Andre aleneforeldre her? :)

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke masse hissige svar fra dere som ikke under noen omstendighet vil date en aleneforelder.. det er helt greit og ikke poenget

Jeg er "alene" med et barn i barnehagealder og har vært singel i 3 år. Kjenner skikkelig på at jeg føler meg kjempeensom på kveldene når barnet har lagt seg.. Blir sittende og syntes synd på meg selv for at jeg ikke har noen jeg har datet litt (når barnet er hos far), men har ikke kommet dit enda at det er naturlig at han evnt skulle kommet hjem til meg på kveldstid..

Hvordan gjør dere andre det? det samme gjelder sex, jeg blir noenganger så kåt at jeg holder på å gå på veggen! Også får jeg liksom ikke gjort så mye med det (annet enn på egenhånd...). Føler meg helt sulteforet på intimkontakt, nærhet, kos, you name it..

Får dårlig samvittighet for at jeg sitter å tenker at jeg skulle ønske jeg kunne vært sammen med daten og kost, istedenfor å sitte mutters alene hjemme på kveldene..

Andre som har det likt?

Anonymous poster hash: 39364...d18

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg er alene, barnet har ingen kontakt med sin far. Det er veldig slitsomt til tider å få sånne tanker. Ville jo aldri vært barnet foruten, men tror det er helt normalt å tenke slik som vi gjør

Anonymous poster hash: 1a92f...72e

[AnonymBruker]

Du satt ord på mine følelser der, sulteforet på intimitet og nærhet. Huff.. Gikk fra et veldg aktivt sexliv til ingenting.

Singel i ett år her. Føler meg klar for dating men vakler litt mtp hvor jeg skal begynne. Det er mange år siden jeg datet, så jeg er helt nybegynner med nettdating. Må vel bare hoppe i det

Sitter alene nå faktisk og ser på film, mens barna sover.

Anonymous poster hash: 66700...48c

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke masse hissige svar fra dere som ikke under noen omstendighet vil date en aleneforelder.. det er helt greit og ikke poenget

Jeg er "alene" med et barn i barnehagealder og har vært singel i 3 år. Kjenner skikkelig på at jeg føler meg kjempeensom på kveldene når barnet har lagt seg.. Blir sittende og syntes synd på meg selv for at jeg ikke har noen jeg har datet litt (når barnet er hos far), men har ikke kommet dit enda at det er naturlig at han evnt skulle kommet hjem til meg på kveldstid..

Hvordan gjør dere andre det? det samme gjelder sex, jeg blir noenganger så kåt at jeg holder på å gå på veggen! Også får jeg liksom ikke gjort så mye med det (annet enn på egenhånd...). Føler meg helt sulteforet på intimkontakt, nærhet, kos, you name it..

Får dårlig samvittighet for at jeg sitter å tenker at jeg skulle ønske jeg kunne vært sammen med daten og kost, istedenfor å sitte mutters alene hjemme på kveldene..

Andre som har det likt?

Anonymous poster hash: 39364...d18

Ja, føler på det samme. Ensomhet, føler aldri jeg treffer noen osv. Har ikke vært singel så lenge. Var på date med en som etterhvert ble en jeg treffer 1-4 ganger i mnd for sex, kos. Ikke det optimale, men bedre enn ingenting før jeg finner en å bli sammen med.

Anonymous poster hash: b12b2...ec6

[Gjest Handymanhedmark]

Du setter ord på det man kaller savn skjønner at det er vanskelig å treffe noen. Har selv vært på Møteplassen men mye rare kvinner der. Savner ei nettside der aleneforeldre kan prate sammen.... Er Kg stedet ? Send gjerne en PM

[Gjest]

Jeg skjønner også veldig godt hva du sier TS. Er pappa til et barn i barnehageralder. Stort sett er dagene postitive og fine, men når kl. er 19.30, er det fremdeles mange timer igjen av kvelden - og da kan jeg også lett savne å bare ha noen der. Enten fysisk der, eller i det minste å ha noen som jeg kan ringe og si "hallo" til.

