Jeg skal dø - sånn er det bare.

[Mementovivi]

Takk for fine ord og omtanke! Målet er egentlig ikke så mye fokus på min diagnose og meg selv, men mest på at det er så vanskelig å si, det som man så lett kan skrive - hva man føler og hvordan det er.

[wintergirl]

Som sagt overfor, ord blir fattige i en slik situasjon. Vil ønske deg det aller beste mens du fremdeles er her. Må du få en nydelig tid med dine kjære. Seriøst et trist innlegg det her. Du er så altfor ung. Kjenner deg ikke, men håper på det beste og unner deg og dine det beste. Masse klemmer fra meg <3 <3

[Gjest Vaniljekjeks]

Å skrive ned ting man aldri kommer til å få sagt til dem man er glad i senere vil jeg tro blir veldig viktig. Plutselig ble all tiden man hadde med sine kjære revet bort.

Takk for at du delte TS og om du greier det, nyt de gode stundene du har til det fulle.

[Blablaa]

Åh, herregud. Der kom tårene.

Ord blir fattige ja, og man glemmer og sette mer pris på ting i hverdagen. Dette fikk meg til å tenke på alle de nære og kjære jeg har rundt meg. Ting kan fort snu. Takk for at du delte dette

[Gjest J22]

❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️

[Gjest Gjest_Calavi]

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg trykket meg inn på tråden, men jeg forventet ikke at det skulle treffe meg på den måten det gjorde. Det var veldig pent skrevet, samtidig som det er vondt å lese, og man ikke helt vet hva man skal respondere... For det er som flere her skriver, veldig urettferdig. Det setter ting i perspektiv, og selv om en vet det er manges skjebne så er det fort gjort å glemme i en travel hverdag. De viktige tingene - det som faktisk betyr noe.

Ord blir så små - men de kan samtidig treffe så inderlig. Jeg håper aldri døden skremmer deg på noen måte, selv når du vet det er like før.

Takk for et fint innlegg. Det gjorde inntrykk.

[AnonymBruker]

Takk for du delte. Tårene triller.

Sender deg en god klem. Håper du får det beste ut av tiden du har igjen❤

Anonymous poster hash: 92cfe...d1a

[Gjest Trolletrine]

Ordene dine setter ord på min egen frykt. Frykt for å dø fra min egen lille datter. Frykt for å dø fra mannen min og alle andre jeg har kjær. Tusen takk for at du minnet meg på hva som er viktig. Og tusen takk for at du delte tankene dine her. Jeg håper inderlig du viser de du elsker det du har skrevet her. Det fortjener de, og det fortjener du.

[Apocalypse]

Dette gjorde virkelig inntrykk og ga meg noe å tenke på, takk for at du delte dette.

[Gjest Wander]

Dette gjorde inntrykk. Kommer til å lese denne igjen og igjen. Memento vivi. Og nyt dine kjære. Takk.

[Gjest imperio]

Nydelig skrevet

[Gjest Kili]

Vondt å lese, og bra skrevet Du høres sterk ut. Noe jeg ikke er innvendig..

Endret 23. mars 2015 av Kili

[King in the North]

Tårene triller, takk for at du delte. Litt perspektiv er noe jeg trenger mer av i hverdagen.

[altflyter]

Forferdelig, sterkt, vakkert, hjerteskjærende og fint... Jeg har ikke ord. Verden er forferdelig urettferdig. Ønsker deg alt godt i tiden du har igjen, og beundrer måten du håndterer dette på. Håper du slipper fysisk smerte og at du får beholde ditt egenverd til det siste

Endret 23. mars 2015 av altflyter

[Meline37]

For noen måneder siden fikk jeg vite at jeg skal dø, og dere skal vite det var en mildt sagt kjip beskjed å få. Så fant jeg ut at enten kan jeg synes synd på meg selv. Eller oppsummere livet. Folk sier gjerne til en; "Men, man vet jo aldri, kanskje virker behandlingen". Selvsagt, det håper man jo selv også. Men, når realiteten henter meg inn, forstår jeg at dette er livets høst.

