Når han ikke vil ha barn

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 30år som er samboer med en mann som er 2 år yngre enn meg. Vi har vært sammen i 3 år og samboere i 2år.

Vi har det veldig fint sammen, problemet er bare at jeg ønsker barn nå men det gjør ikke han. Vi har hatt flere samtaler rundt temaet, men han sier at han er klar på at han ønsker å tenke på karriere og økonomi før han tenker barn. Vi er i full jobb begge to, eier leilighet og klarer oss fint økonomisk.

Jeg startet å snakke om barn for kanskje 1 år siden, og nå er det blitt et tema som bare blir liggende. Han sier at han vil vente i 2-3 år. Problemet er at jeg ønsker barn nå, jeg tenker på det hver eneste dag, og jeg synes at 2-3 år er for lenge å vente. Jeg er redd for at om jeg skal ta opp tema igjen og igjen skal gjøre at han blir skremt og at dette vil skape avstand mellom oss. Jeg ønsker ikke å være masete, jeg ønsker heller ikke å presse han til noe han ikke er klar for. Jeg synes bare det er dårlig at han ikke tar hensyn til mine ønsker, og min alder.

Hva bør jeg gjøre? Burde jeg snakke med han igjen, eller bør jeg bare smøre meg med tålmodighet? Jeg tar gjerne i mot råd

Anonymous poster hash: 736c9...dd0

[AnonymBruker]

Jeg ville gått. Du er ikke garantert at han ønsker barn om 2-3 år heller og da blir det i hvert fall liten tid for deg å etablere deg på nytt.

Det er derimot veldig viktig at du ikke klandrer ham for at barneønsket ikke er der. Han har like stor rett til å ikke ønske seg barn som du har rett til å ønske deg barn.

Det du kan si, er at barn er såpass viktig for deg at du ikke kan ta sjansen på å vente på at han blir klar. Han har ingen tidsfrist for å få de barna han ønsker, mens det for deg i verste fall kan begynne å haste (om du vil ha flere).

Anonymous poster hash: bd69f...95b

[AnonymBruker]

Sånn var min eks også, han ble aldri klar. Jeg gikk og ventet og ventet, heldigvis gjorde han det slutt fordi han så hvilket tap det var for meg. Traff drømmemannen og vi fikk barn noen år etter.

Anonymous poster hash: b3674...f8e

[Chickenwings85]

Tusen takk for tilbakemelding- selvom drt stakk litt i hjertet når jeg leste innleggene dere har skrevet.

Jeg håper jo, og ønsker av hele mitt hjerte at han en dag skal komne å si at han er klar. Men jeg tror desverre ikke han blir klar med mindre det skjer uplanlagt. Han sier at han medt sannsynlig kommer til å bli klar når han er 30- og jeg 32. Bør jeg ikke tro på det?

Huff, det er en veldig vanskelig situasjon synes jeg- det er jo han jeg elsker og det er jo han jeg ønsker skal være far til mine barn.

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemelding- selvom drt stakk litt i hjertet når jeg leste innleggene dere har skrevet.

Jeg håper jo, og ønsker av hele mitt hjerte at han en dag skal komne å si at han er klar. Men jeg tror desverre ikke han blir klar med mindre det skjer uplanlagt. Han sier at han medt sannsynlig kommer til å bli klar når han er 30- og jeg 32. Bør jeg ikke tro på det?

Huff, det er en veldig vanskelig situasjon synes jeg- det er jo han jeg elsker og det er jo han jeg ønsker skal være far til mine barn.

Hvis du velger og tro på det må du hvertfall innstille deg på at han kan ombestemme seg. Hva er viktigst for deg? Han eller barn?

Anonymous poster hash: b3674...f8e

[bruker_K]

huff, ikke kjekt.. uheldigvis kan ikke vi lage unge heller livet, i motsetning til mannfolkene. forstår deg kjempegodt...

hvis du slår opp med han, så får du vel ikke barn NÅ uansett? da med en som du sikkert ikke har en framtid med kanskje?

dere kan jo finne en mellomting? Begynne å prøve om 1år. det er jo ikke sikkert at det skjer med en gang, og du går jo gravid en stund.. hvis du klarer det.

[Chickenwings85]

Jeg får kvinne meg opp til en ny prat ned han. Jeg føler bare at jeg presser han. Jeg er bare så utrolig redd for at han skal si at vi da må gå hver vår vei. Jeg ønsker ikke det svaret...men samtidig så er barn utrolig viktig for meg. Jeg klarer rett og slett ikke se for meg at et liv uten barn.

