Drittlei hele familien

[AnonymBruker]

Etter mange år som omsorgsperson og anstrengelser for at alle skal ha det bra og forsøk på å gjøre det trivelig (alltid med motstand, klaging og syt) er jeg plutselig dritt lei alt sammen!!

Jeg har kommet i overgangsalderen, blitt trettere og det føles som jeg ser ting i et tydelig lys. Far er flink å fortelle meg alt jeg gjør galt og vil jeg skal forstå at jeg bare maser og plager (ikke må kreve noe fra dem)

Dersom jeg stiller krav til barna gjør de jo motstand, men far som bare vil ha fred sier i deres påhør at jeg må slutte å mase. Det er ingen støtte, og nå er det blitt slik at dersom jeg spør om den minste ting stopper far meg kontant med "nå begynner du igjen" og hever stemmen. Så jeg har sluttet å spør, orker ikke alt levenet.

Det er jeg som lager all middag, og ikke minst handler inn. Det er jeg som vasker bad, gulv, vindu, klær, rer opp senger m.m. Kjøper inn alt som trengs til høytider og steller i stand bursdager, stiller opp på møter og det som de andre syns er kjedelig.

Mulig at de kan støvsuge en gang i blant og rydde kjøkkenet, men da forventes det nesten skryt. Far gjør mye mer, men velger kontant vekk det han absolutt ikke vil gjøre.

"Pappa er snill og mamma er dum", pappa forventer ingen takk for maten, krever lite og flirer når barna kaller mamma dum eller andre nedsettende kommentarer.

Dersom jeg har opplevd noe vondt eller er rørt og får tårer/ gråter (noe som er sjeldent), blir far sint, ler eller blir irriterte. Synger jeg og er glad, skriker barna eller ber meg stoppe å plage. Gjør jeg noe morsomt eller hyggelig plager jeg også..

Snakker jeg om et tema, er far irritert og sier at han ikke er interessert. Dersom noe går galt, hva som helst.. kommer alltid mannen min med noe som starter med "DU ... "

Jeg har konstant vond følelse fordi jeg vet at alt jeg gjør blir kommentert negativt. Han er dårlig på skryt, vet ikke om han ser så mye positivt i meg egentlig annet enn at han syns det er greit når jeg gjør mine "plikter". (Dette er kun min følelse)

Noen eksempler fra i går: -Jeg kjøpte baseball sett for å gjøre noe hyggelig med den minste, og det var en kamp for å få ham med. "vil ikke" "hva får jeg for det?" "det er dumt" osv. Jeg kjenner bare klumpen i halsen, mens jeg smiler og forsøker å oppmuntre. Samtidig sitter eldstemann på dataen og skriker "UT" når jeg spør hva h..n vil ha til middag.

I går ved Grand Prix var det en dame som fikk tårer mens hun sang og mannen min utbrøt hånlig: "Så tåpelig!" Jeg kjente bare sinnet over den påvirkningen han har på sønnen vår med de negative kommentarene og sa til ham at jeg var så lei over disse "mobbekommentarene" som sønnene vår fanger opp.

Jeg er veldig lei meg for tiden, nesten litt nedstemt. Når jeg er på jobben eller med venner blir jeg med en gang glad, energisk og føler meg "løftet". Hjemme føler jeg meg nedtrykt, oppgitt og ting føles vondt.

Akkurat nå plager det meg at jeg aldri har fått en kake eller gave på bursdagen av mannen min. Og det plager meg at ingen er høflig og tilbyr å hjelpe til bare for å være grei liksom, for å glede meg. Dette har jeg aldri brydd meg om før, men nå er det ganske trist.

Dette er en komprimentering av det aller verste hos familien som selvfølgelig også er veldig flott og som jeg er utrolig glad i. Dessverre føler jeg ikke at de har utviklet seg til å bli så hyggelige, men det er nok mest mot meg. Jeg vet ikke om det er jeg som er følsom i denne overgangsperioden eller om dette faktisk har blitt en negativ utvikling som jeg selv også må ta ansvar for i samspillet.

