Foreldre som tvinger barn til å være med på idrett

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i, det var slik min fotballkarriere endte også, men det betyr jo ikke at organisert idrett er feil, det betyr at klubben ikke har forstått målgruppen sin.

Hvis min fotballklubb hadde tatt hensyn til at flertallet på laget ikke var interessert i å satse i høyere divisjoner, så hadde de mest hatt et lag mye lenger. Resultatet ble at laget ble lagt ned, fordi de mistet over halvparten av spillerne sine. Jeg tror, og håper, at de har lært nå.

Jeg skjønner godt at man forventer at barna er med på en aktivitet, for når jeg ser rundt meg på barn og ungdom, så ender det sjelden med at de er ute og finner på noe, selv når de har tid til det. Jeg mener det er et problem, men det løses ikke ved å gi de mer fritid (mange av de har mye fritid, og de spiller hjemme hos en, når de kastes ut derfra, går de til nestemann. Det er sjelden jeg ser store flokker med barn og unge ute og faktisk leker og er i aktivitet, slik det var da jeg var liten.

Anonymous poster hash: ef844...6d5

Jeg sier ikke at organisert idrett er feil, men jeg sier det er feil å tvinge barna til å delta, slik noen her sa at de gjorde.

Fysisk aktivitet skal være gøy, trening skal være gøy, det skal gi mersmak slik at barna fortsetter med det også inn i voksen alder.

Gøy blir det ikke ved tvang.

Min mening er at om barna av en eller annen grunn ikke liker organisert idrett, finnes det andre alternativer, avhengig av alder.

At barna ikke deltar i organiserte idrettsaktiviteter krever mer av foreldrene, og kanskje er dette årsaken til at mange foreldre foretrekker organisert aktivitet gjennom tvang fremfor egeninnsats?

Anonymous poster hash: 643f2...89f

[AnonymBruker]

Overhørte en samtale mellom to mødre på t-banen i ste, hvor den ene moren sa noe slikt som at "sønnen min har egentlig mistet litt motivasjonen og lysten på å fortsette med fotball, men da sa jeg at hvis du skal slutte på fotball, så er du nødt til å finne en annen idrett du kan drive med". Er dette en vanlig innstilling å ha eller? Husker at jeg selv dreiv aktivt med idrett frem til ungdomsskolen, men at jeg da mistet interessen, og fikk selvfølgelig da lov til å slutte. Bør det ikke være opp til barnet selv om det vil drive med idrett eller ikke?

Det er da helt vanlig å "tvinge" barn til å teste ut aktiviteter. Om ikke fotball fenger så kanskje håndball gjør det. Eller skyting, løping, turn og så videre. Om ikke teater er din ting så liker du kanskje å strikke, å gå i speideren, å delta i lesegrupper eller i kor.

Barndommen handler mye om å finne ut hvem en er. Og uten å først prøve ting og mislike dem så vet en jo ikke om dette er noe en kanskje elsker.

Noen barn er naturlig eventyrlystne. De tester ut mat, aktiviteter, venner og grenser på egenhånd. Dersom barnet ditt IKKE selv tester ut mat så vet vi alle at vi må gjennom "du smaker på alt" regelen og gråt og tenners gnissel i årevis. Alternativet er et barn med dårlig helse som vil forplante seg til voksen alder. Så også for alt annet. Lite eventyrlystne barn må dyttes ut i eventyr for å utvikle seg til balanserte, reflekterte og trygge voksne.

Alternativet her er kanskje en gutt som sitter stille hele dagen? Og som mor så vet jo denne damen det vi alle vet: at å faktisk tillate det (selv om sønnen ville trives bedre her og nå) er å være en dårligere mor enn ved å tvinge han ut i aktivitet.

