Hvorfor er det ikke greit å gi fanken i karriere og jobb, og motta sosialhjelp fra NAV?

[Gjest Ljhh]

Hvis du ikke skjønner problemet med å leve av andres slit og arbeid kan det være vanskelig å forklare uansett.

For å si det sånn. For hver eneste person som deg som ønsker å ha masse fritid og slippe å gjøre noe de ikke ønsker. Er det slik at alle andre som betaler for deg får mindre av nettopp dette - fritid og det å kunne bestemme over eget liv.

De er nødt til å jobbe mer for at du skal jobbe mindre.

Illustrasjonen viser noe av problemet:

[LadyGirl]

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor folk skal reagere så kraftig på det når det faktisk slår tilbake på de som velger å vrake utdanning og jobb og heller få sosialhjelp. For det er utrolig lite å leve på, og jeg vil ikke kalle det ett liv engang.

Selv mottar jeg det minste av sosial hjelp, men jeg ønsker meg en jobb, og ha ett sted å gå til. Søker jobber som bare det, og leverer uoppfordra søknader uten hell. Men jeg vil ikke ha rykte på meg a jeg snylter meg på nav når jeg prøver så godt jeg kan å få jobb.

Endret 29. august 2014 av LadyGirl

[Gjest Ljhh]

Burde ikke fått en DRITT spør du meg.. Ikke ei jævla krone, når en ikke gidder bidra samfunnsnyttig. Alle er gode til noe, og alle trenger ikke/ eller vil ikke ha TOPP stillinger. Men ikke kom å si at en ikke KAN noe.. Da burde en gå i seg selv..

[AnonymBruker]

Alle klager over at jobb er et nødvendig onde, men hvorfor skal ikke noen få lov til å velge annerledes?

Jeg har ikke spesielt lyst til å jobbe, og ser ikke poenget med det.. Hater sosialisering og vil helst være for meg selv..

Men jeg har da rett til å leve likevel? Sosialhjelp er jo uansett en minstesats som ingen er fornøyd med, så hvorfor er folk så bitre på de som mottar det?

Jeg vet at folk blir provoser av dette, men prøv å se det fra en annens synsvinkel. Fra en person som egentlig hater livet og samfunnet generelt, men som ikke vil ta selvmord..

Anonymous poster hash: c0a56...42a

[Betty Blue]

Jeg er tilhenger av et velferdssamfunn med sikkerhetsnett for dem som behøver det for en kortere eller lengre periode.

Men stikkordet her er "behøver det": Å bidra i samfunnet når man kan, og kun motta ved reelt behov.

Dersom man har arbeidsevne, men ønsker å leve på siden av samfunnet, så er jeg av den oppfatning at man kanskje burde vurdere å flytte på landet og forsøke å leve selvforsynt der.

Anonymous poster hash: c1eaf...b58

[AnonymBruker]

Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor folk skal reagere så kraftig på det når det faktisk slår tilbake på de som velger å vrake utdanning og jobb og heller få sosialhjelp. For det er utrolig lite å leve på, og jeg vil ikke kalle det ett liv engang.

Selv mottar jeg det minste av sosial hjelp, men jeg ønsker meg en jobb, og ha ett sted å gå til. Søker jobber som bare det, og leverer uoppfordra søknader uten hell. Men jeg vil ikke ha rykte på meg a jeg snylter meg på nav når jeg prøver så godt jeg kan å få jobb.

[LadyGirl]

En jeg kjenner utdannet seg for å få en greot betalt jobb, for deretter å gjøre alt han kunne for å bli ufør når han visste han ville få en god månedlig utbetaling som ufør. Slik han ser det "ofret" han noen år med skolegang/jobb for så å kunne ha ferie/fri resten av livet.

Siden han hadde god lønn når han jobbet har han nå greit med penger som ufør. Det stikker i hjertet å se ham ligge i hengekøya med en bok når jeg kommer hjem etter endt arbeidsdag. Jeg har dårlig samvittighet for at barnet mitt er full dag i barnehage. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg må jobbe så mye. Men jeg hadde aldri hatt samvittighet til å lyve for å bli ufør når jeg faktisk er i stand til å jobbe. Men å vite at naboen tjener mer enn meg, selv om han er ufør (med vilje), mens jeg jobber livet av meg, det irriterer meg grønn.

