Gå til innhold

Fødeliste terminklubb november-desember 2011


Redlady

Anbefalte innlegg

Det var en flott historie:-) Godt alt gikk bra og det må være litt deilig når det går så fort. Kos deg masse i tiden som kommer:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fødselshistorie

Vannet gikk halv 6 på morgenen termindagen. Hadde lekket litt forstervann dagen før, så skjønte noe muligens var på gang – derfor lå jeg på et lass av håndduker samt tisselaken i senga. Sov lite den natta, så jeg var våken da jeg kjente et lite ”poff” der nede og vannet begynte å sile. Jeg spratt opp med håndklærne mellom bena og på badet. Der satte jeg meg på do mens vannet rant og rant – og ropte på samboer. Han kom seg rimelig kvikkt opp av senga og ringte føden. Jeg var for shaky til å ringe selv, men etter at sambo hadde ringt på, snakket jeg selv med de. De hadde endel sp.mål.

Vi fikk beskjed om å ta det med ro, spise frokost og kjøre til sykehuset. Så jeg fikk tatt meg en dusj, vi spiste litt og dro ivei. Rier hadde jeg ikke enda, så bilturen gikk greit. Kom midt i rusj-trafikken dog...så det tok sikkert 1 time lenger enn normalt å komme seg til sykehuset.

Da vi kom til sykehuset ble vi tatt imot av en jormorstudent og hun sjekket fortervannet. Ungen hadde bæsjet i vannet på tur innover til sykehuset og de ville derfor sette i gang riene, for å være på den sikre siden.

Jeg fikk lagt meg på fødesenga, de skjekket åpning – 2 cm! Og jeg ble tøyd og røsket i, i samme slengen (au! :kjefte: ). Så satte de inn tabletten og jeg lå ikke lenge før jeg kjente riene komme. 10.30 hadde jeg min første ri, og de kom regelmessig sterkere. Rundt kl 12.00 hadde jeg rimelig vondt og ble skjekket igjen: 2 cm fortsatt, men mer avflatet var beskjeden. Jeg ble litt motløs..visste at jeg fikk ikke epidural før jeg var 4 cm. Lystgass ble derfor min beste venn de neste 2-3 timene. Når kl var ca 15.00 hadde jeg så vondt at jeg spurte på epidural igjen. Jeg ble sjekket: 4 cm! Juhuuuuu! :bolledeig: Legen kom inn og satt epiduralen på meg og etter ca 15 min var jeg kommet til himmelen..... riene kjentes bare ut som kynnere og jeg så litt lysere på livet. Spiste middag og så tv. Slik gikk igrunn ettermiddagen, vi lå på fødestua og leste blad, snakket, så tv og spiste. Jeg var for gira til å sove, men samboer fikk tillatelse fra meg til å duppe i stolen :gjeiper:

Jeg ble delvis lammet i venstre benet av epiduralen, mens høyre side fungerte helt fint. Jeg klarte dermed å gå i gulvet med et brak da jeg skulle på do, så fikk ikke lov til å gå ut av sengen uten hjelp mer. Jeg måtte ha do-stol ved siden av senga og samboer måtte løfte meg. Når kl ble rundt 20-21 måtte jeg på do igjen. Fikk satt meg på dostolen og kjente det trykkte noe helt vannvittig der bak. :overrasket: Jeg satt på stolen under 3-5 rier og kjente skikkelig press hver ri. Jeg ble sjekket: 9 cm! Nå var smertene uutholdelige igjen og jeg ba om mere smertestillende. Jeg fikk beskjed om at alternativet var å sette epiduralen på nytt, siden den ikke funket slik den helt skulle. Men at nå var jeg kommet såååå langt at det ikke var noe vits. Fikk uansett ikke epidural under pressingen, så de syntes jeg skulle prøve den siste cm uten... Holy moses den cm var vond! :daane: De skrudde opp dryppet for å få sterkere rier og epiduralen ned, og jeg hadde lyst til å si jordmødrene et sannhetens ord så forbanna jeg var på de akkurat da. Jeg ba på dette tidspunktet om keisersnitt og var temmelig lei. Tårene rant og jeg lovde meg selv at jeg skulle aldri i mitt liv klage over noe som helst, for nå visste jeg hvor vondt det gikk ann å ha det. Samboer dro en spøk og lurte på når vi skulle ha nestemann, og jeg klarte å le av spøken sammen med resten enda jeg trodde jeg skulle stryke med :fnise: Jeg ble sjekket igjen med beskjeden: nå tror jeg vi skal prøve å presse jeg!

