vil bli svart slik det var før vi ble født.

 

Vi lever dessverre i en vond tid. For om 100 år så vil mest sannsynlig forskere være istand til å reversere alderdom i cellene eller utvide menneskets levetid betraktelig (med endel hundre år). 

 

Om ikke altfor nær fremtid vil vi ha teknologi og robotikk som kan føre til at vi kan leve veldig veldig lenge (kanskje for alltid? om vi kan overføre vår bevissthet til en datamaskin?) 

 

Dette gjennombruddet kommer nok mest sannsynlig til å skje etter vår levetid.

Takk for et oppmuntrende svar

[fullkornspasta]

Det er ikke barnslig av deg. Jeg tror det er noe av dette man kan kalle eksistensiell angst. Skulle ønske jeg hadde noe beroligende å komme med, ett eller annet råd, men jeg aner ikke. Det eneste er å prøve å ikke tenke på det så mye, distrahere deg selv, og gjøre andre ting. Jeg tror ikke man kommer til noe svar på en måte. Men vit i alle fall at du ikke er den eneste som sliter med "dødsangst". 

 

Jeg blir helt svimmel av alle disse tankene, og selv om jeg er en del år eldre enn deg har jeg ikke kommet til noen løsning, annet enn å ikke la meg selv få tenke på det så lenge, for jeg blir superkvalm og ekkel av det, av og til nesten panikkanfall av hele greia. Uff, æsj, blei litt sånn knytt i brystet bare nå, men ja, distraksjon og avledning funker for meg. 

 

Edit: skrivefeil

Ja, jeg skjønner hva du mener. Skulle så inderlig ønske at jeg trodde på et liv etter døden, sånn at jeg hadde sluppet å grue meg til den. Klem 

[WubWub]

Takk for et oppmuntrende svar

 

bare hyggelig

[Gjest gjestvest]

Hei TS

 

Grunnen til at du tenker mye på døden er at du plutselig har mistet mange. Derfor så har du bestemt deg for å tenke på døden konstant for å forsvare deg mot at det ikke skal komme på deg: Plutselig. 

Du skal denne gangen være forberedt.

Og når du i dette forsøket konstant er omringet av tanken på døden er dette også skremmende: Du ser for deg utallige scenarioer, disse i ren detalj. Dette er en del av å forsvare seg mot absolutt alt som måtte plutselig komme. 

 

Du er i kamp mot din egen fantasi. En fantasi som er veldig god, men som for tiden jobber imot deg. Snu den til din fordel: Jeg er sikker på at du vet hvordan. 

[Gjest supernova_87]

Hei TS

 

Grunnen til at du tenker mye på døden er at du plutselig har mistet mange. Derfor så har du bestemt deg for å tenke på døden konstant for å forsvare deg mot at det ikke skal komme på deg: Plutselig.

Du skal denne gangen være forberedt.

Og når du i dette forsøket konstant er omringet av tanken på døden er dette også skremmende: Du ser for deg utallige scenarioer, disse i ren detalj. Dette er en del av å forsvare seg mot absolutt alt som måtte plutselig komme. 

 

Du er i kamp mot din egen fantasi. En fantasi som er veldig god, men som for tiden jobber imot deg. Snu den til din fordel: Jeg er sikker på at du vet hvordan. 

 

Nå kan det hende jeg har misforstått, men TS skriver jo: "Altså, jeg er ikke redd for å komme i situasjoner som kan være farlige, dvs. jeg er ikke redd for å plutselig dø.", så ... 

 

Ja, jeg skjønner hva du mener. Skulle så inderlig ønske at jeg trodde på et liv etter døden, sånn at jeg hadde sluppet å grue meg til den. Klem 

 

Jeg tenker det samme, og har tenkt det ganske ofte, men da også kommer jeg til litt av den samme angsten, for tanken på å leve evig, selv om det er i et paradis, er nokså ubehagelig det også! Men skjønner definitivt tanken, for da hadde det liksom ikke vært noe mer å tenke på. Klem 

[Stiani]

Du er altfor negativ, prøv å se på de positive aspektene. Når du er død så kommer du aldri til å tvinge deg opp om morgenen, aldri høre på mas fra venner og familie og aldri gå på jobb igjen. Det blir endelig din tur til å hvile.

 

Å en ting til, aldri mer kø i rushtiden hjem fra jobben.

[Testosteron]

Tror dere det bare svartner? Hvordan kan det bare svartne? Blir bare så...satt ut over at hele livet bygger opp til at vi bare dør. Er det barnslig av meg? 

