Du som vil bli lege

[AnonymBruker]

Oppretter denne tråden ettersom jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak folks intensjon med å søke seg til og gjennomføre medisinstudiet.

Er det lønnsmessige forhold som pirrer? Press hjemmefra om å ta en høyere utdanning? Gode karakterer og et ambivalent forhold til videre studier? Eller bestemte du deg for hva du ville drive med i tidlig alder, noe karakterene dine gjenspeiler?

Anonymous poster hash: 412ca...26e

[AnonymBruker]

Status er nok øverst på listen hos mange.

Det de ikke forstår er at statusen på legeryrket har sunket betraktelig de siste årene.

Anonymous poster hash: 7e876...728

[AnonymBruker]

Det som var øverst på listen min var/er interesse. Legeyrket er så utrolig spennende og har så mange aspekter og er definitivt noe for meg. Forelesningene er superartig og jeg har det så bra i livet nå. Endelig gjør jeg noe jeg trives med og som jeg kan tenke meg å gjøre alle mine leveår! Status og lønn har bare vært en bonus ved å velge denne veien, og ikke noe som har vært avgjørende, selv om jeg vet at dette er viktig for mange. Ellers er jeg enig med AB over, og jeg synes egentlig ikke det er spesielt status å bli lege. Dersom en er ute etter status og lønn bør en heller se på litt andre yrker synes jeg.

Karakterene mine var helt elendige på ungdomsskolen, men så bestemte jeg meg for at medisinstudiet var den riktige veien for meg, og jobbet dermed beinhardt på VGS for å komme inn her i Norge. Jeg er bare på en av de første årene da. Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg i slutten av ungdomsskolen.. Jeg hadde nok ikke kommet inn dersom jeg hadde funnet ut av dette senere.

Nå skal det også sies at moren min er lege og faren min er psykolog. Søsteren min studerer også medisin. Det har vel gått i "sosial arv". Ikke noe press hjemmefra hvertfall.

Anonymous poster hash: 17ba5...160

[AnonymBruker]

Ikke noe press fra noen. Med litt hjelp fra Grey's (som jeg såklart vet er totalt urealistisk) bestemte jeg meg for medisin da jeg var 14. Har hatt toppkarakterer i alle år, så jeg kan i stor grad velge akkurat det jeg vil. Pga sykdom i nær familie har jeg også hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Er glad i pasientkontakt og å bruke hendene. Liker å gi alt jeg har i en jobb, jeg er veldig "enten eller" og må brenne for det jeg skal jobbe med døgnet rundt. God lønn og status er bare et pluss i min bok.

Anonymous poster hash: 91060...6a8

[AnonymBruker]

Status er nok øverst på listen hos mange.

Det de ikke forstår er at statusen på legeryrket har sunket betraktelig de siste årene.

Anonymous poster hash: 7e876...728

aww... stakkars... kom du ikke inn?

Anonymous poster hash: cf0f5...e45

[AnonymBruker]

Det var kun interessen for menneskekroppen, og muligheten til å gjøre noe bra i samfunnet, som gjorde at jeg ville bli lege. Dette fant jeg selvfølgelig ut etter vgs, så måtte ta opp en del fag. Jeg har alltid hatt et press fra foreldre om å ta høyere utdanning, men det har aldri vært snakk om å sikte mot medisin.

Anonymous poster hash: 8e102...678

[AnonymBruker]

aww... stakkars... kom du ikke inn?

Anonymous poster hash: cf0f5...e45

Jeg har aldri vært interessert i å bli lege,men kjenner flere som er det og har hørt hvordan det er.

Det er ikke som på tv-serier, slik enkelte synes å tro.

Å f.eks.være fastlege er ikke så enkelt som mange synes å tro.Du har mange pasienter daglig, og ikke alle er like enkle. Noen presser deg fordi de ønsker visse ting.F.eks sykmelding eller bestemte medisiner (først og fremst B-preparater). For noen fatleger går dette presset så langt at de selv velger å si i fra seg retten til å forskrive denne type medisiner. Det er derfor jeg skrev at statusen ikke er den samme som før: Folk klager mer,krever mer,undersøker og leser ofte ting på egenhånd og hører ikke alltid på legen. Derfor tror jeg det er vanskeligere å være lege i dag enn før. Å være sykehuslege innebærer at du jobber lange vakter,ofte også i helger. Ser man på ansvar og arbeidstid er ikke legeyrket så veldig godt betalt som mange tror. Men nå skal da heller ikke lønn være den største drivkraften for å bli lege. Uansett tror mange trenger en realitetssjekk når det gjelder dette yrket, særlig de som vil bli lege bare fordi de tror det er status. De med genuin interesse for faget er en helt annen type mennesker,og det er de som blir gode leger.

