Jeg er åpen for utroskap! Hva feiler det meg?

[AnonymBruker]

Hei dere.

Jeg er ei ung jente som føler stort behov for å tømme tankene og lette på hjertet.

Så lenge jeg kan huske siden tenårene, har jeg alltid vært ei veldig seksuelt frisinnet jente. Ikke bare dette, men jeg har alltid hatt en helt annerledes holdning til sex og kjæresteforhold i motsetning til vennene mine og alle jeg kjenner.

Ofte har jeg følt meg alene og "forbannet" med dette da jeg føler at jeg har ingen som forstår hva jeg tenker som deler samme tanker.

Nå er jeg meget opprømt siden jeg nettopp leste en tråd her på KG om utroskap og folks syn på dette.

Mange av brukerne her inne deler samme syn som meg, til stor glede! De sier nøyaktig det jeg tenker og føler. Jeg føler ønsker å dele tankene mine med dere og få råd...

Jeg har vært i et forhold med en fantastisk gutt på alle måter i 1 års tid.
Men vi er totalt ulike når det kommer til syn, holdninger og verdier i forhold til sex.

Han mener at i et forhold skal man kun ha sex med partneren sin. Utroskap er ene og alene grunn til brudd. Svik.

Jeg derimot har aldri forstått denne logikken. Som noen i den andre tråden sa, det finnes så mye annet jævelskaper i verden og så mange andre måter å bedra en partner på enn utroskap.
Jeg respekterer kjæresten min sine synspunkter,

men jeg har total ulike holdninger.

Jeg har ingen problem med et åpent forhold. Jeg klarer ikke å fatte og begripe hvorfor det å ha sex med et annet menneske skal være så vanvittig "syndig"?

Om kjæresten min plutselig en kveld får anledning og lyst til å ha sex med ei anna, hvem er jeg til å stoppe han(så sant det ikke involveres følelser)?

Jeg eier ikke kroppen hans.
Han eier ikke kroppen min.

Følelsene mine ville ikke endret seg om en av oss hadde hatt sex med noen andre, så hvorfor forkaste et fantastisk forhold på dette grunnlaget?


Jeg og kjæresten min har hatt mange diskusjoner om dette.
Han forstår hva jeg tenker, han vet hva jeg mener om åpne forhold og han vet at jeg gjerne skulle hatt sex med andre og jeg tilbake ville støttet han om han ville hatt sex med andre,

men han er tydeligvis livredd for et eller annet og holder hardt ved dette å ha kun sex mellom to parter i forhold.

Men jeg klarer ikke å slutte å føle meg "eid" og "innelåst". Jeg føler hele forholdet går på hans premisser fordi hans holdning er "riktig" basert på samfunnets holdninger. Dermed har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt. Og dette gjør meg forbanna noen ganger. Jeg taper uansett denne kampen, for ellers mister jeg han.

Jeg er ei trofast jente, jeg kommer aldri i all verden til å ha sex bak hans rygg, men merk at dette er ikke fordi jeg selv vil eller har valgt,

men jeg er trofast fordi jeg vil ikke miste han!

Er ikke dette ganske trist?

Jeg skulle ønske, jeg har prøvd, å endre meg selv slik at jeg kan forsone meg med at forholdet aldri vil bli slik som jeg ønsker.
Men år og dager har gått, jeg er fortsatt den samme jeg med de samme holdningene jeg alltid har hatt.
Kjæresten min vil heller aldri forandre seg. Dette vet jeg om begge, med sikkerhet.

Er det noen der ute i samme situasjon som meg?
Kan dere vær så snill å komme med råd om hvordan jeg bør forholde meg til dette fremover, hva kan jeg og vi gjøre for å utvikle et sunt forhold til tross for våre ulikheter i fremtiden? Vil vi kunne klare å komme oss igjennom dette?

Hvordan vil disse forskjellene i våre grunnleggende verdier gi konsekvenser for oss i x antall år?

Takk for at du tar deg tid og leser og gir råd til en ung jente med ikke alt for mye livserfaring.

(Her er kommentarene i nevnte tråd som jeg føler snakker for mine egne tanker)

Jeg synes det blir rart å diskutere utroskap som om det er et isolert fenomen, som folk bare burde slutte med, og så hadde alt vært fint. Synes det ofte er tendensen, spesielt her på KG.

