Angrer dere på skilsmissen?

[AnonymBruker]

Letteste svaret i verden å svare på:

NEI

Jeg skulle ha gått MYE tidligere, men man vil jo gjerne ... Men herregud nei, jeg har ikke angret et sekund.

Har dere barn sammen? Hvordan tok evt de det? Gamle var de?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[Nemigirl]

Hva ble bedre? Var du usikker lenge før du tok steget? Har dere barn?

Anonymous poster hash: [acr av onym=Full hash: 83d5728ecd578bc62f4c1306a8d1baf2] 83d57...af2

ALT ble bedre! Ja, det tok en del år før jeg tok steget. Det var en befrielse endelig å ta avgjørelsen. Og når den først var tatt var det ingenting å gruble over lenger, og alt føltes bare 110% riktig. Ja, vi har et barn som vi samarbeider svært godt om. Vi er i dag gode venner og vi har det nok begge svært mye bedre uten hverandre :-)

[AnonymBruker]

ALT ble bedre! Ja, det tok en del år før jeg tok steget. Det var en befrielse endelig å ta avgjørelsen. Og når den først var tatt var det ingenting å gruble over lenger, og alt føltes bare 110% riktig. Ja, vi har et barn som vi samarbeider svært godt om. Vi er i dag gode venner og vi har det nok begge svært mye bedre uten hverandre :-)

Hvor gammelt var barnet da dere gikk fra hverandre? Hvordan tok hun/han det?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[oslojente1980]

Jeg var ikke gift, men samboer. Gikk fra han da jenta vår var 9mnd. Aldri angret!!

[AnonymBruker]

Angerer overhodet ikke. Han var en jævel, skulle ha gått tidligere. Kom godt økonomisk ut av det også, da huset hadde steget voldsomt i verdi. Fikk råd til å kjøpe noe nytt, og har levd herrens glade dager uten han.

Anonymous poster hash: f0fe0...bf5

[AnonymBruker]

Angrer overhodet ikke. Det var jeg som valgte å gå, men han var fullstendig klar over det. Da han over tid hadde sviktet og jugd mye. Vi gikk 1 år til familierådgivning og, men han bare fortsatte og lyve og svikte. Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå. Og selv om jeg nå har vært singel i 6 år, og savner en kjæreste. Og han er gift på femte året. Så angrer jeg overhodet ikke.

For barna var det ikke så positivt, da far har sviktet de fullstendig i ettertid. Og nå vil de omtrent ikke treffe sin far.

Anonymous poster hash: 2406e...9d2

[Petalouda]

Har dere barn sammen? Hvordan tok evt de det? Gamle var de?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Vi har barn ja, men de er ganske store. De tok det veldig bra, et av barna sa til og med at det var på høy tid at jeg tok bedre vare på meg selv og at jeg fortjente så mye bedre.

[AnonymBruker]

Vi har barn ja, men de er ganske store. De tok det veldig bra, et av barna sa til og med at det var på høy tid at jeg tok bedre vare på meg selv og at jeg fortjente så mye bedre.

Merkelig å si om sin egen far.... Hva var det som var så forferdelig?

Anonymous poster hash: 6f54d...f78

[Petalouda]

Merkelig å si om sin egen far.... Hva var det som var så forferdelig?

Anonymous poster hash: 6f54d...f78

Han var aldri tilstede hverken for meg eller dem, for å si det enkelt.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret. Jeg var redd jeg skulle det, men jeg har virkelig ikke det. Angrer på at jeg ikke gikk flere år før. Det er derimot slitsomt at han fortsatt oppfører seg som en umoden liten unge og nekter å snakke med meg, noe vi jo må, siden vi har barn. Han er sint på meg fordi jeg gikk, men det var han som var utro og bedrev psykisk vold.

Anonymous poster hash: 9ca40...8b8

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret. Jeg var redd jeg skulle det, men jeg har virkelig ikke det. Angrer på at jeg ikke gikk flere år før. Det er derimot slitsomt at han fortsatt oppfører seg som en umoden liten unge og nekter å snakke med meg, noe vi jo må, siden vi har barn. Han er sint på meg fordi jeg gikk, men det var han som var utro og bedrev psykisk vold.

