Gå til innhold

Gruer meg til fødselen


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Første fødsel gikk fint, jeg taklet det veldig bra og det var en god opplevelse. Jeg følte meg "ovapå", følelsesmessig sett og følte meg sterk før fødselen.

Denne gangen sliter jeg med PTSD, og får daglig medisiner som er smertefulle for meg å ta. Jeg er deprimert, går til psykolog og jeg føler meg så utrolig svak. Føler jeg har mer smerter i dette svangerskapet; mer magevondt, vondt i hodet, er var for all type smerte, og redd for smerte (sammenheng med PTSD).

Problemet er at jeg er redd for smerte, jeg går veldig lett inn i en tilstand (dersom jeg opplever sterk smerte) der jeg skriker, gråter, hyler, roper "hjelp meg", istedet for å takle smerten. Det har skjedd etter den forrige fødselen (men har ingen sammenheng med fødselen). Jeg får panikk.

Er redd jeg er så mye svakere denne gangen :( så kjenner jeg er redd og engstelig. Redd for å ikke takle det og forsøke å rømme, redd for at jeg får angst og jobber mot smertene.

Er det noe jordmor kan hjelpe meg med?...

Anonymous poster hash: 89c4c...e36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvordan ser du på keisersnitt da? For barnets skyld høres det ut som du har det bedre med et planlagt keisersnitt. Det er ikke bra at du går og gruer deg og blir enda mer stressa enn du allerede er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med palamina. Anbefaler aldri ks egentlig, men i din situasjon ville jeg faktisk prøvd å få det igjennom! Kan umulig være bra for hverken deg eller den lille når du har det sånn!

Klem ♡

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ser du på keisersnitt da? For barnets skyld høres det ut som du har det bedre med et planlagt keisersnitt. Det er ikke bra at du går og gruer deg og blir enda mer stressa enn du allerede er.

Faktisk synes jeg keisersnitt er enda skumlere, siden jeg er livredd sprøyter og operasjoner. PTSD har sammenheng med sykehus.

Anonymous poster hash: 89c4c...e36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med palamina. Anbefaler aldri ks egentlig, men i din situasjon ville jeg faktisk prøvd å få det igjennom! Kan umulig være bra for hverken deg eller den lille når du har det sånn!

Klem ♡

Jeg vet ikke,håper jo ikke det påvirker. Det er ikke "fødselsangsten" som er verst, mtp depresjon. Det kommer av ptsd.

Anonymous poster hash: 89c4c...e36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakk med jordmor! Hun kan henvise deg til samtaler på fødeavdelingen, der du får møte noen som er eksperter på fødselsangst av forskjellig grad. Det er i hvert fall verdt et forsøk. Det er grusomt å gå og være redd for fødsel, og helsepersonell kan gi deg mye støtte på veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg vet ikke,håper jo ikke det påvirker. Det er ikke "fødselsangsten" som er verst, mtp depresjon. Det kommer av ptsd.

Anonymous poster hash: 89c4c...e36

Ta deg en prat med jordmor, du! Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endel store sykehus har fødeavdeling for fødende med ekstra behov- iallefall har de dette på eksempelvis Ullevål. Da får man også komme i forberedende møter og ha mer oppfølging i etterkant.

Du kan absolutt få hjelp og støtte her, kontakt fastlege og jordmor.

Du burde også følges opp på DPS i svangerskapet. Eller din nåværende psykolog.

La oss si at det verste skjer; du får panikk, og skriker. Vil det koste liv og helse? Nei. Det kan oppleves forsterkende på angst og være en bøyg i etterkant; men dersom du jobber aktivt i forkant og er i kontakt og oppfølging så vil du kunne bearbeide dette kjapt i etterkant.

Se frykten rett i hvitøyet og vit at du klarer dette uansett! Hva så om du får panikk? Barnet kommer ut uansett, og dere vil klare å knytte bånd i etterkant med eller uten litt drahjelp.

Jeg ser positivt på dette, jeg :) Utfra det du forteller tror jeg du kan klare det, men du må snakke åpent om det og forberede deg riktig.

Anonymous poster hash: aa436...5ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode tips :) skal se på den linken. Vet ikke helt hvorfor jeg har mistet troen på meg selv, men håper jo at den kommer tilbake mot slutten av svangerskapet. Sist gang tenkte jeg: "det er ikke så farlig med meg, min jobb er å få ungen ut i god behold", og det var en god og trygg følelse. En frigjørende følelse som gjorde at jeg taklet smerten godt. Jeg ønsker å føle det samme denne gangen, fremfor "hjelp, jeg har vondt, jeg tåler ikke mer, hvorfor meg" - irrasjonelle tanker skapt av angst og traumer. Jeg må lære meg å skille mellom "unødvendig" smerte og "god" smerte som en fødsel er.

Det er det den fornuftige delen av hjernen min sier, men så tar den angstfylte delen av hjernen lett over. Psykologen min sier at det er normalt. Han ville dog overlate fødselsrelaterte samtaler til jordmor, og det er en jordmor jeg kjenner fra forrige svangerskap så jeg vet at hun er ivaretagende og snill og varm. Jeg er på DPS, og skal få oppfølging der i hele svangerskapet, har startet med EMDR. Og vi snakker også litt generelt, og jeg får jo tips der.

Det var forresten en ganske stor omveltning psykisk sett for meg ved siste psykologtime, jeg fikk opp minnerjeg hadde fortrengt; gode minner som ga meg en følelse av håp. Jeg begynte å gråte da, for kontrasten mellom PTSD og disse gode minnene er så stor, og det gikk opp for meg at det går an å ha det bra. Det finnes. Jeg hadde bare glemt det.

Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg føler meg svak, dette sa jeg også til psykologen. Psykologen spurte meg, hvor kan du få styrke fra? Jeg sa at det har jeg lurt på selv. Jeg visste ikke. Men nå vet jeg, etter opplevelsen med de gode minnene kunne jeg kjenne en liten gnist langt der inne et sted. En bitteliten flamme. Det er håp, det finnes gode tider, det finnes følelse av trygghet, varme og glede, og ikke minst så finnes det en følelse av ro. Og tanken på at jeg en gang kan få oppleve det igjen, gjorde at jeg nesten kjente et lite øyeblikk at den ekte meg kom tilbake. Jenta som er gjemt inni der et sted, overskygget av traumer og angst; hun som måtte gjemme seg da traumene og smertene stod på som verst.

Anonymous poster hash: 89c4c...e36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...