Jeg ble først nesten fortvilet, for det var denne fasen jeg hadde grudd meg mest til. Men DU for en befrielse å presse! Når jeg presset kjente jeg ikke ria, og jeg kjente ungen komme lenger ned. Det var mye bedre å presse enn å puste under riene fant jeg ut på dette punktet. Jeg presset i 50 minutter og trodde jeg skulle sprenge alt av blodårer jeg hadde i hodet. Bæsjet gjorde jeg også :flau: Samboer satt konstant og strøk meg og avkjølte meg med kald klut :hjerte: Plutselig var gutten ute! Han hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen, men den var så slakk at han hadde ikke fått noe problemer av det. Gutten var våken, kvikk, frisk og fin! Fikk han på bystet og samboer tok bilder, mens morkaka ble tatt hånd om. Deretter fikk samboer ta han, da jeg skulle sy. Var skrekkelig spendt på om jeg hadde revnet, for jeg kjente ikke at det var noe vondt under pressingen. Jeg hadde bare fått en liten rift! Takk og pris! Men såppass at jordmor måtte sy litt.

Etter amming ble jeg hauset opp av senga, nå skulle det tisses! Jeg ble fulgt på do og det fungerte. Deretter fikk jeg hjelp til en katt-vask (siden jeg var så ustødig pga venstre ben, turte jeg ikke dusje).

Jeg følte meg uforskammet bra rett etter fødsel! Har vært oppegående og pigg siden, kun tatt paracet for stingene i underlivet. Men nå begynner jeg å føle meg mye bedre der nede og ting føles tilnærmet normalt. Er jo veldig øm såklart...og det er ekkelt å presse om jeg skal nr 2. Men tror det er mest fordi jeg er redd for å presse... Har enda ikke turt å se der nede men har våget meg til å kjenne, Og det kjennes ganske likt ut, sett bort fra at det er ganske hovent.

Alt i alt synes jeg fødselsopplevelsen ble positiv. Jeg og ungen var under overvåkning konstant, alt var i skjønneste orden med oss begge underveis. Alt var veldig trygt, var ikke redd en eneste gang. Ikke et eneste tilløp til komplikasjon, men fikk beskjed når jeg kom at hvis – så skulle de gripe inn så tidlig i løpet at et evt keisersnitt skulle skje på rolig vis der jeg skulle få ha samboer ved min side hele veien.

Jeg fikk masse skryt for at jeg pustet helt riktig under riene og trykket helt rett :nigo: Jeg hylte/brølte heller ikke en eneste gang, hadde ikke fått det til om jeg hadde prøvd heller tror jeg hehe... hadde mer enn nok med å puste under riene jeg! Måtte bare stoppe å snakke og puste med magen. Smertene var vonde, men det må de vel være.. og fødselen tok ikke mer enn litt over 10 timer (17 timer fra vannavgang), så det var visst en grei lengde på den. Det gikk dog fortere enn jordmødrene hadde sett for seg, for de siste centimetrene og pressingen gikk så det susa!

Det var min (lange!) fødselshistorie – kos dere :popcorn:

Endret av Knøtteliten
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest frøken am

Hehe huff... Skjønner at du er lei! Men det er jo uansett ikke lenge igjen nå :-D

Haha ja jeg vet!

I dag er det termin og alle er spent. Men det er ganske så fredelig her :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest frøken am

krysser fingrene for deg:-) Hvem vet - kanskje tidenes julegave kommer på julaften? :-)

Ååneeii stakkar :fnise:

Håper den kommer før. Vi har en frist til tirsdag. Da KAN jeg være hjemme torsdag :ler:

Krysser alt som kan krysses!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo en stund siden jeg fødte, men så ikke denne tråden før nå så legger ut min fødselshistorie også for de som vil lese :)

Er så spennende å lese om dere andres opplevelser!