 

Det er bare kroppen som dør. Personen som bor i kroppen, flytter ut av kroppen når den dør, og så lever personen videre i den åndelige verden

[RockyRose]

Det er bare kroppen som dør. Personen som bor i kroppen, flytter ut av kroppen når den dør, og så lever personen videre i den åndelige verden

Kunne ynskje alle hadde eit slikt syn på døden og etterlivet, også meg, men desverre..

TS, eg forstår deg veldig godt. Eg vert kvalm om eg tenkjer lengje på at eg ein gong skal døy, og berre forsvinne for alltid. Eg vert kvalm når eg ser føre meg ein død person som er der, men samstundes ikkje er der lenger. Ein må rett og slett ikkje tenkje på det, for det kjem ingenting godt ut av det. Eg håpar berre at når eg ein gong døyr, så sovnar eg berre inn så det kjennes heilt normalt og befriandes ut.

[Gjest gjestvest]

Nå kan det hende jeg har misforstått, men TS skriver jo: "Altså, jeg er ikke redd for å komme i situasjoner som kan være farlige, dvs. jeg er ikke redd for å plutselig dø.", så ... 

 

 

Det ligger i alt annet hun gir uttrykk for. Det hender at vi gir uttrykk for noe uten at vi selv er klar over det. I traumatiserende situasjoner, her flere plutselige dødsfall innen kort tid, er dette svært utbredt. Det er det vi kaller underbevisstheten: Den delen av sinnet som rommet tanker og følelser vi ikke har kontakt med. I dette tilfellet fordi personen er redd. 

 

Edit: Skrivefeil

Endret 27. september 2015 av gjestvest

[fullkornspasta]

Det ligger i alt annet hun gir uttrykk for. Det hender at vi gir uttrykk for noe uten at vi selv er klar over det. I traumatiserende situasjoner, her flere plutselige dødsfall innen kort tid, er dette svært utbredt. Det er det vi kaller underbevisstheten: Den delen av sinnet som rommet tanker og følelser vi ikke er i kontakt med. I dette tilfellet fordi personen er redd. 

 

Edit: Skrivefeil

 

 

Hei TS

 

Grunnen til at du tenker mye på døden er at du plutselig har mistet mange. Derfor så har du bestemt deg for å tenke på døden konstant for å forsvare deg mot at det ikke skal komme på deg: Plutselig.

Du skal denne gangen være forberedt.

Og når du i dette forsøket konstant er omringet av tanken på døden er dette også skremmende: Du ser for deg utallige scenarioer, disse i ren detalj. Dette er en del av å forsvare seg mot absolutt alt som måtte plutselig komme. 

 

Du er i kamp mot din egen fantasi. En fantasi som er veldig god, men som for tiden jobber imot deg. Snu den til din fordel: Jeg er sikker på at du vet hvordan. 

 

 

Nå kan det hende jeg har misforstått, men TS skriver jo: "Altså, jeg er ikke redd for å komme i situasjoner som kan være farlige, dvs. jeg er ikke redd for å plutselig dø.", så ... 

 

 

Jeg tenker det samme, og har tenkt det ganske ofte, men da også kommer jeg til litt av den samme angsten, for tanken på å leve evig, selv om det er i et paradis, er nokså ubehagelig det også! Men skjønner definitivt tanken, for da hadde det liksom ikke vært noe mer å tenke på. Klem 

Takk for fine svar! Som sagt, jeg er ikke redd for hvilket tidspunkt jeg dør på, jeg er redd for det som skjer når døden faktisk kommer. Fordi vi alle vet at vi skal dø. Greier ikke helt å forklare.

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Å fryke døden er tullete etter min mening.

 

Å frykte noe man vet med 100% sikkerhet vil komme er litt som å frykte at dag blir til natt.

[Snof]

Må være enig at jeg plages også litt av de samme tankene. 

 

En fin tanke i så måte, er å tenke hvor fantastisk verden er, kombinert med erkjennelse av hvor kort din tid her på jorden faktisk er, og mens det bitte-bitte-bitte lille lyset, kalt deg, eksisterer, så må du utnytte den korte tiden som du har fått, til å leve, og utforske livet til det fulle.

 

Vil også gi noen oppløftende, og dype ord fra Richard Dawkins: Anbefales

 

Endret 6. oktober 2015 av Snof

[AnonymBruker]

Er ikke redd for å dø, men tenker noen ganger at det ikke er noe poeng å leve egentlig heller, jeg mener, når vi dør, så forsvinner vi jo uansett. Ja, vi forsvinner jo ikke bokstavelig talt, vi blir videreført, men "jeg'et" vårt forsvinner, det blir som om vi aldri har levd, så hva er poenget med å leve da? Mens du lever husker du jo alt, men det sekundet du dør blir jo alt borte igjen, og du husker ikke noe, fordi du er ikke noe, så egentlig er det det samme om man dør i morgen eller om tusen år...

