Gutt 1,5 år foretrekker far

[AnonymBruker]

Vi har en gutt som er blitt storebror. Dette har betydd at jeg har brukt mindre tid på storebror og mer tid på den nye baby med for eksempel amming. Resultatet er at han nå ikke lenger kommer til meg for trøst eller for å vise meg leker. Han rett og slett overser meg. Da jeg ble oppmerksom på dette har jeg prøvd å overlate den nye babyen til far for å bruke mer tid med storebror, men stadig løper han tilbake til far. Det er fryktelig sårt at jeg har vært en så dårlig mor for storebror i det siste. Noen fler som har opplevd dette? Har det blitt som før igjen? Evt hva gjorde du for å rette opp i det?

Anonymous poster hash: 90119...2a2

[Maximillian Cohen]

Hva er problemet...om vi ser bort i fra din egoisme?

[Fraggzy]

Så du ønsker egentlig å bli best likt av begge deres barn og unner ikke mannen en mulighet til å la sønnen knytte seg til han også?

[AnonymBruker]

Tilknytning. Opp til 4-5-årsalderen er en sensitiv periode for barn og tilknytning. Barn knytter seg til en eller flere omsorgsgivere, som vil fungere som en trygg base for dem dersom de trenger trøst, vil gjøre noe morsomt osv. Det kan høres ut som om forholdet mellom deg og din sønn ikke har et like sterkt tilknytningsbånd som mellom han og faren. Det viktigste for sønnens utvikling er at han har minst en omsorgsgiver som har har en sikekr tilknytning til. Det ser ut som om faren er det. Anbefaler å lese litt av studier av Ainsworth på dette

Anonymous poster hash: 43ebf...817

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg ikke har vært mor for begge barna mine, kun den ene. Vil jo være der for begge. Kanskje overskriften var litt misvisende.

Anonymous poster hash: 90119...2a2

[AnonymBruker]

Tilknytning. Opp til 4-5-årsalderen er en sensitiv periode for barn og tilknytning. Barn knytter seg til en eller flere omsorgsgivere, som vil fungere som en trygg base for dem dersom de trenger trøst, vil gjøre noe morsomt osv. Det kan høres ut som om forholdet mellom deg og din sønn ikke har et like sterkt tilknytningsbånd som mellom han og faren. Det viktigste for sønnens utvikling er at han har minst en omsorgsgiver som har har en sikekr tilknytning til. Det ser ut som om faren er det. Anbefaler å lese litt av studier av Ainsworth på dette

Anonymous poster hash: 43ebf...817

Her kan du lese litt om det:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tilknytningsteori

Anonymous poster hash: 43ebf...817

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg føler at jeg ikke har vært mor for begge barna mine, kun den ene. Vil jo være der for begge. Kanskje overskriften var litt misvisende.

Anonymous poster hash: 90119...2a2

Den absolutt viktigste tiden mellom mor og barn er jo i alderen 0-2 år. Klart pappa blir kul og tøff når det går an å herje litt utendørs og leke med biler osv osv. Spesielt for en sønn! Problemet ditt er vel heller at det virker som om du ikke tåler å ikke være den som er best likt hele tiden?

[AnonymBruker]

Den absolutt viktigste tiden mellom mor og barn er jo i alderen 0-2 år. Klart pappa blir kul og tøff når det går an å herje litt utendørs og leke med biler osv osv. Spesielt for en sønn! Problemet ditt er vel heller at det virker som om du ikke tåler å ikke være den som er best likt hele tiden?

er vel redd for at han aldri vil komme til meg for trøst/omsorg lenger. Kanskje litt irrasjonelt, jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 90119...2a2

[AnonymBruker]

Tilknytning. Opp til 4-5-årsalderen er en sensitiv periode for barn og tilknytning. Barn knytter seg til en eller flere omsorgsgivere, som vil fungere som en trygg base for dem dersom de trenger trøst, vil gjøre noe morsomt osv. Det kan høres ut som om forholdet mellom deg og din sønn ikke har et like sterkt tilknytningsbånd som mellom han og faren. Det viktigste for sønnens utvikling er at han har minst en omsorgsgiver som har har en sikekr tilknytning til. Det ser ut som om faren er det. Anbefaler å lese litt av studier av Ainsworth på dette

Anonymous poster hash: 43ebf...817

Er det noe jeg kan gjøre for at båndet skal bli sterkere eller må jeg bare innse at far er den han alltid går til når han trenger noe?

