Hvorfor er det ikke greit å gi fanken i karriere og jobb, og motta sosialhjelp fra NAV?

[AnonymBruker]

Nå hadde det vel ikke gjort noe om menneskeheten døde ut heller, da.. Men selvfølgelig vil jo ikke alle leve på trygd. De fleste har en eller annen kvalitet/interesse som de dyrker og blir gode til, som de trives så bra med at de vil jobbe med det.

Men for oss som ikke har slike egenskaper, samt har et negativt (realistisk) syn på livet, blir det bare en byrde å måtte jobbe. Spesielt å måtte jobbe med noe man absolutt ikke trives i. Tror dere at alle mennesker som jobber i en jobb de hater, har det så fryktelig bra bare fordi de tjener litt penger og bidrar til fellesskapet? Tror ikke det. Jeg vil faktisk gå så langt og si at samfunnet vi lever i er et slags fengsel, hvor man blir uglesett hvis man ikke er som alle andre.

Jeg har ikke valgt å leve, og har heller ikke lyst til å leve det livet som kreves av meg. Noen ganger vil jeg helst dø, men kunne aldri tatt eget liv (selv om samfunnet helst hadde sett at jeg ble borte).

Anonymous poster hash: c0a56...42a

Du er hjertelig velkommen til å la være å leve som alle andre. Flytt ut i skogen og lev på bær, bark og skyt en hjort.

Anonymous poster hash: 3b411...dbf

[Gjest Coolaid]

Det er mange grunner til at det ikke er greit å å motta stønad fra Nav dersom man ikke trenger det.

Det er forskjell på de som ikke kan og de som ikke gidder. Dessuten er lediggang roten til alt vondt. Både for samfunnet men også for individet som ikke bidrar. Å ikke ha noe meningsfylt å gjøre for et mennesker kan gi lav selvfølelse, depresjon, angst, mangel på livsglede, dårligere fysikk osv.

Det er mange ledige i Norge men som kan bidra helt eller delvis. Dessverre tilrettelegges arbeidslivet dårlig for mange som ikke passer inn i høyt tempo, høye krav, prestasjonskultur og perfeksjonisme. Det er utrolig mye bra folk som ikke jobber, fordi det ikke er ønskelig fra arbeidslivet sin side. Fordi de ikke slipper til. Fordi mange ikke ser egne muligheter.

Ts, det er trist at du skriver det du skriver, og opplever livet slik. Jeg er sikker på at du selv ønsker det som alle andre ønsker. Et bra og verdifullt liv med meningsfullt arbeid og en ok inntekt, og dele det med mennesker som du er glad i . Det har du ikke akkurat nå, derfor skriver du som du gjør.

Hadde du fått bruke ditt potensiale på riktig sted, under riktige forutsettinger så hadde du aldri skrevet dette innlegget.

Du fortjener bedre enn det du gir deg selv.

[Munter]

Det kategoriske imperativ.

[Gjest strykebrett]

Hvis du tar verdier vekk fra folk, sløser bort en stor andel av det og ender opp med langt mindre for pengene enn det du opprinnelig kunne skaffet deg så er det per definasjon et verditap. Da har man ikke skapt men forbrukt. Så nei - der tar du feil.

Hvis du hadde betalt noen 500 kroner for å gå i butikken og handle varer for deg istedet for å benytte 10 minutter selv på veien hjem fra jobb. Samt at dette hadde tatt mye lengre tid. Hadde dette da skapt verdier? Selvsagt ikke.

Og det er ikke "vi som samfunn" som har bestemt. Det er du og flertallet som har bestemt dette på mindretallets bekostning. Vi som ikke ønsker denne "flotte" løsningen blir fratatt vår stemme og rett til å styre over egne liv siden velferdsstaten er så flott at alle må tvinges med trusler om vold til å være med. For å bruke Arbeiderpartiets slagord "alle SKAL med"-

Samfunnet består av en lang rekke enkeltindivider. Ikke kun av flertallet. For mindretallet kunne man like gjerne blitt styrt over av en mann med bart. Det du også kaller demokrati er per definasjon flertallstyranni - ikke folkestyre slik ordet faktisk fremstår fra sitt språklige opphav. Gi hver enkelt rett til å bestemme over eget liv og du har ekte demokrati.

