Gå til innhold

Sorgen over å aldri få annerkjennelse av de nærmeste


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fortvilelse og sorgen over at du aldri får anerkjennelse av de du har rundt deg.

Dine historier må gjerne skrives ned under her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Familien og jeg passer ikke sammen. De mener at det er min skyld. De mener at jeg er veldig sær og anderledes, at jeg må innordne meg og forrandre meg. Bli slik som "alle andre" som de kjenner.

Min forbrytelse er at jeg vil være meg selv slik jeg er og ikke slik som de mener at jeg skal være.

Denne sorgen har jeg båret på i hele mitt liv. Trist å tenke på, men jeg forsøker å la det være. Det kommer aldri til å bli anderledes. :tristbla:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anerkjennelse som i å bli fortalt at de er glad i meg sanver jeg ikke , men av og til savner jeg å bli tatt på alvor og respektert for den jeg er.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med å bli tatt på alvor, og bli sett savner jeg.

Og at de kan se sine egne feil og ikke skylde på alle andre.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

De i familien min har aldri annerkjent meg. Uansett hvor hardt jeg prøver så vil jeg aldri være en del av dem. Har også hørt min egen mor sagt at hun ikke stoler på meg, og sa dette til en kusine av meg og ga henne en oppgave som jeg skulle gjøre (hadde akkurat gjort den og skulle til å si fra), var vel sånn 13 år da. Har også hørt at hun har sagt at hun ikke er like glad i meg som de andre barna hennes. Er heller ingen bilder av meg i huset. Videre så har jeg alltid fått mindre ting av forelderene mine, og jeg har på en måte klart meg selv. Blir også "mobbet" av søskene mine, moren min for ting jeg ikke kan noe for. Faren min gjør heller ikke noe med det.

Det var bare litt av det, må bare få det ut, har egentlig aldri blitt annerkjent av noen i familien min. Jeg må også skjule småting som at jeg er medlem av FpU, og da de fant det ut kom alle sammen med masse negative bemerkninger og kalte meg dum indirekte etc. Samtidig som at de kaller det et rasist parti, men det ironiske er at det er DE som er imot innvandring, og jeg ble til og med nektet til å ha en venn som hadde utenlandsk opprinelse. Selv om jeg får over 5 i snitt (vgs) så klager de over at jeg ikke gjør nok lekser samt at jeg er ute for mye... Jeg fikk ikke lov til å gå ut med venner før sånn vgs, og de andre søskene mine fikk lov til det mye før..

Sliter egentlig med det samme som den andre som postet skriver, jeg passer rett og slett inn, de liker meg ikke for den jeg, og mobbet/mobber meg til gråten pga talefeil, og har også flere eksempler på hvor søskene mine utøvde fysisk vold mot meg, og hvis jeg tok igjen i selvforsvar, eller som hevn, så fikk jeg alltid skylden og straffen..

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De i familien min har aldri annerkjent meg. Uansett hvor hardt jeg prøver så vil jeg aldri være en del av dem. Har også hørt min egen mor sagt at hun ikke stoler på meg, og sa dette til en kusine av meg og ga henne en oppgave som jeg skulle gjøre (hadde akkurat gjort den og skulle til å si fra), var vel sånn 13 år da. Har også hørt at hun har sagt at hun ikke er like glad i meg som de andre barna hennes. Er heller ingen bilder av meg i huset. Videre så har jeg alltid fått mindre ting av forelderene mine, og jeg har på en måte klart meg selv. Blir også "mobbet" av søskene mine, moren min for ting jeg ikke kan noe for. Faren min gjør heller ikke noe med det.

Det var bare litt av det, må bare få det ut, har egentlig aldri blitt annerkjent av noen i familien min. Jeg må også skjule småting som at jeg er medlem av FpU, og da de fant det ut kom alle sammen med masse negative bemerkninger og kalte meg dum indirekte etc. Samtidig som at de kaller det et rasist parti, men det ironiske er at det er DE som er imot innvandring, og jeg ble til og med nektet til å ha en venn som hadde utenlandsk opprinelse. Selv om jeg får over 5 i snitt (vgs) så klager de over at jeg ikke gjør nok lekser samt at jeg er ute for mye... Jeg fikk ikke lov til å gå ut med venner før sånn vgs, og de andre søskene mine fikk lov til det mye før..

Sliter egentlig med det samme som den andre som postet skriver, jeg passer rett og slett inn, de liker meg ikke for den jeg, og mobbet/mobber meg til gråten pga talefeil, og har også flere eksempler på hvor søskene mine utøvde fysisk vold mot meg, og hvis jeg tok igjen i selvforsvar, eller som hevn, så fikk jeg alltid skylden og straffen..