Det har dessverre gått opp for meg at ingen setter pris på noe, minst av alt sin mor.

Slik føles det akkurat nå, men alt blir forsterket og mye irriterer meg for tiden.

Er det andre som kjenner igjen dette ved overgangsalderen?

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Anonymous poster hash: b818d...2ba

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt å høre at du har det slik. Du virker som en fantastisk mamma og omsorgsperson, som fortjener å få anerkjennelse og kjærlighet for den kjærlighet du gir. Du sier at du har det veldig bra på jobb og med venner, noe jeg tolker som at du der får anerkjennelse og gode opplevelser.

Jeg reagerer mest på hvordan din mann oppfører seg ovenfor deg og barna, hvor det kun er du som setter grenser og krever at familien bidrar til fellesskapet. Slik burde det ikke være.

Ja, det er klart at det er gode dager også, men jeg ville anbefalt deg å snakke med din mann om dette i et rolig miljø, hvor du beskriver på en rolig måte hvordan du har det. Jeg håper at han vil forstå og støtte deg. Dine barn virker til å være i en alder hvor grenser og ansvar er kjedelig, hvor en ikke burde ta seg nær av at de skriker at du skal komme deg ut av rommet o.l. Vi (meg og søsken) var også slik en periode, noe jeg som voksen angrer på når jeg vet hvordan mamma må ha opplevd denne perioden den gang.

Du er god og fortjener å ha det godt. Håper det ordner seg for deg og at du blir sett for den du er <3

Anonymous poster hash: 0bf0a...1cc

[sashimi]

jeg får bare lyst å gi deg en klem! dette er veldig trist å lese, vet ikke hva jeg kan si..

sender seg en stor klem ❤

[AnonymBruker]

*stor stor klem*

Jeg forstår deg godt, jeg har det litt på samme måte selv. Så jeg kan dessverre ikke gi noe hokus pokus-råd.

Men en såkalt husmorferie kunne kanskje vært en idé? Eller noen timer fast i uka utenfor husets fire vegger (hobby, trening, venninnebesøk...)? Jeg synes ofte det hjelper å få litt avstand 😉

Anonymous poster hash: 96038...401

[AnonymBruker]

Etter mange år som omsorgsperson og anstrengelser for at alle skal ha det bra og forsøk på å gjøre det trivelig (alltid med motstand, klaging og syt) er jeg plutselig dritt lei alt sammen!!

Jeg har kommet i overgangsalderen, blitt trettere og det føles som jeg ser ting i et tydelig lys. Far er flink å fortelle meg alt jeg gjør galt og vil jeg skal forstå at jeg bare maser og plager (ikke må kreve noe fra dem)

Dersom jeg stiller krav til barna gjør de jo motstand, men far som bare vil ha fred sier i deres påhør at jeg må slutte å mase. Det er ingen støtte, og nå er det blitt slik at dersom jeg spør om den minste ting stopper far meg kontant med "nå begynner du igjen" og hever stemmen. Så jeg har sluttet å spør, orker ikke alt levenet.

Det er jeg som lager all middag, og ikke minst handler inn. Det er jeg som vasker bad, gulv, vindu, klær, rer opp senger m.m. Kjøper inn alt som trengs til høytider og steller i stand bursdager, stiller opp på møter og det som de andre syns er kjedelig.

Mulig at de kan støvsuge en gang i blant og rydde kjøkkenet, men da forventes det nesten skryt. Far gjør mye mer, men velger kontant vekk det han absolutt ikke vil gjøre.

"Pappa er snill og mamma er dum", pappa forventer ingen takk for maten, krever lite og flirer når barna kaller mamma dum eller andre nedsettende kommentarer.