Anonymous poster hash: 7e876...728

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært interessert i å bli lege,men kjenner flere som er det og har hørt hvordan det er.

Det er ikke som på tv-serier, slik enkelte synes å tro.

Å f.eks.være fastlege er ikke så enkelt som mange synes å tro.Du har mange pasienter daglig, og ikke alle er like enkle. Noen presser deg fordi de ønsker visse ting.F.eks sykmelding eller bestemte medisiner (først og fremst B-preparater). For noen fatleger går dette presset så langt at de selv velger å si i fra seg retten til å forskrive denne type medisiner. Det er derfor jeg skrev at statusen ikke er den samme som før: Folk klager mer,krever mer,undersøker og leser ofte ting på egenhånd og hører ikke alltid på legen. Derfor tror jeg det er vanskeligere å være lege i dag enn før. Å være sykehuslege innebærer at du jobber lange vakter,ofte også i helger. Ser man på ansvar og arbeidstid er ikke legeyrket så veldig godt betalt som mange tror. Men nå skal da heller ikke lønn være den største drivkraften for å bli lege. Uansett tror mange trenger en realitetssjekk når det gjelder dette yrket, særlig de som vil bli lege bare fordi de tror det er status. De med genuin interesse for faget er en helt annen type mennesker,og det er de som blir gode leger.

Anonymous poster hash: 7e876...728

Jeg var fullstendig klar over alle disse tingene da jeg begynte på studiet, og de veldig få som var opptatt av prestisje/lønn foran interessen har sluttet for lenge siden. Det er få som starter på studiet uten å ha sjekket hvordan ståa er nå for tiden. Synes du skjærer veldig mange over én kan her.

Anonymous poster hash: 8e102...678

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært interessert i å bli lege,men kjenner flere som er det og har hørt hvordan det er.

Det er ikke som på tv-serier, slik enkelte synes å tro.

Å f.eks.være fastlege er ikke så enkelt som mange synes å tro.Du har mange pasienter daglig, og ikke alle er like enkle. Noen presser deg fordi de ønsker visse ting.F.eks sykmelding eller bestemte medisiner (først og fremst B-preparater). For noen fatleger går dette presset så langt at de selv velger å si i fra seg retten til å forskrive denne type medisiner. Det er derfor jeg skrev at statusen ikke er den samme som før: Folk klager mer,krever mer,undersøker og leser ofte ting på egenhånd og hører ikke alltid på legen. Derfor tror jeg det er vanskeligere å være lege i dag enn før. Å være sykehuslege innebærer at du jobber lange vakter,ofte også i helger. Ser man på ansvar og arbeidstid er ikke legeyrket så veldig godt betalt som mange tror. Men nå skal da heller ikke lønn være den største drivkraften for å bli lege. Uansett tror mange trenger en realitetssjekk når det gjelder dette yrket, særlig de som vil bli lege bare fordi de tror det er status. De med genuin interesse for faget er en helt annen type mennesker,og det er de som blir gode leger.

Anonymous poster hash: 7e876...728

Ærlig talt. Nå må du holde opp. De aller fleste (inkludert meg selv) er fullstendig klar over dette før de velger legeyrket. Det finnes de som vil bli lege kun på grunn av status og lønn, men dette er de aller færreste. Flesteparten studerer medisin fordi de har genuin interesse innenfor feltet.

Det finnes uansett mange flere muligheter innenfor legeyrket enn kun sykehuslege og fastlege. Så de fleste finner sin plass. En kan gjerne ha en normal arbeidstid som lege.

Anonymous poster hash: 17ba5...160

[Sandie]

Motivene man har for å studere medisin og bli lege er nok like forskjellige som for alle andre yrker, hvorfor skulle det være noe annerledes egentlig?

Jeg har en god venninne som er lege. Hun er opprinnelig fra Asia, og har alltid villet bli lege.

Hun har uten tvil hatt et vennlig press fra familien når det gjelder valg av yrket.Hennes søsken er også leger og begge foreldrene har jobbet innen helsesektoren.

I mange kulturer er barnas valg av utdanning status for foreldrene. Dette er ikke mine ord,men hennes Jeg har også sett det selv,i min egen studietid.