Byråkrater dukker opp rett og slett pga byråkrati. Som Churchill sa - det eneste man kan garantere med byråkrati er mer byråkrati. For det ligger i de flestes natur å forsøke å slippe unna den tvang vi blir pålagt - og derfor blir stadig flere satt til å påse at ingen slipper unna.

Om jeg har så godt med penger at jeg syns det å slippe og gå på butikken har en større verdi enn 500 kroner, så har personen som går på butikken for meg skapt verdi for meg tilsvarende det over 500 jeg syns det er verdt å slippe og gå på butikken. Så enkelt er det.

At du syns demokrati er en dårligg løsning er vel litt på siden av tema her.

[Ladycat]

Selvfølgelig er det ditt valg å la være og jobbe. Men da får du også forsørge deg selv på annen måte, plukke bær, fiske og fange vilt for å overleve - eller la være. Ethvert voksent menneske har et grunnleggende ansvar for å forsørge seg selv. Det er også sånn at det er mange som gjerne kunne tenkt seg å jobbe mindre og ha mer fritid og mer tid med familien, men som jobber fordi de forsørger seg og sine.

Du gjør deg selv og alle som på noe punkt trenger velferdstjenester en bjørnetjeneste. På et eller annet tidspunkt vil det gå tomt for penger å dele ut, og hva da? Skal det stå mellom deg som kan jobbe og forsørge deg selv, og en som er så invalidisert at han eller hun ikke har den muligheten?

[Gjest Riskjeks]

Jeg synes folk er ganske harde her... Hvis dette er seriøst, tipper jeg TS er deprimert og/eller har flere andre psykiske vansker. Da ser man mørkt på livet, og forstår ikke vitsen med noe som helst.

Jeg vil råde ham/henne til å oppsøke hjelp.

[AnonymBruker]

Alle klager over at jobb er et nødvendig onde, men hvorfor skal ikke noen få lov til å velge annerledes?

Jeg har ikke spesielt lyst til å jobbe, og ser ikke poenget med det.. Hater sosialisering og vil helst være for meg selv..

Men jeg har da rett til å leve likevel? Sosialhjelp er jo uansett en minstesats som ingen er fornøyd med, så hvorfor er folk så bitre på de som mottar det?

Jeg vet at folk blir provoser av dette, men prøv å se det fra en annens synsvinkel. Fra en person som egentlig hater livet og samfunnet generelt, men som ikke vil ta selvmord..

Anonymous poster hash: c0a56...42a

Ikke at jeg skal leke dr. online, eller noe, men du virker litt deprimert...

Anonymous poster hash: afa99...94e

[Kassiopeia]

Jeg synes folk er ganske harde her... Hvis dette er seriøst, tipper jeg TS er deprimert og/eller har flere andre psykiske vansker. Da ser man mørkt på livet, og forstår ikke vitsen med noe som helst.

Jeg vil råde ham/henne til å oppsøke hjelp.

Nå kan jeg riktig nok ikke snakke for Ts men jeg kjenner flere som rett og slett ikke gidder å jobbe av ren latskap og ikke fordi de sliter psykisk.

[Gjest Riskjeks]

Nå kan jeg riktig nok ikke snakke for Ts men jeg kjenner flere som rett og slett ikke gidder å jobbe av ren latskap og ikke fordi de sliter psykisk.

Da vil jeg enten tro du kjenner flere veldig spesielle folk, eller at disse folkene ikke forteller deg alt om livet sitt. Evt begge deler

Det er absolutt mulig å lure NAV. Men da skal man virkelig ville det... Å bli f.eks uføretrygdet er en lang og tung prosess, ikke gjort på et par dager, for å si det sånn. Å ønske å gå igjennom noe sånt frivillig for å få en inntekt som du såvidt kan leve av, er mildt sagt spesielt.

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som TS. Jeg valgte vekk jobbingen. Jobbet noen år og likte det slett ikke. Derfor tok jeg valget om å gå for ufør. Da jeg jobbet hadde jeg god lønn, så jeg visste at uføretrygden ikke kom til å bli så ille.

Etter 5 år på aap søkte jeg uføretrygd og den gikk igjennom. Nå har jeg det bedre enn noensinne, masse fritid, nok penger, jeg kan gjøre hva jeg vil.