:klemmer:

det er veldig vondt, og har vært/er der selv.

Det er noe forbasket hvor voldsomt belastende det er på hjerte og psyken det er.

Jeg er sykemeldt nå :nei:

Sliter også med å bli trodd ifht overgrep sp, skjedde mot meg da jeg var liten jente. Så det hjelper ikke akkuat på det der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

De i familien min har aldri annerkjent meg. Uansett hvor hardt jeg prøver så vil jeg aldri være en del av dem. Har også hørt min egen mor sagt at hun ikke stoler på meg, og sa dette til en kusine av meg og ga henne en oppgave som jeg skulle gjøre (hadde akkurat gjort den og skulle til å si fra), var vel sånn 13 år da. Har også hørt at hun har sagt at hun ikke er like glad i meg som de andre barna hennes. Er heller ingen bilder av meg i huset. Videre så har jeg alltid fått mindre ting av forelderene mine, og jeg har på en måte klart meg selv. Blir også "mobbet" av søskene mine, moren min for ting jeg ikke kan noe for. Faren min gjør heller ikke noe med det.

Det var bare litt av det, må bare få det ut, har egentlig aldri blitt annerkjent av noen i familien min. Jeg må også skjule småting som at jeg er medlem av FpU, og da de fant det ut kom alle sammen med masse negative bemerkninger og kalte meg dum indirekte etc. Samtidig som at de kaller det et rasist parti, men det ironiske er at det er DE som er imot innvandring, og jeg ble til og med nektet til å ha en venn som hadde utenlandsk opprinelse. Selv om jeg får over 5 i snitt (vgs) så klager de over at jeg ikke gjør nok lekser samt at jeg er ute for mye... Jeg fikk ikke lov til å gå ut med venner før sånn vgs, og de andre søskene mine fikk lov til det mye før..

Sliter egentlig med det samme som den andre som postet skriver, jeg passer rett og slett inn, de liker meg ikke for den jeg, og mobbet/mobber meg til gråten pga talefeil, og har også flere eksempler på hvor søskene mine utøvde fysisk vold mot meg, og hvis jeg tok igjen i selvforsvar, eller som hevn, så fikk jeg alltid skylden og straffen..

vond lesning.jeg har ikke opplevd det samme men mye annet og det er veldig tungt spesielt når det kommer fra egen familie og man får det så og si inn med morsmelken.

sender deg en :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

:klemmer:

det er veldig vondt, og har vært/er der selv.

Det er noe forbasket hvor voldsomt belastende det er på hjerte og psyken det er.

Jeg er sykemeldt nå :nei:

Sliter også med å bli trodd ifht overgrep sp, skjedde mot meg da jeg var liten jente. Så det hjelper ikke akkuat på det der.

Sant det, det tar veldig på. Og spiser deg opp.

Hvordan går det med deg om dagen nå?

Jeg er også sykemeldt, begynner å få litt mer energi etter sammenbruddet.

Hilsen Ts.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler meg alltid som det sorte fåret i familien. Jeg fikk alltid skylden for det mine søsken gjorde, de gjorde aldri noe galt i mine foreldres øyne. Jeg måtte gjøre en del husarbeid mens mine søsken gjorde ingenting, vi fikk det samme i lommepenger. Sånn er det ennå når jeg kommer på besøk (minus lommepenger hehe), må alltid overnatte pga avstanden. Nå som voksen får jeg ennå skylden for diverse, og jeg føler meg ennå dårlig behandlet. Det er småting som skjer nå, men pga minnene i barndommen så sårer det litt. Jeg har en medfødt lidelse (ikke dødelig) som foreldrene mine skjønte at jeg har (det har de innrømmet), men de tok meg aldri til legen pga det, så det har jeg måttet tatt tak i selv som voksen, og det har ødelagt helsen min delvis både fysisk og psykisk. Hadde det blitt tatt tak i som barn så hadde helsen min vært bedre i dag.

Jeg har snakket med søsteren min om dette og hun er enig, hun har lagt merke til det men turte ikke å si noe i oppveksten. Vi har blitt enige om å ikke si noe til foreldrene våre nå heller, det kommer bare til å føre til at ting blir verre, og jeg har uansett ikke så mye kontakt med mine foreldre.

Broren vår er så ekstremt bortskjemt at det er flaut å tenke på, han behandler andre dårlig pga det, han mangler rett og slett folkeskikk.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er tøft gjort å klare og ikke si noe om det.