Vi burde jo heller analysere utroskap på et dypere plan, og se det som et kulturelt fenomen som gir uttrykk for noe i samfunnet vårt, eller kanskje i menneskeheten.

Statistikker viser jo at veldig mange kommer til å være utro i en eller annen form i løpet av et langt liv. Svært mange av de vi har rundt oss, har erfaring med utroskap. Det sier seg selv at det ikke bare er psykopater og klassiske drittsekker som er utro, utroskap skjer på tvers av befolkningen og kan skje de fleste.

Utroskap har eksistert siden tidenes morgen. Og hvordan samfunnet har sett på utroskap, har variert veldig etter hvilken kultur og tidsalder det er snakk om. I mange kulturer har utenomekteskapelig sex vært praktisert som en naturlig ting, uten skam. Mens andre kulturer har fordømt utroskap.

Jeg synes ikke det er rart at utroskap eksisterer, og det kommer det alltid til å gjøre. Den seksuelle og utprøvende drivkraften er utrolig sterk i de fleste mennesker. Det som varierer, er om vi bruker masse energi på å stoppe det og fordømme det, eller om vi har en mer åpen holdning til det.

I vår kultur tror jeg mange av oss knytter vår selvfølelse til å være den eneste for vår partner, på alle måter. Vi tenker at en partner er noe vi "eier", og hvis han eller hun også ønsker å ha sex med andre, betyr det at vi ikke er bra nok. Dette handler mer om hvordan vi bygger selvfølelse i våre dager, enn det handler om utroskap isolert sett.

Jeg har i mange tråder hevdet at utroskap ikke eksisterer. Mennesket har en utrolig sterk drivkraft i sex, og det er naturlig for oss å ha sex med mange i løpet av et liv.

Underveis opp gjennom tidene har vi funnet ut at vi skal eie handlingene til en partner. Det skal altså ha noe å bety for samholdet i et forhold at partneren ikke får ha sex med andre. Da føler den andre parten seg "sveket"

Man burde snarest innse at forbudet mot sex i et forhold gjør at mange nettopp er utro. Om man snur på det og sier til partneren: "Du kan ligge med hvem du vil", er det da gitt at partneren hadde faktisk gjort det?

Det burde selvsagt ha vært fullstendig tillatt og godtatt i alle forhold at man kunne ligge med hvem man ville. Om man er i et forhold er det slett ikke kun sexen som gjør at man blir i forholdet. Det er helheten i forholdet som gjør dette.

I et forhold kan man stort sett gjøre som man vil med andre mennesker utenfor forholdet. Dett er allment akseptert. Men når det kommer til dette med sex, går alarmen for fullt.

Hvorfor skal det være så bakvendt?

Og ingen evner å se at egoismen folk utviser ved å skulle "eie" sin partner, nettopp fører til utroskapen...?

Om det var tillatt for en partner å ligge med andre, hadde de da gjort det?

Utroskap springer ut fra at folk vil ta tilbake selvråderetten sin. Det er meget mange som innerst inne ikke liker at partner skal eie dem. Men siden normen i samfunnet er slik, blir det en stilltiende aksept.

De aller, aller fleste mennesker er enige i at utroskap er amoralsk. Selv mange som har vært utro og angrer.

Men utroskap står ikke over absolutt alle andre ugjerninger og det er langt fra den eneste måten man kan svikte, nedverdige og såre partneren sin på. Det er nok mange der ute som tenker at dersom de ikke har vært utro kan de posisjonere seg som den moralsk overlegne, uten relfeksjon til å innse at de selv har vært ansvarlige for å bryte opp sine forhold.

Jeg lurer på, hva er bedre:

å ha et seksuelt forhold til noen utenom ekteskapet/samboerforholdet/forholdet, og på den måten "holde ut" ekteskapet/samboerforholdet/forholdet,

eller

å ikke ha noe fordi man er "eid" og så være utro, med en eventuell opprivende skilsmisse og all dritt som fører med det?

Har man et åpent forhold så er man i et forhold med én person, men begge kan da ha sex med andre. Det betyr ikke at man ikke elsker den ene personen.

Veldig mye av utroskapen skyldes jo at for eksempel sex, som er egentlig viktig i et forhold, uteblir grunnet masse rart og så får man ikke lov til å prøve seg. Jeg skjønner faktisk dem som er utro, men hvis det hadde vært et åpent forhold så hadde sjansen for at forholdet hadde vart vært mye mer til stede.