Anonymous poster hash: 9ca40...8b8

[AnonymBruker]

Noen her i tråden, inkludert meg selv, har vært i voldelige forhold. Både fysisk og psykisk. Og da snakker vi og grov vold.

Ikke så rart at disse er overbeviste om at de gjorde det rette ved å komme seg unna. For mange er det i seg selv en vanskelig prosess.

Anonymous poster hash: a2c9c...9e0

[Nemigirl]

Hvor gammelt var barnet da dere gikk fra hverandre? Hvordan tok hun/han det?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Barnet var 5 år. Vi flyttet til nytt sted, men i nærheten av hverandre. Barnet har fått godet venner og har det fint hos både meg og far. Barnet har tatt det hele veldig bra Jeg tenker at de som sier man skal tenke på barna og holde sammen for barnas skyld overhodet ikke har peiling på hva de snakker om. Selvfølgelig er det optimalt derom mor og far kan leve lykkelig sammen i et harmonisk ekteskap, men all den tid det ikke er alternativet så jeg ingen annen utvei enn å skilles og tilrettelegge for godt samarbeid og trivsel hos barnet. Alternativet for vår del var at både mor og far gikk dukken sammen i et felles "dødsbo". Vi valgte utvilsomt beste alternativet; å gå hver til vårt og skape gode hjem for barnet hver for oss med hyggelig samvær (også familien samlet når det er aktuelt). Du vet selv om det er mulig å fortsette eller ikke. Vi lot det gå så langt at det ikke lenger fantes fnugg av tvil, og da var det ikke noe valg lenger - heller et resultat av de faktiske forhold

Endret 20. mars 2015 av Nemigirl

[AnonymBruker]

Jeg angrer! Selv om jeg skjønner at det aldri ville funket iom han var utro...

Anonymous poster hash: 4083e...da9

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å ødelegge for barna, de er 14 og 16 nå!! Tror ikke de ser for seg en hverdag med 50/50 deling, og tenk så trist for den av oss som ikke får så mye samvær? Jeg vil jo la barna få bestemme evt hvor de vil bo og hvor lenge hos hver av oss?

Hvordan skal jeg bli sikker på at jeg gjør rett??? Jeg kjenner at jeg ikke elsker han lenger, men kan det komme tilbake?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å ødelegge for barna, de er 14 og 16 nå!! Tror ikke de ser for seg en hverdag med 50/50 deling, og tenk så trist for den av oss som ikke får så mye samvær? Jeg vil jo la barna få bestemme evt hvor de vil bo og hvor lenge hos hver av oss?

Hvordan skal jeg bli sikker på at jeg gjør rett??? Jeg kjenner at jeg ikke elsker han lenger, men kan det komme tilbake?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Har dere prøvd å reise på den "klassiske" ferien? Bare dere to?

Anonymous poster hash: 0d78d...28d

[Lalunaa]

Nei, ikke i det hele tatt!!!

[AnonymBruker]

Jeg var ikke gift, men samboer. Gikk fra han da jenta vår var 9mnd. Aldri angret!!

Var dere sammen lenge før dere fikk barn..?

Anonymous poster hash: 1f99e...bca

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å reise på den "klassiske" ferien? Bare dere to?

Anonymous poster hash: 0d78d...28d

Ja, en langhelg. Gjorde ingen forskjell😞

Anonymous poster hash: 83d57...af2

[Petalouda]

Jeg er så redd for å ødelegge for barna, de er 14 og 16 nå!! Tror ikke de ser for seg en hverdag med 50/50 deling, og tenk så trist for den av oss som ikke får så mye samvær? Jeg vil jo la barna få bestemme evt hvor de vil bo og hvor lenge hos hver av oss?

Hvordan skal jeg bli sikker på at jeg gjør rett??? Jeg kjenner at jeg ikke elsker han lenger, men kan det komme tilbake?

Anonymous poster hash: 83d57...af2

Å "ikke elske han lenger" er etter mitt skjønn ikke grunn god nok i seg selv til å bryte opp et ekteskap, et hjem, en familie. Da jobber man seg gjennom det.