Selvopptatt og kynisk fetter

[AnonymBruker]

Har en fetter og til dels en kusine jeg opplever som litt selvopptatte og kyniske. Virker som om han (fetteren) bare overser familien og bruker tiden på ting han selv ønsker. Kusinen min er litt bedre her, men også hun er sjelden å se. Får inntrykket av at de tror at deres tid er så mye viktigere enn min. Fikk en julegave av dem, hvor det innebærer at vi skal treffes (der de bor), og ha en liten sosial og hyggelig stund med hverandre.

Dette har skjedd et par ganger før, men jeg føler at det blir litt halvhjertet og halvveis gjennomført. De har gitt en slags gave til meg, men det er jeg som må være pådriveren for at besøket i det hele tatt skal gå i orden. Føler ikke at jeg får noen ordentlig bekreftelse, og at de bare klemmer det inn i timeplanen sin. Alt blir så spontant og det er ikke så mye planlegging fra deres side. Hele besøket blir på en måte i etterkant av en hendelse (i deres hverdag) og i forkant av neste hendelse.

Den ene gangen jeg skulle innover, skulle vi egentlig få med oss et ordentlig lokalderby i en idrett, men det ble plutselig ikke noe av, da fetteren min helt ut av det blå skulle gjøre noe annet. Endte med at vi heller så en tilfeldig kamp om lag to måneder senere, med en liten stund hvor vi var med hverandre i forkant.

Nå ser det ut til at jeg skal komme til de om et par ukers tid, men nå har de attpåtil tatt feil av tidspunktet for når forestillingen vi skal på starter. Noe sa meg at det var feil tidspunkt, men de var skråsikre på at det startet senere. De sa jeg kunne komme til et bestemt tidspunkt, så vi fikk litt tid sammen før forestillingen, men det blir eventuelt et veldig kort samvær før vi drar dit.

Virket også som at de hadde annen ting på agendaen den dagen, men at de som sagt presset det inn i timeplanen sin. Jeg sa til dem at hvis de hadde noen andre planer, kunne vi godt ta det en annen gang. Men da virket det som om de absolutt skulle forte seg med å bli ferdig med det. Følte at det ble en slags "neida, vi bare gjør det nå vi, så slipper vi å gjøre det senere" stemning.

Var også meningen at deres utkårede også skulle delta, men typen til kusinen min skal tydeligvis bort, og dama til fetteren min skal på "jobb". Føler meg veldig lite inkludert, og jeg får inntrykket av at det bare skyver meg mer og mer bort. Jeg skjønner ikke hva som er så forferdelig vanskelig med å treffes slik en gang i året. Vi treffes ikke akkurat ofte, og det er ved slike anledninger man virkelig kan få litt tid med hverandre.

Jeg synes dette er så fortvilende, og blir rett og slett oppgitt over dem. Dem driver jo faen meg med noe hele tiden, men meg kan de nesten ikke tilbringe en dag med i løpet av året. Andre ting som å dra på ferie, delta på rølpefester, bryllup, seminarer, grillfester, bursdager, kebabspising (og annen spising) på ulike sjapper rundt om i byen, turneringer, hytteturer, pokerlag, ta en øl på byen og alle mulige andre saker har de tid til. Men å være sammen med et familiemedlem skal liksom koste de så forferdelig mye tid og krefter. Meg kan de si nei til uansett føler jeg det.

Prøver selvfølgelig å ta hensyn (noe jeg også gjør), men de bare legger meg bakerst i bunken. Da jeg har prøvd å uttrykke mitt synspunkt eller bare ha en vanlig samtale med dem, skjer det ofte at de ikke lytter og svarer på noe helt annet eller så blir de bare irriterte på en jævlig frekk måte. Man må nesten intervjue dem for å få svar også. Fetteren min kan også være en jævlig eplekjekk og påståelig type, og tåler ikke at jeg kan ha rett. Dama hans er også litt irriterende. Hun skal alltid ha en "funny", nedlatende og "jeg er bedre enn deg" holdning til meg.

Vurderer seriøst å bare avlyse hele greia, med beskjed om at dette gidder jeg rett og slett ikke. Hadde nesten fått like mye ut av å dra et sted alene en dag, hvor jeg kunne få sett litt og gjort noe annet. Hva er liksom poenget med å gi bort en slik julegave om du verken har nok pågangsmot eller er spesielt interessert i å gjennomføre den? Får en intens følelse av å ikke bli likt og så til de grader tilsidesatt.

Ser dem kanskje så vidt ved juletider, en eller kanskje to ganger (hvis jeg er heldig) på sommeren og sporadisk et par ganger på senvinteren og våren. Så dette besøket hos dem er en av de få gangene jeg får sett dem. Da blir jeg også litt lei meg når det skal utarte seg på en slik måte. Blir et lite kaos.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[AnonymBruker]

Har det slått deg at de kanskje ikke liker å tilbringe tid med deg?