Å oppdra barn er en langdryg og vanskelig prosess. En veldig viktig bit er balansen mellom å la barn ta egne valg i økende vanskelighetsgrad og med økende konsekvenser. Og å stå stille og la barna erfare desse konsekvensene. Men konsekvenser som er så ille at barna IKKE kan ta dem må foreldre steppe inn og forhindre. Som en mor ville kastet seg i veien og berget sin sønn fra å bli overkjørt må hun faktisk - dag ut og dag inn - steppe inn og forhindre at barnet gjør noe som kan bidra til at det sliter med helseproblemer resten av livet.

Anonymous poster hash: 062ea...423

[AnonymBruker]

Jeg for min del tenker at det er like viktig at barna utvikler en kreativ eller "kunstnerisk" del av seg.

Nå for tiden består hverdagen til barn av læring og ikke lek i mye større grad enn før. Skolen bruker mindre tid på musikk, håndarbeid/sløyd osv. Og derfor hadde jeg absolutt ikke sett på det som uviktig dersom barnet mitt heller ville synge i kor enn å gå på fotball.

Hvis man da atpåtil bor slik at de kan sykle eller gå til korpsøving eller hva det måtte være, så er det to fluer i en smekk.

Barna burde gå på idrett fordi de synes det er gøy, ikke fordi de skal trene. For meg er trening noe som hører voksenverden til, mens idrett er et "spill"/aktivitet på lik linje med å male eller spille gitar. Ikke alle liker å konkurrere feks, noe de må på de fleste idretter.

Tror generelt det er viktigere å være mer aktiv i hverdagen, da er barna i aktivitet uten å tenke over det og får et naturlig forhold til det. Ser ikke vitsen i å kjøre på skole og trening osv når de heller kunne gått dit. Så kan idretten være for idrettens skyld og ikke for treningen.

Anonymous poster hash: 875e5...d72

[Rotemor]

Noe sier meg at de barna som må presses til å drive med faste idrettsaktiviteter generelt er passive ellers?

Et barn som, etter skolen,sykler i gata, sparkesykler, sparker ball, hopper på trampoline etc etc trenger da virkelig ikke å sporte i arrangerte former til faste tider hver uke.

Men hvis alternative lett blir Ipad så er det igjen foreldrenes ansvar å få de ut av huset. Det er vel også da de voksne det passer best for med faste treningstider...

[Gjest Gjest_Clarity]

Jeg er enig i mye av det dere sier, som at det er viktig å være aktiv og at det er viktig å pushes litt når det gjelder motivasjon, men jeg tenker at hvis barnet virkelig ikke har lyst til å aktivt drive med en bestemt idrett, så er det vel ikke rett å skulle bruke tvang? Å være med på et idrettslag tar faktisk mye tid, ofte er det treninger flere ganger i uken, og det er jo faktisk ikke alle barn som trives med det. Hvis det er aktivitet som er poenget, så tenker jeg at det må vel være andre måter å gjøre det på, som feks at foreldrene selv tar med barnet på skiturer/sykkelturer nå og da. Organisert idrett flere ganger i uken er det faktisk ikke alle som trives med, og jeg ville i hvertfall ikke tvunget mitt potensielle barn til å delta mot hans/hennes vilje.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ødeleggende for barn å bli presset til en fritidsaktivitet de ikke liker. Hvorfor ikke bygge opp barnas selvtillit ved å la dem holde på med noe de er flinke til og interesserer seg for?

Hvis jeg ble tvunget til å delta på en organisert idrett mot min vilje, så ville selvtilliten min fått seg en knekk når jeg skulle spille sammen med andre som var engasjerte og energiske og fikk til det de holdt på med. Jeg ville bare følt meg utenfor, og jeg ville regnet det som en jobb, ikke avkobling på fritiden.

Hvis det er fordi man er så opptatt av at ungene skal få seg trening, så får man heller ta med ungene ut på sykkeltur eller i bassenget to ganger i uka. Da får foreldrene den viktige treningen også, så det må vel være to fluer i en smekk.

Anonymous poster hash: 54676...e5a

[Gjest O.G.]

Jeg fikk ikke slutte på skolemusikk (korps) og det er jeg takknemlig for i dag. Fremdeles kan jeg traktere trompet.