Min fødselshistore

Onsdag 9 november lå jeg i sengen og hadde sendt melding til en venninne der jeg skrev at nå skulle jeg legge meg og håpet på fødsel snart. Rett etterpå gikk vannet. Da var klokken ca ni på kvelden. Ble løpende frem og tilbake fra badet i litt over en time før det roet seg. Rant og rant fostervann. Fikk beskjed om å komme inn på føden morgenen etter om jeg ikke fikk rier iløpet av natten, men rindt midnatt startet riene svakt og når klokken var syv på morgenen var det fire og et halvt minutt mellom riene og det var på tide å dra på sykehuset. Fikk beskjed om at det var mange som fødet den natten så jeg måtte gå på storken først da det ikke var noen ledige fødestuer. På storken får man ikke epidural eller noe slikt. Ble møtt av en kjempehyggelig jordmor som var utrolig omtenksom og tok seg godt av meg og min mor. Hadde tre cm åpning når jeg kom inn og riene begynte å ta seg opp. Fikk klyster og skulle prøve å ligge i badekar for å se om det hjalp på smertene. Jeg hadde planlagt at jeg ville ligge så mye som mulig i badekar, men da jeg kom dit og skulle prøve det var det ikke noe for meg alikevel. Klarte ikke å sitte komfortabelt. Klarte heller ikke å gå rundt da dette gjorde enda vondere. Først ville jeg bare ligge på siden, men etterhvert som riene ble vondere var dette bare vondt og det ble til at jeg satt i forskjellige stillinger istedet. Når riene sto på som verst sa jeg at jeg ikke kunne fatte at noen valgte å gjøre dette mer enn en gang og jeg ba mamma minne meg på å skrive ned hvor j*vlig det her var så jeg ikke skulle glemme det

Sjekket åpningen og jeg hadde 5 cm åpning. Ble ganske demotivert da for jeg trodde riene var mer effektive enn dette og hadde da hatt rier i 12-13 timer. I totiden kom riene konstant uten pause og jeg holdt på å få panikk fordi de var så vonde og jeg fikk ingen pauser imellom de. Da bestemte jeg meg for at nå må jeg ha epidural. Så da ble jeg kjørt ned på en fødestue og hadde da åpning på 5-7 cm. Jordmor fikk ikke sjekket ordentlig fordi jeg klarte ikke ligge helt ned på ryggen. Halv fem fikk jeg epidural og jeg ble overrasket over hvor lite vondt det var å få tatt den. Jeg som alltid har vært livredd epiduralen. Nå elsker jeg epidural! Fra å nesten dø av smerter, kjente jeg nesten ingenting og kunne ligge å skravle og le med mamma. Var som å komme til himmelen!

Slik lå jeg til kl syv og da kjente jeg at det presset på endetarmen. Jordmor sjekket meg og jeg hadde full åpning, men hodet var ikke langt nok ned enda så fikk beskjed om at jeg skulle begynne å presse kl åtte. Da ville jeg få fem kvarter på meg og om han da ikke var kommet ble han tatt på en annnen måte. Det motiverte meg enormt så da det ble tid for å presse hadde jeg bestemt meg for at nå skal han ut samma hva! Etter tre rier sto hodet i åpningen og jeg syns faktisk ikke det var så ille som jeg hadde trodd det skulle være. Epidural er som sagt fantastisk! Etterhvert skjønte jeg at det ikke skulle bli så lett å få han ut og hodet sto i åpningen ganske lenge. Viste seg at han satt fast fra skuldrene og ned hele veien. Jeg vet ikke hvor jeg hentet kreftene fra, men jeg har aldri jobbet så hardt i hele mitt liv og jordmor fikk snudd han og dratt han ut. Etter tre kvarters pressing var han ute. Jeg måtte bli klippet og revnet hele veien noe som alltid har vært min største frykt, men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. Det ble ganske hektisk inne på fødestuen fordi gutten var tydelig påvirket av slutten på fødselen og han skrek ikke og måtte han hjelp til å begynne å puste ordentlig. Det var de verste minuttene jeg noensinne har opplevd og jeg hadde enda ikke sett sønnen min. Men de var utrolig dyktige og forklarte meg hele tiden hva som skjedde og etterhvert fikk jeg han på brystet og fikk vite at alt sto bra til med han.

