Livet med lillegull og småprøving på en ny spire ♡

[studenten]

Prøv å få en god natts søvn, slik at du har kreftene når det starter på ordentlig. 💜 trøst deg med at det ikke er lenge du er alene!

Sov godt!

[Nuttapia]

Hvordan går det, jenta mi? Har du fått sovet tross modningsrier etc?

Til info:

Sambo var hos legevakta med oppskjært tommel igår, så det blir lite oppussing fremover. Dvs, jegskal nok få dratt han med meg, så kan han fortelle hva jegskal gjøre. Han er sykemeldt i 10 dager.

[Lilleninja]

Håper du fikk sovet godt i natt, og at du snart har lille bylten i armene Tenk, er ikke lenge til du er mamma nå!

[FrkHumle]

Jeg er smugleser her også jeg...

Og så spennende det er å vente på flere svar fra deg nå! Jeg tipper du ligger i fødsel nå og kommer med en oppdatering når babyen er ute. (Og den gleder jeg meg til!)

Masse lykke til!

[Fibonacci]

Håper du er i mål nå!

[Løvsol]

I går kveld 1842 kom verdens vakreste prinsesse til verden ♡ 2920 gram. Måtte tas med hastekeisersnitt.. forteller mer senere. Hun er frisk og rask ♡ jeg har det etter forholdene bra og vi er superforelsket i vårt lille gull ♡

[Nuttapia]

Åh, gleder meg sånn til å hilse pååå ❤️

[blomst12]

Gratulerer så masse. Vært litt snikleser! Kos dere masse denne tiden!!

[Fibonacci]

Åååhhh, gratulerer så mye med keiserinnen!

[kaospåtobein]

Ååh så fint! Gratulerer

[Lilleninja]

I går kveld 1842 kom verdens vakreste prinsesse til verden ♡ 2920 gram. Måtte tas med hastekeisersnitt.. forteller mer senere. Hun er frisk og rask ♡ jeg har det etter forholdene bra og vi er superforelsket i vårt lille gull ♡

Gratulerer så masse med en frisk og rask liten jente Kos dere masse med nurket

[studenten]

Gratulerer så mye med det nye familiemedlemmet 💜💜💜💜💜💜

[sommerfuglen1982]

Gratulerer så mye med lille jenta kos dere og nyt hvert øyeblikk

[kaffemor]

Gratulerer såå masse <3

[Løvsol]

Tusen takk fininger ♡ dette er ganske så overveldende for å si det mildt!

Nå ligger jeg her med vesla hud mot hud på brystet mitt. Ho nekter å sove uten kroppskontakt i natt. Mannen har tatt de to første skiftene i natt og var helt utslitt,så nå var det min tur. Det er koselig.men midt i alt hormonkaoset og melkeproduksjonen så må jeg innrømme at jeg hadde trengt søvnen selv også!

Det er rart alt som har skjedd disse dagene. Fra en forelskelseslignende rosatilstand til barselstårer ut av en annen verden og nesten panikk for å dra hjem og ha ansvar for et lite menneske! Men alt dette er vel helt naturlig tenker jeg ♡

Nå er jeg skikkelig sulten og tørst.. men kommer ingen vei med denne frøkna på magen og en snorkende mann. Skal se om jeg etterhvert klarer å lirke frøkna bort i sin egen seng. Men vil så gjerne at mannen skal få litt uforstyrret søvn først :-)

[Løvsol]

Dobbelpost

Endret 26. oktober 2014 av Løvsol

[Lilleninja]

Høres både koselig og slitsomt ut, ja. Men jeg syns også det høres ut som dere er veldig flinke

[Nuttapia]

Håper du fikk litt søvn i natt da, vennen. ❤️

[Løvsol]

God morgen dagboka

Her kommer et langt innlegg, oppdaterer litt status quo og fødehistorien min.

