Samboer forlot meg. Har funnet en ny allerede. Rådvill.

[AnonymBruker]

Hei,

Har lest gjennom mange tråder her og funnet mye støtte. Men velger også å lage et eget innlegg for å få snakket ut om det. Har ingen jeg kan snakke sånn med bortsett fra hun jeg delte livet med, men det er jo ikke like lett nå.

Det er nå 5mnd siden vi gikk fra hverandre. Eller hun gikk ifra meg, og tok med seg vår datter som nå er 1 år. Dette var tungt.

Vi ble sammen da hun var 16 og jeg er 6 år eldre. Liten aldersforskjell, men hun var ikke som alle andre, hun var moden og voksen for alderen. Vi var sammen i 2 år før hun var utro og gjorde det slutt.

Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og det var mye tull i starten, med grining, prating og krangling. Hun sa hun ville prøve andre og leve livet og at vi ikke passet sammen fordi vi begge har sterke personligheter og det blir mye krangling. Det gikk fort 6-7 mnd før vi fant tilbake til hverandre, etter et par mnd med fram og tilbake så snakket vi mye og holdt på igjen. Det var det beste som kunne skjedd den gangen. Så ble vi gravide, og alt var helt himmelsk.

Vår datter kom til verden og alt var slik det skulle være. Vi hadde hus bil hund og barn. Nå er hun 20 og jeg 26, og i januar ble det altså slutt igjen. Mangel på kommunikasjon og at jeg hadde fått mange sjangser for hvordan jeg skulle være i hennes øyne samt krangling fordi vi begge er påståelige og har alfa personligheter resulterte i at hun takket for seg igjen. I tillegg mente hun at hun gjorde alt og at jeg ikke bidro nok med datteren vår og det er jeg enig i. Det var nytt å en vanskelig omstilling som gjorde meg usikker og litt redd for vår nye hverdag som foreldre.

Denne gangen tenkte jeg og være sterk, la henne være i fred og ikke ha så mye kontakt. Dette var rett før pappapermen og i den så hadde jeg vår datter ofte.men hun var så liten å ammet enda slik at hun lå ikke over samt at hun ville ha hun litt mer også. Hun er så stolt og enhver anledning jeg tilbyr hjelp økonomisk eller lignende så skal hun stå på egne ben. Det var i tillegg vanskelig og vite hvordan jeg skulle forholde meg til henne og vi har diskutert og kranglet i ettertid også, fordi jeg vil så gjerne ha hun tilbake. Hun er mitt livs kjærlighet og jeg syns også at vår datter fortjener en sjangse. Men hun sier at det aldri blir oss igjen, noe som er veldig vondt å høre.

Hun sa dette sist også men da visste jeg liksom at vi kom til å bli sammen igjen. Dette er jeg mer usikker på nå.

Det er kun henne jeg vil ha uansett mangler eller ting som kunne vært bedre.

Jeg er så sint og litt bitter for at hun ikke prøvde hardere og at vi kunnet få familiehjelp hos terapeut eller lignende. Jeg ville gjort alt for å fikse dette.

I det siste så følte jeg vi begynte å få en god tone igjen. Snakket endel sammen og snap men for det meste og barnet. Aldri om forholdet, før nå. Jeg skulle hjelpe faren hennes en dag, og hun bor på hybelen der. Der sto en fremmed bil mens hun var på skolen. Jeg spurte henne senere og hun løy, men jeg tok henne i det og hun innrømmet at hun hadde møtt en ny. Dette var om Onsdagen denne uken. Hun påstander var helt ferskt og at de kun var venner. Jeg ble helt knust.

Hun sier hun skal ta det langsomt og ikke introdusere han for datteren vår før hun er helt sikker. Og at de bare har bynt å snakke sammen. De kjenner hverandre og han har vært sammen med en tidligere venninne av henne. Men torsdagen innrømte hun at han hadde ligget over. Jeg ble rasende fordi hun hadde lovet å holde datteren unna dette og hun sover på samme rom. Han hadde dratt før hun våknet osv sa hun. Og da var hun plutselig forelsket i vedkommende.

Hvordan skal jeg tolke dette?