At de aldri hadde omgåts deg om ikke det var for blodsbåndet? Det er ikke en menneskerett å tilbringe tid med sin utvidede familie. Selv har jeg noen søskenbarn jeg aldri treffer, noen jeg ikke klarer å holde en normal samtale med fordi vi er så ulike, og ei kusine jeg føler jeg er nærmere en min søster.

Om du føler at de ikke vil være med deg, ja da er det kanskje slik. Drit i dem og finn deg noen venner å henge med heller.

Anonymous poster hash: cfeee...1b2

[AnonymBruker]

Har det slått deg at de kanskje ikke liker å tilbringe tid med deg?

At de aldri hadde omgåts deg om ikke det var for blodsbåndet? Det er ikke en menneskerett å tilbringe tid med sin utvidede familie. Selv har jeg noen søskenbarn jeg aldri treffer, noen jeg ikke klarer å holde en normal samtale med fordi vi er så ulike, og ei kusine jeg føler jeg er nærmere en min søster.

Om du føler at de ikke vil være med deg, ja da er det kanskje slik. Drit i dem og finn deg noen venner å henge med heller.

Anonymous poster hash: cfeee...1b2

Det er klart at de har en del ulikheter i forhold til meg, men hvis det alene skal være et hinder for å besøke dem en gang i året og treffe dem et par ganger utenom det, vet ikke jeg. Føler på en måte at det blir for dumt. Gjør ingenting om de forteller hvor jeg har dem heller, da får jeg vertfall bekreftet/avkreftet dette.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hel hvorfor de gir en sånn gave når de virker så motvillige til å gjennomføre den?

Jeg for min del ville bare droppet å "innkassere" gaven.

Anonymous poster hash: 30593...89c

[AnonymBruker]

vår bror/svigerinne er slik, alle andre kommer først. Dette merket jeg veldig fort da jeg kom inn i familien. Og helst skulle vi besøke de, de kom ikke til oss. En 17.mai skulle vi spise middag her etter feiringen. Vi hadde laget all maten da meldingen kom om at en nabo var kommet på besøk og at de kom senere. Etter flere timer sendte vi melding om at nå var ungene lagt seg så det var ikke vits i å komme. I dag har vi null kontakt.

Skal man være "venner" så gjelder for begge parter å ha kontakt, dette gjelder både venner og familie. Vil de ikke bruke tid på deg så bruk ikke tid på de!

Anonymous poster hash: 7882f...e3d

[Jade]

Jeg ville bare innsett at vi ikke var så nærme som jeg trodde, og så brukt tiden min på venner/familie som viser at de bryr seg tilbake.

Det er lett å "tviholde" på familie- og vennskapsbånd som man var nærme som barn. Av og til vokser en bare fra hverandre. Eller båndene som var, kun var der pga at man ble plassert sammen av foreldrene/skole.

Hvis det blir stress med den gaven, så hadde jeg bare sagt at det dukket opp noe så du ikke kan, og så bare latt det ligge til de evt. tok initiativet selv (men ikke forventet at det skulle skje, bare lagt det i glemmeboken).

[AnonymBruker]

Jeg ville bare innsett at vi ikke var så nærme som jeg trodde, og så brukt tiden min på venner/familie som viser at de bryr seg tilbake.

Det er lett å "tviholde" på familie- og vennskapsbånd som man var nærme som barn. Av og til vokser en bare fra hverandre. Eller båndene som var, kun var der pga at man ble plassert sammen av foreldrene/skole.

Hvis det blir stress med den gaven, så hadde jeg bare sagt at det dukket opp noe så du ikke kan, og så bare latt det ligge til de evt. tok initiativet selv (men ikke forventet at det skulle skje, bare lagt det i glemmeboken).

Kanskje jeg bare skal la disse få seile sin egen sjø, og bruke litt mer tid på andre? Det kan for så vidt være en grei deal. Er bare så ergerlig at man føler det sånn, man har på en måte knyttet noen bånd til disse folka og da kan det være litt vanskelig å kutte kontakten.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[AnonymBruker]

Kanskje jeg bare skal la disse få seile sin egen sjø, og bruke litt mer tid på andre? Det kan for så vidt være en grei deal. Er bare så ergerlig at man føler det sånn, man har på en måte knyttet noen bånd til disse folka og da kan det være litt vanskelig å kutte kontakten.

Anonymous poster hash: 34e70...875

Ja, la de seile sin egen sjø. Ikke alle føler noe sterkt bånd selv om man er søskenbarn. Synd, men sånn er det. Viser de så lite interesse så er det ikke noe mer å tenke på.