Jeg ser på ham, og de andre som lurer til seg uføretrygd når de egentlig kan jobbe, som noen usolidariske, egoistiske, snyltende drittsekker (gjelder IKKE de som er for syke til å jobbe, de unner jeg hver krone). Får jeg en dag bevis så melder jeg ham inn uten dårlig samvittighet (selv om det sikkert ikke hadde utgjort noen forskjell).

Anonymous poster hash: 697e2...fcc

[CMHuser]

Se det fra ett annet perspektiv;

Jeg ble påkjørt i 2008, slag og hjerneblødning, tre måneder i koma. Dette har gjort sitt med kroppen min, var også hos en spesialist som sa jeg var 80% invalid eller hva det nå heter. Alle vennene forsvant den dagen jeg "forsvant", og igjen sitter jeg med enorme smerter daglig, talevansker, høyresidig kroppvansker. Og jeg er lei. Jeg er drittlei det å ikke funke til noe, å ikke ha venner, å ikke ha muligheten til å lære noe nytt uten at det krever enormt mye mer enn hva jeg har av meg selv, å ikke ha muligheten til utdannelse, å ha stadige depresjoner fordi jeg som ung mistet alt jeg eier og hadde, av alt jeg eier og hadde.

Og jeg VIL. Jeg vil ut i jobb. Jeg vil lære nye ting, forstå nye ting, være sosial. Men jeg kan ikke. Jeg var i ett intervju i avisa, sa jeg hadde lyst til å jobbe i en klesbutikk. Vet du hva intervjueren sa til meg? "Men kan du det med den stemmen der da?" Der fikk jeg den smelt i trynet, liksom. Du vil ikke forstå dette før du opplever det selv, men jeg ville vært veldig forsiktig med å si at du bare vil ha trygd. Du vil ikke det, believe me. Jeg var aktiv dagen lang i 2008, fra kl. 7 og til jeg la meg. Jeg var nesten aldri hjemme. Men puff, der kjørte bilen i meg på scooter. JUHU

Du vil ikke dette, tro meg - det vil du IKKE. Jeg sitter hjemme hele dagen lang, for hva skal jeg egentlig gjøre? Venner har jeg svært, svært lite av, jobbmuligheter har jeg ikke, fritidsaktiviteter har jeg ikke grunnet denne teite kroppen min som egentlig ikke funker til noe.

Så. Ser du hvor jeg vil hen nå? Jeg skulle så ønske jeg hadde muligheten til jobb og utdanning. Men det har jeg dessverre ikke lenger, og jeg er bare 23 år. Jeg er faktisk så glemsk at jeg måtte regne ut på kalkulator om hvor gammel jeg er

Så. Pass på hva du ønsker deg, lille venn. Du vil forstå hvor mye det faktisk betyr når du mister det. Believe me!

[AnonymBruker]

Hvis du ikke ønsker å jobbe, og ikke ønsker å bidra til samfunnet, så er det i teorien helt greit: Da stiller du seg utenfor samfunnet; får ingenting, krever ingenting, og deltar ikke.

Ønsker du ikke å bidra, men samtidig ønsker at samfunnet skal forsørge deg fordi du ikke ønsker å bidra stiller det seg annerledes. Da krever du, men yter ingenting tilbake. Hvorfor skal samfunnet gi deg noe når du ikke yter noe tilbake?

Hvis samfunnet vårt skal bestå må vi yte for å få. Vi har plikter og vi har rettigheter. Hvis vi ikke bevarer dette bytteforholdet vil velferdsstaten vår oppløses. Da vil vi ikke ha rettigheter, og heller ingen plikter.

Du kan velge hva du syns er best: Plikter og rettigheter, eller være alene uten noen form for hjelp (bortsett fra familie) uansett hva som måtte skje deg i livet.

Ditt valg er faktisk med å forme hvordan samfunn vi får fremover. Hvis flere velger som deg: kun kreve, men ikke yte, vil vi få et samfunn hvor det tilslutt ikke er noe å kreve.

[anybody]

Alle mennesker er gode til noe, synd samfunnet ikke bruker disse ressursene. Nå går for mange på trygd pga nettopp dette.

