Gå til innhold

Ensomhet i forhold.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har vært sammen med samboeren min i 8 år, og vi har hatt våre opp- og nedturer. Noe som jo er normalt i et forhold.

Nå har jeg vært usikker på hele forholdet en stund, men har ikke snakket med han om det.

Føler meg ofte ensom i forholdet selv om vi er sammen ofte. Har ingen problemer med å sitte i stillhet i flere timer, så jeg er ikke avhengig av han. Jeg er ikke masete og det er han enig i, men jeg savner at vi gjør noe sammen eller bare tilbringer tid sammen.

Jeg har foreslått mange ting og spurt om vi skal finne på alt mulig, men han er negativ eller kommer med en dårlig unnskyldning gang på gang. Så jeg har gitt opp.

Nå er det pinse, og jeg er trist siden hele helgen nok en gang består av at han sitter med ryggen til og spiller fra han står til han legger seg. Jeg er ikke imot spilling altså. Spiller selv, men han sitter med det hele tiden utenom når vi skal spise middag eller skal handle.

Alle aktiviteter han driver med gjør han alene.

I tillegg er han så asosial, og kan gjerne sitte og drikke alene eller når jeg sitter edru sammen med han. Han vil aldri finne på noe der det er andre mennesker.

Han er så uinteressert i hva som foregår ute i verden, og vil helst bare sitte hjemme.

Jeg har prøvd å snakke med han, men han påstår at han gjerne kan finne på noe og at det bare er tull når jeg sier at han har avvist meg. De gangene jeg har fått med meg han på noe, så har jeg mast på han og det er jo ikke noe jeg ønsker eller har lyst til. Han foreslår aldri noe selv, så det sier meg jo at han ikke ønsker å gjøre ting sammen med meg.

Noen vil kanskje si at jeg burde gjøre ting alene, og det gjør jeg jo. Allikevel savner jeg det å gjøre noe sammen, for de gangene vi har gjort det så føler jeg at det knytter oss tettere sammen. Mens når vi bare gjør ting hver for oss, så blir avstanden større.

Han er også veldig ulik meg når det gjelder å kommunisere. Jeg ønsker å kunne diskutere og snakke om alt mellom himmel og jord, mens han bare vil snakke om praktiske ting. Han virker også uinteressert i meg. Spør lite om ting, selv om han vet at jeg skulle noe en dag for eksempel. Føler at dette er med på å øke avstanden mellom oss.

Jeg har egentlig ingen utenom han, så det å tenke på et brudd er veldig skummelt. Kanskje jeg er blitt litt avhengig av han, og at han er en trygghet for meg.

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Synes jeg har prøvd så mange ganger, men han ser ikke problemet. Føler meg bare som jeg maser de gangene jeg har prøvd å ta det opp, for han blir skikkelig sur og irritert hvis jeg tar det opp.

Dette er jo bare min side av saken, men jeg savner noen som virker litt mer interessert og som jeg kan være meg selv med. Kanskje vi bare er for ulike.

Anonymous poster hash: 66014...33a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Motsa meg selv litt. Jeg er vel ikke avhengig av han for å finne på ting, men avhengig av han på grunn av trygghet.

Anonymous poster hash: 66014...33a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltid skikkelig skummelt og skulle ta skrittet for å bli alene! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, og jeg klarte først å gjøre noe med det når jeg hadde sagt alt det du skriver høyt til en venninne! Det var akkurat som om at da kunne jeg ikke gå tilbake på det igjen, og jeg gjorde det slutt! Det er den beste beslutning jeg noen sinne har truffet. Selvfølgelig blir man ensom og alene til og begynne med, men det er en helt annen følelse enn å føle seg ensom sammen med noen andre! Du har makt over din egen følelse og kan gjøre hva du vil med den :) Jeg håper du finner ut av det og det ordner seg for deg, for det er da tydelig at du ikke er lykkelig nå!



