Drittlei hele familien

[AnonymBruker]

Jeg viste dette innlegget til ham og han ble sint og ba meg flytte "hvis jeg har det så fælt".

Videre kom den vanlige tiraden.. "JEG kan også si mye"

(Hvis jeg sier jeg er lei, så skriker han og lager sjau "JEG også er lei". Våger jeg å ymte at jeg er sliten en dag, så skriker han "JEG også er sliten")

Så fortsatte han med å vri ting om og lager egne "sannheter" for å fortelle hvor dum jeg er, lat, det er han som bærer alt i jobb, alle krisene mine..overgangsalder., og han kan ikke hvile engang uten at jeg klager.

Jeg er så lei av å motta disse tiradene og løgnene, og har begynt å plukke de fra hverandre i det siste. Eks. Lat - hva mener du? Jeg står jo på hele tiden. Klager på at du sover? når har jeg gjort det? Tvert imot sa jeg hvil deg, så lager jeg middag i går. Jobb - jeg jobber faktisk hele tiden, både hjemme og ute og har økt inntekten drastisk. Og nå kommer jeg også fra nattevakt.

Han nekter først blankt på at han har sagt det, det er direkte flaut når han blir konfrontert med dritten sin som i tillegg er blandet med oppspinn. Ellers sier han at han mente ikke det slik.

5 minutter etterpå har han glemt det og begynner på det samme dersom jeg ikke stopper straks.

Hans taktikk er å skrike og overdøve hver gang jeg sier noe han ikke liker. Det var det som skjedde nå også.

Anonymous poster hash: b818d...2ba

[AnonymBruker]

Jeg viste dette innlegget til ham og han ble sint og ba meg flytte "hvis jeg har det så fælt".

Videre kom den vanlige tiraden.. "JEG kan også si mye"

(Hvis jeg sier jeg er lei, så skriker han og lager sjau "JEG også er lei". Våger jeg å ymte at jeg er sliten en dag, så skriker han "JEG også er sliten")

Så fortsatte han med å vri ting om og lager egne "sannheter" for å fortelle hvor dum jeg er, lat, det er han som bærer alt i jobb, alle krisene mine..overgangsalder., og han kan ikke hvile engang uten at jeg klager.

Jeg er så lei av å motta disse tiradene og løgnene, og har begynt å plukke de fra hverandre i det siste. Eks. Lat - hva mener du? Jeg står jo på hele tiden. Klager på at du sover? når har jeg gjort det? Tvert imot sa jeg hvil deg, så lager jeg middag i går. Jobb - jeg jobber faktisk hele tiden, både hjemme og ute og har økt inntekten drastisk. Og nå kommer jeg også fra nattevakt.

Han nekter først blankt på at han har sagt det, det er direkte flaut når han blir konfrontert med dritten sin som i tillegg er blandet med oppspinn. Ellers sier han at han mente ikke det slik.

5 minutter etterpå har han glemt det og begynner på det samme dersom jeg ikke stopper straks.

Hans taktikk er å skrike og overdøve hver gang jeg sier noe han ikke liker. Det var det som skjedde nå også.

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Det første du må gjøre er å bli forbanna tilbake.

Men dessverre så tror jeg ikke du kan endre denne mannen. Han har hatt det for godt for lenge.

Jeg mener ogå at du ikke kan fortsette å ha det slik. Det er selvutslettende og du fortjener bedre.

Hva med parterapi og etterhvert terapi for hele familien? Og alene for deg slik at du får støtte.

Anonymous poster hash: 36373...a2d

[Kattugla]

Huff.. Han mannen din høres riktig utrivelig ut, det er ikke sånn det skal være. Er det noe som tilsier at du har det bedre med ham enn uten? Hvis ikke, ville jeg virkelig tenkt på om det er slik jeg egentlig vil tilbringe resten av livet.. Jeg helt får vondt av hvor utakknemlig og utrivelig din familie oppfører seg..

[Gjest morhjertegod]

Jeg viste dette innlegget til ham og han ble sint og ba meg flytte "hvis jeg har det så fælt".

