Kjæresten min døde i går

[AnonymBruker]

<3

Anonymous poster hash: 2111f...7b4

[Perelandra]

Onsdag denne uka var det syv måneder siden han døde. Jeg merker at våren nærmer seg. Dagene er lengre og lysere, og været har blitt mildere. De første snøklokkene har begynt å titte fram.

Han skulle vært her nå. Vi skulle gledet oss sammen over at våren er på vei. Vi kunne gått tur og kjent at selv om lufta fortsatt er skarp og kjølig, så har den likevel et mildere drag som varsler om at våren kommer snart.

Kanskje vi snart hadde spist årets første ute-is? I bilen min ligger det to isskjeer av plast, en gul og en lilla. De stammer fra en gang på forsommeren i fjor hvor vi kjøpte softis på en bensinstasjon, og etterpå satt vi og spiste isen inne i bilen Kjæresten foreslo at vi ikke skulle kaste skjeene for de kunne jo komme til nytte seinere. Og dermed ble de bare liggende i bilen min.

Nå er det helt uaktuelt å kaste dem, de er et synlig minne fra den siste tida vi var sammen. Det er rart hvordan to helt verdiløse gjenstander kan bety så mye seinere...

[wintergirl]

Onsdag denne uka var det syv måneder siden han døde. Jeg merker at våren nærmer seg. Dagene er lengre og lysere, og været har blitt mildere. De første snøklokkene har begynt å titte fram.

Han skulle vært her nå. Vi skulle gledet oss sammen over at våren er på vei. Vi kunne gått tur og kjent at selv om lufta fortsatt er skarp og kjølig, så har den likevel et mildere drag som varsler om at våren kommer snart.

Kanskje vi snart hadde spist årets første ute-is? I bilen min ligger det to isskjeer av plast, en gul og en lilla. De stammer fra en gang på forsommeren i fjor hvor vi kjøpte softis på en bensinstasjon, og etterpå satt vi og spiste isen inne i bilen Kjæresten foreslo at vi ikke skulle kaste skjeene for de kunne jo komme til nytte seinere. Og dermed ble de bare liggende i bilen min.

Nå er det helt uaktuelt å kaste dem, de er et synlig minne fra den siste tida vi var sammen. Det er rart hvordan to helt verdiløse gjenstander kan bety så mye seinere...

Tenker på deg og alt du går igjennom, Perelandra. Det er tiden etter, alle årstidene uten din kjære som kanskje oppleves ekstra sårt de første gangene..? Ta vare på de skjeene. Hadde ikke klart å kaste dem selv.

[Perelandra]

Tenker på deg og alt du går igjennom, Perelandra. Det er tiden etter, alle årstidene uten din kjære som kanskje oppleves ekstra sårt de første gangene..? Ta vare på de skjeene. Hadde ikke klart å kaste dem selv.

Takk for det Wintergirl! Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene jeg har fått fra deg og andre i denne tråden. Nei, jeg kommer ikke til å kaste plastskjeene, Både dem og andre tilsynelatene verdiløse gjenstander har fått en spesiell betydning nå som han er borte. Jeg har blant annet tatt vare på flere billetter fra reiser vi har tatt.

Det er nok riktig som du skriver at hver årstid og merkedag føles tyngst de første årene etter han døde, og særlig det aller første året. Flere jeg kjenner som har opplevd vonde dødsfall, sier det samme. Datoer og spesielle merkedager var viktig for kjæresten. Han husket alltid bursdager på folk ,og våre egne merkedager. Vi pleide å feire årsdagen for da vi ble sammen, og feiret også den første halvårsdagen. Både han og jeg hadde/har godt over gjennomsnittet hukommelse for datoer.

[Perelandra]

I går var det en spesiell dag. Det var årsdagen for da kjæresten og jeg ble sammen. På den 10. mars 2008 bestemte vi oss for å bli kjærester, og satse på et forhold videre.

