Uenig om ekteskap - stor konflikt..

[Marie90]

Takk for et utfyllende og godt svar.

Han er en mann som ikke ønsker mye oppmerksomhet rundt seg og liker ikke at alle øyne er på han. At jeg ikke har tenkt på det du nevner, gjør meg nesten litt flau. Jeg har nok vært alt for opptatt om hva jeg vil og ønsker. Skal ta dette opp med han imorgen.

Som noen andre nevner: Hvordan skal jeg klare å si ja, når jeg vet at dette ikke er noe han egentlig vil.. Godt poeng. Er bare fryktelig trist å skulle legge dette bak seg. Stahet har vi begge, men en gang må nok en av oss legge seg ned.. Denne gangen må det vel bli meg, hvis vi ikke finner er kompromiss.

Takk for alle svar så langt, det har gitt meg flere perspektiver.

Anonymous poster hash: 664e9...fea

Flott

Fint at dette gir deg perspektiv. Det essensielle ved ekteskap burde vaere tryggheten, den ekstra rammen, det offisielle blant venner og familie, samt fremtidige barn. De fleste menn som stiller seg tvilende til ekteskap vil i hvert fall ikke tvinges over til andre siden med snakk om en svindyr kjole eller krabbekanapeer.

Let etter et kompromiss, men selvsagt ett begge er fornoyd med. Hvis det du onsker er forpliktelse og han ikke er ute etter noe reellt, så er det dodtfodt. Men hvis det kun er stresset rundt et bryllup som gjor ham negativ, så kan dere absolutt gjore det på en annen måte.

[Gjest Blomsterert]

Vi er utrolig stae begge to. Jeg har vokst opp med foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som har vært gift og holdt sammen.

Hans foreldre, besteforeldre og oldeforeldre er ikke gifte. Vi kommer fra forskjellige familier og har forskjerllige verdier akkurat der. Jeg føler på en måte at han ikke har så mye å tape på å gifte seg, mens han føler jeg ikke har mye å tape på å ikke gifte meg..

Anonymous poster hash: 664e9...fea

Du legger det frem her som om de i din familie har holdt sammen pga at de har vært gift. Har ikke de i hans holdt sammen ?

[Kontormus]

Min tanke er at han ønsker å gjøre en eventuell exit så enkelt som mulig.

Det er kanskje riktig at det i praksis ikke betyr noe for forholdet og familien deres, men det er ikke noe argument i seg selv når den andre parten ønsker å ta forholdet et skritt lenger ved å gå fra samboere til ektefeller. Som faktisk er en forskjell.

Om han da er oppriktig med det han sier er hans hensikt, nemlig å holde sammen som familie, burdte han kunne gjøre denne "gesten" til sin partner uten å ha problemer med det.

Vi vet at omtrent halvparten av ekteskapene ryker. Samboerforhold har mye høyere splittelsesrate!

[AnonymBruker]

Det du fokuserer på er at dere skulle snakket om dette tidligere.

Du glemmer jo barnet her. Du snakker om at ekteskapet gir trygge rammer. Hvordan i all verden kan du rettferdiggjøre det å få barn sammen uten å være gift hvis du mener ekteskap er det som gir trygge rammer?

Du setter deg selv før barnet her, TS. Gjøre slutt for at DU skal få din drøm oppfylt. Egoisme.

Anonymous poster hash: 7ee86...087

[Thinkerbell.]

Du sier at du er så bitter å lei deg at det holder på å ødelegge forholdet. Jeg foreslår at dere går i terapi. Eller at du oppsøker psykolog slik at du får hjelp til å se det fine dere har sammen. Jeg tror problemet sitter i ditt hode og dine følelser, og at mannen ikke kan klandres i dette tilfellet.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er urimelig. Dere har valgt å få et barn sammen. For meg er det den aller største forpliktelsen man gjør. Derfor skjønner jeg meg ikke på de som ikke vil inngå ekteskap når de allerede har valgt å få barn sammen. Ekteskapet gir en trygghet ved skilsmisse og død. Man kan ha krav på enkepensjon etc.

Har dere en skikkelig samboerkontrakt? Hvis ikke så er det viktig å få dette på plass.

Anonymous poster hash: aaf9a...8e8

[Suss81]

Er jeg virkelig den som er urimelig her?

Anonymous poster hash: 664e9...fea

Jeg synes ikke du er helt urimelig, men dere har ikke vært i lag så forferdelig lenge ennå så det er vel ikke noen hast? Dessuten har samboere ganske like rettigheter som gifte når det er barn involvert så om sikkerhet for samlivet og barnet er triggerpunktet så behøver du ikke bekymre deg over akkurat den delen.

[AnonymBruker]

Å gå fra han gjør jo rammmene for barnet vesentlig dårligere, så her tenker du bare på deg selv. Dersom dette var så viktig for deg burde du sikret deg ekteskap før dere fikk barn.

