Bipolar 2

[AnonymBruker]

Hei. 

 

Er det noen her som lever med denne diagnosen som kan fortelle litt om hvordan hverdagen deres er? 
Bruker dere noen medisiner? Hvordan føler dere at dere endret dere da? 

 

Jeg har gått til psykolog i noen måneder for noe annet, og rett før han tok ferie kom vi innpå noe som fikk meg til å tenke over hvilke stemninger jeg har vært i gjennom de siste årene. 
Jeg husker ikke at jeg har vært oppriktig lykkelig over lengre tid. Egentlig har jeg ikke kjent å den følelsen noen gang tror jeg. Ikke mer enn noen dager før jeg har vært tilbake til å være mer nøytral i humøret, eller har vært langt nede. 

 

I perioder hvor jeg er langt nede sliter jeg med søvnen. Får ikke til å sove i det hele tatt, eller så kan jeg sove hele dagen. Uten at jeg har vært utsatt for noe særlig press. 
Jeg blir tiltaksløs og har en tendens til å tolke alt i verste mening. Enten det eller så tillegger jeg meg selv ansvaret for det negative rundt. 
I disse veldig dårlige periodene så blir jeg veldig irritabel. Jeg kjefter, roper, og blir nærmest rasende. Gjerne for ting som andre ikke ville tenkt over to ganger. Spørsmål som jeg ikke kan svare på; for eksempel hvor noe er blitt lagt når det ikke er jeg som har lagt det på et annet sted. 

Når disse periodene er over så forstår jeg det ikke selv. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så sur og tverr. Men når det står på så er det alle andre som er problemet. Som gjør at jeg reagerer slik. 
Når jeg ikke er veldig langt nede så reagerer jeg helt annerledes. Mer som en mellomting mellom å bli irritabel og å ikke bry meg med ett eller annet. 

 

Er dette tegn på bipolare lidelser? Depresjon er det jo ikke. For det varierer for mye, og det har vedvart for lenge til å være bare en depresjon. 
 

Anonymous poster hash: aa990...7dc

[Blod]

Det du nevner er vanlige kjennetegn. Jeg har bipolar 2, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Spesielt i raseriepisodene, når jeg er deprimert eller i en såkalt blandingsfase, skal det ikke mye til for at jeg kan klikke. Jeg kan til og med ende opp med å skrike til noen, men det har bare skjedd med de aller nærmeste og de vet jo hvorfor, og etter at jeg har fått det ut innser jeg selv hvor latterlig det er å reagere så mye på noe så lite. Jeg reagerer mest hvis det er noe som gjør at jeg føler meg glemt, utelatt ol. Det er veldig sårt å føle på det når alt annet er trist i tillegg.

For meg har det vært ekstremt svingete. Jeg blir overlykkelig, føler jeg er uovervinnelig, jeg kan klare alt. Jeg kan være uthvilt etter fem timer med søvn i disse periodene, og sover ikke om natten. Det er rett og slett umulig. Så den tiden jeg gikk på skole rakk jeg ikke alltid å sove først, så det var jo veldig slitsomt.

Men disse hypomaniske episodene varte ikke særlig lenge av gangen. Når jeg var deprimert kunne jeg bare ligge i sengen og stirre ut i mørket i flere timer før jeg stod opp. Disse periodene varierer veldig på graden det tar meg også. Men livslysten forsvinner gradvis, og det har vært så ille at jeg bare ønsker å dø, at jeg ikke har sett poenget med å leve.

Jeg har prøvd masser av medisiner, men de fleste gjorde meg mer trist enn glad. Da vil jeg heller være umedisinert og være enda tristere en tid for så å bli glad en kort tid, enn å konstant være trist.

Jeg går ikke på medisiner for øyeblikket.

[AnonymBruker]

Høres jo ut som du kun har depresjoner, og ikke hypomani eller mani. Er du sikker på at du har rett diagnose?

Anonymous poster hash: 88c48...706

[AnonymBruker]

 Er dette tegn på bipolare lidelser? Depresjon er det jo ikke. For det varierer for mye, og det har vedvart for lenge til å være bare en depresjon. 

  Anonymous poster hash: aa990...7dc

Det høres veldig ut som depresjon med tiltaksløshet, likegyldighet, å ligge rett ut i sengen, ha søvnproblemer og bli irritabel. Men som sagt, (hypo)mani kan jeg ikke se er beskrevet noe sted. Man kan bli irritabel i slike perioder også, men gjerne også ha økt energi og lite behov for søvn.

Anonymous poster hash: 88c48...706

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. 
Som sagt har jeg også gode perioder. Hvor alt er flott. Ingenting er negativt. Jeg har masse energi, og får gjort masse på en dag. For et par uker siden rev jeg opp busker i hele blomsterbedet og gjorde klart til planting. Etter 4,5 timers søvn. Sovnet ca halv 2 på natta, og våknet lys våken klokka 6 om morgenen. Startet med å gå 2 timer tur med hunden, for så å lage frokost, og så gå i gang med blomtserbedet.
Og de påfølgende dagene var det mye av det samme, bare at jeg sov litt lengre, men gjorde likevel uvanlig mye i løpet av dagen som til og med var konstruktivt.
Dette i motsetning til i dårlige perioder hvor jeg kan bruke en hel dag på å sette på vaskemaskinen eller ta ut av oppvaskmaskinen. 
Akkurat nå er jeg ikke i en veldig positiv periode. Så det krever en del å bli bevisst på de konkrete periodene som har vært.