Den siste tiden har gått veldig greit, jeg har vært sterk fra dag en og prøvd å gi henne rom og ikke hatt så mye sorg. Men etter jeg fant ut dette gikk jeg i dyp depresjon og kjærlighetssorg. Gråter mye og har ikke matlyst. Alle følelser kom tilbake og jeg innser at jeg elsker henne like mye enda. Uansett hvor mye hun sårer meg og lyver til meg. Dette er forferdelig. Ta det rolig my ass liksom! Jeg er så sur for at hun gjør dette mot meg, selvom vi ikke er sammen og hun kan gjøre hva hun vil. Men jeg føler dette er og gå litt vel fort frem, både med han men også med å finne seg en så fort...

Jeg føler jeg vet at de kommer til å bli sammen men hun sier fortsatt at hun ikke vet hva hun vil fordet. Alt blir bare kaos!

Vi har delt så mye sammen til at vi kan kaste bort dette og dette er utrolig nok drømmedama for meg. Jeg har nå bestemt meg for å ikke ta kontakt med henne. Leverte dattera vår i går tidlig og bare dro når hun var i armene hennes selvom hun spurte om ting og skulle til å snakke. Overså hun totalt. Og har tenkt å gjøre dette framover og ikke ha kontakt annet enn når jeg skal ha vesla. Uansett hvor vondt det er.

Så noen synspunkter på dette? Har hun funnet en ny bare for å finne en? Jeg tror ikke helt på henne når hun sier hun er over meg og det ikke er følelser, selvom det kanskje er bare innbilning. For en mnd siden fikk jeg bilde av vesla der hun skrev hvor flinke vi var til å lage barn sammen. Men hun vil ikke ha fler barn, med noen sier hun(var komplisert fødsel). Føler at den nye mannen er midlertidig men jeg er så redd for at det ikke er det. Jeg vil bare ha henne tilbake, men jeg klarer ikke å se hun i øynene engang nå når jeg vet hun har besøk av andre men. Det er for vondt.

Så hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg tolke på hvilken måte? Trenger veldig hjelp i dette! Alt jeg vil er og kunne få en ny sjangse og bevise at vi er den familien vi skulle være!

Anonymous poster hash: edd37...f38

[Sannerlig]

Move on. Hjertesorg er noe forferdelig tungt, men før du innser at du og henne er over, jo bedre.

Sørg for å være fokusert på å være en god far for ditt barn du nå.

[AnonymBruker]

Huff, føler virkelig med deg.

Vanskelig situasjon. Skulle til å skrive at du må gi henne motstand, men ser jo at du gjør det. Du skriver at dere begge er alfa. Hva legger du i det? Sta, stolt, skal ha viljen sin? Har dere begge ofte stått steile mot hverandre?

Synd at hun går så fort frem. Vesla er jo bare ett år, og dere var sammen inntil noen mnd siden.

Tror du når du har sett han typen, at hun har følleser for han, eller at hun bare trenger bekreftelse?

Hva var det som gjorde at det skjærte seg? Hun var jo veldig ung da dere ble sammen, som et barn. Var dere alltid like sta, eller har hun blitt det mer etterhvert? Hun fikk og barn tidlig, ja mens andre er russ. Hun trenger vel å utforske, finne ut av seg selv, av ting, men hun burde vært alene før hun hopper på en ny med en gang.

Du skriver at det er først nå du innser at det er henne du vil ha? Tok du henne for gitt en periode? Hva gjorde at hun ville ut av forholdet?

Anonymous poster hash: 4c038...44e

[AnonymBruker]

P.s : synes du har all rett til å reagere på at hun drar inn en mann når dere har ei datter sammen. Hun sa hun skulle ta det rolig , men hun gjorde ikke det. Hold på at du synes hun brøt det hun sa der. hun kan ikke leve like fritt når hun har en datter å ta seg av. Vær sterk, og gi henne motstand. Kanskje hun våkner en dag og ser hva hun har mistet.

Anonymous poster hash: 4c038...44e

[AnonymBruker]

Din eks var jo veldig ung når dere ble sammen da, og når hun ble mor. Jeg tenker at det er veldig tidlig å binde seg i så ung alder, og at man forandrer seg veldig i de årene. Ikke minst det å få barn snur jo livet opp ned for mange og ting blir ikke alltid som man har tenkt. Snakker av egen erfaring.

Jeg skjønner at dette er svært tungt for deg, men det beste du kan gjøre for alle i denne situasjonen, inkludert deg selv, er å være en god og stabil far for barnet ditt og samarbeide voksent med din eks. Jeg tror nok dessverre at hun mener det hun sier, men at pga hennes unge alder og sikkert litt ambivalente følelser, så kommuniserer hun litt rotete med deg. La henne gå, og gå videre selv også.