Anonymous poster hash: e1daa...a76

[Zzyzx]

Jeg forstår begge to. Jeg synes begge er litt urimelige i det at det virker som om man skal stå på sitt uansett. I sånne situasjoner kan det være kjempelurt å være den som bøyer av litt, og ikke ta det som et nederlag. Når de steile frontene har stått i to og et halvt år så er det på tide å revurdere hele diskusjonen.

Det som er fullstendig tullete er å la dette gå ut over forholdet i den grad at dere vurderer (eller kan komme til å vurdere) å gå fra hverandre. Det gir ingen mening. Samboere med barn er faktisk ganske godt sikret juridisk, å ha et ekstra papir burde i utgangspunktet ikke utgjøre den helt store forskjellen for noen av dere.

Vi mennesker reagerer forskjellig på forskjellige ting. En ting som er nokså universal er at om noe har vært et tema en stund og blitt diskutert, og deretter legges ned, så får man en sjanse til å fordøye det som allerede er sagt og meninger kan forandres. Jeg har vært samboer i sju år og vi gjør sånt begge to. Jeg har "fått viljen min" på veldig mye ved å ta opp temaet, høre hva han synes, og bare la det ligge hvis han ikke liker det. Noen måneder eller år senere kan jeg ta det opp igjen og overraskende ofte har han endret mening. Hvis han ikke i mellomtiden har tatt det opp som sin egen idé. Jeg er 100% sikker på at han bruker samme taktikk mot meg.

Her står vi uansett igjen med at barnet har det bra, uavhengig av giftemål. Dere har begge godt av å la temaet ligge en god stund, kanskje i flere år. Det er fint å ri kjepphester, men de må få pause de også.

[AnonymBruker]

Er han også i mot at dere to tropper opp på rådhuset og gifter dere uten fest, markering eller lignende? At dere formaliserer på papiret,uten frieri, ringer og bryllupsreise? Dersom han sier nei til dette også (som er gratis og tar mindre tid enn et tannlegebesøk og er mye mindre smertefullt), så tror jeg han har flere årsaker til å ikke ville gifte seg.

Det kan være arv, det kan være han ønsker særeie, det kan være at han har gjeld du ikke kjenner til etc. Ting du vil ha full rett på å få innsyn i som hans kone.

Jeg forstår de som ikke vil gifte seg fordi de synes det er bortskasta penger eller at de ikke er religiøse. Men om en ikke ønskerå gifte seg og det er veldig viktig for den andre, så forstår jeg ikke hvorfor en borgerlig vielse uten ringer, kjoler, sminke, gjester, etc skal være noe problem å gjennomføre, med mindre man har noe å skjule.....

Anonymous poster hash: 93acc...517

[AnonymBruker]

Er jeg virkelig den som er urimelig her?

Anonymous poster hash: 664e9...fea

Jeg syntes ikke det! Da jeg møtte min nå samboer hadde vi ' den praten' ganske tidlig. Jeg sa til han at det var uaktuelt for meg å være samboer resten sv livet og at ekteskap er veldig viktig for meg. Han er innforstått med at hvis det skal være oss to så må vi gifte oss. ( ikke riktig enda da, vi er fortsatt unge så jeg skjønner deg godt! For meg ville det vært uaktuelt å være samboer livet ut...

Anonymous poster hash: eb837...ef0

[AnonymBruker]

Det er jo tydelig at det er det å stå brud i seg selv som er viktig for deg, og ikke mannen du skal gifte deg med siden du nå vurderer å forlate din samboer over dette. Og du tenker på trygge rammer for barnet? Hvorfor da lage så stor krangel som også går utover barnet over en slik filleting? Nei, her er det på tide at du vokser opp og begynner å se hva som virkelig er viktig (og det er ikke en hvit kjole, men den lille familien du allerede har).

Anonymous poster hash: 16cba...3e4

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er helt urimelig, men dere har ikke vært i lag så forferdelig lenge ennå så det er vel ikke noen hast? Dessuten har samboere ganske like rettigheter som gifte når det er barn involvert så om sikkerhet for samlivet og barnet er triggerpunktet så behøver du ikke bekymre deg over akkurat den delen.

Samboere med barn har ganske like rettigheter ved død, men hva med skilsmisse? Kvinnene blir ofte den tapende part økonomisk ved brudd hvis ikke man er gift eller har en god samboerkontrakt.

Anonymous poster hash: aaf9a...8e8

[AnonymBruker]

Hva er det som er den store drømmen her, er det bryllupet eller det å ha "papirene i orden"? Gifte seg kan man gjøre i lunsjpausen, det tar vel en ti minutters tid på tinghuset. Man trenger verken, kjole, blomster, ringer eller fest for å bli gift.

Anonymous poster hash: b3925...461

[AnonymBruker]

Samboere med barn har ganske like rettigheter ved død, men hva med skilsmisse? Kvinnene blir ofte den tapende part økonomisk ved brudd hvis ikke man er gift eller har en god samboerkontrakt.

