Hvorfor leve når mitt livs kjærlighet ikke føler det samme for meg?

[AnonymBruker]

Det vi hadde var virkelig spesielt. Jeg følte meg trygg og elsket. Lykkelig. Så lenge jeg hadde hans kjærlighet kunne jeg takle hva som helst.

Det er mange år siden han gjorde det slutt. Han hadde ikke lenger de riktige følelsene for meg. Min verden gikk i grus. Jeg gikk inn i en dyp depresjon som varte i nesten et helt år.

Jeg har siden da vært i to forhold. Jeg hadde følelser for begge mennene, men de kunne ikke sammenlignes med følelsene jeg hadde for eksen og forholdene tok derfor slutt. Det føltes helt feil å være med noen andre enn min store kjærlighet.

Jeg er så sliten. Skal jeg virkelig aldri komme over ham? Jeg prøver å tenke på andre ting og dater i håp om at det kanskje finnes en jeg vil få enda sterkere følelser for, men det føles helt håpløst. Eksen min dukker opp i tankene mine hele tiden. Jeg har ofte mareritt hvor han f.eks. gifter seg med en annen kvinne, og selv om jeg vet at det bare er drømmer så er jeg skikkelig nedstemt dagene etterpå. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve resten av mitt liv uten den jeg elsker høyest i verden. Det gjør så ufattelig vondt og jeg føler at jeg holder på å bli gal av savn.

Jeg måtte bare få det ut. Takk til deg som orker å lese.

Anonymous poster hash: fc1b9...17e

[AnonymBruker]

Uff har ingen gode råd til deg, men vil bare gi deg en klem.

Anonymous poster hash: 8ac7b...aa2

[amare]

det virker som om du har noe ugjort med han jeg har det sånn hvis ikke jeg får vite f eks grunnen til at dem slo opp eller at det er noe usnakka mellom meg og den andre, MEN med en gang det usnakka har blitt sagt så har det vært så mye enklere å gå videre.

Kanskje det er sånn med deg også? at det bare er noe usnakka og prøv å tenk at du hadde følt annerledes hvis du bare hadde hørt de ordene du trengte og at det egentlig ikke er noe mer enn det!

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk du har en depresjon fremdeles. Du burde kanskje snakke med en lege og evt få henvisning til en psykolog. Kanskje antidepressiva kunne hjelpe for en periode, til å komme over kneika. Depresjoner kan vare i årevis dersom man ikke får behandling for det..... Føler med deg i alle fall, lykke til!!!

Anonymous poster hash: 20aa1...1da

[AnonymBruker]

Skjønner dette er tungt for deg...Jeg vet det ikke hjelper, men du er ikke den eneste som føler sånn. Det er lett å føle at dette var det eneste mennesket som du vil føle det slik med. Jeg er helt sikker på at du vil møte noen du vil kunne være lykkelig med igjen. Men man må etterhvert gi slipp på det som har vært og åpne opp for nye impulser og mennesker.

 

Jeg tenker også at din depresjon enda ikke har sluppet taket? Kanskje er det noe uoppgjort som noen nevner, ting du ikke har bearbeidet og du vil kanskje ikke gå videre. Hvordan er du som person ellers? Har du dårlig selvtillitt, er lite sosial osv? Eller er du omvendt? Hvordan man er som person, kan jo ha litt å si for hvordan man takler livet. Kunne terapi ha hjulpet deg?

 

Du skriver at "så lenge du hadde hans kjærlighet, kunne du takle hva som helst". Man må passe seg for å være så avhengig av andres kjærlighet for å kunne være lykkelig. Lykke er ofte bare til låns, så det er viktig å ta vare på seg selv, egne interesser og gjør ting som gjør deg selv lykkelig. Hvis ikke kan man risikere en dag å stå der alene og innse at man egentlig har mista seg selv på veien.

Anonymous poster hash: d90e4...548

[Christina82]

god klem til deg