Sørger fortsatt etter aborten

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid med en jeg elsket over alt på jord, men pga hans situasjon og min livssituasjon var det ikke noe tvil om at abort ble det riktigste.
Men vi snakket aldri om det, hadde aldri en samtale om valget, og jeg klarte ikke å se han mer etter aborten. Jeg mistet altså på en måte to stykker som var så nært hjertet mitt , på likt. Det er flere år siden nå, men jeg bebreider meg selv ukentlig. Blir lei meg når jeg ser barn på den alderen som barnet vårt hadde vært nå, og tenker på mannen, min store kjærlighet hver eneste dag. Vil så gjerne bare være med han igjen, og få en familie med han, men i stedet så måtte jeg støte han vekk for å takle aborten og aldri ha kontakt med han igjen. Det gjør så vondt og jeg lengter hver dag etter å ta kontakt med han, men han er jo ikke engang klar over hvor mye aborten og valget preget meg siden vi aldri snakket om det, og heller ikke klar over at jeg ikke er bekvem med å ha sex nå pga det som skjedde. Får flashbacks til når jeg ble gravid (for det merket jeg når vi hadde sex, kjempe spesiell følelse) og på en måte "ser" sjelen til fosteret inntre i kroppen min. At jeg ødela noe som var så spesielt, ikke bare barnet, men også hele forholdet til mannen jeg elsket.... Er det egoistisk å kontakte han etter flere år og fortelle han hvor fælt jeg egentlig hadde det? Jeg tror det er mye lettere å komme seg videre om vi bare får snakket om det, siden vi aldri snakket om det når vi stod oppi det! Jeg skulle være så sterk alene og ikke vise meg lei meg og forvirra....

Anonymous poster hash: aeada...a16

[Gjest Jessica]

Sender deg ekstra god klem 💕 jeg syns du bør kjenne etter hva som kjennes riktig og kontakt han deretter .jeg kan forstå at du har sorg og savn. Du handlet utifra hvor du var da

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid med en jeg elsket over alt på jord, men pga hans situasjon og min livssituasjon var det ikke noe tvil om at abort ble det riktigste.

Men vi snakket aldri om det, hadde aldri en samtale om valget, og jeg klarte ikke å se han mer etter aborten. Jeg mistet altså på en måte to stykker som var så nært hjertet mitt , på likt. Det er flere år siden nå, men jeg bebreider meg selv ukentlig. Blir lei meg når jeg ser barn på den alderen som barnet vårt hadde vært nå, og tenker på mannen, min store kjærlighet hver eneste dag. Vil så gjerne bare være med han igjen, og få en familie med han, men i stedet så måtte jeg støte han vekk for å takle aborten og aldri ha kontakt med han igjen. Det gjør så vondt og jeg lengter hver dag etter å ta kontakt med han, men han er jo ikke engang klar over hvor mye aborten og valget preget meg siden vi aldri snakket om det, og heller ikke klar over at jeg ikke er bekvem med å ha sex nå pga det som skjedde. Får flashbacks til når jeg ble gravid (for det merket jeg når vi hadde sex, kjempe spesiell følelse) og på en måte "ser" sjelen til fosteret inntre i kroppen min. At jeg ødela noe som var så spesielt, ikke bare barnet, men også hele forholdet til mannen jeg elsket.... Er det egoistisk å kontakte han etter flere år og fortelle han hvor fælt jeg egentlig hadde det? Jeg tror det er mye lettere å komme seg videre om vi bare får snakket om det, siden vi aldri snakket om det når vi stod oppi det! Jeg skulle være så sterk alene og ikke vise meg lei meg og forvirra....

Anonymous poster hash: aeada...a16

Det er lov å være trist og ha forskjellige reaksjoner på abort, men det du beskriver her virker mye mer enn en "normal" reaksjon, og usunn og skadelig tankegang. Anbefaler at du skaffer deg hjelp hos en psykolog eller lignende, slik at du kan leve et normalt liv.

Anonymous poster hash: 028a5...0da