Gå til innhold

Jeg lukket bestemors øyne


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Sent på natten mens min bestemor lå for døden, klarte jeg ikke sove. Jeg reise hjemmefra og til sykehuset sent på natten. Bestemor lå i koma, hun fikk smertestillende og hadde uten tvil vondt. Da jeg kom inn på rommet hennes lå hun naturlig nok stille som hun hadde gjort lenge, men til en stor forandring var øynene hennes åpne da jeg satte meg ved sengen hennes. Jeg brukte litt tid i mørket på å stirre inn i dem - helt til det så ut som at hun begynte å gråte. Jeg tørket tårene som falt, lukket øynene hennes og sa det var greit nå. Jeg sa hun trygt kunne hvile og gi seg - at hun hadde sloss lenge nok mot sykdommen sin. Før jeg gikk, kysset jeg henne på kinnet.

Tidlig den morgenen finner sykepleierne henne død - og nå føler jeg meg skyldig. Som om jeg sendte henne inn i døden før de andre i familien fikk tatt farvel. Jeg har ikke klart å gråte, men blir hjemsøkt av mine egne ord. Jeg føler meg slem. Jeg føler jeg tok fra familien min en unik mulighet til å si hade - jeg føler jeg tok meg til rette ved å være den siste som så henne i live. Og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal oppføre meg... Kan jeg fortelle mine nærmeste dette? Burde jeg la være?

Anonymous poster hash: 7d397...e9d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vill gjerne hørt at noen hadde gjort det der med min bestemor. SÅ heldig du er som har fått oppleve dette!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har ikke sendt henne inn i døden, og det er ikke noe du kunne ha gjort for å forandre det. Fortell det gjerne til familien din eller noen andre du stoler på, å prate om det hjelper veldig ofte. Som du selv sier, så hadde hun sloss lenge nok mot sykdommen sin :)



Anonymous poster hash: 68bb8...ce7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor følte skyld noen dager etter min mormors død, hun snakket til henne hele tiden og helt inn i døden. Hun mimret og fortalte hva som ventet henne, hun skulle få danse med mannen sin igjen, møte sin søster og foreldre igjen. Hun døde med sine nærmeste rundt seg, helt stille med bare lyden av mammas hviskende stemme med beroligende ord. Mamma følte i etter tid at hun presset henne inn i døden, at kanske hun ikke var klar alikevel. Men som sykepleier som jobber daglig med bortgang av eldre mennesker så jeg alle tegn til at døden kom uansett om hun hadde snakket slik eller ikke. Og det er det "fineste" dødsfallet jeg har vært med på, og jeg har vært med på noen! Så jeg vil tro at din skyldsfølelse er ganske normal, desverre, men helt uten grunn. Det er forståelig at man ønsker å være hos sine nærmeste når de dør, men det er ikke alltid lett å planlegge sånt. Jeg håper det retter seg for deg. Vi mennekser har lett for å ta på oss skyld for mye, selv det vi ikke rår over, ingen normale mennesker ville beskylde deg for å ha sendt henne inn i døden. Tror din bestemor sovnet stille inn, og jeg er en sånn som tror at hun var ikke alene heller. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svarene deres. Noen ganger trenger man litt hjelp fra andre øyne for å se at ikke alt er så ille som man føler. ❤️

TS

Anonymous poster hash: 7d397...e9d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint at du var hos din bestemor like før hun døde. Det må ha vært godt for henne at en av de nærmeste var der, og ikke bare personalet på sykehuset.

 

Jeg har selv sett at mennesker som er døende åpner øynene rett før de dør. Har hørt at noen kan få et klart øyeblikk rett før de slipper taket i livet. Kanskje det var slik med din bestemor?

 

Du trenger ikke føle skyld og tro at du sendte din bestemor inn i døden. Hun var på vei til å dø uansett. Jeg vil tro familien din bare er glad for at du var hos henne kort tid før hun døde.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så fint at du var hos din bestemor like før hun døde. Det må ha vært godt for henne at en av de nærmeste var der, og ikke bare personalet på sykehuset.

Jeg har selv sett at mennesker som er døende åpner øynene rett før de dør. Har hørt at noen kan få et klart øyeblikk rett før de slipper taket i livet. Kanskje det var slik med din bestemor?

Du trenger ikke føle skyld og tro at du sendte din bestemor inn i døden. Hun var på vei til å dø uansett. Jeg vil tro familien din bare er glad for at du var hos henne kort tid før hun døde.

Det er selvfølgelig et lite håp at min bestemor la merke til at hun ikke var alene den natten. Likevel skal man ikke spekulere i hva hun kan ha oppfattet eller ikke. Jeg vet lite om døden (gudsjelov), men at den ville kommet uavhengig av det jeg sa, begynner jeg å forstå. Som nevnt over så er det lett å påta seg skylden for noe som dette, selv en ting jeg aldri kunne styrt. Men det føles noe bedre, selvom jeg enda ikke har nevt dette for noen av de nærmeste.

TS

Anonymous poster hash: 7d397...e9d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg følte jeg sendte pappa inn i døden også. Legene sa han kjempet så hardt for å leve, at mange hadde død for lenge siden  med samme sykdom og at de aldri hadde sett noe lignende (Det er vel noe de sier til mange for å roe ned familien?), han lå i koma. Jeg sa  at  jeg nå hadde ankommet stedet, at han ikke skulle bekymre seg, for vi hadde orden på alt. Jeg spurte om han kunne bevege fingeren om han hørte meg, noe han gjorde. Og så døde han :( Han sa rett før han havnet i koma at han ikke kunne dø, for han trodde ikke jeg kunne klare meg uten han :( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fortalte også til min kjæreste at det var ok at han slapp taket og gav seg nå. Han hadde virkelig kjempet mot døden i månedsvis. Han var så sliten, så sliten på slutten... Han var klar helt frem til kvelden før han døde før han falt i dyp komalignende søvn. Han våknet et par ganger fra denne for han måtte på do. Det var så vidt han klarte å slepe seg avgårde. Kroppen var totalt utslitt.

Det er vondt å tenke på at jeg har sagt det til et annet menneske. At jeg i min kjæres siste timer sa at det var greit at han skulle slippe mer vondt og kamp. Han elsket livet! Han var så redd for å dø!

Men han svarte meg; "ja"... når jeg hvisket til han at han måtte gi slipp og hvile seg nå. "Jeg er så glad i deg - jeg elsker deg så mye! Men nå har du kjempet nok kjæresten min..." 😢

Skyldfølelsen har kommet og gått. Men jeg vet at han trengte å høre de ordene, at det var greit. Det var og er utrolig sterkt.

Men jeg vet at han, og også din bestemor, viste at vi var der fordi vi elsket dem så høyt og at vi ville deres aller beste. Aldri om vi ville at de skulle dø! -Men slippe alt det vonde!

Jeg har ikke noen gode råd for hvordan du skal komme deg videre. Men du må bare gi deg selv tid. Klem ❤❤❤

Endret av Blackbird
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...