Jeg hadde grudd meg på forhånd til dagen i går, og hadde lenge tenkt på hvordan den ville bli. Vi pleide å feire årsdagen vår, og jeg pleide også å lage kort til han. Jeg visste at han tok vare på kortene. Etter han var død fant jeg dem i ei eske hvor han også hadde samlet andre brev og kort fra lang tid tilbake. Det var rørende og sterkt å finne den eska, og jeg har tatt godt vare på den.

Dagen ble mye bedre enn jeg hadde fryktet. Tilfeldigvis møtte jeg en gammel venn av kjæresten som hadde kjent han i lenge, flere år før meg. Det var godt å snakke med noen som hadde kjent kjæresten, og som kunne både mimre over gode minner og dele sorgen sammen med meg. Denne vennen betydde mye for kjæresten, og hadde vært en god støtte i en spesielt vanskelig periode av livet hans.

I går ettermiddag besøkte jeg grava og la ned en bukett med roser. Jeg dro til kirkegården igjen i dag morges, og så at rosene var like fine i dag.

[starligt]

Kondolerer

[Gjest Nanna87]

Kondolerer. Fryktelig trist å høre, og jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn å gi deg en stor klem.

Ønsker deg masse lykke til videre uansett.

<3

[wintergirl]

En god klem fra meg med <3

[Perelandra]

Det er 17. mai i morgen, og jeg kjenner at jeg gruer meg for dagen. Jeg har ingen spesielle planer, men regner med at jeg drar i kirka, og ser på barnetoget i byen. Kanskje jeg også besøker foreldrene hans i løpet av dagen? Jeg har ikke så lyst til å ta kontakt med venner for å spørre om vi kan finne på noe, og spesielt ikke de som har barn. Er redd for å føle meg som femte hjul på vogna.

I motsetning til jul, var vi alltid sammen på 17.mai. Jeg husker særlig den første hvor det bare var litt over to måneder siden vi ble kjærester. Det var også en av de første gangene vi viste oss sammen som par. Flere av 17. mai-dagene boikottet vi hele den tradisjonelle markeringen og dro utenlands. Vi har vært både i Finland, Tyskland og Sverige på 17. mai. Det viktigste var at vi hadde det fint sammen.

Jeg har hatt flere tunge perioder i løpet av våren. Derfor har jeg heller ikke orket å skrive noe i tråden. Så fort jeg har prøvd å skrive noe, har tårene presset seg på, og jeg har følt meg helt på bunn. Det begynte etter påska. Egentlig hadde det gått bra ganske lenge, men etter påske fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg tilbrakte påskedagene hos familien min på Sørlandet og hadde noen gode dager sammen med dem. Vanligvis er det "borte bra men hjemme best", jeg synes det er fint å være på besøk noen dager, men også godt å komme hjem igjen til meg selv. Denne gangen ble det ikke slik. Da jeg kom tilbake kjente jeg meg så forferdelig alene uten han.

En annen sak som også har vært vondt, er at sola og våren minner meg så mye om den siste tida jeg hadde sammen med han. Det var verst på de varme dagene som vi hadde etter påske, og bedre nå som det har blitt kjøligere igjen.

Den beste medisinen når dagene har vært tunge, har vært å gå lange turer på 3-4 timer. Når jeg blir ordentlig fysisk sliten, orker jeg heller ikke å tenke vonde tanker. Da kollapser jeg på sofaen og blir liggende der resten av kvelden. Det hjelper ikke med kortere turer. Jeg må rekke å bli skikkelig sliten for at det skal lette på sorgen.

Det har også hjulpet å rydde i tingene hans. Fortsatt har jeg mange av sakene hans liggende, men nå har jeg sortert og ordnet det bedre. Jeg har gått igjennom alt, har sortert ut og kastet en del, og samlet sammen det jeg ønsker å ta vare på videre. Det er som en renselsesprosess å rydde i sakene han. Litt etter litt klarer jeg å kvitte meg med tingene hans, og samtidig gi litt mer slipp på den plassen har i livet mitt. Mens det står på kan det være fryktelig vondt, men føles godt etterpå. Det blir helst sikkert flere slike rydderunder

[wintergirl]

Det er 17. mai i morgen, og jeg kjenner at jeg gruer meg for dagen. Jeg har ingen spesielle planer, men regner med at jeg drar i kirka, og ser på barnetoget i byen. Kanskje jeg også besøker foreldrene hans i løpet av dagen? Jeg har ikke så lyst til å ta kontakt med venner for å spørre om vi kan finne på noe, og spesielt ikke de som har barn. Er redd for å føle meg som femte hjul på vogna.