Akkurat nå

Her sitter jeg og knasker på to knekkebrød med geitost. Mannen purker på sofaen og bebis ligger og småprupper i vogga. Jeg og mr Løvsol har forsøkt å dele på nattskiftene etter vi kom tilbake fra sykehuset. Så jeg tok skift 1 fra klokken 12 til ca klokken 02:30 Jeg var oppe og ammet en liten halvtime til klokken tre, men lille ble ikke trøtt eller mett, og ble liggende med vidåpne øyne og hikke, gulpe og småsutre, så papsen tok neste skift, ofte hjelper det at hun bare på gulpes/rapes ordentlig, så sovner hun, men ikke i natt. Jeg sovnet klokken tre, våknet igjen i sekstida av at mannen og bebis ikke var på soverommet. Gikk inn i stua, der så je begge sove fornøyd. Siden lillebebis er bittelitt prematur og var liten, fører vi matskjema for å holde litt oversikt over hvor ofte hun får i seg mat. Jeg så at papsen hadde gitt lille 50 ml pumpemelk på flaske, så da løp jeg raskt tilbake til senga og sov et par timer til. Men, nå klarte jeg ikke å holde meg unna dem lenger, så jeg stod opp og lagde meg litt mat, må vel begynne å vekke lille om 20-30 min. Lillebebis har gått opp er enn 200 gram etter vi kom hjem og hun har endelig tatt igjen fødselsvekta si. Jordmor sier at vi skal la bebis styre nattintervallene selv, slik at vi får sove litt lenger økter om natten og morgenen. Men, på dagtid ønsker hun at vi passer på at hun får i seg mat minimum hver 4 time. I starten var det mat hver 2,5 time.

Fødehistorien

Som tidligere innlegg viser begynte ting å skje lørdag natt til søndag 19. oktober. Jeg våknet av at det var litt ekstra utflod og lyserødt i truseinnlegget. Dagen etterpå hadde jeg masse mensenmurringer og litt rødbrunaktig utflod i innlegget mellom hvert skift. Flere venninner oppfordret meg til å kontakte sykehuset for å undersøke om dette var normalt, og etter x-antall telefonsamtaler og x-antall googlesøk, ble jeg paranoid og ringte til sykehuset klokken 21:30. Jeg fikk komme på kontroll, alt var fint, men jeg fikk beskjed om at bebis lå i seteleie og at dersom vannet gikk, var det viktig at jeg la meg ned og ringte til sykehuset. På mandagen var jeg veldig sliten og hadde masse mensenmurringer, akkurat den følelsen man har rett før man får mensen. Flere venninner oppfordret meg til å pakke fødebaggen, "jeg skulle bare" først, så baggen ble ikke pakket. Tirsdag morgen bestemte jeg meg for å dra på jobb, jeg stod opp og gikk på badet. Hadde en del mensensmerter, men tenkte at det var noen modningsgreier og kanskje at det var sånn det skulle føles når bebis krøp seg nedover i bekkenet. Da jeg stod og pusset tenna føltes det plutselig ut som om at jeg begynte å fossblø, akkurat sånn som når man har mensen, og har ligget eller sittet lenge og reiser seg opp. Jeg satt meg fort ned på do, og der kom den berømte slimproppen. Voldsomme mengder. Jeg byttet ut truseinnlegget med et nattbind, tenkte at det fortsatt kunne gå 2-3 uker før fødsel, så jeg fortsatte med tannpussen. Hele tiden kom det store mengder slim og jeg måtte bytte tre nattbind ila 30 minutter. Da mannen stod opp, satt jeg på kjøkkenet med store mensensmertemurringer og følte meg ikke bra. Merket at jeg måtte bytte bindet en gang til, da jeg reiste meg opp kom det vann, jeg hadde ikke sjans til å holde igjen. Det kom ikke masse, men nok til at jeg måtte skifte bukse, truse og nytt bind, jeg karret meg inn i senga, ringte til sykehuset og sa at jeg trodde muligens vannet mitt holdt på å gå.

