Når man utvikler sg i to vidt forskjellige retninger

[AnonymBruker]

Jeg har nå vært sammen med en flott mann i 8 år. Han er omtenksom, viser at han elsker meg, og er virkelig en drømmemann på alle måter. Han er en fantastisk flink og god far for våre to barn.
Det høres vel ut som rene drømmesituasjonen for alle her, men problemet er at jeg føler at vi glir fra hverandre i større og større grad.

Hvis jeg for eksempel sier at nå i helga vil jeg på besøk til noen som bor kanskje en times kjøretur borte så orker han ikke. Fordi det er så kjedelig å kjøre så langt! Men det var ingen innvendinger mot det før.
Hvis jeg sier at jeg vil på kino eller ut å spise så gidder han ikke det heller. Fordi folk snakker så mye under filmer på kino og han vil heller ha en pizza hjemme mens vi ser på en film på Netflix eller noe.

Før var jeg mye ute blant venner og fant på noe flere ganger i uka. Nå føler jeg at jeg sitter innestengt og lenket til mann og barn som straff for at jeg var så "dum" å velge det livet.

Tidligere har også dyr og særlig hund vært en stor del av livet mitt. Jeg har sagt at jeg ønsker meg hund igjen og helst av en større rase som jeg kan ta med i fjellet å lange turer og som rett og slett tåler litt. Helst noe uten særlig med pelsstell fordi jeg er ikke den som orker for mye "dill" sånn sett.
Mannen min sier OK til hund, men han vil ha en liten som tar liten plass. Vel... Der røyk fjellturer over en hel helg eller hele dager i skogen. I hvert fall om man skal slippe timesvis med pelsstell etter en puddel som han foreslår. Og dette ønsket er for meg ganske sterkt, så jeg føler meg oppriktig såret over at han ikke kan "unne" meg såpass. Og bare tenke på hva som tar plass liksom? En klin gal miniatyr tar etter min erfaring langt større plass enn en middels stor som er bedagelig og faktisk kan være i ro inne. Jeg har venner som har små raser så jeg har jo sett hvor mye leven og sjau det blir med dem, så jeg kunne aldri tenke meg en liten en.

Hans oppfatning av en perfekt helg eller kveld er oss to i sofaen foran TV. Med et glass vin eller noe.
Jeg vil ut og gjøre noe. Hva som helst bare ikke sitte og se på serier hele tiden. Til å med en kveld med Monopol hadde jeg jublet for! Men nei... han vil ikke. Han har utviklet seg til å foretrekke mer og mer å være hjemme hele tiden, mens jeg kjenner et større og større behov for å komme meg ut og gjøre noe utenfor våre faste 4 vegger.
Og når han protesterer og ikke orker å være med på noe som helst så mister jeg helt lysten på å gjøre noe også. Så da blir jeg også sittende hjemme. Jeg har nesten mistet helt fantasien og vet slettes ikke hva jeg skulle gjort om jeg hadde fått en helt dag for meg selv. Aner ikke!

De områdene vi var så like på i starten har liksom begynt å bli overskygget av dette. En stadig tilbakevendende tanke er at alt hadde vært så mye enklere om det bare var meg å ta hensyn til. Så hadde jeg sluppet å bli skuffet gang på gang.

Er det bare den såkalte 7 års krisen som slår til? Noen andre som har vært der og faktisk klart å finne tilbake til hverandre?

Anonymous poster hash: f86d9...e37

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på noen?

Kanskje du må ta praten å fortelle hvor viktig det er for deg og at han må ofre seg litt for deg også?..av og til må man jo bli med på ting man syns ikke er like gøy bestandig. .ellers blir det et valg at man aksepterer forskjellen eller at han jobber for deg eller det siste valget som ikke erlike gøy...

Anonymous poster hash: 03bf5...c80

[Gjest Herr Heftig]

Borte bra, men hjemme best.

[AnonymBruker]

Snakk med han om alt det der. Dere høres ganske ulike ut mht aktivitetsbehov. Han er hjemmekjær, du vil ut og oppleve ting. Det er vanskelig å endre seg veldig i fht dette, så da må dere bli enige om et kompromiss, og kanskje gjøre noe hver for dere. Om du er så aktiv, burde han kunne akseptere ditt valg av hunderase.

Anonymous poster hash: 4b457...220

[naturbarn]

Gjør det du har lyst til, ikke sitt hjemme pga han. Kanskje det blir kjedelig for han tilslutt og han blir heller med. Gjør aktiviteter med han og barna, da er det lettere å bli med. Dere må kanskje kompromisse også...

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på noen?

Kanskje du må ta praten å fortelle hvor viktig det er for deg og at han må ofre seg litt for deg også?..av og til må man jo bli med på ting man syns ikke er like gøy bestandig. .ellers blir det et valg at man aksepterer forskjellen eller at han jobber for deg eller det siste valget som ikke erlike gøy...

Anonymous poster hash: 03bf5...c80

Joda, han har blitt med på ting han ikke har syntes var noe gøy. Men da har han virkelig vist det også. Skal vi ikke gå snart? Hvorfor skal vi det her da? Jammen jeg tenkte at vi skulle være alene litt nå!