Anonymous poster hash: bdd75...752

[AnonymBruker]

Jenter vil ha det de ikke kan få. Gå videre med hevet hode, og ikke kontakt henne utenom om det er noe med barnet.

Anonymous poster hash: 8edf2...ea4

[pompdelux]

Hei..

Jeg følte at jeg måtte skrive litt til deg, selv om jeg ikke vet om jeg har så mye å bidra meg.

Jeg ba min mann om separasjon omtrent likt som dere gikk fra hverandre, selv om det egentlig var allerede september da jeg begynte å tenke seriøst på tanken.
Vi hadde holdt på mye frem og tilbake, og med tre barn begynte ting virkelig å gå på samvittigheten løs for min del.
En hverdag med krangling og uenighet, og ikke minst vonde følelser.. Jeg elsket ham ikke lengre, og jeg klarte ikke være en god kone.

I desember valgte jeg å be om separasjon.. da hadde jeg allerede rukket å forelske meg i en annen, eller kanskje heller bli betatt - og jeg tror den betatt-følelsen kom fordi han gav meg oppmerksomhet på en annen måte enn jeg var vant til.

Uansett, jeg innledet ett form for forhold med denne mannen, han hadde voksne barn selv så jeg introduserte aldri barna og heldigvis for det..
Det varte ikke lange tiden før han valgte meg vekk, nettopp fordi jeg hadde barn.

Min ex fant seg ny kjæreste ganske fort, og hun har 2 barn.. ett på 15 mnd og ett på 7. Vi har jo tre barn, og når man har barn mye av tiden så skal det godt gjøres å unngå at barna havner inn i det på ett vis.

Grunnen til at jeg skriver er ikke for å dele min livshistorie, men fordi jeg vil dele med deg min reaksjon på at han introduserte barna.

Vi hadde egentlig en avtale om at når/om vi møtte noen, så skulle vi informere hverandre først.. slik at når barna fikk vite om det så var vi klare for å svare på evt spørsmål.

En fredag for ett par måneder siden så kom barna hjem til meg på fredag og forteller stolt at pappa har ny kjæreste.

Jeg ble litt sjokkert, men det var fordi jeg hadde ventet at han skulle fortelle meg det - og ikke barna.

Jeg bekreftet ovenfor barna at det var jo hyggelig, og spurte dem hvem det var (nysgjerrig som jeg er)

og de svarte med hjertens lyst.

Snakket med ex senere på dagen, og fortalte ham bare at jeg var skuffet over at barna var de som fortalte meg.. og jeg hadde virkelig ønsket at han ikke introduserte dem så fort.
Men igjen, så gikk det ikke veldig lang tid før jeg merket at samarbeidet oss i mellom virkelig ble mye mye bedre når han hadde fått seg kjæreste.. jeg for min del var og er virkelig over min ex, så for meg er ikke dette forbundet med vonde følelser.

Men jeg er ikke sint for at han har blandet inn barna.. jeg klarer å se at han har det så utrolig mye bedre, og han er mye mer aktiv i hverdagen nå enn da.
Hun er helt sikkert ei bra dame, og hun har god kjemi med våre barn.

Det er fryktelig om de får en god tone, og hun plutselig forsvinner.. men i samtale mde våre barn merker jeg at de på ingen måte lider i dette.

Jeg har vært den standhaftige i dette, jeg har vært den som har sittet med kjepphesten i forhold til å være varsom med nye mennesker inn i barnas liv..
Men JEG var den som faktisk klarte rote meg bort i ett menneske som tok både meg og barna med storm, og som i grunn bare har bidratt med hjertesorg og vanskeligheter.

Jeg møtte en ny mann, med barn... og barna våre ble introdusert ganske så umiddelbart.
dette fordi han hadde barn på fulltid.
Det gikk ikke lang tid før forholdet ble ustabilt fordi han hadde/har en x som lager utrolig mye styr, barna mine har fått ett godt forhold til hans barn, og nok til ham også..Men han ble borte fort.

Og det jeg merker er at det er ikke barna som fester seg ved dette.. Ja, de spør, men de lider ikke av at de kom inn i livet for så å bli borte.