Anonymous poster hash: 2eb98...890

[AnonymBruker]

Velferdsstaten går til helvete uansett. Det er et faktum. Norge er allerede teknisk konkurs pga av fremtidige pensjoner som skal utbetales. Dette er et faktum, men svært få av dere hyler om dette. Dere gjør det dere kan for å sikre dere en del av den biten selv om dere VET at dette er det som i all hovedsak kommer til å senke skuta for alvor. Ikke noen få som går rundt på uføretrygd.

Jeg ønsker heller ikke å bidra med å jobbe for å øse penger over innvandrerne som kommer. Da melder jeg meg ut. Jeg er så til de grader imot innvandringen til Norge. Da ønsker jeg heller ikke å bidra til å øke den, ved å betale skatt av å jobbe for å ytterligere hjelpe til med at flere av disse kommer til landet.

Vi må nok bremse opp innvandringen når AS Norge går dårligere. Om jeg kan hjelpe til med dette, er det meget bra.

Anonymous poster hash: c0ea5...7a1

[AnonymBruker]

Da vil jeg enten tro du kjenner flere veldig spesielle folk, eller at disse folkene ikke forteller deg alt om livet sitt. Evt begge deler

Det er absolutt mulig å lure NAV. Men da skal man virkelig ville det... Å bli f.eks uføretrygdet er en lang og tung prosess, ikke gjort på et par dager, for å si det sånn. Å ønske å gå igjennom noe sånt frivillig for å få en inntekt som du såvidt kan leve av, er mildt sagt spesielt.

[Gjest Riskjeks]

Veldig vanskelig kan det ikke være. Min mor ble uføretrygdet mens hun ba på sine knær om å få etterutdanning for å kunne kvalifisere i en annen type jobb. Men det var enklere for alle å uføretrygde henne. I en alder av 40 år. Hun kjempet heldigvis i mot og fikk dekket etterutdanning og er nå i jobb og betaler skatt akkurat som hun burde - selv om hun helt klart kunne ha sittet hjemme å pludret med strikketøyet på NAV sin regning om hun ville.

Anonymous poster hash: 2e653...5d5

Hvis alternativet er dyrere, er det sikkert lettere ja, men det er av økonomiske hensyn, dessverre. Uansett er det slik at man må ha en dokumenterbar diagnose av et eller annet slag med erklæring fra spesialist på området om at man ikke er i stand til å jobbe.

[AnonymBruker]

Alle klager over at jobb er et nødvendig onde, men hvorfor skal ikke noen få lov til å velge annerledes?

Jeg har ikke spesielt lyst til å jobbe, og ser ikke poenget med det.. Hater sosialisering og vil helst være for meg selv..

Men jeg har da rett til å leve likevel? Sosialhjelp er jo uansett en minstesats som ingen er fornøyd med, så hvorfor er folk så bitre på de som mottar det?

Jeg vet at folk blir provoser av dette, men prøv å se det fra en annens synsvinkel. Fra en person som egentlig hater livet og samfunnet generelt, men som ikke vil ta selvmord..

Anonymous poster hash: c0a56...42a

Fordi du er en snyltende parasitt? Hadde du bodd i et mindre sivilisert samfunn hadde du blitt skutt.

Anonymous poster hash: 43c8d...e51

[AnonymBruker]

Ikke dra alle studier og jobber under en kam, ei heller psykologer. Tror de færreste genuint ønsker å isolere seg 100 prosent. Det er ikke normalt, og dersom du ser en psykolog om det får du sannsynligvis medisiner og ukentlige møter med psykologen. Har du noensinne vært hos en psykolog? Mulig det ville hjulpet deg med innstillingen din.

Utdanning består slettes ikke av å "passe inn". Ungdomsskolen handler om å passe inn. Utdanning på universitetsnivå handler om å strukturere sin egen studieverden og tilegne deg den kunnskapen som trengs på jobbmarkedet. Du kan fint skaffe deg en bachelorgrad uten å måtte sosialisere i det hele tatt. Les hjemme og møt opp på eksamen.

Anonymous poster hash: 8505c...e9a

Alt i mitt innlegg er av egen erfaring, ja.

De fleste utdanninger (som fører til jobb) innebærer en form for praksis evt "felt-arbeid". Utdanning på høyere nivå handler i stor grad om å bygge nettverk og utvikle sine sosiale evner.

Om en evt. vil ta veien om yrkesfag så innebærer det lærlinge-tid.

Trådens tema går ofte igjen her.

PÅ ene siden de som melder seg ut, på andre siden moralens voktere; de som arbeider. Så har man de som er syke som sier de aldri ønsket å være i den situasjonen.