Alt mulig slikt. Jeg har egentlig gitt opp, for det å foreslå ting bør vel faktisk talt være "hint" godt nok. Og jeg har sagt at jeg er drittlei av å ikke bli hørt etter på. Men da er bare svaret "ikke se på meg, jeg hører på hva du sier!" Men tydeligvis så gjør han ikke det.

Snakk med han om alt det der. Dere høres ganske ulike ut mht aktivitetsbehov. Han er hjemmekjær, du vil ut og oppleve ting. Det er vanskelig å endre seg veldig i fht dette, så da må dere bli enige om et kompromiss, og kanskje gjøre noe hver for dere. Om du er så aktiv, burde han kunne akseptere ditt valg av hunderase.

Anonymous poster hash: 4b457...220

Altså... Nå er ikke hund en ekstremt stor sak. Bare ett eksempel. Men i tilknytning til det så kan det jo også nevnes at vi bor ikke så veldig langt unna et ferskvann i skog. Og flere ganger har han sagt at det hadde jo vært koselig å ha kano da, så kan han bare ta den ut når han måtte ønske det. Jeg har støttet det og sagt at selvfølgelig så kan vi jo ha det. Det er jo ikke nødt til å være noe vi gjør sammen hele tiden og at det er greit å ikke sitte oppå hverandre hele tiden også. Og av og til så har jeg sagt i den sammenheng at selv om jeg vil ha hund å ha med meg med på langturer så er det ikke dermed sagt at han MÅ være med hele tiden. Men da blir jo spørsmålet: Men hva med barna da? Hvis du er ute flere timer med hunden når jeg skal ut med kanoen? Noen må jo være hjemme med dem også!

Altså... Det er mye småting, men sammen så hoper det seg opp og blir en stor irritasjon sammenlagt.

Jeg føler at det hele tiden er JEG som må vike. At det er det som blir forventet. Jeg kan liksom ikke ta noe som helst som en selvfølge at jeg skal.

Gjør det du har lyst til, ikke sitt hjemme pga han. Kanskje det blir kjedelig for han tilslutt og han blir heller med. Gjør aktiviteter med han og barna, da er det lettere å bli med. Dere må kanskje kompromisse også...

Så klart kan vi gjøre ting hver for oss, og jeg kan gå ut på besøk osv uten han. Men noe av poenget er jo at jeg ville gjort mer utenfor stua sammen med ham. Slik som før når han var mer villig til å være med på ting.

TS

Anonymous poster hash: f86d9...e37

[naturbarn]

Har dere barnevakt? Kan dere sette dere ned å planlegge dager dere kan finne på noe sammen bare dere to? Si at det er viktig for deg i et forhold. Og begge må bestemme. Gi og ta som det heter. Og jeg skjønner at små bagateller kan virke store når det er så mange av dem. Og det er viktig å ta tak i problemet før det vokser over hodene deres.

[AnonymBruker]

Hadde det slik med eksen selv, tydeligvis får mange menn slike "gubbe" tendenser når de blir eldre..Gjør ting ut av ditt egent initiativ, han eier deg ikke

Anonymous poster hash: cdfd0...7b5

[AnonymBruker]

Har dere barnevakt? Kan dere sette dere ned å planlegge dager dere kan finne på noe sammen bare dere to? Si at det er viktig for deg i et forhold. Og begge må bestemme. Gi og ta som det heter. Og jeg skjønner at små bagateller kan virke store når det er så mange av dem. Og det er viktig å ta tak i problemet før det vokser over hodene deres.

Ja jeg skal selvfølgelig prøve å få snakket med ham om det. Men tidligere har han ikke brydd seg særlig. Ser på det som bagateller og avfeier det liksom.

Men det kommer vel like mye av det at han føler seg såpass trygg som at han ikke ser hvordan det kan være et problem.

Hadde det slik med eksen selv, tydeligvis får mange menn slike "gubbe" tendenser når de blir eldre..Gjør ting ut av ditt egent initiativ, han eier deg ikke

Anonymous poster hash: cdfd0...7b5

Selvfølgelig eier han meg ikke, men det er jo rimelig kjipt å kun sitte å se på TV sammen og at det alltid skal vris over på at han får det som han vil. Plutselig så kan det oppstå noe som han kan bruke som et sterkt argument for hans greie, og da er jeg allerede så lei at jeg gidder ikke å ta noen diskusjon. Og nå har jeg kommet til et punkt hvor en diskusjon om det hele bare føles som et ork og poengløst...

Hva med å la meg "få viljen min" liksom? Hadde han dødd av det? Jeg har det ikke i meg å trumfe gjennom og presse frem mitt eget. Men jeg bør vel kanskje bare gjøre det.

TS

Anonymous poster hash: f86d9...e37

[naturbarn]

Om han ikke tar deg alvorlig når du sier at dere må gjøre endringer i parforholdet så har han ikke forstått alvoret. Sett foten ned. Si at nok er nok og nå må det skje noe ellers vil dette forholdet gå i vasken. Det hjalp meg iallefall.