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre om hvorfor?

Anonymous poster hash: 643f2...89f

Det er lov. Fordi fysisk aktivitet er sunt, fordi det å lære en ny aktivitet og utvikle seg fysisk gir mestringsfølelse. Det å være med i en lagidrett som mine barn er lærer dem også å samarbeide. De lærer å prøve ut hva de liker og ikke liker. Vi har ikke mulighet for å lære dem nye aktiviteter og idretter de vil holde på med, så da er det fantastisk at det finnes organisert idrett. Vi tar dem selvsagt med på ikke organiserte aktiviteter som skogsturer etc... Men det begrenser seg jo...

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke slutte på skolemusikk (korps) og det er jeg takknemlig for i dag. Fremdeles kan jeg traktere trompet.

Åååå, sant! Samme erfaring sitter jeg igjen med. Det var skøyter for min del. Jeg kan fremdeles det, og jeg er så takknemlig for at jeg ble presset litt på det. Ingenting er gøy absolutt hele tiden, men man sitter igjen med den gode erfaringen at det kan lønne seg å holde ut

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ødeleggende for barn å bli presset til en fritidsaktivitet de ikke liker. Hvorfor ikke bygge opp barnas selvtillit ved å la dem holde på med noe de er flinke til og interesserer seg for?

Hvis jeg ble tvunget til å delta på en organisert idrett mot min vilje, så ville selvtilliten min fått seg en knekk når jeg skulle spille sammen med andre som var engasjerte og energiske og fikk til det de holdt på med. Jeg ville bare følt meg utenfor, og jeg ville regnet det som en jobb, ikke avkobling på fritiden.

Hvis det er fordi man er så opptatt av at ungene skal få seg trening, så får man heller ta med ungene ut på sykkeltur eller i bassenget to ganger i uka. Da får foreldrene den viktige treningen også, så det må vel være to fluer i en smekk.

Anonymous poster hash: 54676...e5a

Jeg tenker at det er en balansegang her. Presse litt slik at de ikke tror det er greit å fly fra idrett til idrett når man har betalt tusenvis av kroner i kontinent for et halvår. Samtidig høre på barnas ønsker når de ønsker å gjøre noe annet. Jeg tenker at sykkeltur og badebasseng er fint det, men når interessene til barnet er tennis og håndball så kommer a'mor til kort og har ikke mulighet til å lære den dette

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

[AnonymBruker]

Noe sier meg at de barna som må presses til å drive med faste idrettsaktiviteter generelt er passive ellers?

Et barn som, etter skolen,sykler i gata, sparkesykler, sparker ball, hopper på trampoline etc etc trenger da virkelig ikke å sporte i arrangerte former til faste tider hver uke.

Men hvis alternative lett blir Ipad så er det igjen foreldrenes ansvar å få de ut av huset. Det er vel også da de voksne det passer best for med faste treningstider...

Jeg tenker motsatt jeg. De som har foreldre som setter fysisk aktivitet så høyt at de presser barna litt, er nok ofte mer aktive enn andre.

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

[Gjest O.G.]

Åååå, sant! Samme erfaring sitter jeg igjen med. Det var skøyter for min del. Jeg kan fremdeles det, og jeg er så takknemlig for at jeg ble presset litt på det. Ingenting er gøy absolutt hele tiden, men man sitter igjen med den gode erfaringen at det kan lønne seg å holde ut

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

Nemlig.

[AnonymBruker]

Hva er bra med å bli presset til ting man egentlig ikke liker da? Enten det er å drive med idrett eller spise grønnsaker. Hva med å respektere at barn/ungdom også har en egen vilje, og heller bygge opp under den? Aldri har så mange barn og ungdom slitt med angst, depresjon og me. Kan noe av grunnen være det presset de hele tiden har rundt seg om at de må prestere? Både på skolen og på idrettsbanen (fordi det er sunt??!!). Er for øvrig enig i at det å sitte med dataspill og tv hele dagen i alle fall ikke er bra, men det det finnes da en mellomting. Og jeg tror at etter skolen (som jo er 1.pri) bør ungene få lov til å styre sin egen fritid og ha mulighet til å slappe av dersom de trenger det.