Hun trives uansett i yrket og er en flink lege både faglig og som medmenneske. Hvor vanlig slikt press er i den norske kulturen vet jeg ikke, men uansett hvilken utdanning man velger blir det vanskelig å fullføre hvis man ikke har interesse for faget og man kun drives av ytre motivasjon som høy lønn,prestisje.og så videre.

[AnonymBruker]

Ærlig talt. Nå må du holde opp. De aller fleste (inkludert meg selv) er fullstendig klar over dette før de velger legeyrket. Det finnes de som vil bli lege kun på grunn av status og lønn, men dette er de aller færreste. Flesteparten studerer medisin fordi de har genuin interesse innenfor feltet.

Det finnes uansett mange flere muligheter innenfor legeyrket enn kun sykehuslege og fastlege. Så de fleste finner sin plass. En kan gjerne ha en normal arbeidstid som lege.

Anonymous poster hash: 17ba5...160

Har jeg sagt noe annet?

Anonymous poster hash: 7e876...728

[AnonymBruker]

Selv fant jeg ut i en alder av 24 at det var lege jeg vil bli. Etter å ha levd litt fant jeg ut at jeg likevel har kapasitet til høyere utdanning. Men med nokså beskjedne karakterer fra vgs grunnet manglende motivasjon må jeg påregne å ta opp et par fag før det blir aktuelt å søke. Vurderer å søke utenlands; alle veier fører til Rom.

Anonymous poster hash: 412ca...26e

[AnonymBruker]

Selv fant jeg ut i en alder av 24 at det var lege jeg vil bli. Etter å ha levd litt fant jeg ut at jeg likevel har kapasitet til høyere utdanning. Men med nokså beskjedne karakterer fra vgs grunnet manglende motivasjon må jeg påregne å ta opp et par fag før det blir aktuelt å søke. Vurderer å søke utenlands; alle veier fører til Rom.

Anonymous poster hash: 412ca...26e

Slik som situasjonen er nå for nyutdannede leger (og den blir ikke akkurat bedre), så råder jeg deg ikke å søke deg til utlandet (med mindre det er Danmark, Sverige eller et annet engelskspråklig land).

Anonymous poster hash: 17ba5...160

[AnonymBruker]

Jeg ble leget etter vennlig press fra familien (hvor far er lege). Men siden karakterene mine var ræva på vgs så søkte jeg meg inn i polen. Angret under hele skolegangen for jeg var ikke forberedt over hva det krevde av meg som student, men jeg gikk faktisk ut som en av de tre beste på kullet mitt så noe gjorde jeg jo riktig. Nå er jeg fjerde året i LIS stillingen min og før jeg begynte på den jobbet jeg som fastlege.

Anonymous poster hash: ea024...24a

[AnonymBruker]

Merkelig at TS ikke vurderer den fantastisk viktige, meningsfulle jobben leger gjør som mulig motivasjon nok. Er ikke lege/legestudent selv, men har de siste månedene trengt medisinsk behandling, blitt operert etc. og er så utrolig takknemlig for den flotte jobben lege, kirurg, patolog (og sykepleiere!) gjør.

Hva jeg utretter i løpet av alle mine arbeidstimer er så ubetydelig i forhold at jeg nesten blir ille berørt.

Anonymous poster hash: 537ad...5c9

[AnonymBruker]

Jeg hadde et ønske om å bli kirurg fra jeg var ca 12 år. Det var nemlig dødstøft da de strente gjennom gangen i scrubs og frakk og med personsøker (!) i Chicago Hope. Lysten ble etterhvert mer realistisk, men spesialistretning endret seg etterhvert fra ortoped (eller snekker, som de kalles) til patolog. Jeg var så sikker på valget mitt at ingen andre utdanninger var under vurdering en gang. Helt til to uker før søknadsfrist Samordna Opptak gikk ut da jeg gikk i 3. klasse - det var en lang vei frem mot patologdrømmen, og den ville være dekket av veldig mange syke, sutrete pasienter, både i praksis og turnus...

Utdannet meg i stedet til kjemiker, med fordypning i genetikk, og fikk etter kort tid jobb som kriminaltekniker i Kripos - verdens kjedeligste jobb, så nå jobber jeg som forsker innen farmasøytisk industri. Spennende, og godt betalt, og ingen syke, sutrete pasineter.

Anonymous poster hash: e0035...3f1