Det viser jo hvor reflektert du er.

Det er godt å få annerkjennelse av andre i familien eller utenforstående.

Det er virkelig en bra gjort av deg å ta tak i deg selv. Det er veldig

tungt og vanskelig. Vær stolt av deg selv!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Familien og jeg passer ikke sammen. De mener at det er min skyld. De mener at jeg er veldig sær og anderledes, at jeg må innordne meg og forrandre meg. Bli slik som "alle andre" som de kjenner.

Min forbrytelse er at jeg vil være meg selv slik jeg er og ikke slik som de mener at jeg skal være.

Denne sorgen har jeg båret på i hele mitt liv. Trist å tenke på, men jeg forsøker å la det være. Det kommer aldri til å bli anderledes. :tristbla:

Samme her, går ut over selvfølelsen...

Anonym poster: e1bbc4ce2c8a09d8b69a45b95c365966

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velger å være anonym på denne.

Jeg også føler på mye av det dere andre har skrevet her.Gjennom hele oppveksten og også nå som jeg er voksen så var alt jeg gjorde feil.Alt ved meg var feil,og uansett hvor hardt jeg prøvde å gjøre dem fornøyde så ble de aldri det.Det var konstant et eller annet å pirke på,og jeg fikk sjeldent høre at det jeg gjorde var bra og at jeg var bra nok.

De ville at jeg skulle være som søskenene mine,og sammenlignet ofte meg med dem.Er veldig vondt det å gå rundt som liten å ikke forstå hva du skal gjøre for å gjøre foreldrene dine fornøyd,og hele tiden prøve for du så gjerne vil at de skal være fornøyd og vise at de annerkjenner deg.

Fortsatt er det vondt,og noen ganger kommer den lille jenta frem igjen.Hun som bare vil at foreldrene sine skal være fornøyde med henne og se henne som den hun er.Merker stor forskjell på hvordan de er og behandler søsteren min.Hun får masse komplimenter og får nesten alt opp i hendene,mens jeg har vært nødt for å klare meg selv stort sett.

Har slitt mye på grunn av dette,og går nå til psykolog og det var først da jeg så hvor mye det faktisk hadde påvirket meg og formet meg til den jeg var.

Ja,de kommer nok aldri til å forandre seg og jeg er den jeg er så jeg har ikke noe håp for forandring egentlig.

Anonym poster: 41f40be84f206091a44c2de752d3a1c7

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker jeg gruer meg så utrolig. Vi skal gifte oss neste helg. Og denne helgen skal vi på familietreff på familiens hytte. Det vil være endel mennesker der som får meg til å føle ekstremt på de temaene som nevnes i trådene her. Jeg er emosjonelt ustabil fortiden, gråter veldig lett.

Sist familieselskap måtte vi bare dra hjem fordi jeg bare gråt og var kjempe sliten.

Det er spesielt anspent da en av gjestene nekter å komme i bryllupet fordi personen er ekstremt sjalu, (ikke mitt tap). Men det blir så tøft å forholde seg til dette menneske, jeg vil egentlig ikke ha noe mere med den personen å gjøre. Denne personen tar seg også til rette med å belære meg og rakke ned på alle mine feil og mangler. Denne personen har også kritisert meg for valg av mitt liv. Det som ikke er spesielt hyggelig er at personen har stemplet meg som idiot fordi jeg skal gifte meg med personen. Så jeg blir så utrolig fokusert på at dette mennesket.

Ikke nok med det så har jeg fått et lite utbrudd i ansiktet mitt før bryllupet, og etter tidligere erfaring har jeg fått høre og gjennomgå at huden min ser ille ut. Jeg blir så satt ut når folk oppfører seg sånn.

Også er det et tema om min søster som er meget sjalu på meg. Hun er også forlover (noe jeg angrer på). Hun har klart å ødelegge vennekveld for meg før bryllupet. Men her tenker jeg å ha en etterfest etter fellesferien. Hun er utrolig selvsentrert og egoistisk. Jeg var å prøvde kjolen min, også drev hun og kritiserte at jeg hadde kviser på ryggen. Fikk ikke høre noe om hvor fin kjolen. Man legger veldig merke til at hun er sjalu, oppfører seg som en liten unge.

Så har hun også tidligere rakket ned på meg fordi jeg velger å ta navnet til mannen, og han tar mitt. Det var ikke bra nok at jeg ikke beholdt mitt eget. (akkurat det bryr jeg meg lite om). Men det er bare så irriterende at hun skal mene noe.

*utblåsning*

Anonym poster: 87ed88b716fc892f56755f5034978d8d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...