For dem så er disse menneskene bare nye bekjentskap som de helt sikkert treffer igjen på gata, og det er ikke verre enn vi voksne gjør det til.

det er vondt når noen man er glad i går videre uten en, men det er faktisk ting i livet man ikke kan styre.
Kanskje er hun forelsket, kanskje er hun betatt, kanskje er det rebound.. hvem vet? det er egentlig ikke så farlig, for dette er en del av livet du ikke får gjort noe med.
Det er hjerteskjærende og vondt, men hun har tatt ett valg... og det blir bedre på sikt.

Prøv å fylle dagene dine med andre ting enn å sitte grunne over hvorfor det ble som det ble, slik er det, og slik vil det antageligvis fortsette være.
Du gjør både deg selv og datteren din en tjeneste om du klarer å løfte hodet å se fremover..
Er dere ment for hverandre, så kommer hun tilbake - men sitt nå for guds skyld ikke å vent på det.

Og datteren deres lider ikke av at hun har en annen mann på besøk.. hun er så liten at hun reagerer sannsynligvis overhodet ikke på det.

For datteren din er hun som en mann i gata hun ser litt oftere.

Sender deg en klem og håper du klarer å se at du nok vil få ett bedre liv og en bedre hverdag senere - sammen med noen andre.

[Sysmosys]

Huff, føler virkelig med deg. Vanskelig situasjon. Skulle til å skrive at du må gi henne motstand, men ser jo at du gjør det. Du skriver at dere begge er alfa. Hva legger du i det? Sta, stolt, skal ha viljen sin? Har dere begge ofte stått steile mot hverandre? Synd at hun går så fort frem. Vesla er jo bare ett år, og dere var sammen inntil noen mnd siden. Tror du når du har sett han typen, at hun har følleser for han, eller at hun bare trenger bekreftelse? Hva var det som gjorde at det skjærte seg? Hun var jo veldig ung da dere ble sammen, som et barn. Var dere alltid like sta, eller har hun blitt det mer etterhvert? Hun fikk og barn tidlig, ja mens andre er russ. Hun trenger vel å utforske, finne ut av seg selv, av ting, men hun burde vært alene før hun hopper på en ny med en gang. Du skriver at det er først nå du innser at det er henne du vil ha? Tok du henne for gitt en periode? Hva gjorde at hun ville ut av forholdet? Anonymous poster hash: 4c038...44e

Alfa er det du beskriver, ja. Sta, stolt skal ha viljen sin osv. Vi har vært steile flere ganger, men det ender somregel med at hun får viljen sin eller at det ikke blir noe av. Jeg har ikke sett dem sammen og vil heller ikke gjøre det. Det er ikke offentlig og det var egentlig ikke meningen at jeg skulle finne ut av det. Sikkert ikke før de var sammen. Hun sa at han begynte å ta kontakt også ble det bare slik, det var han som pressa på. Men hu juge om alt til meg for tiden så jeg er ikke sikker. Sier også at hun trenger noen som støtter henne og kan ta vare på henne å barnet. Å at hun kan snakke med han om alt. Og denna hun også at hun brukte han til å snakke om oss... Noe jeg ikke føler han har noe med! Og jeg vil jo være den omsorgspersonen for henne, og det har jeg også uttrykt mange ganger, men liten nytte. Føler det hele er litt suspekt, går for fort fram og alt, så jeg tror ikke helt på den solskinnshistorien ihvertfall.

Vi var unge, og det var jeg som holdt igjen den gangen. Det gikk veldig lang tid før vi møttes til vi var sammen fordi jeg syns hun var ung og jeg var usikker. Jeg har aldri hatt småforhold som varer type 2mnd. Når jeg ser etter en jente ser jeg etter partner livet ut. Litt gammeldags der kanskje. Hun var min 2 store forelskelse og fant til slutt ut at jeg ville dele livet med henne. Hun har alltid vært sta, noe hun vet selv også. Viste ikke dette i starten men etter ca 1 år så kom det fram mer og mer... Hun sier selv at hun vet om det men at hun ikke vil forandre seg. Det er partner som må forandre seg rundt henne.. Veldig egoistisk.

Tok henne nok litt for gitt på slutten, vi tok hverandre for gitt. Vi snakket lite, alt var kun baby, ikke tid til oss selv egentlig. Og hver gang jeg prøvde å være god med henne ble hun sur for hun trodde det var hint om sex noe hun ikke ville ha. La skylden på at hun ikke har sexlyst etter fødsel. Men har funnet ut i etterkant at det det ikke er hun det står på lenger...