Anonymous poster hash: 502d8...f69
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg veldig igjen her! Har inntrykk av at det er sånn som dette mange menn er, også min samboer. Han er av den praktiske typen, sier ikke så mye, er ikke så interessert i hva som rører seg i hodet mitt. Jeg trives også kjempegodt alene, er aldeles ikke av den masete og skravlete typen, men jeg føler meg ekstremt ensom når jeg kjenner på at vi faktisk ikke har noen felles intresser eller noe som binder oss sammen. Nå visste jeg dette fra begynnelsen av, men jeg var så usikker på om det var grunn nok til å gjøre det slutt siden vi hadde det fint på andre måter. Etter 10 år føler jeg i perioder at jeg kommer til å bryte ut og finne en som jeg har mer til felles med, men det er vanskelig! Jeg merker at vi har en avstand mellom oss som gjør det fristende å sjekke gresset på den andre siden. Det er en stor del av meg jeg ikke får utløp for her hjemme, og jeg merker at personligheten min er mye tyngre enn den var før.

Sånn som du beskriver samboeren din synes det er vanskelig å si noe annet enn at det er best for deg å gå. Det er ikke slik at man kan forandre noen, og jeg tror ikke samboeren din er typen som plutselig ser lyset og får nye egenskaper....... Å være ensom i et forhold er forjævlig, og det tar knekken på selvtilliten.

Klem :-)



Anonymous poster hash: bfd3b...bee
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltid skikkelig skummelt og skulle ta skrittet for å bli alene! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, og jeg klarte først å gjøre noe med det når jeg hadde sagt alt det du skriver høyt til en venninne! Det var akkurat som om at da kunne jeg ikke gå tilbake på det igjen, og jeg gjorde det slutt! Det er den beste beslutning jeg noen sinne har truffet. Selvfølgelig blir man ensom og alene til og begynne med, men det er en helt annen følelse enn å føle seg ensom sammen med noen andre! Du har makt over din egen følelse og kan gjøre hva du vil med den :) Jeg håper du finner ut av det og det ordner seg for deg, for det er da tydelig at du ikke er lykkelig nå!

Anonymous poster hash: 502d8...f69

Ja, det er kjempeskummelt og spesielt siden vi har vært sammen såpass lenge.

Men nei, jeg er ikke lykkelig nå.

Anonymous poster hash: 66014...33a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg veldig igjen her! Har inntrykk av at det er sånn som dette mange menn er, også min samboer. Han er av den praktiske typen, sier ikke så mye, er ikke så interessert i hva som rører seg i hodet mitt. Jeg trives også kjempegodt alene, er aldeles ikke av den masete og skravlete typen, men jeg føler meg ekstremt ensom når jeg kjenner på at vi faktisk ikke har noen felles intresser eller noe som binder oss sammen. Nå visste jeg dette fra begynnelsen av, men jeg var så usikker på om det var grunn nok til å gjøre det slutt siden vi hadde det fint på andre måter. Etter 10 år føler jeg i perioder at jeg kommer til å bryte ut og finne en som jeg har mer til felles med, men det er vanskelig! Jeg merker at vi har en avstand mellom oss som gjør det fristende å sjekke gresset på den andre siden. Det er en stor del av meg jeg ikke får utløp for her hjemme, og jeg merker at personligheten min er mye tyngre enn den var før.

Sånn som du beskriver samboeren din synes det er vanskelig å si noe annet enn at det er best for deg å gå. Det er ikke slik at man kan forandre noen, og jeg tror ikke samboeren din er typen som plutselig ser lyset og får nye egenskaper....... Å være ensom i et forhold er forjævlig, og det tar knekken på selvtilliten.

Klem :-)

Anonymous poster hash: bfd3b...bee

Ja, jeg har holdt igjen siden vi hadde det bra ellers.

Nå synes jeg det er blitt verre, men kanskje jeg har forandret meg litt.

Nei, tror ikke han kommer til å forandre seg. Han er slik med alle egentlig. Sin egen familie også. Noe som også frustrerer meg er at det virket som familien hans trodde at jeg skulle få han til å endre seg, men det klarer jeg ikke.

Blir veldig vanskelig å faktisk gjøre det, og jeg vet ikke engang om jeg klarer å gjøre det. Men jeg vet jo at jeg ikke har det så bra.

Anonymous poster hash: 66014...33a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er en skikkelig fæl følelse å føle seg oversett og til tider ignorert på den måten.

Har han alltid vært sånn mot deg?