Videre kom den vanlige tiraden.. "JEG kan også si mye"

(Hvis jeg sier jeg er lei, så skriker han og lager sjau "JEG også er lei". Våger jeg å ymte at jeg er sliten en dag, så skriker han "JEG også er sliten")

Så fortsatte han med å vri ting om og lager egne "sannheter" for å fortelle hvor dum jeg er, lat, det er han som bærer alt i jobb, alle krisene mine..overgangsalder., og han kan ikke hvile engang uten at jeg klager.

Jeg er så lei av å motta disse tiradene og løgnene, og har begynt å plukke de fra hverandre i det siste. Eks. Lat - hva mener du? Jeg står jo på hele tiden. Klager på at du sover? når har jeg gjort det? Tvert imot sa jeg hvil deg, så lager jeg middag i går. Jobb - jeg jobber faktisk hele tiden, både hjemme og ute og har økt inntekten drastisk. Og nå kommer jeg også fra nattevakt.

Han nekter først blankt på at han har sagt det, det er direkte flaut når han blir konfrontert med dritten sin som i tillegg er blandet med oppspinn. Ellers sier han at han mente ikke det slik.

5 minutter etterpå har han glemt det og begynner på det samme dersom jeg ikke stopper straks.

Hans taktikk er å skrike og overdøve hver gang jeg sier noe han ikke liker. Det var det som skjedde nå også.

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Kan nesten virke som han har psykopatiske trekk, han virker ikke veldig empatisk eller åpen for dine følelser.

Jeg tror ikke dette vil bli bedre, så lenge du fortsetter i samme tralten, kjenner jeg får fryktelig vondt av deg.

[AnonymBruker]

Takk for gode råd, trenger nok litt avkobling også ja

En annen side av mannen min kom til syne nå, og det er derfor jeg elsker ham. Han kan plutselig vise i handling at han har forstått et poeng eller støtter meg.

Nå står han over grytene og lager middag og vil ta de minste ut på tur. Ser på meg hele tiden og kommer med muntre innspill.

Men jeg vet jo godt at dette er kortvarig og ikke endrer samspillet i familien som har utviklet seg så negativt. Håper at vi sammen kan endre dette, for hverdagen er slett ikke bra lenger.

Anonymous poster hash: b818d...2ba

[AnonymBruker]

Din mann oppfører seg virkelig ikke bra mot deg ut fra måten du beskriver situasjonene på. Etter jeg leste innlegget ditt fikk jeg vondt i magen på dine vegne. At mannen din angriper deg for å fortelle om hvordan du har det, tyder på at han vrenger det du sier og skriver til noe negativt, og han får ikke med seg konteksten i hba du faktisk prøver å skrive.

Du er sliten, du er såret og du opplever at du ikke får anerkjennelse for det du gjør, samt at du står alene i ansvaret ovenfor dine barn og blir trekt ned om du prøver å uttrykke din mening. Du går energi av å være med dine venner og kolleger, og mye tyder på at du der får være deg selv, slappe av, hvor du får energi og kan ha det fint.

Din mann trenger å bli slått i hode med noe hardt, så han forstår hvor fantastisk du er og at alt du ønsker er at dere kan ha det fint sammen i hjemmet. Han virker lat og skremmende umoden på området med å ta imot tilbakemeldinger og ønsker du kommer med. Han burde virkelig passe seg før han sitter der alene om han fortsetter slik.

Anbefaler parterapi med en utenforstående som kanskje kan skape en god og nøytral dialog for dere. Kanskje det er du som ikke lengre når inn til han fordi han opplever å få en del kritikk og klager etter mange år sammen, og ikke ser at dette omhandler helheten av familieforholdet? Eneste jeg ser dere kan gjøre er å jobbe med kommunikasjonen mellom dere, og med måten han svarer deg på, bør forslaget eventuelt komme meeeeget så forsiktig, ellers kan han sette seg på bakbena og mene at dette er DITT problem og ikke noe han kan noe for.