Anonymous poster hash: aaf9a...8e8

For min del var det også en gjensidig trygghet i forsørgerplikt, og opplysningsplikt, at vi ikke kan skjule kredittkort for hverandre når vi har felles barn, felles eiendom og felles økonomi. Samt at man stiller juridisk mye sterkere sammen som gift.

Hadde ikke mannen min ønsker bryllup, så hadde jeg presset på for en helt sermoni-fri avtale på rådhuset for å få vielsesattesten. Jeg har ikke tatt hans etternavn og han har ikke tatt mitt. For vår del var det formalisering og trygghet, ikke bare for barnet eller mtp dødsfall eller brudd, men også med tanke på økonomi og trygghet under samlivet også.

Anonymous poster hash: 93acc...517

[AnonymBruker]

For min del var det også en gjensidig trygghet i forsørgerplikt, og opplysningsplikt, at vi ikke kan skjule kredittkort for hverandre når vi har felles barn, felles eiendom og felles økonomi. Samt at man stiller juridisk mye sterkere sammen som gift.

Hadde ikke mannen min ønsker bryllup, så hadde jeg presset på for en helt sermoni-fri avtale på rådhuset for å få vielsesattesten. Jeg har ikke tatt hans etternavn og han har ikke tatt mitt. For vår del var det formalisering og trygghet, ikke bare for barnet eller mtp dødsfall eller brudd, men også med tanke på økonomi og trygghet under samlivet også.

Anonymous poster hash: 93acc...517

Man kan lage en avtale seg i mellom som sikrer alle de tingene også.

Anonymous poster hash: b3925...461

[AnonymBruker]

Man kan lage en avtale seg i mellom som sikrer alle de tingene også.

Anonymous poster hash: b3925...461

Ja, såklart. Men for at den skal være juridisk bindende, så må det advokat til. Som gjerne koster litt kroner. Da tenker jeg spesielt på opplysning og forsørgerplikt-biten. Det er ikke sterkt nok med egen samboerkontrakt der, man kan ikke frigi eget privatliv i et såpass uformelt dokument.

Så da blir det like rimelig med rådhus-vielse, og mye enklere. Og uten kjole, gjester, vitner, ring, navneskifte etc... Hvorfor heller velge å sitte med jurist og bygge opp dokumentasjon og kontrakter som gir ekteskapelige plikter og rettigheter? Er det en grunn for å heller gå den veien, med mindre man

a) ønsker å være sikker på at man kan gå på dagen uten seperasjonstid

b) har noe å skjule som en ektefelle vil få innsyn i.

Jeg hadde som nevnt tidligere blitt mistenksom. Ikke dersom mannen ikke ønsker sermoni/fest/bryllup. Eller dersom man sier nei til kirkevielse. Men om man plent sier nei til rådhusvielse helt uformellt bare fordi "man ikke vil gifte seg", da er det noe rart. Synes jeg. Hvertfall når man har eiendom og barn sammen, da kan man jo aldri gå på dagen uansett....

Anonymous poster hash: 93acc...517

[Suss81]

Samboere med barn har ganske like rettigheter ved død, men hva med skilsmisse? Kvinnene blir ofte den tapende part økonomisk ved brudd hvis ikke man er gift eller har en god samboerkontrakt.

Anonymous poster hash: aaf9a...8e8

Derfor må man ha samboerkonntrakt når man er samboere.

[Susan Sto Helit]

Hvis dere nå ikke blir enige selv om TS har begynt å nærme deg litt et kompromis, så finnes jo muligheten til å ta kontakt med familievernkontoret, og snakke sammen der, med noen som kan hjelpe dere å finne en løsning begge kan leve med.

Det virker som fokus så langt har vært på "å vinne diskusjonen", og "å ikke gi seg".

Det er et lite konstruktivt fokus.

Se heller på hva er det EGENTLIG som ligger til grunn for standpunktet til hver av dere? Finnes det kanskje løsninger "på midten" der der begge gir litt, og begge får litt? Sånn at begge kan gå fra diskusjonen uten følelsen av å ha "tapt".

[AnonymBruker]

Hvis dere nå ikke blir enige selv om TS har begynt å nærme deg litt et kompromis, så finnes jo muligheten til å ta kontakt med familievernkontoret, og snakke sammen der, med noen som kan hjelpe dere å finne en løsning begge kan leve med.

Det virker som fokus så langt har vært på "å vinne diskusjonen", og "å ikke gi seg".

Det er et lite konstruktivt fokus.

Se heller på hva er det EGENTLIG som ligger til grunn for standpunktet til hver av dere? Finnes det kanskje løsninger "på midten" der der begge gir litt, og begge får litt? Sånn at begge kan gå fra diskusjonen uten følelsen av å ha "tapt".

Da kan de jo gifte seg og så skille seg og bare være samboere etter et visst antall år. Så få de viljen sin begge to.

Anonymous poster hash: b3925...461