Sykehuset ba meg bli liggende så skulle de sende en ambulanse. Jeg fikk halveis panikk og ba mannen pakke fødebaggen. Han stresset, jeg stresset og ingenting var på stell. Jeg hadde ikke orket å vaske klær, hadde ikke lagt frem bebistøyet i riktige størrelser og det meste var bare kaos. Vi fikk til slutt pakket en bag og sykebilen kom. På sykehuset ble jeg undersøkt og det var ingen tvil om at vannet mitt hadde gått. Jeg ble lagt inn på sykehuset og fikk beskjed om at det fortsatt kunne gå 2-3 døgn før bebis kom til verden. Sykehuset tok blodprøver av meg og de tok CTscan av hoftene mine for å sjekke om jeg var bred nok til å gjennomføre setefødsel. Alt virket ok og etter noen timer fikk jeg beskjed om at setet var festet, slik at jeg kunne bevege meg litt rundt på sykehuset og på avdelingen. Fra klokken åtte til klokken to måtte jeg bare ligge i sengen, fikk ikke lov til å drikke eller spise noe. Mr Løvsol var med meg på sykehuset, og vi satt og skravla og glante på TV frem til klokken åtte, da fant vi ut at han kunne dra hjem for å slappe av. Jeg hadde noen rier ila dagen, men det var ikke noe regelmessighet, så vi fant ut at jeg trengte en uthvilt mann til fødselen startet. Mannen har jo ikke lov til å bo på sykehuset før bebisen er født. Skrudd regel spør du meg, men men.. Utover kvelden fikk jeg mer og mer rier, prøvde å time dem, men det var fortsatt ganske langt mellomrom. Fikk en liten grinebølge rett før jeg skulle sove, legen fersket meg, og sa at jeg måtte ringe på, det var ikke meningen at jeg skulle ligge alene og gruble eller være redd eller har vondt. Jeg fikk tilbud om sovemedisin og smertestillende, men takket nei. Ville vente til jeg virkelig trengte det.

Rundt midnatt begynte det å komme regelmessige rier, jeg prøvde å time, de kom mellom fem og ti minutter, og varte i ca et minutt +/-. Jeg ringte på nattevakten med jevne mellomrom i tilfelle vi måtte ringe mannen. Nattevakten var en streng litt eldre jordmor som bare sa "Nei, det der er ingen rie". Jeg tenkte "herregud for ei pingle jeg er" og la meg til å sove igjen. Etter en liten time ble riene enda sterkere og jeg turte å ringe på igjen. Igjen sa jordmora "neeida, det der er ingen ri, du er ikke i fødsel. Vil du ha smertestillende?". Jeg takket ja, fikk en paralgin forte i stumpen og prøvde å sove videre. Men riene tok seg opp og pilla funka ganske dårlig. Jeg ringte på igjen, og jordmora satt på meg diverse belter for å prøve å fange opp riene. Etter 10/15 minutter kom hun inn og sa igjen at "dette er ingen rie", koblet meg fra beltene og ba meg sove videre. Jeg bet tenna sammen, tenkte at hvis dette er her modningsrier, så kommer fødselen til å bli et helvette. Fordi det var sinnsykt vondt. Jeg kom meg gjennom natta, og riene fortsatte. Da jordmora som var på dagvakt kom for å hilse på meg, fikk jeg et par rier ila de første minuttene hun var der. Hun spurte om hvordan natta mi hadde vært og sa at hun så jeg hadde noen skikkelige tak. Jeg sa at jeg hadde ligget med slike tak hele natta, men at jeg hadde fått beskjed om at det ikke var rier, så jeg antok at det bare var falsk alarm. Jordmora på dagvakt syns dette var rart og koblet meg opp til maskinen igjen. Hun lette litt, og flyttet på sensoren og fikk til slutt ordentlig utslag på "ri-parometeret". Hun ba meg slutte å spise frokost, ta et klyx og sa at hun ville kjenne på meg. Det viste seg at jeg hadde 6 cm åpning. Det å bli kjent på var noget spesielt, snakker om. Ganske så ubehagelig i grunnen. I ett-totida ble jeg trillet inn på fødestua, de insisterte på at jeg skulle ha epidural siden det var seteleie. Så de satte inn epiduralen, men jeg ba om å vente med å sette den i gang. Da jeg hadde 8 cm satte de i gang epiduralen, da begynte riene å bli skikkelig vonde. Vi så på ribarometeret, som viste at riene nærmet seg 60-70 % Epiduralen tok av, sånn at jeg ikke kjente noe særlig før det var over 25-30. Jeg trodde epidural tok vekk alle smerter jeg, men der tok jeg feil gitt. Når barnet ligger i seteleie, setter de inn en liten skalp på rumpa til bebisen, slik at de kan følge babyens hjetelyd og puls. Det skal også være 2 leger, 2 jormødre og 2 barnepleiere tilstede under fødselen. Bebisen ble monitorert og med jevne mellomrom raste det inn med folk på føderommet, fordi hjertelyden til bebis sank ol. Da jeg hadde full åpning, begynte riene mine å avta. Bebis ville ikke komme lenger ned i bekkenet og riene jobbet ikke med meg. Riene var forferdelig vonde, men heldigvis relativt korte, men jeg klarte ikke helt å puste meg rolig gjennom dem da legene og jordmødrene med jevne mellomrom var veldig bekymret for bebisen. På et punkt kom begge legene inn og sa "nå må vi kjenne på deg", så først kjørte den ene legen hånda oppi hoho, så den andre, og så en jordmor. Midt i rier og alt, det var skikkelig skikkelig ubehagelig. Bebisen ble stresset og det opplevdes som om at alle snakket i munnen på hverandre. Plutselig sa den ene legen, at hvis vi må løpe nå, så har vi ikke tid til å forklare noe, da må du bare stole på oss. Hjertelyden roet seg igjen i noen minutter og legene slappet av igjen, men etter en liten stund kom alle inn på rommet igjen, på nytt sjekket de oppi hoho om lille hadde kommet lenger ned. Og til slutt sa legen "Nei, jeg syns ikke vi skal drøye lenger, vi bestiller operasjonssal". Det var mye om og men, og usikkerhet om mr Løvsol kunne være med på operasjonssalen eller ikke. Han fikk beskjed om å vente litt, mens de trillet av gårde med meg inn på operasjonssalen.

