Er det noe galt med meg eller er det fler som har det slik?

[AnonymBruker]

Dette virker kanskje ganske rart, men det er noe som faktisk plager meg i hverdagen..

Jeg er veldig følsom og har mye empati ovenfor andre. Det som i hovedsak er "problemet" mitt er at jeg er så utrolig følsom(hvis det er riktig ord?) når det kommer til eldre og gamle mennesker.. Jeg blir så lei meg hvis jeg ser en gammel person som f.eks er alene eller ser lei seg ut.. Hvis jeg tenker på at de er helt alene, har mistet kona/mannen sin, har problemer med alderdom og sykdom kan jeg begynne å gråte med en gang.. Dette kan være alt fra gamle jeg ser på butikken eller på tv.. Jeg aner ikke hvorfor jeg har det slik, men kan tenke på spesifike personer jeg har sett rundt om kring i laang tid etterpå og da blir jeg nesten på gråten..

Prøver også å være hos bestemor og bestefar så ofte jeg kan og tar alltid med blomster eller lignende for at bestemor skal bli glad..

Er dette normalt eller er jeg veldig rar som føler det sånn? Er egentlig skikkelig slitsomt.. jeg er forresten 17 år og det virker som om andre på min alder bryr seg lite om de eldre..

Anonymous poster hash: 18c30...532

[AnonymBruker]

Du går ikke nødvendigvis på en linje for å bli sykepleier? Der treffer du mange slik som deg
Ellers er det ingenting galt med at du er mer empatisk enn snittet, det er slike som deg verden trenger flere av.

Og det du sier oml at "det virker som om andre på min alder bryr seg lite om de eldre.." er nok ikke sant. De fleste (oppegående) ungdommene i dag har stor respekt for de eldre, men når man er i den alderen har man ofte begrenset med tid og siden alle familieselskaper med eldre folk involvert pleier å være dørgende kjedelig, skjønner jeg hvorfor ungdommene heller bruker tiden på noe annet. Også jeg må innrømme at jeg burde besøkt bestemoren min oftere. Elsker å høre på fortellinger fra 2. verdenskrig

Anonymous poster hash: 3926a...9a7

[AnonymBruker]

Vokt deg bare for at "empatien" din ikke egentlig er projisering. Å se en gammel mann og gå ut fra at han ikke er på høyden av sitt liv, mett av dage og med mange gode minner, viss på at hans liv var levd med glede og at han når hans tid kommer etterlater seg en god slekt (kort sagt at han er mett av dage) er naivt og godt over grensen til det arrogante.

Folk flest har en god alderdom, ts. Som en gammel mann sa: å bli gammel og knirke i ledd, verke på regndager og sitte alene foran peisen og minnes ungdommen er ikkje ille. Å ikke bli gammel, det er ille.

Anonymous poster hash: 90e4a...4a5

[AnonymBruker]

HERREGUUUUD akkurat sånn er jeg og! Selv ser jeg ikke på det som noe problem da, men... Tror nok dette er helt normalt, selv om det sikkert finnes folk som har det i større grad en andre. Vi mennesker er jo programmert slik at vi skal ønske å beskytte/ ta vare på skrøpelige "organismer" - om dette så er en baby på noen måneder, en mann på 90 år eller kattunge. Forøvrig opplever jeg dette fenomenet særlig i forhold til gamle menn. Husker jeg så en tynn, skrøpelig mann som satt alene på cafe og skulle drikke kaffen. Og jeg begynner jo så klart å lage scenarioer i hodet mitt om at han "sikkert er her alene fordi det var hit han og kona brukte å gå hver søndag, men kona døde så nå kommer han hit hver søndag for å oppretteholde tradisjonen" og alt mulig rart. Så skulle han løfte koppen og hånda rista jo så kraftig at han måtte støtte den opp med den andre og jeg hadde bare så ufattelig lyst å gå bort å hjelpe han med noe.... Han så så trist ut samtidig som han så veldig hyggelig ut og litt hjelpesløs. Herregud, dette fenomenet har sannelig jeg og.

Anonymous poster hash: a36dc...ec0

[Sylvari]

Å anta at bare fordi man er gammel så har man det fælt hørtes ikke godt ut.

At du gråter bare ved tanken høres ikke sunt ut..

[AnonymBruker]

HERREGUUUUD akkurat sånn er jeg og! Selv ser jeg ikke på det som noe problem da, men... Tror nok dette er helt normalt, selv om det sikkert finnes folk som har det i større grad en andre. Vi mennesker er jo programmert slik at vi skal ønske å beskytte/ ta vare på skrøpelige "organismer" - om dette så er en baby på noen måneder, en mann på 90 år eller kattunge. Forøvrig opplever jeg dette fenomenet særlig i forhold til gamle menn. Husker jeg så en tynn, skrøpelig mann som satt alene på cafe og skulle drikke kaffen. Og jeg begynner jo så klart å lage scenarioer i hodet mitt om at han "sikkert er her alene fordi det var hit han og kona brukte å gå hver søndag, men kona døde så nå kommer han hit hver søndag for å oppretteholde tradisjonen" og alt mulig rart. Så skulle han løfte koppen og hånda rista jo så kraftig at han måtte støtte den opp med den andre og jeg hadde bare så ufattelig lyst å gå bort å hjelpe han med noe.... Han så så trist ut samtidig som han så veldig hyggelig ut og litt hjelpesløs. Herregud, dette fenomenet har sannelig jeg og.

Anonymous poster hash: a36dc...ec0

Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv!!

Ts

Anonymous poster hash: 18c30...532

[WubWub]

Nei jeg har det ikke sånn.

Tanken har selvfølgelig streifet meg når noen eldre ser ensomme ut, men så kommer jeg på at jeg alltid sitter alene. Er med andre ord ikke noe mer synd på de enn meg

[Pippipp]

Jeg har det på samme måte når det gjelder katter og andre dyr 🙈

Det ligger en død katt like ved der trikken min kjører, man ser den fra trikken. Og jeg får lyst til å gråte når jeg ser den 😭

Edit: Jeg er 29 år, en normalt oppegående person som jobber som sykepleier 😉

Endret 26. mars 2015 av Pippipp

[got2go]

Jeg har det akkuratt likedan!

[AnonymBruker]

Det kalles høysensitiv!

Jeg er sånn selv. Veldig spennende lesing!

Anonymous poster hash: c56ec...6ac

[ByAdina]

Jeg har samme prob bare når det kommer til dyr. Det er igrunn veldig usunt for enns egen psykiske helse, men også sunt å være en av de få som genuint bryr seg fra hjerteroten! <3
Du virker god!

[MarianneE]

Melder meg inn i "sånn er jeg og" klubben.