Nu må vi prøve å være saklig.

Å voldta noe er en straffbar handling og en voldshandling mot offeret.

Har man opplevd krig, er det sikkert jævlige ting man har sett.

At far banker mor er også en straffbar handling og fælt for barn (alle faktisk) å se.

Å være "utro" består stort sett kun i å ligge med et annet menneske enn partneren. Altså ikke en straffbar handling, men nytelse.

Hvordan "de som er sveket" får psykiske problemer av dette, er for meg en gåte.

Folk må ta seg i nakken, alvorlig talt.

Anonymous poster hash: e8fed...854

[melly666]

Jeg deler ikke ditt syn på utroskap, men mitt råd er: Finn en som er like åpen som deg for åpent forhold (no pun intended). Det er flere der ute som lever i et åpent forhold, og det synes jeg er flott og fint. Hvis du klarer å leve med å ikke ha sex med andre vil jo dette forholdet fungere også - men hvis du er avhengig av å være fri nok til å ha sex med hvem du vil så er det bedre at dere går hver deres vei.

Endret 24. mai 2015 av melly666

[AnonymBruker]

1. Du er ikke åpen for utroskap i det hele tatt. For du sier du ikke kommer til å gå bak ryggen hans og ha sex med andre. Men du er åpen for åpne forhold som innebærer at partneren og du har sex med andre, ikke helt det samme som utroskap. Sier det ikke for å rette på skrivefeil, men fordi jeg tenkte "hva søren" når jeg leste overskriften men når jeg leser teksten forstår jeg. ☺ Pluss du kommer kanskje til å få masse pes av KG brukere som ikke leser hele innlegget ditt men kun overskriften ☺

2. Det er feil at han eier deg på denne måten når du føler det slik. Men det er også feil at han skal måtte finne seg i at du ligger med andre når han ønsker monogamt forhold. Så forstår din frustrasjon, men tinger her er vell at dere har så ulikt syn på noe så viktig at jeg ikke helt ser for meg hvordan det kommer til å fungere. Du klarer muligens ikke ha det slik i lengden om du føler slik nå. Dere burde begge finne noen som har samme syn på det.

Anonymous poster hash: 1f0f2...0d8

[AnonymBruker]

Altså; så lenge det er frivillig sex det er snakk om, så synes jeg folk skal få gjøre som de vil. Er man i et parnerskap synes i alle fall jeg at man bør være høvelig enig om hvor grensene går. Det betyr at det folk flest kanskje vil definere som utroskap er helt ok, dersom alle partene er enig om det. Skjønner ikke hvorfor noen har et så stort behov for å bestemme over andres seksualitet.

Anonymous poster hash: abdce...3d4

[AnonymBruker]

Jeg er i prinsippet helt enig med deg, men i praksis vet jeg at jeg måtte ha vært veldig trygg på en kvinne, og trygg på hennes kjærlighet til meg, for å kunne leve i et åpent forhold. Det er bare noe ved det å la en annen mann penetrere "min" kvinne som instinktivt stikker dypt inn i beinmargen, uten at jeg kan forsvare det med det noe mer enn at det bare er en "følelse". Men selv om jeg er usikker på om jeg hadde vært i stand til å gjennomføre noe slikt i praksis, romantiserer jeg allikevel åpne forhold som et sikkert tegn på at man er ekstremt trygge og tillitsfulle i den kjærligheten man har til hverandre. Så jeg kan absolutt se hvor du kommer fra.

Anonymous poster hash: 5d051...f93

[Gjest Castielz]

Jeg hadde aldri godtatt ett slikt forhold, men har møtt mange jenter med samme tanker som deg.
Tror mye av grunnen for min del (og mange andre menn) er at sex-markedet er så utrolig skeivfordelt mellom kjønnene.
Der du kunne fått sex med omtrent hvem du ville når du ville, så kan ikke de fleste menn gjøre dette.
Dessuten har du dette med kjønnssykdommer og at det for meg er litt ekkelt å skulle ha sex når jeg vet at en annen har vært "innom" for få timer/dager siden.

