Angrer dere på skilsmissen?

[AnonymBruker]

Å "ikke elske han lenger" er etter mitt skjønn ikke grunn god nok i seg selv til å bryte opp et ekteskap, et hjem, en familie. Da jobber man seg gjennom det.

Hvilke konsekvenser har det for mor (eller far) hvis de har en tilværelse de mistrives i? Humøret alltid middels, har det aller best når gubben ikke er hjemme, pliktklemmer og kanskje pliktsex? Å måtte vise interesse og oppmerksomhet til sin partner når man bare vil være i fred?

Det er et liv hvor man lever på tvers av eget beste. Prisen er hvor mye slitasje?

Anonymous poster hash: 6d95a...691

[AnonymBruker]

Hvilke konsekvenser har det for mor (eller far) hvis de har en tilværelse de mistrives i? Humøret alltid middels, har det aller best når gubben ikke er hjemme, pliktklemmer og kanskje pliktsex? Å måtte vise interesse og oppmerksomhet til sin partner når man bare vil være i fred?

Det er et liv hvor man lever på tvers av eget beste. Prisen er hvor mye slitasje?

Anonymous poster hash: 6d95a...691

Ja hvor lykkelig kan man late som man har det ovenfor barna? Jeg tror de gjennomskuer det!

Er det bedre for barna at mor en tilstede men ikke lykkelig eller at hun går og er lykkelig?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Letteste svaret i verden å svare på:

NEI

Jeg skulle ha gått MYE tidligere, men man vil jo gjerne ... Men herregud nei, jeg har ikke angret et sekund.

Jeg vet at det beste for meg og vårt barn er å forlate mannen min. Men det er så forbanna vanskelig. Var det vanskelig for deg og? I såfall hvordan klarte du å gjennomføre? Jeg klarer det bare ikke.

Anonymous poster hash: 505b3...2aa

[AnonymBruker]

Jeg vet at det beste for meg og vårt barn er å forlate mannen min. Men det er så forbanna vanskelig. Var det vanskelig for deg og? I såfall hvordan klarte du å gjennomføre? Jeg klarer det bare ikke.

Anonymous poster hash: 505b3...2aa

Samme her, sliter virkelig med å gå! Den forbaskede samvittigheten ovenfor barna får meg ikke til å ta steget!!!! Men jeg tenker hver eneste dag at det er det jeg Bør gjøre!!!

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Dytter

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[lager83]

Nå er jeg veldig ung, men sliter med å forstå hvorfor man gifter seg og får barn, stifter hus og hjem sammen for så å plutselig ikke elske personen lenger? Virker helt sløkt, å tror det er holdninger som har kommet i takt med Norges velstand. Skjønner utroskap å vold utløser skilsmisser, men tviler på det reflekterer flertallet. Synd at det er slik, mister helt lysten på ekteskap.

[Berit]

Nå er jeg veldig ung, men sliter med å forstå hvorfor man gifter seg og får barn, stifter hus og hjem sammen for så å plutselig ikke elske personen lenger? Virker helt sløkt, å tror det er holdninger som har kommet i takt med Norges velstand. Skjønner utroskap å vold utløser skilsmisser, men tviler på det reflekterer flertallet. Synd at det er slik, mister helt lysten på ekteskap.

Jeg er ikke så ung, men synes og det er vanskelig å forstå. Utenom hvis forholdet forandres til å bli vold og missbruk og masse uærlighet.

Ting som at partneren er kjekk, men elsker h*n ikke lenger, tenker hver dag på å bryte ut for livet er kjedelig osv er ikke grunn nok til å gå. Hvis det er grunnen, er sannsynligheten høy for at livet ikke blir noe bedre om du går.

[AnonymBruker]

Til dere to siste - årsakene er nok myyye større for de fleste her enn at man ikke "liker" partneren lenger - selv om noen kanskje også kan svare det (da ligger det nok myyye bak!) ;-)

Anonymous poster hash: dd7e4...10b

[smilo]

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk tidligere...

Samme her, men jeg kan ikke bruke ti på å angre på det, for de årene vil jeg aldri få igjen uansett.

Letteste svaret i verden å svare på:

NEI

Jeg skulle ha gått MYE tidligere, men man vil jo gjerne ... Men herregud nei, jeg har ikke angret et sekund.

Samme her, sliter virkelig med å gå! Den forbaskede samvittigheten ovenfor barna får meg ikke til å ta steget!!!! Men jeg tenker hver eneste dag at det er det jeg Bør gjøre!!!