Plutselig så ble jeg 30år og superklar for barn, tiden går aaaaltfor fort!!!!!

[Chickenwings85]

Til info så går ikke jeg på p-pillen, vi har hele tiden "hoppet av i svingen". Provoserende vil nok mange tenke, i og med han sier at han ikke klar. Han sier at han har selvkontroll da, heheh. Mens jeg håper på et "uhell" snart 😉

[Strawberrygirl]

Eksen min sa flere ganger at han ville ha barn og familie med meg, men ikke riktig enda. Kom med unnskyldning om at vi måtte få ferdig utdanning, når det var ikke boks måtte vi jo hvertfall jobbe ett års tid først og ha kjøpt oss leilighet. Da det var på plass, syns han at jeg måtte møte alle i hans familie (mange bor ikke USA), så vi reiste dit.

Tilslutt gikk han tom for unnskyldninger og jeg begynte å glede meg. Forsøkte å få til å lage avtale om når vi skulle begynne å prøve, han ville vente til sommeren. Da sommeren nærmet seg, kom det frem at han ikke klarte tanken på å få barn og at han visste ikke om han noen gang ville ha barn. Endelig var han ærlig, men jeg skulle ønske dette hadde kommet frem 4 år tidligere. Barn var og er utrolig viktig for meg. Har alltid visst at jeg ville ha barn og stor familie. Skjønte at han plutselig ikke var drømmemannen, og vi gikk hvert til vårt. Nå er jeg sammen med drømmemannen og venter barn nr 2

Det kan hende kjæresten din vil ha barn en gang, men det er vanskelig å vite 100%. Du må lytte til magefølelsen. Fortell han hvor inderlig du ønsker barn og at det er bedre for deg å høre eventuelt at han ikke vil ha. For da har du mulighet til å gå videre.

Håper dere finner ut av det

[Strawberrygirl]

Liker ikke autokorrekt på tlf! Ser det er noen skrivefeil. Typisk der det står ikke, skal det stå i

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du føler at du presser ham, men du må tenke på hva som er viktigst for deg: barn eller mannen.

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Vi hadde alt på stell, men mannen var ikke klar. Han var ikke engang sikker på om han ville ha barn. Jeg gikk noen runder med meg selv og innså at barn var så viktig for meg at jeg ikke ville risikere å stå uten.

Dette tok vi en lang prat om, hvor jeg sa at jeg respekterte at han kanskje ikke ville ha barn, men at det samtidig var såpass viktig for meg med barn at jeg var nødt til å gi meg selv den muligheten. Siden det ikke finnes noe kompromiss der, ble konsekvensen at jeg måtte gå.

Det fikk mannen til å tenke seg om enda en gang, og han bestemte seg for at det var viktigere for ham å beholde meg enn å være barnløs. Vi har i dag to barn, selv om det kolikkbabyen vi fikk i første runde ble en skikkelig utfordring for parforholdet. I dag har vi det bedre sammen enn noen gang, og jeg tror mannen også er fornøyd med at det gikk som det gikk.

Når det er sagt, var jeg veldig bestemt på at det at jeg ville gå ikke var noe ultimatum. Jeg forventet ikke at han skulle ombestemme seg. Jeg hadde også mye dårlig samvittighet for at han faktisk ombestemte seg, og med den knekken vi fikk i den første babyperioden ble det mye å jobbe hardt med for å få forholdet i bedre form. Men for oss fungerte det altså.

Anonymous poster hash: bd69f...95b

[Gjest Castielz]

Haha, huff...

Som mann må jeg si slike tråder får meg til å føle meg som en spermdonor.

Glad jeg er sterilisert!

[Chickenwings85]

Tok praten i kveld. Han kan ikke love meg noen ting, ikke om 1 år, ikke om 2 år, ikke om 3 år. Jeg er knust.

[AnonymBruker]

Tok praten i kveld. Han kan ikke love meg noen ting, ikke om 1 år, ikke om 2 år, ikke om 3 år. Jeg er knust.

Jeg skjønner at dette er tungt og vanskelig. Men nå har du hvertfall fått ett svar og kan ta en avgjørelse ut i fra det. Nå har han vert ærlig med deg, og nå må du være ærlig med deg selv. Kommer du til og angre om 10-15 år på at du ikke fikk barn om du blir?

Anonymous poster hash: b3674...f8e

[Chickenwings85]

Okei, nå vet jeg ikke om jeg svarer som Anonymbruker eller chickenwings. Jeg er hvertfall samme jente.