[AnonymBruker]

Syns synd på kjæresten din. Du fortjener ikke han. For noen fine verdier han er, og så godt menneske han er. Han fortjener en bedre person å være sammen med. Synes du kun skal være i et åpent forhold, når du har slike tanker. Du er ikke typen til å leve i et monogamt forhold. Så lenge du hele tida tenker på å ha sex med andre, skal du ikke være i en monogamt forhold. Har du tenkt på at du kanskje er nymfoman. Da burde du få behandling/ hjelp.

Partneren din bør du slippe, han må finne seg ei som har gode holdninger og som kan være trofast. Det er bare et tidsspørsmål før du svikter han, tror jeg. Trist.

Anonymous poster hash: 7fb23...956

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene deres, har lest dem flere ganger nå. Jeg tar det veldig til meg, og prøver å fordøye og lære. Jeg vet at det er viktig å ha evnen til å se en sak fra begge sider, men spørsmålet nå er om jeg og kjæresten er for ulike for å klare å holde i lag flere år til, og hvilke valg som er rett ikke bare for meg men også partneren min. Ville jeg gjort det slutt for å leve ut mine sanne behov, hva om jeg får levd dem ut men innser at jeg gjorde mitt livs tabbe da jeg valgte egoistiske handlinger over det beste mennesket som er hendt meg?

Eller holder jeg ut i forholdet helt til den dagen jeg blir bitter og innser at jeg har latt de beste årene i mitt liv gå meg forbi? At jeg føler at jeg ikke har vært tro mot meg selv, stått opp for den jeg er?

Dette er mine tanker akkurat nå, kanskje naive. Men jeg har hele livet vært en som står opp for meg selvog lever ut mine drømmer og lyster. Dette er første gang at jeg står mellom dette å velge meg selv eller ofre en bit av meg selv for en annen. Blir det vverdt det? TS

Anonymous poster hash: e8fed...854

[AnonymBruker]

Skal svare til enkelte i morgen også. takk til dere som ikke dømmer meg. Jeg er fullstendig klar over hvordan jeg er... ts

Anonymous poster hash: e8fed...854

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene deres, har lest dem flere ganger nå. Jeg tar det veldig til meg, og prøver å fordøye og lære. Jeg vet at det er viktig å ha evnen til å se en sak fra begge sider, men spørsmålet nå er om jeg og kjæresten er for ulike for å klare å holde i lag flere år til, og hvilke valg som er rett ikke bare for meg men også partneren min. Ville jeg gjort det slutt for å leve ut mine sanne behov, hva om jeg får levd dem ut men innser at jeg gjorde mitt livs tabbe da jeg valgte egoistiske handlinger over det beste mennesket som er hendt meg?

Eller holder jeg ut i forholdet helt til den dagen jeg blir bitter og innser at jeg har latt de beste årene i mitt liv gå meg forbi? At jeg føler at jeg ikke har vært tro mot meg selv, stått opp for den jeg er?

Dette er mine tanker akkurat nå, kanskje naive. Men jeg har hele livet vært en som står opp for meg selvog lever ut mine drømmer og lyster. Dette er første gang at jeg står mellom dette å velge meg selv eller ofre en bit av meg selv for en annen. Blir det vverdt det? TS

Anonymous poster hash: e8fed...854

Jeg syns ikke du skal gi opp dine lyster og ønsker for å være sammen med noen, og kommer aldri til å gjøre det selv heller. Slik jeg ser det har du to muligheter:

1) Dumpe, og satse på at du treffer noen som passer deg bedre (f.eks. via en arena for likesinnede).

2) Være 100% åpen og ærlig mot han du er sammen med nå om hva du ønsker deg, og hvordan du ser for deg at sexlivet ditt bør være. Om han overhodet ikke takler å høre det, vet du at han ikke er den rette for deg. Men om han tåler å høre det, og aksepterer at dette er dine lyster, ser jeg ikke bort ifra at det kan være mulig å få ham på gli. Du kan jo f.eks. starte med å fikse en MFF-trekant for ham, og etterhvert introdusere MMF-trekant, og så er dere på gli.

Husk også at for deg er det pisselett å skaffe seg et ligg med noen du faktisk tenner på, mens for en normal mann er dette svært vanskelig. Sannsynligheten er stor for at han må senke standarden sin for å få tilfeldig sex, og da er det også lite poeng i det for hans del, så lenge han har en heitere kjæreste. Så om dette skal fungere, må nok du instille deg på å være ganske så proaktiv, og fikse ham ligg med heite kvinner.