Jeg er ikke redd for døden. Kanskje jeg blir det når den er enda noen skritt nærmere. Men det tror jeg ikke. Det verste med å være syk er at folk behandler meg som om jeg skulle være ett ark med silkepapir. Jeg kan godt forstå hvorfor. Jeg blir jo så fort sliten. Jeg skulle ønske jeg kunne løpt i skogen, veltet meg gatelangs i ei god gammal "grøftefylle" eller slåss med min lillesøster. Selv om hun nå er voksen. Om enn bare for en siste gang.

Når jeg ser tilbake på livet mitt. 35 år. Legene sier til meg at det ikke blir 36. Det kjenner jeg også på kroppen min. At den er sliten. Men ikke helt utslitt. 35 år hvor jeg har opplevd å være sønn for mine fantastiske foreldre. Jeg ser tilbake på barnebilder av en tjukk liten fornøyelig unge - med ett j*velsk flir i munnviken. To stolte foreldre. Som morfar sa: "Den ungen er så tjukk at en itte bør la en vera ute når slaktarn kjem, kan fort ta en for å vara ein grisunge".

Livet begynte, som det skulle fortsette. Fornøyelig. Oppveksten var preget av kjærlighet, varme og omsorg. Men også krangler. Stridigheter. Opposisjon. Alt som hører med fra barn til tenår. Likevel. På bildet fra min konfirmasjon. Like stolte foreldre. Og alltid der. Som tenåring var det jo ikke så gøy at de alltid var der. Men i dag, ser jeg med glede og takknemlighet tilbake.

Jeg håper dere ser at dere gjorde det rett, og at livet mitt er så bra som det på grunn av dere.

Så ble jeg "voksen". Så møtte jeg hun. Som jeg er så glad i. Som nå står å banner på kjøkkenet fordi ting ikke står der de egentlig skal stå. Det er ikke så mye mer å si. Jo, kjærligheten finnes. Den finnes virkelig, sterk og ubegripelig. Kjærligheten mellom to mennesker. Som blir til kjærligheten fra to mennesker til ett lite menneske. Å selv bli pappa. Så stort og så fantastisk. Enda en tjukk liten unge i vår familie. Den tjukkeste - men også den beste.

De to jeg elsker mest. Derfor så ubegripelig vondt å vite at vi snart ikke lenger kan være sammen her. Men, om jeg ikke tror på en Guds himmel. Tror jeg på at jeg alltid vil vite at dere har det bra.

Det er vondt å vite at man skal dø. Det føles urettferdig at man ikke kan bli frisk. Det er godt å vite at de som er rundt meg har det bra. Det er viktig å vite at mennesker rundt vil bære dem frem. Når det blir tungt. Jeg er takknemlig for alle som har stått og står ved min side. Det er greit å vite at de skal slippe å bekymre seg. Det er vondt å vite at de sørger for at jeg må forlate den verdslige jorden.

Livet har vært en fantastisk reise. Jeg er glad for alt jeg har opplevd. Det er gode minner som jeg har levd lenge på. Om jeg skulle levd livet mitt på nytt ville jeg gjort det på akkurat samme måte. Nesten. Men alt i alt. Jeg skal ikke klage.

Til min kone. Memento Mori sier mange, husk du skal dø. Til deg sier jeg, memento vivi - Husk du skal leve!

Til min datter. Så vakker som din mor. Så snill som din mormor. Så flink som din farmor. Så aktiv så din farfar. Så engasjert så din morfar. Så god som bare du kan være. Min pappajente. Den beste jeg vet om - alltid-uansett.

Til mine foreldre. Takk.

Til min lillesøster og storesøster: Så gode å slå på. Så gode å klemme på. Så gode å lene seg på. Så gode å ta imot.

Til mine venner: For oppturer. For nedturer. For glede og for sorg. Dere takler alt sammen og alene. Hver og en for meg en bauta.