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Man vil gjerne holde ut for barna. Men til slutt kommer man til det punktet at det ikke lenger er et alternativ å "holde ut"

Jeg holdt ut i mange år før jeg bestemte meg for å flytte. Men av forskjellige grunner ble jeg overtalt til å prøve litt til. Jeg prøvde i 6 år til.. Men da var det langt over hva jeg klarte å "holde ut" og når jeg flyttet var jeg kommet så langt at hans fysiske nærvær gjorde meg kvalm.Jeg grudde meg til han skulle komme hjem og jeg gledet meg til han dro igjen (Pendler) De 6 årene hadde nok ikke blitt så mange om han hadde vært hjemme hver dag.

Jeg har ikke en gang angret på det valget. Derimot har jeg fått mange bekreftelser på at det valget var rett, Og jeg kan ikke være bitter på at jeg ikke gikk forrige gang. Det var et valg jeg tok den gang, og som jeg bare må innse var feil.

At han ikke virker som han er ferdig med meg enda etter snart 4 år er jo synd for ham.

[frøkenkoz]

Det tok meg 4 år(!!!!) og dra.vi hadde barn,hus,biler og båter.jeg måtte bli alene mamma ,uten å eie noe..det tok meg mange ÅR før jeg flyttet.var kjempe redd!redd for alt! Redd for ikke å eie noe.redd for å bli alene.men jeg gjorde det.å jeg har ikke angret en dag.fått meg ny kjærest som virkelig kan å behandle meg . Hus.jobb.å holder nå på med det jeg har alltid ønsket meg . (Jeg fikk ikke lov med xen). Nemlig utdanning.å kjæresten min støtter meg.exen ringer fremdeles, vil ha meg tilbake.angrer seg.jeg levde den gang i psykisk terror.fikk ikke ha venner.fikk ikke sove.utfrysing.sykelig sjalu.fikk aldri kjøpe meg noe.alkohol.mm Det var MYE rart.det går bra med barna.selv om de savner faren av og til.de besøker han i helgene.

[AnonymBruker]

Samme her, men jeg kan ikke bruke ti på å angre på det, for de årene vil jeg aldri få igjen uansett.

Man vil gjerne holde ut for barna. Men til slutt kommer man til det punktet at det ikke lenger er et alternativ å "holde ut"

Jeg holdt ut i mange år før jeg bestemte meg for å flytte. Men av forskjellige grunner ble jeg overtalt til å prøve litt til. Jeg prøvde i 6 år til.. Men da var det langt over hva jeg klarte å "holde ut" og når jeg flyttet var jeg kommet så langt at hans fysiske nærvær gjorde meg kvalm.Jeg grudde meg til han skulle komme hjem og jeg gledet meg til han dro igjen (Pendler) De 6 årene hadde nok ikke blitt så mange om han hadde vært hjemme hver dag.

Jeg har ikke en gang angret på det valget. Derimot har jeg fått mange bekreftelser på at det valget var rett, Og jeg kan ikke være bitter på at jeg ikke gikk forrige gang. Det var et valg jeg tok den gang, og som jeg bare må innse var feil.

At han ikke virker som han er ferdig med meg enda etter snart 4 år er jo synd for ham.

Hvor gamle var barna da du "dro"? Hvordan taklet de det?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Til dere to siste - årsakene er nok myyye større for de fleste her enn at man ikke "liker" partneren lenger - selv om noen kanskje også kan svare det (da ligger det nok myyye bak!) ;-)

Anonymous poster hash: dd7e4...10b

Det jeg ikke skjønner er hvor logikken om at en ny partner skal gjøre livet så mye bedre? Når man har valgt å gifte seg så regner jeg med det er en gjennomtenkt beslutning å at man liker personen. Men igjen så tror jeg ikke monogami er for mennesker, vi er alt for selvsentrert.

Anonymous poster hash: 6f54d...f78

[AnonymBruker]

Det jeg ikke skjønner er hvor logikken om at en ny partner skal gjøre livet så mye bedre? Når man har valgt å gifte seg så regner jeg med det er en gjennomtenkt beslutning å at man liker personen. Men igjen så tror jeg ikke monogami er for mennesker, vi er alt for selvsentrert.

Anonymous poster hash: 6f54d...f78

Alle mennesker forandrer seg med årene, og noen vokser kanskje mer fra hverandre enn andre. Det er mye som skjer i løpet av så mange år! Skal man holde sammen for enhver pris?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Alle mennesker forandrer seg med årene, og noen vokser kanskje mer fra hverandre enn andre. Det er mye som skjer i løpet av så mange år! Skal man holde sammen for enhver pris?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Tror du misforstår meg. Selvsagt er det ikke noe mål å holde sammen bare for å holde sammen, men virker som mange tror at skilsmisse å ny partner er det som skal til for lykke. Er nok mange havarerte ekteskap som kunne endt annerledes med en annen holdning. Men som sagt tidligere, monogami er utdøende i dagens samfunn der indivodet står i sentrum. Press fra media, venninner, film om hvordan livet skal være er nok en stor årsak. Min subjektive mening.