Dersom jeg har opplevd noe vondt eller er rørt og får tårer/ gråter (noe som er sjeldent), blir far sint, ler eller blir irriterte. Synger jeg og er glad, skriker barna eller ber meg stoppe å plage. Gjør jeg noe morsomt eller hyggelig plager jeg også..

Snakker jeg om et tema, er far irritert og sier at han ikke er interessert. Dersom noe går galt, hva som helst.. kommer alltid mannen min med noe som starter med "DU ... "

Jeg har konstant vond følelse fordi jeg vet at alt jeg gjør blir kommentert negativt. Han er dårlig på skryt, vet ikke om han ser så mye positivt i meg egentlig annet enn at han syns det er greit når jeg gjør mine "plikter". (Dette er kun min følelse)

Noen eksempler fra i går: -Jeg kjøpte baseball sett for å gjøre noe hyggelig med den minste, og det var en kamp for å få ham med. "vil ikke" "hva får jeg for det?" "det er dumt" osv. Jeg kjenner bare klumpen i halsen, mens jeg smiler og forsøker å oppmuntre. Samtidig sitter eldstemann på dataen og skriker "UT" når jeg spør hva h..n vil ha til middag.

I går ved Grand Prix var det en dame som fikk tårer mens hun sang og mannen min utbrøt hånlig: "Så tåpelig!" Jeg kjente bare sinnet over den påvirkningen han har på sønnen vår med de negative kommentarene og sa til ham at jeg var så lei over disse "mobbekommentarene" som sønnene vår fanger opp.

Jeg er veldig lei meg for tiden, nesten litt nedstemt. Når jeg er på jobben eller med venner blir jeg med en gang glad, energisk og føler meg "løftet". Hjemme føler jeg meg nedtrykt, oppgitt og ting føles vondt.

Akkurat nå plager det meg at jeg aldri har fått en kake eller gave på bursdagen av mannen min. Og det plager meg at ingen er høflig og tilbyr å hjelpe til bare for å være grei liksom, for å glede meg. Dette har jeg aldri brydd meg om før, men nå er det ganske trist.

Dette er en komprimentering av det aller verste hos familien som selvfølgelig også er veldig flott og som jeg er utrolig glad i. Dessverre føler jeg ikke at de har utviklet seg til å bli så hyggelige, men det er nok mest mot meg. Jeg vet ikke om det er jeg som er følsom i denne overgangsperioden eller om dette faktisk har blitt en negativ utvikling som jeg selv også må ta ansvar for i samspillet.

Det har dessverre gått opp for meg at ingen setter pris på noe, minst av alt sin mor.

Slik føles det akkurat nå, men alt blir forsterket og mye irriterer meg for tiden.

Er det andre som kjenner igjen dette ved overgangsalderen?

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Den største maktarenaen er i hjemmet.

TS, det du beskriver er du ikke alene om. Det finnes MANGE duster som din mann og dessverre mange like fargede barn som dine.

Og det finnes mange utslitte kvinner som deg som svelger altfor mange kameler og biter det i seg.

Jeg har observert en del, grublet og kommet frem til at sterke kvinner har det aller best og er fri når hun bor alene.

Gjerne med barna 50/50 og delt bosted (i de tilfellene der barn er med i bildet).

Anonymous poster hash: d364f...d60

[kvinneguide]

Etter mange år som omsorgsperson og anstrengelser for at alle skal ha det bra og forsøk på å gjøre det trivelig (alltid med motstand, klaging og syt) er jeg plutselig dritt lei alt sammen!!

Jeg har kommet i overgangsalderen, blitt trettere og det føles som jeg ser ting i et tydelig lys. Far er flink å fortelle meg alt jeg gjør galt og vil jeg skal forstå at jeg bare maser og plager (ikke må kreve noe fra dem)

Dersom jeg stiller krav til barna gjør de jo motstand, men far som bare vil ha fred sier i deres påhør at jeg må slutte å mase. Det er ingen støtte, og nå er det blitt slik at dersom jeg spør om den minste ting stopper far meg kontant med "nå begynner du igjen" og hever stemmen. Så jeg har sluttet å spør, orker ikke alt levenet.