Jeg savner overhodet ikke jobben, kollegaene jeg måtte være med hele dagen, stå tidlig opp, kurs og julebord og annet sosialt dritt, nei fri og bevare meg vel.

Det er så enkelt at folk er forskjellige. Meget.

Anonymous poster hash: c0ea5...7a1

[Genesis]

Alle klager over at jobb er et nødvendig onde, men hvorfor skal ikke noen få lov til å velge annerledes?

Jeg har ikke spesielt lyst til å jobbe, og ser ikke poenget med det.. Hater sosialisering og vil helst være for meg selv..

Men jeg har da rett til å leve likevel? Sosialhjelp er jo uansett en minstesats som ingen er fornøyd med, så hvorfor er folk så bitre på de som mottar det?

Jeg vet at folk blir provoser av dette, men prøv å se det fra en annens synsvinkel. Fra en person som egentlig hater livet og samfunnet generelt, men som ikke vil ta selvmord..

Anonymous poster hash: c0a56...42a

Jeg blir mest provosert på deres egne vegne, fordi folk med arbeidsevne som suller hjemme og ikke bidrar ikke har det godt med seg selv. Det ligger i menneskets natur å strebe etter mestringsfølelse og å få til ting, og det gjør du ikke når du bare ligger hjemme og tar opp plass på denne kloden uten å bidra. Det er en deprimerende tilværelse.

Som en god nummer to blir jeg provosert på vegne av de som kjemper seg gjennom en jobb de egentlig ikke liker fordi de vet at det de gjør er verdifullt, til tross for dårlig betaling og lite anerkjennelse. Alenemødre som så vidt tjener bedre enn trygda, men jobber likevel fordi de vil være gode eksempler for sine barn.

På egne vegne kunne jeg ikke brydd meg mindre og blir ikke provosert i det hele tatt. jeg har en jobb jeg liker og tjener godt, så for min del kan bare sitte hjemme i trygdeleieligheten din å sture. Men sunt for deg er det ikke. Søk heller den hjelpen du trenger. For det trenger du!

[AnonymBruker]

Personlig kunne jeg godt tenkt meg å ha det som deg: evigvarende fritid og økonomi nok til å overleve, om enn ikke så mye mer enn det. Jeg er den første til å innrømme at jeg er lat som faen, men jobber likevel 100 prosent. Hva stopper meg fra å gjøre som deg? Samvittigheten. Jeg er kapabel til å jobbe (er ikke mentalt handikappet eller lignende), og derfor føler jeg at jeg må jobbe. Ja, det finnes dager der jeg er møkk lei, ligger på senga og griner fordi jeg er utslitt. Men da tenker jeg på at jeg gjør noe samfunnsnyttig, og at ingen kan se ned på meg som en snylter, og da blir det litt bedre.

Synes NAV generelt er litt for snille. Ut i fra det du skriver virker det som om du er fullt i stand til å jobbe, du bare vil ikke. Og det er feil. NAV burde være der for dem som ikke KAN jobbe, ikke dem som ikke vil. Hva er galt med det, spør du? Det som er galt er at du tar penger som ellers kunne blitt brukt til noe samfunnsnyttig uten at du selv bidrar i det hele tatt.

Hva gjør du på hele dagene, egentlig?

Anonymous poster hash: 8505c...e9a

[AnonymBruker]

Personlig kunne jeg godt tenkt meg å ha det som deg: evigvarende fritid og økonomi nok til å overleve, om enn ikke så mye mer enn det. Jeg er den første til å innrømme at jeg er lat som faen, men jobber likevel 100 prosent. Hva stopper meg fra å gjøre som deg? Samvittigheten. Jeg er kapabel til å jobbe (er ikke mentalt handikappet eller lignende), og derfor føler jeg at jeg må jobbe. Ja, det finnes dager der jeg er møkk lei, ligger på senga og griner fordi jeg er utslitt. Men da tenker jeg på at jeg gjør noe samfunnsnyttig, og at ingen kan se ned på meg som en snylter, og da blir det litt bedre.

Synes NAV generelt er litt for snille. Ut i fra det du skriver virker det som om du er fullt i stand til å jobbe, du bare vil ikke. Og det er feil. NAV burde være der for dem som ikke KAN jobbe, ikke dem som ikke vil. Hva er galt med det, spør du? Det som er galt er at du tar penger som ellers kunne blitt brukt til noe samfunnsnyttig uten at du selv bidrar i det hele tatt.