I motsetning til jul, var vi alltid sammen på 17.mai. Jeg husker særlig den første hvor det bare var litt over to måneder siden vi ble kjærester. Det var også en av de første gangene vi viste oss sammen som par. Flere av 17. mai-dagene boikottet vi hele den tradisjonelle markeringen og dro utenlands. Vi har vært både i Finland, Tyskland og Sverige på 17. mai. Det viktigste var at vi hadde det fint sammen.

Jeg har hatt flere tunge perioder i løpet av våren. Derfor har jeg heller ikke orket å skrive noe i tråden. Så fort jeg har prøvd å skrive noe, har tårene presset seg på, og jeg har følt meg helt på bunn. Det begynte etter påska. Egentlig hadde det gått bra ganske lenge, men etter påske fikk jeg en skikkelig nedtur. Jeg tilbrakte påskedagene hos familien min på Sørlandet og hadde noen gode dager sammen med dem. Vanligvis er det "borte bra men hjemme best", jeg synes det er fint å være på besøk noen dager, men også godt å komme hjem igjen til meg selv. Denne gangen ble det ikke slik. Da jeg kom tilbake kjente jeg meg så forferdelig alene uten han.

En annen sak som også har vært vondt, er at sola og våren minner meg så mye om den siste tida jeg hadde sammen med han. Det var verst på de varme dagene som vi hadde etter påske, og bedre nå som det har blitt kjøligere igjen.

Den beste medisinen når dagene har vært tunge, har vært å gå lange turer på 3-4 timer. Når jeg blir ordentlig fysisk sliten, orker jeg heller ikke å tenke vonde tanker. Da kollapser jeg på sofaen og blir liggende der resten av kvelden. Det hjelper ikke med kortere turer. Jeg må rekke å bli skikkelig sliten for at det skal lette på sorgen.

Det har også hjulpet å rydde i tingene hans. Fortsatt har jeg mange av sakene hans liggende, men nå har jeg sortert og ordnet det bedre. Jeg har gått igjennom alt, har sortert ut og kastet en del, og samlet sammen det jeg ønsker å ta vare på videre. Det er som en renselsesprosess å rydde i sakene han. Litt etter litt klarer jeg å kvitte meg med tingene hans, og samtidig gi litt mer slipp på den plassen har i livet mitt. Mens det står på kan det være fryktelig vondt, men føles godt etterpå. Det blir helst sikkert flere slike rydderunder

Jeg føler med deg

Jeg håper du finner ut av dagen og får en flott dag uansett. Det fortjener du virkelig

[Perelandra]

Jeg føler med deg

Jeg håper du finner ut av dagen og får en flott dag uansett. Det fortjener du virkelig 

Tusen takk Wintergirl!

 

Det pøsregner her jeg bor, men jeg satser på å dra ut likevel. Jeg har på meg en svart kjole i et tykt stoff, og skal i tillegg bruke strikka lusekofte. Da ser jeg sånn passe nasjonal ut og klarer forhåpentlig vis å holde varmen. Det viktigste med kofta er likevel at den har tilhørt kjæresten, så det blir min måte og hedre han på i dag.

 

Det kan nok hende det kommer noen tårer i løpet av dagen, så jeg skal ta med ei stor pakke med papirhåndlær og vannfast mascara. Heldigvis har jeg fått sove ganske bra i natt, så jeg tror jeg skal ha krefter til å komme meg i gjennom dagen.