Det er jeg som lager all middag, og ikke minst handler inn. Det er jeg som vasker bad, gulv, vindu, klær, rer opp senger m.m. Kjøper inn alt som trengs til høytider og steller i stand bursdager, stiller opp på møter og det som de andre syns er kjedelig.

Mulig at de kan støvsuge en gang i blant og rydde kjøkkenet, men da forventes det nesten skryt. Far gjør mye mer, men velger kontant vekk det han absolutt ikke vil gjøre.

"Pappa er snill og mamma er dum", pappa forventer ingen takk for maten, krever lite og flirer når barna kaller mamma dum eller andre nedsettende kommentarer.

Dersom jeg har opplevd noe vondt eller er rørt og får tårer/ gråter (noe som er sjeldent), blir far sint, ler eller blir irriterte. Synger jeg og er glad, skriker barna eller ber meg stoppe å plage. Gjør jeg noe morsomt eller hyggelig plager jeg også..

Snakker jeg om et tema, er far irritert og sier at han ikke er interessert. Dersom noe går galt, hva som helst.. kommer alltid mannen min med noe som starter med "DU ... "

Jeg har konstant vond følelse fordi jeg vet at alt jeg gjør blir kommentert negativt. Han er dårlig på skryt, vet ikke om han ser så mye positivt i meg egentlig annet enn at han syns det er greit når jeg gjør mine "plikter". (Dette er kun min følelse)

Noen eksempler fra i går: -Jeg kjøpte baseball sett for å gjøre noe hyggelig med den minste, og det var en kamp for å få ham med. "vil ikke" "hva får jeg for det?" "det er dumt" osv. Jeg kjenner bare klumpen i halsen, mens jeg smiler og forsøker å oppmuntre. Samtidig sitter eldstemann på dataen og skriker "UT" når jeg spør hva h..n vil ha til middag.

I går ved Grand Prix var det en dame som fikk tårer mens hun sang og mannen min utbrøt hånlig: "Så tåpelig!" Jeg kjente bare sinnet over den påvirkningen han har på sønnen vår med de negative kommentarene og sa til ham at jeg var så lei over disse "mobbekommentarene" som sønnene vår fanger opp.

Jeg er veldig lei meg for tiden, nesten litt nedstemt. Når jeg er på jobben eller med venner blir jeg med en gang glad, energisk og føler meg "løftet". Hjemme føler jeg meg nedtrykt, oppgitt og ting føles vondt.

Akkurat nå plager det meg at jeg aldri har fått en kake eller gave på bursdagen av mannen min. Og det plager meg at ingen er høflig og tilbyr å hjelpe til bare for å være grei liksom, for å glede meg. Dette har jeg aldri brydd meg om før, men nå er det ganske trist.

Dette er en komprimentering av det aller verste hos familien som selvfølgelig også er veldig flott og som jeg er utrolig glad i. Dessverre føler jeg ikke at de har utviklet seg til å bli så hyggelige, men det er nok mest mot meg. Jeg vet ikke om det er jeg som er følsom i denne overgangsperioden eller om dette faktisk har blitt en negativ utvikling som jeg selv også må ta ansvar for i samspillet.

Det har dessverre gått opp for meg at ingen setter pris på noe, minst av alt sin mor.

Slik føles det akkurat nå, men alt blir forsterket og mye irriterer meg for tiden.

Er det andre som kjenner igjen dette ved overgangsalderen?

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Anonymous poster hash: b818d...2ba

Dette var virkelig trist å lese. Du MÅ ha støtte fra mannen din i denne situasjonen. Det ser ut til at barna ikke har noen god rollemodell i faren. Det er hans oppførsel som tillater dem å behandle deg respektløst. Du MÅ få farens støtte her, ellers vil du fortsette å bli tråkket på. Det er IKKE bra for din selvrespekt, så dette MÅ stoppes.

