Krangel - sliten...

[AnonymBruker]

Jeg har for tiden en pågående diskusjon/krangel med søsteren min.

Det er kort sagt slik at hun mener jeg er unnvikende, konfliktsky og vanskelig å kommunisere med. Tidligere har hun også sagt at jeg er egoistisk og verdsetter min tid mer enn andres.

Jeg mener hun er kranglete, irritabel og vanskelig og at hun skaper unødvendige diskusjoner.

Fundamentalt sett er vi noe forskjellige. Hun er en typisk ekstrovert som prater MYE. Jeg blir utmattet av dette til tider og er nok ikke så veldig ivrig på å prate videre selv. Det er rett og slett slik at når hun for en gangs skyld ikke snakker så er det deilig å nyte stillheten litt. Jeg trenger alenetid og trives godt med å sitte med en bok eller i ro og fred.

Jeg er også av typen som velger mine kamper og ikke ser noen grunn til å skape diskusjon rundt noe som jeg ikke synes er verdt det. Søsteren min er advokat og selv at typen som diskuterer for å overbevise - hun føler ikke at diskusjonen er over for hun har “nådd igjennom”. Dette har hun bekreftet selv. Hun har sagt at selv om noe er bagateller for meg er det ikke nødvendigvis det for andre. Det har jeg forståelse for, men jeg synes at samtidig som jeg kunne si ifra mer om ting kunne hun også stoppe seg selv noen ganger. At det beste er en mellomting mellom oss to.

Nå mener hun at dette er en diskusjon vi må ta face to face. Jeg synes selv dette er vanvittig unødvendig. Selvsagt er det ting ved henne som irriterer meg eller som jeg er uenig i. Jeg kan også se hvordan hun er med samboeren sin og hvordan hun skaper konflikter der. Grunnen til at jeg ikke påpeker ting hele tiden er rett og slett at jeg anser noen av disse tingene som forskjeller som bare “er der”. Som at hun prater mye og jeg prater lite eller at hun tar tak i den minste ting og jeg styrer mer unna. Begge har sine positive og negative sider uten at noe er mer riktige - det er bare forskjeller ved oss. Det virker nå litt som om hun vil “fikse” mine feil uten at jeg egentlig synes slik jeg er er “feil”, bare ulikt henne.

Jeg har ikke lyst til å ta noen ansikt-til-ansikt konfrontasjon om dette her, jeg anser det som bare babbel og mas. Vi har også veldig, veldig mye kontakt (snakkes hver dag, veldig mye) og jeg synes ikke lite kommunikasjon er problemet. Tvert imot er det greit om vi har litt avstand og.

Jeg er glad i familien min men noen ganger skulle jeg gjerne bare hatt en pause.

Noen som har noen synspunkter? Eller er det noen som har opplevd lignende? Som har en venn eller familiemedlem som har mye mer behov for å ta opp ting og diskutere ting, eller diskutere hvordan man diskuterer eller Gud vet hva…

Anonymous poster hash: 4c090...1cb

[AnonymBruker]

Oi, kjenner meg veldig igjen og er vel mest på din side her. Har kommet frem til at jeg må være en utrolig irriterende person siden min søster hele tiden finner problemer som jeg ikke ser. Samtidig er det vel viktig at både du og jeg respekterer at våre søstre ser på "småtingene" som problemer og at de har behov for å diskutere dem.

Søsteren min tar også på seg en typisk "advokatrolle" der hun ikke er åpen for at hun kanskje tar bittelitt feil. Hun har alltid rett og kan dra frem ting som skjedde for 15 år siden om hun mener hun vinner diskusjonen med det. Jeg for min del lar henne snakke i vei og lar henne få følelsen av at hun vinner diskusjonen/krangelen fordi det er den enkleste utveien for min del.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok godtatt at din søster må få ut det hun har på hjertet og samtidig få frem at dere er så forskjellige at det kanskje er best å roe ned litt på hvor mye tid dere bruker sammen og snakker sammen. Kanskje vil ting gå over litt av seg selv når hun må finne seg en annen person å lempe all negativiteten over på?

Har flere i familien/vennekretsen lagt merke til din søsters oppførsel?

Anonymous poster hash: 95b94...78f

[AnonymBruker]

Er visst mange av oss...

Du har min fulle støtte!!!

Anonymous poster hash: 783d2...b5b

[AnonymBruker]

Oi, kjenner meg veldig igjen og er vel mest på din side her. Har kommet frem til at jeg må være en utrolig irriterende person siden min søster hele tiden finner problemer som jeg ikke ser. Samtidig er det vel viktig at både du og jeg respekterer at våre søstre ser på "småtingene" som problemer og at de har behov for å diskutere dem.

Søsteren min tar også på seg en typisk "advokatrolle" der hun ikke er åpen for at hun kanskje tar bittelitt feil. Hun har alltid rett og kan dra frem ting som skjedde for 15 år siden om hun mener hun vinner diskusjonen med det. Jeg for min del lar henne snakke i vei og lar henne få følelsen av at hun vinner diskusjonen/krangelen fordi det er den enkleste utveien for min del.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok godtatt at din søster må få ut det hun har på hjertet og samtidig få frem at dere er så forskjellige at det kanskje er best å roe ned litt på hvor mye tid dere bruker sammen og snakker sammen. Kanskje vil ting gå over litt av seg selv når hun må finne seg en annen person å lempe all negativiteten over på?

Har flere i familien/vennekretsen lagt merke til din søsters oppførsel?

Anonymous poster hash: 95b94...78f

Takk for svar.

Jeg snakket med moren vår om det og hun stiller seg jo som en nøytral tredjepart. Hun har konstatert at vi er veldig forskjellige her. Søsteren min har et par ganger hatt konflikter med venninner der jeg har gjenkjent mønsteret som vårt eget. Dvs. at den andre trekker seg litt unna og hun må konfrontere situasjonen "head on", hvis ikke får hun ikke ro i kroppen. Jeg tror hun noen ganger tolker folk som passiv-aggressive mens de egentlig bare er passive. Og ikke bryr seg like mye om konflikten som hun gjør.

Jeg tror hun trenger flere nære mennesker i livet sitt - hun er ekstrovert men ganske kritisk til folk.

Det er godt mulig jeg også hadde hatt godt av flere nære venninner men jeg er i det minste ikke en som lett kjenner meg ensom eller som "lemper" emosjonell bagasje på noen etter å ha spart det opp lenge.

Jeg krangler som regel ikke med noen med mindre de direkte tar initiativ til det og kan ganske greit bearbeide ting på egen hånd.

Det er ikke for meg et spørsmål om å være feilfri eller hvem som har "rett". Jeg kan godt se mine egne negative sider. Det jeg synes er problemet her er litt at mine negative sider regnes som feil som må endres og at hun ikke helt klarer å akseptere at det er noen forskjeller mellom oss som bare er der, uten at det ene er bedre/verre enn det andre.

Anonymous poster hash: 4c090...1cb

[globalagogo]

Så rart! Søsken trenger som regel ikke å skvære opp face to face, det bruker jo å kunne gå over av seg selv? Til oss introvertes fordel Hun virker litt for opptatt av å vinne over deg i diskusjoner. Irriterende at noen har den egenskapen!