 

 

TS

Anonymous poster hash: aa990...7dc

[AnonymBruker]

Det du nevner er vanlige kjennetegn. Jeg har bipolar 2, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Spesielt i raseriepisodene, når jeg er deprimert eller i en såkalt blandingsfase, skal det ikke mye til for at jeg kan klikke. Jeg kan til og med ende opp med å skrike til noen, men det har bare skjedd med de aller nærmeste og de vet jo hvorfor, og etter at jeg har fått det ut innser jeg selv hvor latterlig det er å reagere så mye på noe så lite. Jeg reagerer mest hvis det er noe som gjør at jeg føler meg glemt, utelatt ol. Det er veldig sårt å føle på det når alt annet er trist i tillegg.

For meg har det vært ekstremt svingete. Jeg blir overlykkelig, føler jeg er uovervinnelig, jeg kan klare alt. Jeg kan være uthvilt etter fem timer med søvn i disse periodene, og sover ikke om natten. Det er rett og slett umulig. Så den tiden jeg gikk på skole rakk jeg ikke alltid å sove først, så det var jo veldig slitsomt.

Men disse hypomaniske episodene varte ikke særlig lenge av gangen. Når jeg var deprimert kunne jeg bare ligge i sengen og stirre ut i mørket i flere timer før jeg stod opp. Disse periodene varierer veldig på graden det tar meg også. Men livslysten forsvinner gradvis, og det har vært så ille at jeg bare ønsker å dø, at jeg ikke har sett poenget med å leve.

Jeg har prøvd masser av medisiner, men de fleste gjorde meg mer trist enn glad. Da vil jeg heller være umedisinert og være enda tristere en tid for så å bli glad en kort tid, enn å konstant være trist.

Jeg går ikke på medisiner for øyeblikket.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i den beskrivelsen du gir her. 

 

TS

Anonymous poster hash: aa990...7dc

[AnonymBruker]

Beklager at det blir litt mas fra meg her. 
Jeg er endelig kommet til utreding, og har time i morgen for å gjennomgå noe skjema om hva man har opplevd tidligere i livet osv. 
Har allerede hatt en time med litt generelt prat. En introduksjon. Han sa at han kunne ikke se noen umiddelbare tegn, men det gjør man kanskje ikke heller før man har gått gjennom alle de vanlige skjemaene osv...? 

Noen her som kan forklare litt om hvordan dette foregår? 

 

Hilsen TS

Anonymous poster hash: aa990...7dc

[AnonymBruker]

Ble muligens diagnotisert med bipolar når jeg var barn, er ikke sikker på om det bare var mistanke, men om jeg hadde det, er sjansene stor for at jeg enda har det? Er i tjueårene, og jeg er alvorlig deprimert. Kjenner mge sånn ca igjen i beskrivelsen til TS også, men jeg får ikke noe gledesfølelse. Men det teppe av tristhet og håpløshet henger ikke over meg konstant. Det går i perioder, men kan fortsatt gråte, og er som regel like irritabel, og kjenner blodet koke av små bagateller som uttarter seg til krangel. Nå sover jeg også mindre merker jeg, eller sliter mer med å bli trøtt en før. (Fikk masse søvnproblemer etter jeg ble deprimert) Først nå jeg merker at det går i perioder, humøret mitt. Nå har det vært slik i sikkret 2 uker eller noe, så får jeg en periode hvor jeg har ett tungt teppe over meg, en følelse av negativitet og tristhet osv, som jeg ikke kan få bort. Høres dette ut som bipolar (har jo ikke mani eller noe slikt, men kansje bipolar 2 som ts) 

 

Mener ikke å ta over tråden din TS, tenkte bare jeg kunne høre her siden det sikkert er noen som har litt peiling. Lykke til hvertfall  

Anonymous poster hash: 11a1c...40e

[AnonymBruker]

Jeg går nå på utredning for bipolar type 2. Selv tror jeg ikke at jeg har det da, men psykologen min fikk streng beskjed av overlegen på DPS å sjekke ut dette grundig. Jeg har jo ADHD, og det er sykt mange likheter med ADHD, og alt jeg kjenner meg att i ved det, kan forklares med ADHD'n.

 

Uansett. Det jeg gjør nå for å kartlegge mer er at jeg i hele juli skriver på et kjema daglig som kartlegger søvn, stemningsleie og angstnivå (samt medisiner). Der ser jeg jo at stemningsleie er veldig opp og ned, selv om jeg er medisinert med antideppresiver. Grunnen til at det var så viktig for overlegen å få kartlagt veldig grundig om jeg er bipolar type 2 var mtp medisiner. Jeg har gått på antideppresiver i 5-6 år (bytta type en gang), og ettersom jeg har forstått kan det være jeg går på feil type antideppresiver. Er jeg bipolar er det en annen type jeg skal ha tydeligvis, som vil stabilisere humøret enda mer.

 

På meg trodde de først jeg kanskje slet med tilbakevennende deppresiv lidelse, men siden jeg har en "grunn" for alle depresjonene jeg har hatt, så virka det usansynlig. Overlegen har tro på at jeg har bipolar type 2 ihvertfall, selv om jeg ikke tror det. Men nå er ikke jeg noen psykolog så overlegen har vel kanskje mer peiling enn meg

 

Jeg har selv ikke tall på hvor mange skjemaer vi har gått igjennom for å kartlegge både personligheten og den psykiske helsa mi. Vær forberedt på at det vil ta lang tid med utredning på bipolar type 2, for det er visst ikke en diagnose de gir uten å være helt sikre.

Anonymous poster hash: 9b652...c44