[Gjest Belle âme]

Du burde få litt bein i nasa, du blir jo rett og slett trakka på!

[Gjest morhjertegod]

Så ufattelig trist, sån skal man ikke ha det.

Man må forvente en støtte fra mannen, hjelp fra store barn.

Du burde bare pakke kofferten, legg deg på hotell en uke. Så kanskje familien din ser alt du gjør, hva du betyr for dem.

De tar deg som en selvfølge, mannen din behandler deg ikke pent, du har latt det gå alt for langt.

Skriv ned dette, legg igjen arket på kjøkkenbenken og ta deg husmorsferie.

Om de ikke skjønner noe, eller ting blir bedre når du har fortalt dem hvordan du har det, så ville jeg vurdert om dette ekteskapet er noe å ofre seg for.

Du er også verdt noe, ingen bør ha det slik.

[AnonymBruker]

Jeg tenker forskjellig når jeg leser innlegget ditt. Det er ikke bare mannen din sitt ansvar at det har blitt som det har blitt, du har og ansvar for den rollen du har tatt. Mener ikke være kjip mot deg, men du må og se på din rolle her, og jeg tror mye av sinnet du har i deg, er mot deg selv og alt du har "tatt inn".

Du begynner innlegget med å skrive alt DU gjør. Men ingen har tvunget deg til det! Skjønner jo at noen må gjøre det du skrev, som husarbeid o.l, men å la det bli en selvfølge at du gjør det, er og ditt ansvar.

Lær deg å vær mer upopulær. Si ifra! Tør å stå opp for deg selv!

Anonymous poster hash: 727e8...b0f

[AnonymBruker]

Og dette med alderen, skal ikke være en unnskyldning til at du føler det du gjør.

Du har GOD grunn til å være mye tøffere! Vern om deg selv og din verdi. Aldri la noen tråkke på deg, ikke la noen ta deg for gitt!

Anonymous poster hash: 727e8...b0f

[AnonymBruker]

Flytt ut på hybel for en stund, så får barna se hvor mye det faktisk er å gjøre i ett hus. Det gjorde jeg med mine to utakknemlige tenåringsbarn og far.

Anonymous poster hash: 2ea35...f8c

[kvinneguide]

Jeg tenker forskjellig når jeg leser innlegget ditt. Det er ikke bare mannen din sitt ansvar at det har blitt som det har blitt, du har og ansvar for den rollen du har tatt. Mener ikke være kjip mot deg, men du må og se på din rolle her, og jeg tror mye av sinnet du har i deg, er mot deg selv og alt du har "tatt inn".

Du begynner innlegget med å skrive alt DU gjør. Men ingen har tvunget deg til det! Skjønner jo at noen må gjøre det du skrev, som husarbeid o.l, men å la det bli en selvfølge at du gjør det, er og ditt ansvar.

Lær deg å vær mer upopulær. Si ifra! Tør å stå opp for deg selv!

Anonymous poster hash: 727e8...b0f

Jeg synes det høres ut som TS bare blir latterliggjort når hun sier fra. I så fall kommer man ingen vei. må et skikkelig oppgjør til her

[Daraya]

Fryktelig respektløs av din mann og dine barn. Tror du må slutte å ta offerrollen, det har ingenting med overgansalderen å gjøre heller.

Snakk med mannen din. Blir du bare latterliggjort eller ikke hørt burde du vurdere å flytte midlertidig.

[Ciara]

Har du noen du kan dra på venninnetur med? Du burde være borte en god stund, gjerne tre uker, for at de skal få tenkt seg litt om. Sånn skal du ikke måtte ha det.

