Gå til innhold

Angst for at pappa skal dø


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei, er litt usikker på om dette er riktig forum men jeg trenger å lufte litt tanker. Jeg har en ganske gammel far, jeg er bare 19 år og han er over 70. Han er veldig sprek og frisk, men har tidligere hatt kreft, og angsten for at han skal dø slår meg oftere og oftere. Pappa har alltid vært en stødig person jeg har kunnet støtte meg til, og siden han pensjonerte seg tidlig har jeg fått mye tid med ham. Klarer ikke forestille meg et liv uten...

 

Jeg har testet mange grenser som tenåring, og får tårer i øynene når jeg tenker på hvor dårlig jeg til tider har oppført meg og hvor mye jeg har skuffet ham. Jeg har så lyst til å gjøre ham stolt, men er redd for at jeg ikke har nok tid å gjøre det på... Jeg vet at han vil at jeg skal få en bra utdannelse, men samtidig er jeg redd for å reise bort for å studere fordi jeg vil ha så mye tid med ham som mulig. Og det er så forferdelig trist å tenke på at han kanskje ikke er der når jeg gifter meg og får barn.

 

Pappa har levd et godt og innholdsrikt liv, og forhåpentligvis har han i hvert fall ti år igjen, men man vet jo aldri... Og nå sitter jeg våken med denne angsten og klarer ikke tenke på annet. Har ingen jeg føler jeg kan prate med om det heller. Er det noen som har det på samme måte, eller som har tips til hvordan jeg kan takle det?



Anonymous poster hash: 3b151...a09
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Man vet ikke hvor lenge man lever. Du skriver at han er veldig sprek og frisk, så selv om han er over 70, så kan han godt leve i 20 år til. Det er vanlig at folk blir over 90 i Norge nå

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du pratet med legen din, en venn, pappaen din?? En sprek mann på 70 har mange år igjen. Hva med mor? Du trenger definitivt å prate med noen slik at de får gitt deg litt støtte

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for at du har skuffet faren din på noen måte, eller at han ikke er stolt av deg. Det kan jeg garantere deg at han er :) 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Trolletrine

For meg høres du ut som en helt normal ungdom som har testet grenser,- slik de fleste sunne ungdommer gjør. Jeg er helt sikker på at du er din fars stolthet, og at du ikke har skuffet han. Spør han hva han gjorde av sprell da han var på din alder, så får du sikkert høre noen spreke historier ;-)

For øvrig har jeg en svigerfar på 85 år, og sprekere mann skal du lete lenge etter! Klar i hodet og går på tur i skogen HVER eneste dag i minst to timer. Så selv om din far trekker på årene, kan han leve godt i mange, mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan kjenne litt på samme følelse. Jeg er 19 år, pappa er 67 år. Han er mye syk, har diabetes, hatt hjerteflimmer, blitt påkjørt og sliter enda me store smerter og en uendelig liste med plager.

Jeg har diskutert med mamma om at jeg ikke er sikker på om han vil klare seg til å se barna mine begynne på skolen engang (i og med at jeg ikke har barn enda) og hun fortalte meg at hun forstår meg, og var ærligtalt litt redd for det samme. Samtidig sa hun til meg at hvis jeg brukte resten av livet hans på å engste meg over tilstanden hans- og å prøve å være "verdens beste datter" (har 4 perfekte eldre søsken som har gjort det langt bedre i livet enn meg) så vil jeg angre når jeg vokser opp å får egne barn. Pappa er stolt av meg som den jeg er, fordi jeg er pappas jente. Samme med deg, foreldre har uforbeholdt kjærlighet til barna sine, og det er ingenting de heller er stolte over enn sine egne barn.

Jeg tror heller du bør fokusere på å gjør det du ønsker å åpnå i livet ditt, gjør det som du har lyst. Tenk deg selv om du ville hatt barn, og var kanskje skulle ligge for døden. Ville du at barna dine skulle ha lagt livet sitt bort og strevd seg i hjel for å "imponere" deg, eller ville du at de sko ha levd et bra liv lidere og åpnå drømmene sine?:-)

Det er mitt beste råd til deg :-)

Anonymous poster hash: 15fe8...f26

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg ble født da min far var 25 år, altså vanlig alder den gang. Han døde av kreft da jeg var 16, så det fins ingen garantier selv om man har unge foreldre. 

 

Han var vekselvis syk og frisk i noen år før det ble klart at det ikke var noen vei tilbake. Det jeg lærte i den prosessen var at livet er ikke noe som skal skje om x antall år, når man har studert og fått jobbet en stund, livet er hver dag, hver time, hvert minutt. Det gjelder å gjøre noe meningsfylt hver dag, og ikke kaste bort livet på meningsløse ting.

 

Man bør heller ikke kaste bort livet på å engste seg unødig. Jeg visste i mange år at faren min hadde en potensielt dødelig sykdom, men jeg valgte å tenke at inntil det motsatte er bevist er han frisk eller på bedringens vei, og i stand til å gjøre ting sammen med meg. 

 

Senere fikk jeg selv påvist en sjelden sykdom som har et veldig uforutsigbart forløp. Ved et eller annet tidspunkt ville jeg måtte gjennomgå en organtransplantasjon. Jeg valgte å ikke bruke hverken mentale eller fysiske krefter på å bekymre meg over det. Ja, ved et tidspunkt ville livet mitt kunne avhenge av at jeg fikk et nytt organ, men hva i all verden skulle det ha for nytte å drive og bekymre seg? Jeg levde i det minste et bra og ganske bekymringsløst liv inntil jeg ble syk. Da fikk jeg også et nytt organ, og klarte transplantasjonen bra.

 

OK, faren din har hatt kreft og er i en alder der det ikke er helt uvanlig å dø. Men det er da mange forholdsvis unge folk som rammes av alvorlige sykdommer. Min livsfilosofi er at alt vi kan gjøre her i livet er å gjøre meningsfylte ting sammen med folk man er glad i. Det kommer en dag med sykdom og død for både meg og mine nærmeste. Den kan komme i morgen eller om 15 år, men inntil da skal jeg leve uten å bekymre meg for det.

 

Jeg tror at denne evnen til dels avhenger av hvordan man genetisk er skrudd sammen. Om du ikke klarer å skru av bekymringene helt, så prøv i det minste å si til deg selv at det ikke hjelper deg noe. Prøv å gjør meningsfylte ting, for deg selv, sammen med faren din og/eller sammen med andre.



Anonymous poster hash: 1d883...1f0
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...