ALLE er en del av det samme samfunnet, et av verdens rikeste land, hvor èn ukes arbeid er en månedslønn i andre land. Individualismen vokser, materialismen vokser.

Samtidig øker antallet psykisk syke, unge faller utenfor. Og i stor grad pga det sosiale, da nettopp det økonomiske sørges gjennom nav eller foreldre. Det er det nye klasseskillet. Plutselig skal et folk som har levd på hvert sitt bruk, hvor kaffebesøk hos naboen planlegges en uke i forveien, vise sine supersosiale evner og ha intern oppvisning i hvor sosial en er. Sjenerte barn sykliggjøres.

Og de unge er et reultat av det samfunnet de vokser opp i. Det starter i barneår, med foreldre som skal jobbe 100% samt ha et berikende fritid, og hvor barna kun skal ha det beste. Videre går veien inn i den norske skole og tilslutt ut i arbeidslivet. Og har man ikke hengt med på løpet så langt så vet man at NAV pr dags dato har et godt tilbud.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

[AnonymBruker]

Kan faktisk komme på ekstremt mange studier som slettes ikke krever noe som helst praksis. Jeg studerte selv IT - null praksis. De fleste matematiske og naturvitenskapelige studiene krever ingen praksis, og som media ofte sier trenger Norge flere realister. I tillegg har du alle studiene som faller inn under statsvitenskap og humaniora. Jeg tror faktisk at du vil finne at de aller fleste studiene ikke krever noe som helst form for praksis, og jeg har aldri blitt spurt om mitt "nettverk" på et jobbintervju. Men klart, utdanning handler om å gjøre deg klar for arbeidslivet, og dersom du skal jobbe som f.eks. lege eller psykolog er det selvfølgelig et krav om praksis, som seg hør og bør.

"Moralens voktere"? Norge ville raskt blitt et u-land dersom alle bare skulle trukket seg ut av arbeidslivet og isolert seg inne i sine egne hjem for å "gjør det de vil med livet". Jeg har vært innadvent hele livet, og har aldri møtt på noe stigma av den grunn. Å si at sjenerte barn sykeliggjøres er jo bare tåpelig.

Likte også det du sa om at NAV per dags dato har et godt tilbud. Det ville ikke vart lenge dersom alle skulle hatt din mentalitet, og da hadde samtlige blitt tvunget inn i arbeidslivet, eller dømt til sultedøden dersom de faktisk ikke var kapable til å arbeide (sistnevnte er dem som får penger av NAV fordi de ikke KAN arbeide, ikke fordi de ikke VIL).

Dersom det er så forferdelig å måtte være i kontakt med andre mennesker kan man vel bli lastebilsjåfør?

Anonymous poster hash: 8505c...e9a

[AnonymBruker]

Jeg har fått med meg det gjentagende om at hvis ikke folket jobber så hadde man ikke hatt noe NAV. Poenget er vel hvorfor det er sånn, at NAV sin popularitert har økt.

Ang studier; det er et skille mellom det realfaglige, matematiske og studier/utdanninger som innebærer mer av mellom-menneskelig kontakt . Og hvis man ikke har noen av disse evnene kan det fort bli vanskeligere og orientere seg.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

[AnonymBruker]

Jeg har fått med meg det gjentagende om at hvis ikke folket jobber så hadde man ikke hatt noe NAV. Poenget er vel hvorfor det er sånn, at NAV sin popularitert har økt.

Ang studier; det er et skille mellom det realfaglige, matematiske og studier/utdanninger som innebærer mer av mellom-menneskelig kontakt . Og hvis man ikke har noen av disse evnene kan det fort bli vanskeligere og orientere seg.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

Hva da poeng? Poenget ditt kommer utrolig dårlig frem.

Anonymous poster hash: 697e2...fcc

[AnonymBruker]

Jeg mente å stille spørsmål om hvorfor det er så, at flere må bruke nav.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

[AnonymBruker]

Jeg mente å stille spørsmål om hvorfor det er så, at flere må bruke nav.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

Hvor har du det fra at flere MÅ gå på NAV? Flere enn hva? Enn før? For 20 år siden? 10?

Tråden handler jo ikke om de som MÅ på NAV, men om de som ikke VIL jobbe.

Anonymous poster hash: 697e2...fcc