Anonymous poster hash: fabce...a4f

[AnonymBruker]

Det er klart at de har en del ulikheter i forhold til meg, men hvis det alene skal være et hinder for å besøke dem en gang i året og treffe dem et par ganger utenom det, vet ikke jeg. Føler på en måte at det blir for dumt. Gjør ingenting om de forteller hvor jeg har dem heller, da får jeg vertfall bekreftet/avkreftet dette.

Anonymous poster hash: 34e70...875

Men dere er jo bare søskenbarn, med mindre dere har noe felles så er det jo heller ingen grunn til å besøke hverandre en gang i året?

Man trenger ikke pleie kontakten bare fordi man er i slekt. Jeg orker da ikke tilbringe tid med noen jeg ikke har noe til felles med, da velger jeg heller de jeg liker å være sammen med.

Anonymous poster hash: 7c913...b22

[AnonymBruker]

Kanskje jeg bare skal la disse få seile sin egen sjø, og bruke litt mer tid på andre? Det kan for så vidt være en grei deal. Er bare så ergerlig at man føler det sånn, man har på en måte knyttet noen bånd til disse folka og da kan det være litt vanskelig å kutte kontakten.

Anonymous poster hash: 34e70...875

I det du sier her skinner det jo tydelig gjennom at det er DU som har et problem.Ts.

Anonymous poster hash: 2379f...b05

[AnonymBruker]

Kanskje jeg bare skal la disse få seile sin egen sjø, og bruke litt mer tid på andre? Det kan for så vidt være en grei deal. Er bare så ergerlig at man føler det sånn, man har på en måte knyttet noen bånd til disse folka og da kan det være litt vanskelig å kutte kontakten.

Anonymous poster hash: 34e70...875

Bryt kontakten. Jeg har søskenbarn jeg hadde mye kontakt med som barn og null kontakt med i dag. Andre søskenbarn som jeg ikke kjente som barn, har jeg god kontakt med i dag. Men så har jeg cirka 50 søskenbarn.

Synes det er frekt av dem å gi deg en opplevelses-gave. Lat som du har glemt den.

Er det du som purrer på at dere måå møtes? Slutt med det.

De virker opptatte og dere bor på forskjellige steder. Det er normalt at man vokser fra hverandre.

Anonymous poster hash: 90eae...8d5

[AnonymBruker]

I det du sier her skinner det jo tydelig gjennom at det er DU som har et problem.Ts.

Anonymous poster hash: 2379f...b05

Nei. Ikke utelukkende. For det andre er det naturlig å ha et bånd til familie man tross alt har hatt en del med å gjøre.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[Ginny]

Helt ærlig TS, hvorfor gidder du å fortsette å prøve å ha kontakt? Når det bare går en vei uansett, du føler at de ikke vil være med deg, hvorfor fortsetter du?

Ha litt selvrespekt!

[AnonymBruker]

Du Ts, høres ut til å være en alfahunn.

Et godt råd,hold deg unna dem som med all tydelighet viser at de ikke lar seg styre.

Anonymous poster hash: 2379f...b05

[AnonymBruker]

Hvorfor er forholdet til fetter så viktig? Jeg har et par fettere jeg har ca. null til felles med og som resultat sees vi svært sjelden. Når jeg tenker over det er dette normen snarere enn unntaket for de fleste jeg kjenner.

Disse menneskene kommer åpenbart aldri til å bli dine bestevenner, hvorfor drive å tvinge det frem? Du kan da umulig ha det så vanvittig moro med disse menneskene at dette er en kontakt det er verdt å tvinge frem og pleie?

Det virker litt som om du heller irriterer deg over å bli "avvist" og at det er det som er problemet.

Anonymous poster hash: 1a7ed...926

[AnonymBruker]

Hvorfor er forholdet til fetter så viktig? Jeg har et par fettere jeg har ca. null til felles med og som resultat sees vi svært sjelden. Når jeg tenker over det er dette normen snarere enn unntaket for de fleste jeg kjenner.

Disse menneskene kommer åpenbart aldri til å bli dine bestevenner, hvorfor drive å tvinge det frem? Du kan da umulig ha det så vanvittig moro med disse menneskene at dette er en kontakt det er verdt å tvinge frem og pleie?

Det virker litt som om du heller irriterer deg over å bli "avvist" og at det er det som er problemet.