[Catarinha]

Nei, sånn skal man absolutt ikke ha det. Du må stå opp for deg selv, du lar deg behandle dårlig ved å bare ta imot. Barn tror det skal være slik og tar etter faren sin. Nå som du er bevisst alt det som har vært negativt er det vanskelig å tenke over de som er positivt også, så noe må gjøres. Jeg tror du har skjemt de bort rett og slett. Du bør sporenstreks slutte å dille og stelle i stand alt mulig - de er jo vant til at det blir gjort helt av seg selv!

Kan ikke helt se at å flytte ut vil endre deres syn i nok grad, jeg tenker at en prat med hele familien hvor du er dønn ærlig om at du ikke har det bra er det som trengs i første omgang. Hvis du da blir latterligjort eller ikke tatt på alvor ville jeg vurdert å dra.

[AnonymBruker]

Jeg signerer venninnetur.

Ellers synes jeg du må gi litt faen iblant. Da mener jeg ting som faktisk ikke er de aller viktigste. Bestill mat eller ta med noe ferdig hjem. Dropp opprydningen om du ikke har tid eller orker - bedre med litt skitt i krokene enn et rent helvete. La de andre i familien se at ting flyter om de ikke tar det selv. Det er ikke alle kamper som må kjempes hver gang.

Anonymous poster hash: a2643...6a3

[saltvann]

Flytt ut på hybel for en stund, så får barna se hvor mye det faktisk er å gjøre i ett hus. Det gjorde jeg med mine to utakknemlige tenåringsbarn og far.

Anonymous poster hash: 2ea35...f8c

Dette hørtes ut som den perfekte plan for deg TS! Om du ikke har råd til hybel, er det noen i familien eller venner du kan bo hos i 1 mnd? (Hvem liker vel ikke at noen flytter inn og hjelper til der?! ) Så får far og barn ser hva du faktisk gjør, se rotet samle seg, bad bli skittent, middagen blir ferdigmat osv.

Om de så ikke setter pris på deg når du kommer hjem så er det vel bare å finne seg en hybel...

Så forklarer du før du drar at slik ting er nå så har du det ikke bra og trenger å komme deg vekk.

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som at barna dine har lært de frekke mobbetendensene av faren sin.

Det eneste du kan gjøre er å sette foten ned. Hva med å finne seg en terapeut du kan ha som sparringspartner? Private terapeuter har ofte kort ventetid og det kan være vel verdt pengene.

Og er det noen andre her inne som klarer å finne den tråden om hun som var drittlei av at barna ikke gjorde noe? Og ikke faren heller. De som bodde på en gård, og sønnen var en bortskjemt drittunge?

Kanskje den kan være til inspirasjon for ts.

Anonymous poster hash: 36373...a2d

[Bringebæret]

Dette hadde ikke jeg orket. Flytt ut en periode, ja!

[Ulla Ullsokk]

Wow!

Ts, dette går ikke!

Jeg ville samlet inn til familemøte og forklart hvordan du har det. Skriv det ned på forhånd så du ikke glemmer hva du skal si. Be de være stille til du er ferdig.

Så sier du at du reiser bort noen dager, så de kan få ro til å tenke over det du har sagt. Ha pakket bagen på forhånd, så du bare kan dra. Det kan være å bare sove hos en venninne over helgen eller noe.

Hvis ingenting endres etter dette, så ville jeg brutt opp ekteskapet. Din mann har ingen respekt for deg, men det kan være han er mer glad i deg enn han gir uttrykk for. Så gi han denne ene sjangsen før du bryter opp.

At HAN behandler deg så dårlig gjør at barna tror det er greit, noe det IKKE er, og dette må de vite! Når de blir voksne kommer de til å være veldig lei seg for dette, akkurat nå gjør de bare som far.

Du kan IKKE fortsette som dette, det er ihvertfall helt sikkert!

Lykke til, håper virkelig det ordner seg!

Endret 25. mai 2015 av Ulla Ullsokk