S.H. - Vestfold

Du fikk meg til å huske den gangen jeg var 23 år, og var kun en hårsbredd fra døden.

Nyt hver dag. Vi er ingen garantert å leve lengre enn deg, selv om du har fått en sånn diagnose.

Jeg synes at du tenker veldig fint om livet. Du har hatt et innholdsrikt liv, med at du har fått oppleve å få et barn (det er det ikke alle som får oppleve). Du har fått oppleve å finne en dame ( det er det heller ikke alle som får oppleve) Og jeg tror at du har mange rundt deg som elsker deg, og vil være sammen med deg helt til slutten. Det er jo de som er ensom i den tiden. Men du er ikke ensom. Du har trygghet, støtte og omsorg heldigvis .

Jeg blir trist av å lese den historien din, men jeg må si deg en ting. Jeg håper at du ikke er redd. Jeg håper at du nyter alle dager som kommer fullt ut. Og at du klarer å nyte øyeblikkene selv om du har fått den diagnosen.

Og husk: Vi som sitter her inne er ikke garantert morgendagen. Alle skal dø en gang.

[Meline37]

Takk for fine ord og omtanke! Målet er egentlig ikke så mye fokus på min diagnose og meg selv, men mest på at det er så vanskelig å si, det som man så lett kan skrive - hva man føler og hvordan det er.

Husk : nyt dagene du har til ditt fulle. Tenk at du aldri skal dø. Ikke tenk på diagnosen. Ikke tenk over at du skal dø, men bare lev fullt ut hver dag med dine kjære som du er glad i!. Får si som min bestemor sa da hun døde: " Jeg kommer alltid til å leve hos dere" Og det gjør hun fortsatt. Inni hjertet mitt så lever hun for alltid.

Og husk man vet aldri: kanskje skjer det underverker som gjør at du overlever. Tenk sånn, og ikke tenk på døden.

Sender deg en stor varm god klem! "husk: lev som om du aldri skal dø, men nyt hvert øyeblikk".

Endret 23. mars 2015 av Meline37

[Timza]

Takk for fine ord og omtanke! Målet er egentlig ikke så mye fokus på min diagnose og meg selv, men mest på at det er så vanskelig å si, det som man så lett kan skrive - hva man føler og hvordan det er.

Har du skrevet dette og vist det for de det gjelder? Det syns jeg isåfall du skal gjøre.

[Meline37]

Har du skrevet dette og vist det for de det gjelder? Det syns jeg isåfall du skal gjøre.

Er enig i det. Du bør vise det for de det gjelder. Du skrev så varmt og fint , og fikk meg til å tenke på at vi bør egentlig være flinkere og nyte nåtiden.

Endret 23. mars 2015 av Meline37

[Havbris]

Takk for fine ord og omtanke! Målet er egentlig ikke så mye fokus på min diagnose og meg selv, men mest på at det er så vanskelig å si, det som man så lett kan skrive - hva man føler og hvordan det er.

Jeg er ikke der du er nå og har ingen forutsetninger for å vite hvordan det er. Men for meg har det alltid vært godt å kunne skrive - også det som kan være så vanskelig å si. Da jeg fikk en brystkreftdiagnose og så for meg worst case, begynte jeg å skrive. Mye for min egen del - men også fordi jeg plutselig begynte å kjenne på angsten for å bli glemt og angsten for å ikke få fortalt historien om meg selv. Det har gått bra med meg men jeg fortsatte å skrive.

Jeg har skrevet min familiehistorie, slik jeg husker den og jeg har skrevet mye om min kjærlighet til mine to barn og mannen min. Alle som betyr så mye for meg har fått plass i denne "boken".

Mannen min og sønnene mine vet at denne "boken" finnes både fysisk og elektronisk, og den vil være ett av mange spor etter meg. Min egen sykdom ble virkelig en påminnelse om at vi ikke har hverandre for alltid, at vi skal være rause og kjærlige og ikke minst velge våre kriger med omhu.

[DelvisPresley]

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86