Åh, hvor skal jeg starte. Jeg tok opp det store barnespørsmålet med han i går. Til tross for mye gråting så er vi hvertfall nærmere ett eller annet- nærmere hva vet jeg ikke.

Det samboer sier når vi snakker om barn er at han ikke ønsker barn helt ennå. Han sier at han er sikker på at han kommer til å bli en veldig fin far, men at lysten ikke er der. Hadde det vært opp til han kunne han tenke seg barn når han blir 35. Han har full forståelse for at dette ikke går for min sin del. Han sier videre at han er livredd for å holde på meg, og ikke kunne love noe. Han sier at han synes at jeg fortjener å ha det bra. Men han spør meg også- er det ikke feil at jeg skal få barn når jeg ikke har lyst? Han sier at han kan gi etter og gi meg det, men da gjør han det kun for min skyld- er det riktig? Han vile slappe av mer, feste mer, gjøre akkurat det han vil. Han tenker kun på det negative- våkne netter, skriking, hyling, penger og stress. Jeg har forsøkt å snakke litt om de positive tingene med barn å.

Vi gråt MASSE! Jeg er fortvilet- han er fortvilet. Vi har blitt enige om at samboer skal tenke seg om. Dersom han ikke vil møte meg på midten så vet jo jeg hva jeg burde gjøre. Jeg synes det bare er så dramatisk og stort steg å ta dersom vi velger å gå fra hverandre. Vi skal snakke mer om det senere i dag.

[Chickenwings85]

Okei, nå vet jeg ikke om jeg svarer som Anonymbruker eller chickenwings. Jeg er hvertfall samme jente.

Åh, hvor skal jeg starte. Jeg tok opp det store barnespørsmålet med han i går. Til tross for mye gråting så er vi hvertfall nærmere ett eller annet- nærmere hva vet jeg ikke.

Det samboer sier når vi snakker om barn er at han ikke ønsker barn helt ennå. Han sier at han er sikker på at han kommer til å bli en veldig fin far, men at lysten ikke er der. Hadde det vært opp til han kunne han tenke seg barn når han blir 35. Han har full forståelse for at dette ikke går for min sin del. Han sier videre at han er livredd for å holde på meg, og ikke kunne love noe. Han sier at han synes at jeg fortjener å ha det bra. Men han spør meg også- er det ikke feil at jeg skal få barn når jeg ikke har lyst? Han sier at han kan gi etter og gi meg det, men da gjør han det kun for min skyld- er det riktig? Han vile slappe av mer, feste mer, gjøre akkurat det han vil. Han tenker kun på det negative- våkne netter, skriking, hyling, penger og stress. Jeg har forsøkt å snakke litt om de positive tingene med barn å.

Vi gråt MASSE! Jeg er fortvilet- han er fortvilet. Vi har blitt enige om at samboer skal tenke seg om. Dersom han ikke vil møte meg på midten så vet jo jeg hva jeg burde gjøre. Jeg synes det bare er så dramatisk og stort steg å skule gå fra hverandre. Vi skal snakke mer om det senere i dag.

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, synes du det er riktig av deg å tvinge det igjennom da? Han vil jo ikke.

[Trampe]

Jeg tolker det ikke dit at du har tvunget igjennom noe som helst. Det er utrolig vanskelig når det er uenighet om en så stor og avgjørende ting som å få barn. Du har rett til å vite om han i det hele tatt vil ha barn, selvsagt har du det. Det er jo ditt liv også. Nei, man skal ikke tvinge noen til å få barn hvis de ikke vil, men man har en rett til å vite det hvis partneren ikke vil ha barn. Min mann vinglet lenge, og ville ikke snakke om det. Til slutt tvang jeg ham til å snakke om det, og han bekreftet at han ville ha barn. Da roet jeg meg, og han fikk tid til å forberede seg på tanken uten at jeg maste og presset like mye. Et halvt år senere prøvde vi, og jeg ble gravid med en gang.

Det du må tenke igjennom nå, og bestemme deg for, er om du vil ha barn, eller om du vil ha han. Hvis det viser seg at du ikke kan få begge deler. Det er godt mulig at han aldri blir klar, eller at han blir klar når det er for sent for deg å få barn. Han har vært ærlig nå, og det er det beste han kan gjøre på dette tidspunktet. Er du villig til å gi slipp på barn for å være sammen med ham? Hvis du er villig til det, må du slippe drømmen om barn og ikke presse ham mer. Ikke bær nag til ham, og ikke bruk det mot ham. Rett og slett gå videre sammen. Greier du det? Hvis ikke, er du da villig til å gå fra ham? Det kan jo hende at du ikke møter noen andre på ei stund, og at du dermed ender opp uten barn allikevel...