Hun ville vel ut pga krangelene, diskusjonene, at det alltid var ett eller annet og at hun mener jeg var veldig flink til å kaste bensin på bålet og gjøre hun mer sint og ikke ror hun ned.. Og hun har et sinneproblem som hun selv er klar over. Hun må bare løpe ut døra og gå en langtur før hun kan roe seg ned. Jeg har prøvd å holdt igjen å trøste men det har jo bare gjort ting værre.

Jeg har prøvd og komme over henne etter at det ble slutt, prøvd å gått videre og det har gått veldig bra fordi jeg har trodd at ingen av oss ville ha nytt forhold eller tenke på andre, kun prøve å være venner og tenke på vesla. Helt til sjokket kom om han nye, det var da alle følelsene kom og den virkelige sorgprossesen begynte. Det var da jeg innså at jeg fortsatt elsker henne mer enn noe og at jeg ikke er ferdig med hu slik jeg trodde jeg var på god vei til å være.

Det er mye å ta tak i her, men for meg er dette bare bagateller ift kjærligheten! Jeg må nok bare prøve å komme over sorgen og slutte å savne henne og tenke på henne, men jeg vet det kommer til å ta lang tid. Mine følelser er innstilt på å dele livet med henne!

[Sysmosys]

Jeg som er TS btw.

Pompdelux, jeg kjører lastebil til vanlig. Å ikke tenke på det går ikke Ann når man er alene i bilen 24/7. Jeg har fått ny jobb nå og blir hjemme hver kveld framover , dette var også noe jeg sa til eks at jeg ville for å være mer sammen med dem. Isteden for å være borte hele uka og fri hver 3. Så velger jeg heller å få en vanlig 8-4 jobb.

Datteren vår er veldig tillitsfull, og jeg vil derfor ikke at hun skal begynne å stole på å ha noen som kun blir midlertidig rundt seg. Og det var eks som sa dette selv at hun ikke ville introdusere før hun var helt sikker, og derfor blir jeg sur og mener dette er et løftebrudd når hun gjør slikt. Uansett, jeg kan ikke gjøre noe med det.

Har fortalt at når jeg begynner i ny jobb vil jeg ha 50-50 altså annenhver uke.

Er det for mye å be om? Jeg mener, vi er da like mye foreldre.. Hun klikket men jeg fikk et beklagelse i ettertid. Fikk til og med ha hun på overnatting for første gang etter dette. Noe jeg mistenker hun godtok kun for å tenke på seg selv at hun vil få mer fri til å være med han nye. Jeg har etterlyst overnatting tidligere, men da har det vært blankt avslag og aaaaaalt for tidlig osv. Nå var det plutselig helt ok. Skjønner meg ikke på damer. Hvordan dere kan bli så ugjenkjennbare og forandre dere mot en dere har elsket etter et brudd. Virker helt fjernt for meg. Slik er det sikkert med menn også da, skal ikke dra alle damer under en kam heller! Skulle ønske vi hadde mer respekt for hverandre slik at vi hjalp våre tidligerempartnere i gjennom det værste før vi fant noe nytt. Men det er nok bare et ønske som ikke har grobunn.

[nyher]

Jeg som er TS btw.

Pompdelux, jeg kjører lastebil til vanlig. Å ikke tenke på det går ikke Ann når man er alene i bilen 24/7. Jeg har fått ny jobb nå og blir hjemme hver kveld framover , dette var også noe jeg sa til eks at jeg ville for å være mer sammen med dem. Isteden for å være borte hele uka og fri hver 3. Så velger jeg heller å få en vanlig 8-4 jobb.

Datteren vår er veldig tillitsfull, og jeg vil derfor ikke at hun skal begynne å stole på å ha noen som kun blir midlertidig rundt seg. Og det var eks som sa dette selv at hun ikke ville introdusere før hun var helt sikker, og derfor blir jeg sur og mener dette er et løftebrudd når hun gjør slikt. Uansett, jeg kan ikke gjøre noe med det.

Har fortalt at når jeg begynner i ny jobb vil jeg ha 50-50 altså annenhver uke.