Anonymous poster hash: 1ff5a...dd2

[Gjest The Lost Dreamer]

Noe som hjelper meg for å ikke være redd for døden, er at jeg bare tenker at kroppen dør, og vi/sjela våres flyr av sted til et fint sted. Verdensrommet er så utrolig stort, så liker å tenke på at det er en mulighet for at vi drar til en annen planet. Liker også å tenke på at når jeg dør, så får jeg se og møte de folka i livet mitt som har død før meg. 

 

Tenk på hvordan det var før du ble født, det husker du vel ikke? Jeg tenker det sikkert er akkurat som da, at du ikke kommer til å verken huske eller merke noen ting!

 

Husker jeg var veldig redd for døden før og ofte gråt meg i søvn. Var så redd for å miste bestefar og bestemor, men nå som bestefar er død (og kanina mi) så har jeg prøvd å tenke positivt på døden. Nå syns jeg det nærmest er spennende å tenke på at ingen vet hva som skjer etter døden, og at det er så mye i verden ingen kan få forklart. 

 

Tankene mine er kanskje litt barnslige, men de hjelper meg over frykten av å ikke vite. Kanskje du kan prøve å dikte opp noe sånt for deg selv? Ingen burde være redd for noe ingen vet hva er. Håper frykten din gir seg snart

 

Klem

Endret 6. oktober 2015 av The Lost Dreamer

[AnonymBruker]

Hmm, les deg opp på Hugh Everett III, many-worlds interpretation og quantum immortality. Kanskje det gjør vissheten om døden lettere å leve med (Vet ikke om det gjør deg noe mindre "sprø" enn du var fra før, men ..)

Anonymous poster hash: c286a...fb5

[Granny]

Dette må høres helt fjernt ut, men jeg er livredd for å dø. Altså, jeg er ikke redd for å komme i situasjoner som kan være farlige, dvs. jeg er ikke redd for å plutselig dø.

 

Jeg er redd for når jeg dør. For det kommer jo til å skje. Og da stopper alt(går jeg sterkt utifra), og jeg vet jo at jeg dermed ikke lider noen nød, men det er bare så utrolig depressivt.

 

Tror det kan ha mye med at onkelen min plutselig døde av kreft, 40 dager etter han fikk diagnosen. Det siste året har altså onkelen min, to familievenner og en barndomsvenn av meg dø.

 

Jeg er bare 18 år, og føler det først er nå jeg er kommet i den perioden i livet mitt der folk begynner å "dø fra meg". Bestefaren min døde da jeg var fire, men det husker jeg jo ikke noe av. Føler bare at jeg tenker på døden hver eneste dag, og det gir meg totalpanikk.

 

Er dette normal? Tror dere det bare svartner? Hvordan kan det bare svartne? Blir bare så...satt ut over at hele livet bygger opp til at vi bare dør. Er det barnslig av meg? 

 

 

Det kan hende det gir seg med alderen. I hvertfall var det det som skjedde med meg.

 

Da jeg var 20 hadde jeg det omtrent som deg. Jeg synes døden var uhyggelig å tenke på, og jeg hadde panikk for døden. 

 

Nå er jeg 88, og jeg tenker sjelden på døden, og jeg er ikke redd for å dø i det hele tatt. Når jeg tenker på døden, så er det som noe helt naturlig, omtrent som et blad som faller av treet og visner.

 

Det er faktisk mange fordeler med det å bli gammel, selv om det er vanskelig å overbevise ungdom om det. En av fordelene er at angsten for døden forsvinner.

[lille_fiol]

Det kan hende det gir seg med alderen. I hvertfall var det det som skjedde med meg.

 

Da jeg var 20 hadde jeg det omtrent som deg. Jeg synes døden var uhyggelig å tenke på, og jeg hadde panikk for døden. 

 

Nå er jeg 88, og jeg tenker sjelden på døden, og jeg er ikke redd for å dø i det hele tatt. Når jeg tenker på døden, så er det som noe helt naturlig, omtrent som et blad som faller av treet og visner.

 

Det er faktisk mange fordeler med det å bli gammel, selv om det er vanskelig å overbevise ungdom om det. En av fordelene er at angsten for døden forsvinner.

Ville bare si at det var koselig at vi har noen i din aldersgruppe og her