Anonymous poster hash: d8731...948

[AnonymBruker]

Hva er bra med å bli presset til ting man egentlig ikke liker da? Enten det er å drive med idrett eller spise grønnsaker. Hva med å respektere at barn/ungdom også har en egen vilje, og heller bygge opp under den? Aldri har så mange barn og ungdom slitt med angst, depresjon og me. Kan noe av grunnen være det presset de hele tiden har rundt seg om at de må prestere? Både på skolen og på idrettsbanen (fordi det er sunt??!!). Er for øvrig enig i at det å sitte med dataspill og tv hele dagen i alle fall ikke er bra, men det det finnes da en mellomting. Og jeg tror at etter skolen (som jo er 1.pri) bør ungene få lov til å styre sin egen fritid og ha mulighet til å slappe av dersom de trenger det.

Anonymous poster hash: d8731...948

Situasjonen er jo gjerne den at barnet maser om å få begynne på en idrett, la oss si fotball. Så betaler man kontigenten for et haltv år ogsier til barnet "da må du være sikker på at du skal gå her ut smesteret for vi har betalt mye penger for dette," det lover selvsagt barnet dyrt og hellig. så kommer barnet etter to uker og vil slutte. Da syntes jeg det er helt legitimt å holde barnet ansvarlig for løftet sitt. Det ligger mye lærdim i det. Når man sier noe så må man holde det man lover og det kan være vanskelig noen ganger, men man kan ikek bare slutte fordi det ikke er gøy lenger. Dette har ikke noe med press for å prestere å gjøre, jeg skjønner ikke hvor det passer inn, det er en helt annen diskusjon.

Anonymous poster hash: e2f68...d2c

[kapteinNorge]

jeg har registrert at veldig få har nevnt alder her og alder kan være en stor faktor her. Å "tvinge" en 7-8 åring på idrett av noe slag kan være lurt fordi "alle andre" er jo der. Dermed er det en arena utenfor skolen hvor man kan treffe andre. Da jeg gikk på barneskolen var det 3 gutter i klassen som ikke gikk på fotball frem til ca 3. klasse eller noe, og de 3 falt på en måte litt utenfor klassemiljøet, eller guttegjengen da.

Det trenger såklart ikke være fotball, men jeg er enig i at i en så ung alder bør man være en del av et lag. Om ikke for det aktive, så i alle fall for det sosiale. Ja det er mye organisert i tidlig alder, men min erfaring med meg og mine 3 søsken er at de første 3-4 årene er helt basic og mer fokus på å bli kjent med idretten og ha det gøy samtidig som man utvikler ferdighetene sine. Deretter blir det mer målrettet og litt mer seriøst, men fremdeles preget av at det er viktigere å ha det gøy enn å vinne.

Dersom sønnen er 12-13 er det en annen sak. Da er han kommet i en alder hvor ting begynner å bli en anelse mer seriøst. Kanskje ikke beinhard toppsatsing enda på et par år, men her skilles klinten fra hveten og de som bare er med for å være sosiale og for å ha det gøy faller ofte fra her. Dersom barnet er en av dem som ikke har ambisjoner om å bli best mulig så er det i denne perioden hvor det legges vekt på at nå skal laget toppes og alle må prestere best, at han antakelig finner ut at dette ikke er noe for han. Dette gjelder ikke bare fotball, men alle idretter. Derfor vil det å bytte idrett i den alderen føre til at han kommer inn i en ny idrett hvor presset ikke nødvendigvis er noe mindre, men han har mye mindre ferdigheter og som krever mye mer innsats for å åpnå mestringsfølelse, som er livsnødvendig for man skal ha glede av en idrett.