 

Sånne kvelder er ensomme. Og den ensomshetsfølelsen er intens.. Akkurat som at alle andre har noen, men "bare ikke jeg".

 

Hva jeg gjør?

Ser for meg at den tiden jeg har nå for meg selv, som singel - sikkert er verdifull på en eller annen måte den også, hvordan aner jeg ikke akkurat nå, men liker å se det positive i ting Ellers det blir jo mye film, lesing på nett, lesing her inne, lese en bok, rydde, vaske,

 

Og så tenker jeg at den "rette" helt sikkert dukker opp plutselig, den dagen jeg forventer det minst. Det er jo i allefall lov å leve i håpet

Endret 11. oktober 2015 av Intruder

[Gjest Stjerner og planeter]

Kjenner meg, diverre, att.

[Gjest Wanda Maximoff]

Ja, kveldene er grusomme. Jeg er fælt misunnelig på de som har noen, ikke fordi at jeg føler meg sultet på intim kontakt, men rett og slett fordi at det gir mulighet til å gå på treningssenter på kveldene eller gå en tur ut med en venninne.... Det sies at alenemødre har i bøtter og spann, men de som sier det tror jeg lever i en drømmeverden. 

Endret 11. oktober 2015 av Steve Rogers

[Gjest morhjertegod]

Jeg skjønner også veldig godt hva du sier TS. Er pappa til et barn i barnehageralder. Stort sett er dagene postitive og fine, men når kl. er 19.30, er det fremdeles mange timer igjen av kvelden - og da kan jeg også lett savne å bare ha noen der. Enten fysisk der, eller i det minste å ha noen som jeg kan ringe og si "hallo" til.

 

Sånne kvelder er ensomme. Og den ensomshetsfølelsen er intens.. Akkurat som at alle andre har noen, men "bare ikke jeg".

 

Hva jeg gjør?

Ser for meg at den tiden jeg har nå for meg selv, som singel - sikkert er verdifull på en eller annen måte den også, hvordan aner jeg ikke akkurat nå, men liker å se det positive i ting Ellers det blir jo mye film, lesing på nett, lesing her inne, lese en bok, rydde, vaske,

 

Og så tenker jeg at den "rette" helt sikkert dukker opp plutselig, den dagen jeg forventer det minst. Det er jo i allefall lov å leve i håpet

Jeg var alene med to små barn  i fem år, plutselig helt uforventet møtte jeg drømmemannen. Den rette kan dukke opp når du minst venter det, vi har nå vært sammen i ti år. Jeg savner ikke de fem årene alene, men glad jeg fikk ha disse årene med barna, tror det gjorde meg sterk. Ikke gi opp, så fortsett å håpe:o)

[Gjest]

Jeg var alene med to små barn  i fem år, plutselig helt uforventet møtte jeg drømmemannen. Den rette kan dukke opp når du minst venter det, vi har nå vært sammen i ti år. Jeg savner ikke de fem årene alene, men glad jeg fikk ha disse årene med barna, tror det gjorde meg sterk. Ikke gi opp, så fortsett å håpe:o)

Takk

[AnnetteF]

Som om jeg skulle skrevet det selv! Du treffer spikeren på hodet.

Selv har jeg 2 barn, men har de 50%. Når det kommer til dating så tar jeg slikt når jeg har ungefri. Men har også invitert ett par stykker hjem etter at ungene har lagt seg, men det tok en stund før jeg gjorde det.

Vi får satse på at vi ikke ender opp ensomi all evighet! 😊

[AnonymBruker]

Og så tenker jeg at den "rette" helt sikkert dukker opp plutselig, den dagen jeg forventer det minst. Det er jo i allefall lov å leve i håpet

 

Det er jo det man sier; når du minst forventer det. Det er bare at - for min del - så har jeg minst ventet det i mange år...

Anonymous poster hash: 2f673...a49

[AnonymBruker]

Kjenner meg absolutt igjen i det du skriver TS. Er alenemor selv og har 1 frikveld per mnd.

Jeg savner nærkontakt, berøring, intimitet, kos... Føler meg helt sultefôret på de tingene.

Anonymous poster hash: dc775...519