 

Moren hans og jeg besøkte grava på onsdag for å gjøre den klar for sommeren. Vi fjerna en krans som har stått siden vinteren, tok bort visne påskeliljer. Samtidig pynta vi også grava for 17. mai med flagg og friske blomster.

 

Edit - fjernet bildet

Endret 5. juli 2015 av Perelandra

[wintergirl]

Tusen takk Wintergirl!

Det pøsregner her jeg bor, men jeg satser på å dra ut likevel. Jeg har på meg en svart kjole i et tykt stoff, og skal i tillegg bruke strikka lusekofte. Da ser jeg sånn passe nasjonal ut og klarer forhåpentlig vis å holde varmen. Det viktigste med kofta er likevel at den har tilhørt kjæresten, så det blir min måte og hedre han på i dag.

Det kan nok hende det kommer noen tårer i løpet av dagen, så jeg skal ta med ei stor pakke med papirhåndlær og vannfast mascara. Heldigvis har jeg fått sove ganske bra i natt, så jeg tror jeg skal ha krefter til å komme meg i gjennom dagen.

Moren hans og jeg besøkte grava på onsdag for å gjøre den klar for sommeren. Vi fjerna en krans som har stått siden vinteren, tok bort visne påskeliljer. Samtidig pynta vi også grava for 17. mai med flagg og friske blomster.

Dere har gjort det vakkert på graven

Håper du har det bra i dag. Og gråt ut det du føler for. Første 17 mai uten han er nok ganske ensomt og smertefult

[Perelandra]

Takk igjen Wintergirl! Det ble en ganske fin dag i går, bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Det beste på slike dager, er å ha få forventninger på forhånd. Da kan man kanskje bli positivt overrasket?

Jeg dro til kirka som jeg skrev om på forhånd. Der traff jeg flere kjente. Alle vet om sorgen min, så jeg trengte ikke å bli flau om det kom noen tårer. Jeg fikk også vite at flere hadde tenkt på meg og lurte på hvordan det gikk.

Senere på dagen dro jeg til foreldrene hans hvor det også var andre gjester. Det er rart hvordan sorg bringer mennesker sammen. Jeg har nærmere kontakt med foreldrene hans nå enn da han levde. Sammen med dem trenger jeg aldri å være redd for at jeg snakker for mye om kjæresten.

Noe annet som er rart, er hvordan mange blir mer åpne mot meg om sine egne liv. Det er ikke flaut for folk snakke om sine egne sorger og nederlag til en som selv bærer sorg, og gjerne feller noen tårer. Noen ganger kan det bli for mye, men jeg opplever det også som en tillitserklæring. I går var det to ulike mennesker som begge fortalte om sine egne såre erfaringer med merkedager som 17. mai. Begge hadde opplevd vonde samlivsbrudd. Kanskje min egen sorg får andre til å slappe av og glemme presset om å være perfekt?

[Calleia]

Jeg syntes det er fantastisk at du klarer å dele sorgen din på denne måten! Du fremstår sterk, men samtidig sårbar, og jeg må si denne tråden går inn på meg.

Ikke ofte man får ta del i det hverdagslige rundt sorg.

Måten du beskriver årstider og minner, får meg til å ville verdsette livet mitt på en helt annen måte.

Ikke minst viktigheten i det å fortelle mine kjære hva de betyr for meg.

Takk for at du deler!

Stor klem med ønske om at sorgen blir lettere for deg, og du kan nyte minnene <3

[AnonymBruker]

Mange klemmer kommer din vei fra en fremmed venn, håper det blir lettere for deg etter hvert <3 <3

Nydelig grav, og så fint pyntet den var.

Du kan være stolt av hvor sterk du er

Du er ikke alene

Anonymous poster hash: 3d3f1...19d

[Perelandra]

Jeg syntes det er fantastisk at du klarer å dele sorgen din på denne måten! Du fremstår sterk, men samtidig sårbar, og jeg må si denne tråden går inn på meg.

Ikke ofte man får ta del i det hverdagslige rundt sorg.