Hva gjør du på hele dagene, egentlig?

Anonymous poster hash: 8505c...e9a

Det er jo ganske stor fare for at NAV-ordningene ikke vil være bærekraftige på sikt. Det er selvsagt ikke bare "snylternes" skyld, men det er jo klart et problem at en del som faktisk kan jobbe og bevisst sniker seg unna benytter seg av ordningene. For det første bidrar man til å gjøre det vanskeligere for de som faktisk trenger det, for det andre bidrar man til å undergrave velferdsordningene på sikt. Og da står man der jo selv med en ganske tom CV, så man skyter seg jo selv også i foten når Norge ikke har råd lenger. Og jeg tror dette bare er et tidsspørsmål dessverre.

Selv om det finnes noen som har et fint liv også på offentlige stønadsordninger så er mitt inntrykk at de aller fleste ikke har det spesielt godt. Det å bare gå hjemme kan gjøre hele situasjonen din verre. Har man en depresjon eller begynnende depresjon så er det gjerne lite som er så skadelig som å fortsette å gå hjemme. Det som går igjen blant nesten samtlige jeg kjenner som ikke jobber er at de snur døgnrytmen, går for det meste hjemme, orker ikke (lenger) å trene eller forsøke å leve sunt. Og så kommer depresjonen eller en forverring av en depresjon som allerede var der, hvilket igjen fører til ytterligere tiltaksløshet. Sånn skaper man en negativ spiral der det ene forsterker det andre og det er denne man må ut av!

Anonymous poster hash: fe4c9...968

[AnonymBruker]

For noe tøys. Jeg har masse tid til å trene og gjør det. I tillegg spiser jeg sunt og er i god form.

Jeg har nok i trygd til å ta gode ferier og weekender i utlandet.

Det er bare så enkelt at jeg ønsker ikke å kaste vekk over 85000 timer av livet mitt på å jobbe for noen. Da vil jeg heller være fri og bruke livet mitt til akkurat det jeg vil, nemlig å LEVE.

Jeg har en fin døgnrytme, men bare det å slippe vekkerklokken hver eneste morgen er for meg verdt en million.

Dere som liker å jobbe er heldige og må for all del drive på. Jeg lever mitt liv slik jeg vil, og trives ekstremt godt med det. At dere ikke liker at jeg har ferie livet ut, får så være. Om jeg skal trives i hverdagen, kan jeg desverre ikke ta hensyn til det.

Anonymous poster hash: c0ea5...7a1

[AnonymBruker]

er det bedre å stå i en jobb en misliker enn å være hjemme og isolere seg da? så hører man: få deg en utdanning. og hva består utdanning av? sosialisering, gruppearbeid, passe inn. Så kommer man ut i arbeidslivet og hva søker de etter? utadvent, blid, tusenkunstner.

Går man til psykologisk hjelp kommer man til folk som er på sin 8-timers jobb på sitt kontor, sier "det går så bra så, ses om 4 uker". Eller folk i div. jobboppfølgingsbedrifter som gjør en slett jobb og ikke følger opp.

Alt dette møter man i sin søken etter "hjelp".

Men det er greit, jeg skal stå i min jobb uten utvikling kun stagnasjon siden evnene til å komme videre ikke er der.

Anonymous poster hash: 11e3d...07d

[AnonymBruker]

er det bedre å stå i en jobb en misliker enn å være hjemme og isolere seg da? så hører man: få deg en utdanning. og hva består utdanning av? sosialisering, gruppearbeid, passe inn. Så kommer man ut i arbeidslivet og hva søker de etter? utadvent, blid, tusenkunstner.Går man til psykologisk hjelp kommer man til folk som er på sin 8-timers jobb på sitt kontor, sier "det går så bra så, ses om 4 uker". Eller folk i div. jobboppfølgingsbedrifter som gjør en slett jobb og ikke følger opp.Alt dette møter man i sin søken etter "hjelp".Men det er greit, jeg skal stå i min jobb uten utvikling kun stagnasjon siden evnene til å komme videre ikke er der. Anonymous poster hash: 11e3d...07d

Ikke dra alle studier og jobber under en kam, ei heller psykologer. Tror de færreste genuint ønsker å isolere seg 100 prosent. Det er ikke normalt, og dersom du ser en psykolog om det får du sannsynligvis medisiner og ukentlige møter med psykologen. Har du noensinne vært hos en psykolog? Mulig det ville hjulpet deg med innstillingen din.