Anonymous poster hash: 90119...2a2

[AnonymBruker]

Jeg har også en sønn på 1,5 år som plutselig har blitt pappagutt- selv om jeg ikke har en liten baby som krever oppmerksomheten bort fra ham. Kanskje det ville skjedd uansett? Går ikke sånt litt i bølger? Jeg ville ikke bekymret meg.

Anonymous poster hash: 33b3c...18c

[vimsefrøken]

Vær glad for at han har så god kontakt med pappen, samtidig forsøk å vise han mer

oppmerksomhet, og med tid og stunder, så vil han helt sikkert gi deg den samme

kontakten som han nå har med faren sin. Men ikke forsøk å ta over rollen som faren

per nå har, det er en positiv ting.

[heiduderborte]

Tror ikke du skal tenke så mye over det. Barn bytter hvem de "er mest glad i" hele tiden. Plutselig er det mamma, så pappa, så søster, så mamma igjen osv.

[Amarinda]

Som den over sier: Dette går i perioder. Her har gutten byttet mange ganger allerede hvem som er mest stas. Av foreldre, av besteforeldre og av tanter og onkler. Det varierer ettersom hvordan ting har vært i tiden før, en periode var far sykmeldt og kunne ikke ta noe særlig ansvar for gutten og da var det jeg som var mest populær. I det siste begynner pappa bli mest spennende igjen. Det går seg til, ikke ta deg nær av det.

[Timar]

Gutten min på halvannet år digger også Pappa mest :S

Og han har bare en storesøster, og det var da vitterligen storesøstera som ble prioritert vekk av meg a han ble født. Så det går i rykk og napp, og endrer seg. Eldste vår har stadig byttet på hvem som er best, men heldigvis har begge fått lov til å være omsorgspersoner.

Jeg tror du gjør lurt i å tenke over hvordan dere fordeler barna. Det er naturlig at du er mest med babyen, så klart, men siden gutten din er så liten, så er det nok lurt å bruke tid på ham, og være bare du og ham. Kanskje det er du som skal legge ham på kvelden?

[AnonymBruker]

Sønnen min går rett forbi meg og til pappaen for å få trøst, og det gjør meg heller stolt av at de to har fått så tett forhold enn at jeg blir lei meg. Jeg ønsker at de skal fortsette å være tette. Hvis pappaen ikke er hjemme kommer han til meg, så jeg er en god nr to.

Anonymous poster hash: 51dde...871

[Kake-Kari78]

Her har vi litt samme situasjon, sønnen min på 2 har begynt å foretrekke pappaen litt mer enn meg, selv om han var en skikkelig mammagutt før.

Men det har ikke falt meg inn å tenke på dette som noe negativt, tvert imot synes jeg at det er veldig koselig å se det tette båndet som er mellom de to! Jeg tenker også at dette nok er litt godt for mannen min, siden han tidligere veldig ofte har fått høre "nei, mamma gjøre!!" nesten samme hva han har skullet hjelpe sønnen vår med. Jeg unner virkelig han å få føle at han også er en viktig person for gutten vår

[Gjest FuturePrimitive]

er vel redd for at han aldri vil komme til meg for trøst/omsorg lenger. Kanskje litt irrasjonelt, jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 90119...2a2

Unger vil vel alltid søke trøst hos morra si vil de ikke? Om noe dritt har skjedd for meg så ringer jeg ofte muttern først..(så pleide jeg å ringe fattern for å spørre om penger seinere)

[Lillemini]

Tror sånt går veldig i bølger. Her veksler mini på å være manmajente og pappajente rett som det er. Den generelle tendensen er at pappa er best for lek og herjing, mens mamma er trøst. Skifter veldig da. Vi pleier å spørre jenta (på 19 måneder) om hvem som skal legge. Blir ca annenhver dag med mamma og pappa.