Selv om jeg hadde en lang og hard fødsel med komplikasjoner syns jeg at jeg har hatt en bra fødselsopplevelse og er ikke redd for å gjøre det igjen. Og resultatet er jo så nydelig at alt var verdt strevet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fine fødselhistorier fra alle sammen :jepp:

Er så koselig å lese erfaringene til folk. Er så forskjellig fra person til person, så. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

natt til den 13.12 så kjente jeg det kom noe vannlignende i trusa mi, så jeg løp ut på badet og det rant litt til. Trodde dette var fostervann, men tenkte jeg skulle vente litt til å se om resten kom. Satte på en film sammen med samboern min som nettopp hadde kommet fra kveldsskiftet sitt og som egentlig hadde forventet å dra hjem å legge seg *ler*, før vi gikk å la oss for å prøve å sove litt og samle krefter. Ble ikke mye søvn på meg siden jeg hadde vondt i magen og ryggen, og det kunne jo ikke være noe annet enn rier.

Ringte føden på morgenen etter for å si at jeg trodde jeg lakk fostervann, og de ville ha meg inn på en sjekk. Jeg pakket bagen min og så dro vi.

På fødeavdelingen jeg skulle være på ble vi veldig godt mottatt De koblet på meg sånne belter rundt magen for å sjekke hvordan lille gutten vår hadde det i magen, alt sto bra til Så skulle jordmoren sjekke om det var fostervannet som hadde gått, det var det ikke. Men jeg hadde 3 cm åpning allerede da. Siden vi bor 45 min unna sykehuset så ville de ikke sende meg hjem, men vi kunne tusle ned i kantina og ta oss litt å spise litt og når jeg følte for det kunne vi komme tilbake å be om et rom. Vi gikk ned til narvesen kiosken ved hovedinngangen, og samboern hentet inn fødebagen min, og så satt vi å ventet litt. Jeg fikk bare vondere og vondere og sa at nå klarte jeg ikke mer, nå måtte jeg få en seng å legge meg ned i.

Fikk et fint rom å ligge på, ganske stort faktisk vi ringte mamma og fortalte hvordan ting lå an og at hun nå kunne komme nedover mot sykehuset (mamma skulle være med på fødselen). De sjekket åpningen igjen og den var blitt 4 cm, 1 cm på 2 timer, dette kom til å gå fort sa jordmoren. Så jeg måtte få samboern min til å sende Johannamarie en sms, for jeg klarte ikke sitte å skrive meldinger. Jeg fikk tilbud om å ligge i badekar, et tilbud jeg tok med glede. Med en gang jeg la meg i det varme vannet forsvant nesten smertene og alt ble bedre

En time senere så hadde jeg fått 5-6 cm åpning og fikk tilbud om akupunktur det var heller ikke så ille lå og koste meg i badekaret med nåler stukket her og der.

En time etter det igjen hadde jeg 8-9 cm, og det ble vondere og vondere å sitte i badekar, så de hjalp meg opp i senga så jeg kunne henge over sen saccosekk og puste lystgass.

så husker jeg ikke så mye mer, men jeg måtte opp å stå og presse litt gå litt rundt og ligge i senga.

Jeg hadde ikke noen gode rier, så jeg fikk akupunktur mot det og drypp for å forsterke riene mine, og jeg ble presset på masse kvalmenes saft og cola og måtte knaske druesukkertabletter, æsj.

Siden riene mine var svake så gikk det sakte når jeg presset så når jeg hadde ligget der å presset i en time og det ikke skjedde så mye så tilkalte de legen. tror det var noe oppe i hodet mitt som sa klikk da for plutselig så fikk jeg fart på ting, så når legen kom så måtte de si at de ikke trengte hjelp allikevel :P

Verdens nydeligste lille Liam Alexander ble født kl 20.14 den 13.12.11

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for fødselshistorie, Pitteliten! :jepp: Godt å høyre at du ikkje vart skremt, tipper det var nokre skumle minutt der ja. Men alt gjekk bra :strix:

Enig med Teriyaki, er veldig kjekt å lese dei ulike historiene og korleis det varierer :)

Edit: Tusen takk til Lolita90 også! :strix:

Endret av silverdoe
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest frøken am

Fødselshistorie

Det er en på tide :ler:

Tirsdag 27. var det overtidskontroll, men vi ble sendt hjem igjen med ny time to dager senere - tidlig morgen den 29. des. Ikke det at vi kom tidsnok...det skjer aldri.

En mannlig lege som rotet litt, strippet meg litt og en samboer som syntes det hele var litt ubehagelig - ingen som skal få pirke oppi det helligste bortsett fra han :ler:

Det var forsåvidt en liten åpning på en centi, og tappen var helt flat og myk. Men ikke nok til at det var noe action i vente.