Anonymous poster hash: 1a7ed...926

Du sier mye riktig her, og jeg får vel bekreftet at det ikke blir så mye mer kontakt enn det har vært. Kanskje tvert imot. Man får en slags dårlig følelse av dette. Det som jeg synes var dårlig gjort i denne sammenhengen, og som var toppen av kaka for min del, var at de ikke evner å holde avtaler eller ta initiativ til avtaler de selv har funnet på. Det blir som sagt bare halvveis, halvhjertet og bare presset inn et eller annet sted, fordi jeg tilfeldigvis spurte om når dette skulle bli.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[AnonymBruker]

Jeg har selv søskenbarn som jeg har null kjemi. Noen synes jeg rett og slett det er ubehagelig å være sammen med. Jeg kunne aldri sittet alene med vedkommende på f.eks. kafé eller lignende. Vedkommende har aldri gjort noe galt. Vi er bare så ulike, og jeg hadde aldri hatt kontakt med vedkommende om vi ikke hadde vært i slekt (nå ses vi i familiesammenkomster). Om han hadde tatt initiativet til å finne på noe sammen, hadde jeg ikke ønsket det, og hadde nok kommet opp med en unnskyldning, selv om jeg har et hav av tid å bruke på andre personer. Jeg hadde ikke sagt at jeg ikke hadde lyst for det tør jeg ikke, så hadde det vært vanskelig, kunne jeg kanskje sagt ja likevel og prøvd å komme meg unna senere. Kanskje fetteren din bare ikke passer sammen med deg. Selv om du er en grei person. Men da burde han da gitt deg en ting i gave i stedet for en opplevelse dere skulle gjøre sammen. Merkelige greier. Kanskje det var moren som sa han skulle kjøpe en opplevelse fordi hun ønsket at dere skulle ha mer kontakt?

Anonymous poster hash: ae6cc...678

[AnonymBruker]

Du sier mye riktig her, og jeg får vel bekreftet at det ikke blir så mye mer kontakt enn det har vært. Kanskje tvert imot. Man får en slags dårlig følelse av dette. Det som jeg synes var dårlig gjort i denne sammenhengen, og som var toppen av kaka for min del, var at de ikke evner å holde avtaler eller ta initiativ til avtaler de selv har funnet på. Det blir som sagt bare halvveis, halvhjertet og bare presset inn et eller annet sted, fordi jeg tilfeldigvis spurte om når dette skulle bli.

Anonymous poster hash: 34e70...875

Du høres rimelig masete ut Ts.

Si meg har du komplekser siden du "gyver så på" dem som åpenbart helst vil holde avstand til deg?

Anonymous poster hash: 2379f...b05

[AnonymBruker]

Du høres rimelig masete ut Ts.

Si meg har du komplekser siden du "gyver så på" dem som åpenbart helst vil holde avstand til deg?

Anonymous poster hash: 2379f...b05

Vi har aldri kontakt ellers. Så jeg kan ikke påstå at jeg driver å maser på dem støtt og stadig. Det blir med de få gangene vi treffes, samt den greia som vi har gjort et par ganger nå. De gangene jeg treffer dem, prøver jeg bare å kunne føre en vanlig og litt lengre samtale med dem, siden det er så lenge siden. Er så klart litt interessert i å høre hvordan det står til med dem.

De er bare veldig vanskelige å komme innpå, de er ikke av typen som prater for mye i slike settinger. Da kan det hende at de opplever meg som litt "pågående", siden jeg er en type som liker å prate og er utadvendt mot de aller fleste, ikke bare den og den typen. Samtidig er jeg flink til å lytte til folk, men det blir litt vanskelig når man møter folk man nesten må intervjue. Da kommer jo 80 % av samtalen fra min side. Folk er forskjellige, men når de nesten ikke kan gjøre såpass som å kunne slå av en prat når jeg først treffer dem, blir jeg litt paff og kanskje litt irritert eller trist.

Anonymous poster hash: 34e70...875

[AnonymBruker]

Vi har aldri kontakt ellers. Så jeg kan ikke påstå at jeg driver å maser på dem støtt og stadig. Det blir med de få gangene vi treffes, samt den greia som vi har gjort et par ganger nå. De gangene jeg treffer dem, prøver jeg bare å kunne føre en vanlig og litt lengre samtale med dem, siden det er så lenge siden. Er så klart litt interessert i å høre hvordan det står til med dem.

De er bare veldig vanskelige å komme innpå, de er ikke av typen som prater for mye i slike settinger. Da kan det hende at de opplever meg som litt "pågående", siden jeg er en type som liker å prate og er utadvendt mot de aller fleste, ikke bare den og den typen. Samtidig er jeg flink til å lytte til folk, men det blir litt vanskelig når man møter folk man nesten må intervjue. Da kommer jo 80 % av samtalen fra min side. Folk er forskjellige, men når de nesten ikke kan gjøre såpass som å kunne slå av en prat når jeg først treffer dem, blir jeg litt paff og kanskje litt irritert eller trist.

Anonymous poster hash: 34e70...875

Hvor gammel er denne fetteren?

Anonymous poster hash: 2379f...b05