Jeg håper dere kan bli enige, og ta et valg sammen. La ham tenke. Har han noen andre han kan snakke med om dette, som kan hjelpe ham å fokusere også på de positive tingene ved å få barn? Det er klart at livet blir forandret, og det er slitsomt og utmattende, det er skummelt å bestemme seg for å få barn. Men det er så utrolig mange positive faktorer som veier opp for de negative. Det er typisk å være redd for det man ikke kjenner, og jeg skjønner godt at han er redd. Gi ham tid uten at du presser på, og gjør heller en avtale om å ta det opp igjen senere.

Lykke til

[AnonymBruker]

Du må vurdere hvor viktig det er for deg å få barn. Vil det alltid være et savn? Vet du hvor ufattelig slitsomt det kan være å ha barn? Jeg har nesten ikke sovet om natta på 2 år. Bare vær klar over at det er langt fra det glansbildet det kan virke som - men når det er sagt så vil alltid drømmene og savnet være der hvis man ønsker barn og ikke får det til.

Hvis samboeren din er en person du vurderer å gå ifra siden han ikke ønsker barn, vil jeg påstå at han ikke er den rette å få barn med uansett. En mann er ikke bare et redskap for å lage barn, og hvis han ikke fungerer eller ikke ønsker å fungere, så blir han dumpet! Det er ikke sånn det skal være, da er ikke basen god nok.

Når du finner en mann du elsker, og som du ønsker å være sammen med resten av livet uavhengig av om han ønsker barn eller ikke, DA er han den rette å få barn med, om han også vil det. Det er riktig grunnlag, for barnas skyld også. Skilsmissebarn har det ikke bra.

Anonymous poster hash: 35b99...c75

[AnonymBruker]

Hvis samboeren din er en person du vurderer å gå ifra siden han ikke ønsker barn, vil jeg påstå at han ikke er den rette å få barn med uansett. En mann er ikke bare et redskap for å lage barn, og hvis han ikke fungerer eller ikke ønsker å fungere, så blir han dumpet! Det er ikke sånn det skal være, da er ikke basen god nok.

Når du finner en mann du elsker, og som du ønsker å være sammen med resten av livet uavhengig av om han ønsker barn eller ikke, DA er han den rette å få barn med, om han også vil det. Det er riktig grunnlag, for barnas skyld også. Skilsmissebarn har det ikke bra.

Anonymous poster hash: 35b99...c75

Å tro at hvis man bare elsker mannen NOK, er man villig til å gi slipp på drømmen om å få barn blir i overkant naivt for meg. Det er litt i samme gate som de som tror at dersom man ikke er forelsket hele tiden, så betyr det at forholdet ikke er noe å samle på.

Livet er ikke som i en romantisk komedie. Realiteten er at langvarige forhold krever mye arbeid, og at man vil ha gode og dårlige perioder, avhengig av både indre og ytre faktorer. Det kan være sykdom, arbeidsledighet, stress og ikke minst uenigheter om store avgjørelser som gjør at forholdet kommer litt i bakleksa, og da krever det en del jobb å få det på rett spor igjen.

TS sier at hun ønsker seg barn. Jeg vil tro at det ønsket kan være såpass sterkt at det vil være vanskelig å gå videre dersom hun ikke får muligheten, i hvert fall uten å klandre mannen for det. Det betyr ikke at hun ikke elsker mannen nok, det betyr bare at de er grunnleggende uenige om den kanskje STØRSTE avgjørelsen man kan ta her i livet. Nettopp derfor er det såpass vondt for henne nå. Å insinuere at hun ikke elsker ham nok er bare ufølsomt, i tillegg til at du ikke har belegg for det.

Kjære TS: du må understreke for mannen din at det er like lite riktig for ham å få barn med deg bare fordi du vil, som at det ikke er riktig for deg å gi slipp på drømmen om barn fordi han ikke vil. Det finnes ikke noe kompromiss! Det er derfor det er så vondt, og det er derfor det er så utrolig viktig at dere begge tenker dere nøye om hva dere vil. Hvis det er noen tvil hos noen av dere - som for eksempel at mannen din sier at han ønsker barn om 5 år - er det verdt å snakke nærmere om før dere eventuelt går hvert til deres.

Anonymous poster hash: bd69f...95b