Her tenker jeg at det beste for din del er å prøve å snakke med han selv om han blir sur og grinete. Det virker som du innerst inne ønsker å være sammen med han, noe jeg forstår. Men det kan i så fall ikke gjøres uten at han forandrer innstillingen sin til deg og forstår at oppførselen hans er problematisk. Alternativene er jo å fortsette som før eller å bryte ut av forholdet uten å ha snakket helt ut om det først. Tror ingen av de to sistnevnte er bra..



Anonymous poster hash: 8813e...6cb
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er en skikkelig fæl følelse å føle seg oversett og til tider ignorert på den måten.

Har han alltid vært sånn mot deg?

Her tenker jeg at det beste for din del er å prøve å snakke med han selv om han blir sur og grinete. Det virker som du innerst inne ønsker å være sammen med han, noe jeg forstår. Men det kan i så fall ikke gjøres uten at han forandrer innstillingen sin til deg og forstår at oppførselen hans er problematisk. Alternativene er jo å fortsette som før eller å bryte ut av forholdet uten å ha snakket helt ut om det først. Tror ingen av de to sistnevnte er bra..

Anonymous poster hash: 8813e...6cb

Han har alltid vært sånn, men det er blitt verre med årene.

Jeg har prøvd mange ganger å snakke med han, men han forstår aldri hva jeg mener og nekter for at hans oppførsel kan være en del av problemet.

Føler meg alltid som en hysterisk masekjerring, siden han blir veldig sur, nekter eller sier ingenting.

Jeg føler nesten som det er jeg som er problemet, og jeg legger ikke alt av skyld på han. Men jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor.

Så jeg har gitt opp å snakke. Sist jeg prøvde ble han sint og satte seg for å spille. Prøvde å si at han ikke trengte å spille når jeg prøvde å snakke med han, men da sa han bare at han hørte selv om han spilte.

Så jeg tror ikke at det kommer noe godt ut av å prøve.

Men ja jeg ønsker å fortsette forholdet. Virker ikke som han ser at vi har problemer, siden han later som ingenting.

Anonymous poster hash: 66014...33a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler sånn med deg :( er han klar over at du har vurdert å slå opp?

Det blir jo veldig vanskelig å si hva du skal gjøre fremover når du tydelig vil fortsette som før, bare at du vil at han skal høre på deg og være med på noe innimellom. Du må vel rett og slett gjøre noe aktivt for å få aktivisert han.

Dere liker jo begge spill, og da regner jeg med det er data hovedsaklig det er snakk om ettersom han sitter med ryggen til deg. Hva med å spille litt god gammeldags mario og andre multiplayer-spill i sofaen? Be hjem eller dra bort til andre for å spille brettspill/rollespill etc. Det kan jo være en myk start. Selv om han er negativ og finner dårlige unnskyldninger for å slippe, så blir han kanskje med til slutt? Om han nekter får du si at han må finne på noe i stedet. Regner med det allerede er gjort mange ganger før, slik at mine råd bare blir overflødige men :/

Jeg har det veldig likt som deg, og det som gjorde at jeg og kjæresten begynte å finne på ting sammen igjen var en nyoppdaget interesse for ishockey og håndball. Ingen av oss likte det før, men etter noen kamper ble vi frelst og har nå noe "fast" å gjøre sammen utenom huset :)



Anonymous poster hash: 8813e...6cb
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har nevnt at jeg har vært usikker på forholdet, men virker ikke som han bryr seg. Bare går eller sier ingenting.

Jeg har prøvd å foreslå alt mulig, men han er negativ eller så må jeg mase lenge. Da blir det som regel én gang i året eller noe.

Kan jo spørre igjen, men er egentlig lei av at det skal være så vanskelig.

Venner har vi ikke, så det er ikke en mulighet å dra han med på det.

Vi spiller noen ganger multiplayer, men jeg savner vel egentlig mest å gjøre ting utenfor huset eller som ikke har med elektronikk.

Hvis jeg spør om han kan finne på noe, så vet han ikke. Sier bare at han godt kan finne på noe, så foreslår jeg masse og ingenting er interessant eller masse dårlige unnskyldninger.

Føler at han legger alt ansvaret over på meg, men er uinteressert i å bidra med noe selv.

Synes bare det er så trist at det skal være så vanskelig å nå frem til han.

Anonymous poster hash: 66014...33a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...