Anonymous poster hash: 6f54d...f78

[AnonymBruker]

Det er nok mange ulike bakgrunner som ligger bak svarene i denne tråden, og kanskje ikke så enkelt for TS å sammenligne seg med alle desse. Er det voldelige eller svikende partnere man har gått fra, så er nok saken litt annerledes etter et brudd, vil jeg tro, enn om det gjelder f.eks. en forelskelse.

I mitt tilfelle gjaldt det en forelskelse.

Vanskelig å si om jeg har angret. På mange måter har jeg det. Jeg har aldri sluttet å være glad i den jeg gikk fra, selv om nyforelskelsen kanskje var borte, og en travel og ofte slitsom hverdag var det man så. Men det blir det i et nytt forhold også. Jeg har savnet "familiefølelsen" for jeg har ikke klart å la en ny slippe til og overta min eks' plass i forhold til barna. Jeg har hatt dårlig samvittighet og en stor sorg over alt det vil skulle oppleve sammen som familie, i de årene som dessverre går så alt for fort. Jeg føler jeg har tatt fra han mye. Selv om han har hatt barna så mye han vil, er det mitt nye hjem som har vært barnas hjem (mye pga. hans jobb), og han har nok ikke fått med seg så mye av dagliglivet, mere hatt ungene på "besøk" på en måte. Mange situasjoner, tradisjoner, feiringer osv. har vært vanskelige. Kanskje mest for meg. Tror ikke ungene har hatt problemer med dette. Det er mest jeg som har hatt de vonde tankene. Hva min eks har følt, vet jeg ikke.

Om jeg kunne gått tilbake i tid, så ja, jeg ville prøvd MYE mer å satse på det som var. En forelskelse er ofte ikke verdt det. Er det en drittsekk du er gift med, så blir det sikkert noe annet. Det var ikke tilfelle hos meg, tvert imot.

Men på den annen side; bruddet tok lang tid og forholdet ble så ødelagt at jeg tror jeg hadde måttet gå, det ville ikke gått an å ordne mens vi var sammen, tror jeg. Og det gikk lang tid som jeg ikke kunne tenkt meg å ordne det heller, selv om det sikkert på mange måter kunne vært det enkleste.

Kort sagt en veldig, veldig vanskelig situasjon. Noe av det vanskeligste jeg har vært borti. Ikke lett å gi deg råd, men av en eller annen grunn har jeg mest lyst å si: Ikke gjør det. Om det er bare en forelskelse, ikke så mye galt som har skjedd mellom deg og partneren, så ville jeg prøvd litt mer. Kanskje mye mer. Samtidig; om du ikke gjør det vil du aldri få vite, og du vil neppe finne gleden i det du har. Men sender deg gode tanker, iallefall.Vet hva du går gjennom.

Anonymous poster hash: 115f4...d3a

[Sapree]

Nå var den han som droppet meg, men i ettertid skjønte jeg at det var det beste. Han er en god mann, vi skled fra hverandre. Har en ny kjæreste nå som passer meg bedre

[smilo]

Hvor gamle var barna da du "dro"? Hvordan taklet de det?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

De var fra 11 til 16 den gang og har taklet det bra. Vi bor bar 5 min gange fra hverandre og ungene kan gå mellom. Vi har samarbeidet godt om ungene hele tiden. Det er nok det viktigste, men det vet man jo ikke før etter man har flyttet hvordan det vil bli.

[AnonymBruker]

Var det du som gikk? Klarer du deg bra økonomisk?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Du verden for et spørsmål! Får hakaslepp av sånt!

Anonymous poster hash: a1311...89f

[AnonymBruker]

De var fra 11 til 16 den gang og har taklet det bra. Vi bor bar 5 min gange fra hverandre og ungene kan gå mellom. Vi har samarbeidet godt om ungene hele tiden. Det er nok det viktigste, men det vet man jo ikke før etter man har flyttet hvordan det vil bli.

Omtrent samme alder som mine. Vil så gjerne at de ikke skal føle at det er deres feil eller at de velge 50/50 kun for å tenke på oss foreldre. Vet jo at barn ikke vil ta parti og vil tilfredsstille begge.

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Til dere som har tatt ut skilsmisse, tol dere et godt blikk på dere selv og hva deres atferd gjorde med ekteskapet? Så dere ting fra den andre siden og? Er som kjent alltid to soder av en sak

Anonymous poster hash: 6f54d...f78