Sender deg en klem i en vanskelig situasjon <3

Anonymous poster hash: 0bf0a...1cc

[AnonymBruker]

Alle støtter TS, og jeg er slettes ikke uenig i det som skrives men det er et lite MEN,nemlig; man har faktisk ansvar for sin egen lykke når man er blitt voksen. Det hjelper ikke å klage på hvor ille motparten er hvis man selv ikke gjør noe for å endre dynamikken i forholdet, og der er nok mange av oss kvinner lite flinke. Vi klager og får støtte av venninner men å faktisk gjøre noe med det som gjør livet trist og vanskelig, der er vi ofte ikke så flinke. Nemlig å slutte å klage og heller gi oss selv et spark i ræven. Nå har vi bare hørt en side av historien, selvfølgelig kan det være at mannen ER så ille som TS skriver, men så stiller jeg meg spørsmålet; hvor mye har TS egentlig gjort for å endre forholdet? Da mener jeg å slå neven i bordet og kreve forandring eller er det martyrrollen som har blitt inntatt istedenfor? Jeg vet ikke, da måtte jeg også ha spurt mannen hennes.

Anonymous poster hash: b46c8...5fc

[AnonymBruker]

Jeg er flink til å la meg manipulere, til å bli påvirket og til å få skyldfølelse for den minste ting!

Vi har problemer med kommunikasjon - ingen tvil. Jeg pleier alltid å tenke over hva jeg selv kan gjøre for å bidra til endringer, men når det gjelder kommunikasjon så har jeg prøvd det meste. Det er nesten komisk hvordan en samtale mellom oss kan utvikle seg dersom det er et problem vi skal forsøke å løse.

Når jeg skal snakke om hvilke endringer vi kan gjøre sammen for å bedre oppførselen til den minste, så hisser han seg opp og sier at jeg alltid skal krangle.

Jeg forøker igjen... rolig og vennlig stemme.. jeg skal ikke det, jeg ønsker at vi finner gode løsninger sammen og samarbeider. Så spør jeg hva han ser på som viktig. Konsekvent hever han stemmen, skriker "Ingenting, INGENTING! OK?!!" Jeg ser ikke noe problem, det er helt fint.

Jeg spør så om det er fint at gutten vår skriker og bruker kallenavn eller at skolen har meldt bekymring for oppførselen hans.

Han svarer bare "vi får ta bort PC" OK?! Nå er det ferdig! Kan du la meg være i fred, jeg vil ikke snakke om dette nå. Stopp å krangle! Jeg sier rooolig at jeg krangler jo ikke, jeg vil bare at vi snakker sammen og finner gode felles løsninger. Da svarer han sint: Ja, men jeg er ikke enig, og da blir det krangling Phuh, blir så sliten av dette

Anonymous poster hash: b818d...2ba

[Ulla Ullsokk]

Herregud!

Skill deg! Det er klart barna blir som faren og dette er IKKE godt for dem!

Bra han tok seg litt sammen, men fyren er jo rimelig vanskelig å forholde seg til når han ikke kan snakke rolig om noen ting!

Nei, kom deg vekk og la barna få en bedre påvirkning i det minste når de bor hos deg.

Blir helt kvalm!

[Bringebæret]

Og dette har du orket lenge?

[Havbris]

Her ligger det nok mye i den formen for kommunikasjon dere har. Det virker som dere har låst dere fast i et spor der dere ikke hører hverandre eller hører noe helt annet enn det som blir sagt. Dere sitter med mye forutinntatthet om hverandre og det skader kommunikasjonen. Han hører sikkert ikke hva du forsøker å uttrykke. Alt han hører er mas og gnål. Dere trenger hjelp til å lære dere å snakke sammen , og kanskje har dere glemt at dere skal være et team - ikke fiender der begge ønsker siste ordet .

[Gjest Mythic]

Nå skal jeg være litt streng her. Legg vekk martyrrollen, sett hardt mot hardt, og stå opp for deg selv. Hva så om mannen brøler og skriker - la han skrike fra seg. Så begynner du å lete etter et annet sted å bo, bestiller time til mekling, og flytter fra den hustyrannen du er sammen med. Dette er et skadelig miljø for både deg og barna. Det hjelper lite å klage, du må ta ansvar for eget liv.

[Heart]

Du beskriver en mann som ikke respekterer deg, som undergraver din autoritet overfor barna, og som totalt har abdisert sitt ansvar i familien når det gjelder oppdragelsen av sin sønn. At han presterte å foreslå at du bare kunne flytte, enten det nå var alvorlig ment eller ikke, er temmelig drøyt.