Er det for mye å be om? Jeg mener, vi er da like mye foreldre.. Hun klikket men jeg fikk et beklagelse i ettertid. Fikk til og med ha hun på overnatting for første gang etter dette. Noe jeg mistenker hun godtok kun for å tenke på seg selv at hun vil få mer fri til å være med han nye. Jeg har etterlyst overnatting tidligere, men da har det vært blankt avslag og aaaaaalt for tidlig osv. Nå var det plutselig helt ok. Skjønner meg ikke på damer. Hvordan dere kan bli så ugjenkjennbare og forandre dere mot en dere har elsket etter et brudd. Virker helt fjernt for meg. Slik er det sikkert med menn også da, skal ikke dra alle damer under en kam heller! Skulle ønske vi hadde mer respekt for hverandre slik at vi hjalp våre tidligerempartnere i gjennom det værste før vi fant noe nytt. Men det er nok bare et ønske som ikke har grobunn.

Så små barn skal ikke ha 50/50-deling, bare så det er sakt Men du kan få en time til familievernkontoret, så de kan hjelpe dere med å sette opp en samværsavtale.

[Gjest Minesveiper]

Hun vil videre i livet og det må du bare respektere. Det er ikke så mye du kan gjøre når hun ikke vil det samme som deg.

Det tar tid å bearbeide kjærlighetssorg, men det går over til slutt. Finn ting å fylle hverdagen din med som gjør deg glad og som tar tankene vekk fra henne.

[Sysmosys]

Blir ikke å begynne i ny jobb før september. Så blir evt fra da og da er hun halvannet år. Hva er en god fordeling da? Annenhver helg er uaktuelt og altfor lite for meg. Jeg elsker knøttet mer enn noe annet og vil ikke annet enn å være med hun. Så det blir for lite.

Vi var på megling og laget en avtale rett etter bruddet. Men det er kanskje ikke det samme? Kunne tenkt meg å vært der, men også for å snakke om oss og finne ut sammen med en objektiv part om det er noe å reparere eller ikke. Det er en tanke men må jobbes for å få den ut i livet omså.

Det er noe som vi ikke er ferdige med, så å fått en avslutning i det minste hadde vært fint.

Jeg skjønner at det nok ikke skjer. Og jeg må bare prøve å se framover. Jeg vet bare ikke hvordan. Det frister ikke å gjøre annet enn å ligge i sofaen å lese andre historier og vite at jeg hvertfall ikke er alene om dette.

Ser det er mange som opplever lignende som er verre enn meg, å jeg føler med dem. Det er litt terapeutisk over det hele å se at det ikke er bare meg, men flere som opplever dette.

Jeg er nok kjempegammel i forhold til min alder når det kommer til forhold, og jeg har alltid ment at den jeg finner skal jeg ha for livet, og at brudd er uaktuelt. Man får stå igjennom vanskelige tider sammen.

Der er det nok ikke alle som er like enig, men jeg er ganske følsom og kanskje litt for enkel? akkurat der. Det skal sies at jeg ikke mener at kvinnen har sin plass på kjøkkenet fordet

Uansett, så hjelper det veldig og kunne skrive/snakke om det med andre. Uansett hvor trist det er så forventer jeg ikke massiv sympati og godord, men forståelse og at jeg gjør dette for å kunne ha et utløp for manglende samtalepartner og dele dette med i livet utenom Internett. Og som sagt at det er fler i samme bås hjelper, å kunne lese deres skildringer og måter/teknikker for å komme seg videre og få det bra igjen.

Så tusen takk for alle kommentarer, råd og historier. Det hjelper og vite at det er forståelse der ute.

[AnonymBruker]

Sender deg en stor trøsteklem brudd er så ubeskrivelig vondt!

Anonymous poster hash: fb341...26f

[AnonymBruker]

Klem til deg!! Det kommer til å gå bedre!

Anonymous poster hash: 25dae...6a9

[Sysmosys]

Tusen takk gode varme tanker:-) gjør godt.

Men lurer litt på en ting, som sikkert dere jentene kan svare på.

Hva er det beste jeg kan gjøre for å få hun til å tenke på meg/savne meg/komme tilbake?

Er det en måte jeg bør være på/ikke bør være på, noe jeg bør/ikke bør si, bør jeg ta kontakt eller droppe all kontakt eller noe jeg må/ikke må gjøre?

Dere som vet best hva dere hadde satt pris på, så fortell gjerne:)

[AnonymBruker]

Det virker som det har vært ustabilt mellom dere.