Utdanning består slettes ikke av å "passe inn". Ungdomsskolen handler om å passe inn. Utdanning på universitetsnivå handler om å strukturere sin egen studieverden og tilegne deg den kunnskapen som trengs på jobbmarkedet. Du kan fint skaffe deg en bachelorgrad uten å måtte sosialisere i det hele tatt. Les hjemme og møt opp på eksamen.

Anonymous poster hash: 8505c...e9a

[globalagogo]

Rett og slett: trygd finansieres ved hjelp av et samfunns felles arbeidsinnsats. Skatter og avgifter innbetales, og velferdsstaten fungerer. Selvfølgelig er det fint at vi har trygd!

..til de som behøver det. Det er stor forskjell på å være interessert i karriere og ønske å arbeide, kontra å ta noe arbeid for å overleve økonomisk. Å la være å arbeide når man er frisk og rask derimot, er for meg å være et rasshøl. Du bidrar ikke til en dritt. Kanskje er du en jovial kar med venner og familie, hvem vet, men rent økonomisk er du en klegg. Tar og tar fra felleskassa. Sykmeld deg da, hvis du er mentalt utslitt. Men kom deg ut i arbeid igjen og hjelp til med å dra lasset

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som TS. Jeg valgte vekk jobbingen. Jobbet noen år og likte det slett ikke. Derfor tok jeg valget om å gå for ufør. Da jeg jobbet hadde jeg god lønn, så jeg visste at uføretrygden ikke kom til å bli så ille.

Etter 5 år på aap søkte jeg uføretrygd og den gikk igjennom. Nå har jeg det bedre enn noensinne, masse fritid, nok penger, jeg kan gjøre hva jeg vil.

Jeg savner overhodet ikke jobben, kollegaene jeg måtte være med hele dagen, stå tidlig opp, kurs og julebord og annet sosialt dritt, nei fri og bevare meg vel.

Det er så enkelt at folk er forskjellige. Meget.

Anonymous poster hash: c0ea5...7a1

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn som TS, har det mye bedre når jeg får være hjemme og ta alt i mitt tempo, slippe å forholde meg til mennesker jeg ikke liker, slippe å omgås andre rett og slett. Nå kan jeg velge selv hvem jeg vil være sammen med og når. Hater at andre skal bestemme over livet mitt. Ikke har jeg et snev av dårlig samvittighet heller.

Rart ingen nevner skattepengene sine når vi ser alle utlendingene som strømmer til landet og som koster samfunnet på miliardvis? De mottar stønad fra nav og gjør ikke mye annet enn å voldta, sloss og stjele.

Men sånt er greit å bruke de kjære skattepengene deres på.

Anonymous poster hash: 25a0a...259

[Gjest Evans]

Hvis du ikke ønsker å jobbe, og ikke ønsker å bidra til samfunnet, så er det i teorien helt greit: Da stiller du seg utenfor samfunnet; får ingenting, krever ingenting, og deltar ikke.

Ønsker du ikke å bidra, men samtidig ønsker at samfunnet skal forsørge deg fordi du ikke ønsker å bidra stiller det seg annerledes. Da krever du, men yter ingenting tilbake. Hvorfor skal samfunnet gi deg noe når du ikke yter noe tilbake?

Hvis samfunnet vårt skal bestå må vi yte for å få. Vi har plikter og vi har rettigheter. Hvis vi ikke bevarer dette bytteforholdet vil velferdsstaten vår oppløses. Da vil vi ikke ha rettigheter, og heller ingen plikter.

Du kan velge hva du syns er best: Plikter og rettigheter, eller være alene uten noen form for hjelp (bortsett fra familie) uansett hva som måtte skje deg i livet.

Ditt valg er faktisk med å forme hvordan samfunn vi får fremover. Hvis flere velger som deg: kun kreve, men ikke yte, vil vi få et samfunn hvor det tilslutt ikke er noe å kreve.