Det er selvsagt alltid to sider (minst) av en sak, men uansett hva hans begrunnelse måtte være, kan ikke den typen oppførsel som du beskriver, forsvares. Sånt er ikke et voksent menneske verdig. Jeg er enig med de andre som sier at dette ikke er noe du kan forventes å finne deg i, og du bør ikke finne deg i det heller, for hvilket eksempel setter det.for dine barn? Man skal aldri la seg bruke som dørmatte.

(Og forresten, det du beskrev ang. en mann som i det ene øyeblikket skjeller deg ut og skriker, men i det neste øyeblikket skal gjøre alt godt igjen ved å lage mat og godsnakke ... vel, det er definitivt ikke et godt tegn.)

Endret 25. mai 2015 av Heart

[Gjest]

Kanskje skulle du svare han med "Ja, jeg vurderer faktisk å flytte. Tror jeg ringer takstmann denne uka, så vi får en ide om hvor mye huset er verdt. Skal vi selge det, eller kjøper du meg ut? Og så må vi få en meklingstime hos familievernkontoret. Noen dager du ikke kan?"

Så lenge det fungerer for han å bli aggressiv for å få deg til å gi deg så gjør han det.

Og om han er usikker på om han mister deg så iverksetter han litt kortvarig "brannslukking" for å roe deg ned.

Men hva er det verdt når dere ikke kan prate sammen?

Samlivskurs og kommunikasjonskurs! Et must om dere skal ha noen framtid sammen!

[Gjest Walden]

Hvorfor gidder du styre så mye da? Når du åpenbart er den dumme likevel? Pappaen som ikke styrer er den kule og snille. Såklart. Ingen liker styr og mass.

Les "the idle parent" og ta deg en øl.

[AnonymBruker]

Jeg er flink til å la meg manipulere, til å bli påvirket og til å få skyldfølelse for den minste ting!

Vi har problemer med kommunikasjon - ingen tvil. Jeg pleier alltid å tenke over hva jeg selv kan gjøre for å bidra til endringer, men når det gjelder kommunikasjon så har jeg prøvd det meste. Det er nesten komisk hvordan en samtale mellom oss kan utvikle seg dersom det er et problem vi skal forsøke å løse.

Når jeg skal snakke om hvilke endringer vi kan gjøre sammen for å bedre oppførselen til den minste, så hisser han seg opp og sier at jeg alltid skal krangle.

Jeg forøker igjen... rolig og vennlig stemme.. jeg skal ikke det, jeg ønsker at vi finner gode løsninger sammen og samarbeider. Så spør jeg hva han ser på som viktig. Konsekvent hever han stemmen, skriker "Ingenting, INGENTING! OK?!!" Jeg ser ikke noe problem, det er helt fint.

Jeg spør så om det er fint at gutten vår skriker og bruker kallenavn eller at skolen har meldt bekymring for oppførselen hans.

Han svarer bare "vi får ta bort PC" OK?! Nå er det ferdig! Kan du la meg være i fred, jeg vil ikke snakke om dette nå. Stopp å krangle! Jeg sier rooolig at jeg krangler jo ikke, jeg vil bare at vi snakker sammen og finner gode felles løsninger. Da svarer han sint: Ja, men jeg er ikke enig, og da blir det krangling Phuh, blir så sliten av dette

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Her virker dere helt fastlåst. Jeg tror du rett og slett må bare slutte å snakke om dette og trekke deg tilbake. Enig med forslagene over - legg fra deg martyrrollen, slapp av og la ting flyte litt. Det kommer et punkt der man har snakket ting ihjel.

Mannen din fremstår umoden og respektløs, men om jeg skal sette meg I hans sko kan jeg også forstå reaksjonen. Jeg har en søster som hele tiden understreker viktigheten av "kommunikasjon" og hver gang det er noe vi må prate om tenker jeg "herregud nå igjen".

Prøv å se dette fra en manns ståsted. Mindre prat, mer handling. Ikke gjør husarbeidet og oppgavene du mener er for mye for deg. Familien er allerede mette for din klaging og du preker til døde ører.

Anonymous poster hash: a2643...6a3