[AnonymBruker]

Jeg hatet organisert idrett, men jeg måtte gå. Det var forferdelig, endte med at jeg var veldig mye "syk" de dagene det var trening. Jeg holdt ut fotballen til jeg var 13, da ble det så seriøst. Trening 3 ganger i uken + en kamp en dag i uken. Jeg var ikke interessert, så jeg var ikke god -> ergo jeg fikk ikke spille. Dette prøvde jeg å forklare mine foreldre men de tvinget meg til å fortsette. Så, en sommer på Norway Cup stod jeg på sidelinja en hel jævla uke og fikk ikke spille 5 min en gang. Da fikk jeg lov å slutte, for mine foreldre var med å så dette. Det ble en stor påkjenning, og jeg følte selvfølgelig veldig på at jeg ikke var god nok. Når jeg ble 16 begynte jeg med svømmetrening og styrke på studio, helt alene med ingen så bestemte, og jeg elsket det!! driver ennå med begge to. Så jeg nekter å presse barna mine til noe. Selvsagt, har de begynt på noe må de gå ut halvåret. Nå er de ikke interessert i idrett, så de vil ikke. Og da slipper de. Jeg og far er heller ikke interesset. Så vi går turer, barna er i speideren, spiller instrument, og vi drar på familiesvømming alle sammen. Barna mine er både aktive og sosiale, så jeg sparer dem for presset jeg ble utsatt for.

Anonymous poster hash: c6023...6eb

[FMBLys]

Barn skal få gjøre det de selv har lyst til, ikke tvinges til noe. Da blir de lei, av foreldre som presset

[AnonymBruker]

Wow glad jeg ikke har så strenge foreldre, hadde rømt hjemmefra om jeg hadde blitt tvunget til noe jeg absolutt ikke ville!

Anonymous poster hash: b6441...424

[Anglofil]

Dette er en balansegang som kan være vanskelig. Jeg tenker at det er viktig å oppmuntre barn og unge til å drive med noe, men jeg tenker at det ikke må være idrett. Ikke alle er anlagt slik at det er det som interesserer dem. Jeg tror det hadde fungert dårlig hvis min samboer hadde blitt presset til å drive med idrett siden han heller har drevet med kunst, f.eks maling eller tegning (noe jeg også liker å drive med).

Og så må man også akseptere at noen ikke ønsker å bli håndball- eller fotballproffer, at man heller vil drive med det fordi det er gøy. Selv var jeg ikke glad i organisert idrett i form av håndball og fotball, jeg likte rett og slett ikke det presset som jeg følte disse lagene gav. Jeg begynte derfor med kampkunst/kampsport. Problemet med sistnevnte var nok at selv om man kunne drive individuelt og i sitt tempo så var det nok en forvetning om å drive med konkurranser. Selv hoppet jeg av kampkunsten som 23- åring (begynt igjen nå) fordi jeg følte meg helt utbrent. Det var vanvittig gøy, og heldigvis kan man ta det roligere. Det er dog noe jeg som eldre har lettere for å ta et standpunkt til enn hva jeg klarte da jeg gikk på ungdom- og videregående skole, samt ii starten av 20-årene.

Jeg tror det er viktig for de som driver klubber og lignende å tenke på de unge som bare vil drive med sin idrett fordi det er gøy og morsomt og derfor også tilrettelegge deretter. Man bør ha rom til både de som vil konkurrere og slå seg fram og de som ikke ønsker det.

Jeg synes forøvrig at det er enklere å forholde seg til idrett generelt nå som jeg er for gammel til at det å satse er et alternativ.

Mvh Yvonne

Endret 24. mai 2015 av Yvonne

[Alja]

Helt topp at foreldrene pusher barna ut i idretter og aktiviteter! Skulle ønske mamma pushet mer på med håndballen, turn eller ridning. Man trenger en hobby man mestrer som barn, og det er flott å holde på med noe man er god i!!

I dag sitter jeg hobbyløs fordi jeg ikke tør å begynne på noe. Føler jeg er for gammel... Skulle gjerne bygget på med en av de tre hobbyene. Jeg kunne virkelig bli god!

Endret 25. mai 2015 av Alja