Anonymous poster hash: 5d051...f93

[Gjest Sleeve]

Det blir vell mer et åpent forhold du ønsker. Det kalles ikke utroskap om begge parter er med på det, og du ønsker jo at kjæresten din skal godta sex med andre.

[Belsebub]

For noen år tilbake var jeg sammens med ei som var 10 år yngre enn meg og i tenårene. Hun hadde ingen problemer med at jeg lå med venninnene hennes og til og med stesøsteren og sa at de måtte jo få "prøve" meg. Hun hadde ingen problemer med å ligge og se på at jeg tok stesøsteren hennes....Noe jeg elsket men alikevel synes var underlig. Men slikt var helt vanlig i hennes vennekrets..

[AnonymBruker]

Jeg er helt sikker på at det finnes mengder av menn som liker åpne forhold. Som andre sier over her, det er jo ikke utroskap du syns er greit, men åpne forhold hvor begge partene er enige og informert.

Tror faktisk at veldig mange menn vil se på deg som en drømmedame, spesielt da det som regel kommer perioder i livet hvor man som kvinne ikke kan/orker å ha noe særlig sex (graviditet, spesielt mot slutten hvor man blir sliten, tung og plaget med alt fra hemoroider til halsbrann til bekkenløsning, barseltid med renselse, babytid med masse nattevåk og amming osv).

Høres ut som om du og kjæresten din er for ulike til at det kan fungere. Men en mulighet, som foreslått over her, er jo å introdusere ham for ei skikkelig sexy og heit jente og ha trekant sammen. Så kanskje han får blod på tann derfra. Men husk at det alltid vil være mulighet for kjønnssykdommer, uplanlagte graviditeter og utvikling av følelser når man har sex med noen.

Anonymous poster hash: 3f97d...40d

[kvinneguide]

Monogami er ikke et samfunnsfenomen, det er genetisk. Det sørger for avkommets overlevelse, og menneskearten utviklet monogamiet gjennom evolusjon parallelt med at de reiste seg opp på to. Hannene sluttet og sloss for hunnene og bar heller mat til de.

Du er ikke åpen for utroskap, du er åpen for et åpent forhold. Det er noe ganske annet, der begge parter har avtalt at sex med andre enn partner er greit. Utroskap handler om å bryte en avtale og fare med løgner.

Endret 24. mai 2015 av kvinneguide

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene deres, har lest dem flere ganger nå. Jeg tar det veldig til meg, og prøver å fordøye og lære. Jeg vet at det er viktig å ha evnen til å se en sak fra begge sider, men spørsmålet nå er om jeg og kjæresten er for ulike for å klare å holde i lag flere år til, og hvilke valg som er rett ikke bare for meg men også partneren min. Ville jeg gjort det slutt for å leve ut mine sanne behov, hva om jeg får levd dem ut men innser at jeg gjorde mitt livs tabbe da jeg valgte egoistiske handlinger over det beste mennesket som er hendt meg?

Eller holder jeg ut i forholdet helt til den dagen jeg blir bitter og innser at jeg har latt de beste årene i mitt liv gå meg forbi? At jeg føler at jeg ikke har vært tro mot meg selv, stått opp for den jeg er?

Dette er mine tanker akkurat nå, kanskje naive. Men jeg har hele livet vært en som står opp for meg selvog lever ut mine drømmer og lyster. Dette er første gang at jeg står mellom dette å velge meg selv eller ofre en bit av meg selv for en annen. Blir det vverdt det? TS

Anonymous poster hash: e8fed...854

Du kommer nok til å ende å bli bitter muligens ja.

Jeg syns ikke du skal være så hard mot deg selv. Jeg er selv ikke for livsstilen du ønsker, men du står fritt til å ønske det. Det viktigste er at du er åpen om det for partneren din og han må kunne tenke om han ønsker å leve slik. Dere har nok forskjellig syn på sex. For meg er sex mer enn sex i et forhold er en måte å vise følelser, være nær hverandre og noe som er vårt på en måte. Han har nok samme tanke kanskje.

Det er en kjip situasjon, er heller ikke rett at verken du eller han må gi noe opp. Å det at du ikke akter og gå bak ryggen hans mtp at du har sånne tanker og er friere enn han syns jeg det er respekt av.