Han ringte til føden og vi ble enige om å ta en tur opp dit for å høre med de om vi skulle dra hjem igjen eller vente rundt i nærområdet i tilfelle noe KUNNE skje.

Da vi hadde gått ut av kontoret hans gikk vannet!

Så da var det bare å ta turen opp til føden og bli der! :ler:

Var oppe på føden kl. 9 på morgenen.

Det tok ikke lange tiden før riene satte i gang. Lystgassen ble min beste venn for en god stund, og riene tok seg betydelig opp.

Ble etterlever satt på drypp (noe sol egentlig ikke var nødvendig, det virket som om de gjorde det av vane ettersom jeg var en god del på overtid).

Timene gikk og både mannen og jordmoren var kjempegreie! Hadde masse god støtte i den fine mannen min :rodmer:

Det var en veldig spesiell følelse da lystgassen ENDELIG funket, plutselig ble de to andre i rommet veldig vakre å se på (:klo:), og vitsen som sambo slo an en halvtime før gikk plutselig opp for meg og jeg gapskrattet...

Da jordmor etterhvert sa at jo mer sugde inn den gassen jo mindre oksygen fikk mini, slang jeg den fra meg og klarte ut sv det blå å puste meg gjennom riene.

Klokken to var jeg 5-6 centi åpen og den første epiduralen kom.

JEG KUNNE GIFTET MEG MED HAN ANESTESILEGEN :hjerte: :hjerte: :hjerte:

Ropte noe sånt som: "Åh kjære deg, kom hiiit", og strakk ut armene! Hjelpes...

Den funket bare på høyre side!!!!!!!! Og det var bare HÆÆÆLVETE før den nye legen kom rundt fire.

Den funket som den skulle og jeg fikk sove. "Bare ta deg en tur ut du, kjære, jeg trenger deg ikke nå". Og sov et par timer :fnise:

Drypper ble skrudd GODT opp og klokken 8 på kvelden var det tid for å presse!

Det var et jm bytte rundt tre, og hun var dansk. Jeg skjønte ikke plukk. Meg grei var hun!!

Og var så flink til å pushe meg da jeg skulle presse!

Fikk endelig taket på det, og det tok tid! Det var en veldig ekkel og merkelig følelse å presse slik hun bad om ettersom jeg ikke kjente kroppen min...hadde ikke kontakt med NOENTING pga. epiduralen! Så det var bare å prøve :ler:

Presset og presset, og kjente frøkna jobbet se nedover.

Etterhvert var hun så langt nede at de kunne se at hun vred rundt på hodet sitt og jeg kunne kjenne det! Merkelig :fnise:

Hun var veldig flink med å hjelpe til!

Hodet stod endelig i åpningen og jeg presset i noen få min. til. Og 20:38 var hun ute.

Jeg hadde født en nydelig liten jente og alt hadde gått som en drøm!

Fikk henne opp på brystet, ga henne pupp og jm og barnelege gikk ut. Pappaen tok henne og han ble nok ganske forelsket :rodmer:

Det kom et nytt sett med jm og barnelege, men de var bare rett ut dumme.

Hu forbanna barnelegen fant det for godt å dytte rundt på puppene mine mens H sugde for å forsikre seg om at hun sugde riktig. Men det gjorde hun jo!! :kjefte:

Tissingen gikk fint, og det var deilig å bli dusjet!

Pappaen tok H mens jeg lå under dynen og varmet meg.

Klokken ett ble vi kjørt med golfbil under sykehuset bort til hotellet :ler:

Ikke nye søvn den natten...

Å føde H var så deilig og fantastisk og jeg vil føde igjen NÅ!!!

Skulle gjerne klart meg uten epidural, men hører at det er verre å få drypp enn å ha sine "egne rier".

Forhåpentligvis blir det sånn neste gang :)

Det var flott å føde, jm var helt fantastisk og samboer var så FLINK! Han bare var der.

Gleder meg allerede til neste gang! Selv om det blir MANGE år til! :ler:

Prøver å beskrive følelsen av å føde barnet sitt...men det går ikke! Noe dere sikkert vet :rodmer:

Å revne littebitt er jo ingenting i forhold til å se babyen sin for første gang.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...