Der inne ventet et helt team med grønnkledde folk. Jeg ble løftet og stilt hundre spørsmål, om vekt, høyde, "nå kommer et stikk", "kjenner du dette", "blir du kald nedover bena nå?" også videre. De brukte epiduralen som spinalbedøvelse. Da de skulle ta ut bebisen røsket og dro de noe så voldsomt. Det var faktisk veldig mye vondere enn jeg hadde trodd. Jeg trodde ikke jeg skulle kjenne noe, men det var ordentlig røskinger og ekle følelser. Jeg kjente ikke skjæringen og sånn, men vakumfølelser og trekk og røsk...jeg husker at jeg var livredd og bare pustet laaangt ned i magen og klemte hånda til dama som stod ovenfor meg. Tror hun må ha mistet følelsen i hånda. he he he...Mr Løvsol fikk være med på keisersnittet siden de brukte epiduralen istedenfor å legge meg i narkose. I det bebisen kom ut, skrek hun. Da falt alt til ro hos meg. Redselen forsvant og jeg glemte alt jeg hadde vært igjennom på et blunk. Legene tok henne ut for å stelle henne, Mr Løvsol fikk være med.

Etter en liten stund kom de tilbake og la henne på brystet mitt. FOR en følelse :hjerte: Utrolig

Mens de røska, dytta og sydde meg sammen igjen fikk jeg lukte på bebisen min, susse på henne, se henne i øynene :hjerte:

De måtte ta henne fra meg for å gi henne et ordentlig stell, imens jeg ble sydd ferdig og trillet på post operativ. De kom tilbake til etter en liten stund, da fikk jeg kose litt mer med henne. Senere på kvelden, på barsel, ble hun lagt hud mot hud på mitt bryst og vi lå sånn og slumra halve natta Tror det må ha vært de beste timene i mitt liv. Dagen etter lå vi også på samme måte og slumra

Det har vært litt av en prosess. Nå har jeg vært mamma i snart to uker. Det er ganske så overveldende. Har blitt noen barselstårer. Veien er ikke langt mellom lykke og panikk. Jordmødre sier masse forskjellig om amming og rutiner og det hele er egentlig ganske stressende. Lille får ikke ordentlig tak i puppen min, så vi ammer med skjold enn så lenge i tillegg til at jeg pumper 2-3 ganger i døgnet for å holde produksjonen oppe. Dette funker enn så lenge. Vi får se om vi klarer å vende henne av med skjoldende etterhvert, eller om slaget er tapt. Jeg har en magefølelse som sier at det skal gå etterhvert. Hvis ikke så er det ikke verdens undergang om vi må gå over til erstatning. Det er mange barn i verden som er fostret opp på erstatning.

Neih, nå skal jeg spise litt. Så skal vi prøve oss på en tur ut. Første ordentlige tur utenfor boligfeltet

I morgen begynner mr Løvsol i jobb igjen, jeg gruer meg voldsomt til det. Jeg er sikker på at jeg og lille klarer oss fint på dagen, men jeg gruer meg til nattskiftene. Det kan bli ganske heftig.

Ha en fin dag

[studenten]

For en overveldende fødsel! Med en lykkelig slutt. Så utrolig flink du har vært., Løvsol Kjenner jeg blir litt stolt her jeg sitter. Kjempefint å høre at det står bra til hjemme, og at lille bebis vokser som hun skal.