Anonymous poster hash: 1f0f2...0d8

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene deres, har lest dem flere ganger nå. Jeg tar det veldig til meg, og prøver å fordøye og lære. Jeg vet at det er viktig å ha evnen til å se en sak fra begge sider, men spørsmålet nå er om jeg og kjæresten er for ulike for å klare å holde i lag flere år til, og hvilke valg som er rett ikke bare for meg men også partneren min. Ville jeg gjort det slutt for å leve ut mine sanne behov, hva om jeg får levd dem ut men innser at jeg gjorde mitt livs tabbe da jeg valgte egoistiske handlinger over det beste mennesket som er hendt meg?

Eller holder jeg ut i forholdet helt til den dagen jeg blir bitter og innser at jeg har latt de beste årene i mitt liv gå meg forbi? At jeg føler at jeg ikke har vært tro mot meg selv, stått opp for den jeg er?

Dette er mine tanker akkurat nå, kanskje naive. Men jeg har hele livet vært en som står opp for meg selvog lever ut mine drømmer og lyster. Dette er første gang at jeg står mellom dette å velge meg selv eller ofre en bit av meg selv for en annen. Blir det vverdt det? TS

Anonymous poster hash: e8fed...854

Hva betyr mest for deg? Denne mannen eller lysten på sex med andre? Hvis dette ønsket om sex med andre er så stort, så er ikke denne mannen drømmemannen din. Jeg tror at hvis du hadde elsket han veldig høyt, ville han være verdt det - da hadde ikke sex med andre betydd så mye

Anonymous poster hash: b2c97...bc6

[AnonymBruker]

Monogami er ikke et samfunnsfenomen, det er genetisk. Det sørger for avkommets overlevelse, og menneskearten utviklet monogamiet gjennom evolusjon parallelt med at de reiste seg opp på to. Hannene sluttet og sloss for hunnene og bar heller mat til de.

Monogamy is not “natural.” That is, hardly any species practice it, except for birds (and, reportedly, cockroaches). Social monogamy, an arrangement in which two creatures mate and work together to meet their basic needs, is only about 5% of the 4,000 or so mammal species on earth that hang around with just one mate. (These include wolves, beavers, naked mole rats and meerkats.) Since mating with only one female at a time tends to lower a male’s chances of producing as many offspring as possible, what good, evolutionarily speaking, can come of being monogamous?

Monogamy develops where females live at low density.

Females that are monogamous, tend to be solitary and intolerant of other females.

Det siste er jo veldig sant- det er jo bare å se i denne tråden her hvilke svar ts får.

Anonymous poster hash: 1279d...c91

[AnonymBruker]

Det du skriver høres fornuftig og logisk ut. Problemet er at mennesker sjelden klarer å lage et skille mellom sex og "følelser". Sex er intimt og det intime skaper tilknytning og fremtidsdrømmer. Det er er mange som prøver å ha en "fuckfriend" en stund, men ofte ender det med at en eller begge får dypere kjærestefølelser for hverandre. Ofte blir en av partene såret.

Følger tankegangen din, men jeg har levd en stund og sex er ( dessverre alt etter som) mer komplisert og dyptgående enn mange i utgangspunktet tror.

Derfor forstår jeg godt kjæresten din. Han aner nok dette instinktivt. Et åpnet forhold er risikabelt og på sikt vil det nesten garantert by på komplikasjoner hos noen av partene. Mulighetene er mange men det meste kommer med en pris.

Lykke til og håper dere finner ut av det

Anonymous poster hash: 2fd34...c5f

[AnonymBruker]

Om du vil ha et åpent forhold burde du finne en med samme holdninger som deg... Om du tenker som du gjør kan det jo hende at du tilslutt klandrer han for at han holder deg igjen? Jeg selv kunne aldri tenkt meg et åpent forhold,men så har jeg også gitt opp forhol.

Anonymous poster hash: ca986...0e9

[Angry Man]

Det er vel de samme anonyme gjøkene som går igjen i tråd etter tråd hvor de preker om hvor naturlig det er med åpne forhold og hvor rare og egoistiske folk er som vil "eie" partneren. Tror ikke de er representative for en veldig stor gruppe altså. Heh.

De som vil leve slik og ikke klarer å kontrollere lystene sine får finne seg en likesinnet.

Personlig. Yuck.