Det beste du kan gjøre er å respektere avgjørelsen.

Ikke la henne komme krabbende tilbake, etter å ha sagt at det aldri vil bli dere igjen.

Bare ha nødvendig kontakt pga. dattera deres, men prøv å anse dette som et varig brudd.

Det føles sikkert som at hun er den beste dama du noensinne kunne hatt. Den tanken hindrer deg i å få øynene opp for hun du egentlig bør være med!

Anonymous poster hash: 0c230...179

[AnonymBruker]

Hmm, vanskelig, da vi ikke vet hvorfor hun ville gå videre uten deg. Føler du det far noe spesielt som gjorde at hun ville gå? For lite oppmerksomhet?

Du skrev tidligere at dere begge er alfa, men at hun ofte får det som hun vil til slutt.

Kanskje du skal vise at du ikke gir etter denne gangen? Gi henne skikkelig motstand i den forstand at du er sint på henne fordi hun allerede holder på med en ny. Du må vise en reaksjon tenker jeg, være likegyldig og litt kald mot henne! Ikke ha noe kontakt utover barnet.

Hvis hun er vant til at du gir deg, kan du nå få henne til å tenke at du faktisk ikke ønsker å gå videre med henne siden hun har oppført seg respektløst mot deg. Tror ofte en alfa trenger mye motstand. Men du skriver jo at du selv er alfa, så vanskelig...Har du vært bestemt med henne, eller har hun alltid fått viljen sin?

Anonymous poster hash: 4c038...44e

[teknosilje]

Først vil jeg bare si at det blir bedre, helt sikkert! Det som gjør alt dette vondt for deg er datteren deres. Som dere har SAMMEN! Håper virkelig dere får til å samarbeide sammen.

Men 50/50 får du ikke før ungen er min 3 år. Og da skal det være for barnets beste, ikke for at du er så inderlig glad i henne.

Hvis hun ikke har følelser for deg er det nok ikke noe du kan gjøre for at hun skal savne deg dessverre.

Fokuser på den fine jenta dere har sammen, hun er viktigst!

Kjærlighetssorg er noe dritt!

Endret 27. mai 2015 av teknosilje

[Sysmosys]

Hmm, vanskelig, da vi ikke vet hvorfor hun ville gå videre uten deg. Føler du det far noe spesielt som gjorde at hun ville gå? For lite oppmerksomhet?

Du skrev tidligere at dere begge er alfa, men at hun ofte får det som hun vil til slutt.

Kanskje du skal vise at du ikke gir etter denne gangen? Gi henne skikkelig motstand i den forstand at du er sint på henne fordi hun allerede holder på med en ny. Du må vise en reaksjon tenker jeg, være likegyldig og litt kald mot henne! Ikke ha noe kontakt utover barnet.

Hvis hun er vant til at du gir deg, kan du nå få henne til å tenke at du faktisk ikke ønsker å gå videre med henne siden hun har oppført seg respektløst mot deg. Tror ofte en alfa trenger mye motstand. Men du skriver jo at du selv er alfa, så vanskelig...Har du vært bestemt med henne, eller har hun alltid fått viljen sin?

Anonymous poster hash: 4c038...44e

Det hun har begrunnet som var grunnen til at hun dro er at jeg tok for lite ansvar for datteren vår, hun følte det var hun som gjorde alt. At vi kranglet mye og at jeg ikke klarte å roe henne ned.

Når det ble krangling som mistet vi vel motet begge to og det ble enten slik hun ville eller at det ikke ble noe av noe. Jeg sa imot hun ofte. Og det er fordi vi har forskjellige meninger. Men måten hennes er alltid rett. Og hvis noen måtte forandre seg så var det meg. Og det og er jo en grunn til at det er slutt. Jeg forandret meg ikke. Hvertfall ikke så mye som hun ville.

Jeg har alltid vært bestemt. Men også glad i en diskusjon, noe hun ikke liker. Det har nok blitt for mye diskusjoner for lite kommunikasjon og prating om problemer og få lyst dem samt at jeg har hatt en dårlig tendens til å fyre opp litt ekstra når vi har stått i det. Ikke med vilje men det har liksom blitt feiltolkning og ting som har vært holdt inne som kommer da.

Kommunikasjonen som er det som skulle vært fiksa. Tror jeg hadde hjulpet mye men, litt seint nå:/