Måten du beskriver årstider og minner, får meg til å ville verdsette livet mitt på en helt annen måte.

Ikke minst viktigheten i det å fortelle mine kjære hva de betyr for meg.

Takk for at du deler!

Stor klem med ønske om at sorgen blir lettere for deg, og du kan nyte minnene <3

Mange klemmer kommer din vei fra en fremmed venn, håper det blir lettere for deg etter hvert <3 <3

Nydelig grav, og så fint pyntet den var.

Du kan være stolt av hvor sterk du er

Du er ikke alene

Anonymous poster hash: 3d3f1...19d

Takk begge to, og særlig til deg calleia om at det jeg skriver kan få folk til å verdsette livet på en annen måte.

I dag er det også en litt spesiell dag. På denne datoen i fjor dro vi på tur til Danmark, reiste med ferga Oslo-København. I løpet av turen tok jeg det aller siste bildet som er tatt av kjæresten hvor han lener seg over rekka og ser sola gå ned i sjøen.

Nå er jeg så utrolig glad for at vi rakk å få oppleve turen sammen før det ble for seint. Jeg hadde vunnet et gavekort på tur med Danmarksbåten, men det tok lang tid før vi endelig bestemte oss for å reise. Nå er turen et av de siste minnene fra tida sammen.

Jeg merket på turen at han ikke var i form. Da vi var i København, ville jeg utnytte tida og være lengst mulig i land før vi skulle returnere. Kjæresten derimot ville helst bare sitte på en benk og hvile. Det var tydelig at han ble fort sliten. Det irriterte meg en god del at han orket så lite, men jeg tenkte det var best å ikke begynne å krangle om det. Vi var jo på tur for å kose oss og ha det fint sammen.

To måneder etter denne turen døde han. Det føles så urettferdig at han skulle dø så ung. Hvorfor akkurat han? Det er godt med alt man ikke vet om framtida. Vi har jo ingen garantier om et langt liv og god helse.

Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,

höra böljornas brus och kunna sjunga!

Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn

och som fågeln på vågorna gunga.

[SardintrollReturns]

Leit å høre, det er utrolig urettferdig å bli fratatt noen man er glad i. Slikt er aldri enkelt, men håper livet videre vil gå bra.

[Perelandra]

Leit å høre, det er utrolig urettferdig å bli fratatt noen man er glad i. Slikt er aldri enkelt, men håper livet videre vil gå bra.

Tusen takk!

Jeg ser at du også har opplevd å miste en av dine nærmeste.

Ønsker deg og familien alt godt videre!

[SardintrollReturns]

Tusen takk!

Jeg ser at du også har opplevd å miste en av dine nærmeste.

Ønsker deg og familien alt godt videre!

Skulle bare mangle vet du.

Ja, livet er tungt nå, men vi gjør det beste av det, og hedrer hans minne ved å snakke om morsomme episoder vi har hatt sammen med ham.

Tusen takk, og i like måte.

Endret 23. mai 2015 av SardintrollReturns

[Perelandra]

De siste dagene har vært ganske ok. Jeg har gått flere lange turer og kjenner at det gjør godt. Merker også at jeg har kommet i bedre fysisk form, og kollapser ikke på sofaen selv om jeg har gått over ei mil. Å være i bedre fysisk form gir krefter som igjen gjør sorgen lettere å bære.

Mitt største problem er at jeg sliter med å sove. Søvnvanskene har kommet og gått siden kjæresten døde. Jeg kan ha noen perioder hvor jeg sover godt hele natta gjennom, og andre hvor jeg stadig ligger og vrir meg, og våkner mange ganger i løpet av natta. Det hjelper å legge meg seint slik at jeg er ordentlig trøtt, og sover fortere. Det hjelper også å høre på radio når jeg skal sove.

Det hender jeg våkner på natta etter å ha drømt om han. For noen dager siden drømte jeg at han hadde kommet tilbake, men var ikke den samme som før. Blikket var livløst og nesten litt skremmende. Andre ganger har jeg gode drømmer hvor han er akkurat den samme som da han levde.