Hvordan løser vi dette?

[.....]

Jeg og mannen sliter etter 15 år sammen. Vi har 2 barn og er i 30-årene.

Vi har aldri vært flinke til å snakke sammen om vanskelige ting, vi har heller tiet ting ihjel, noe som sjelden gjør ting bedre.

Samtidig har dagene gått sin vante gang, med jobb, barn og trening. Mannen jobber ikke grunnet sykdom.

Når kvelden kommer har jeg vært trøtt, snudd ryggen til og lagt meg for å sove. En sjelden gang har hatt sex, og enda sjeldnere med innlevelse.

Jeg har vært avvisende, men har ikke visst hvor ofte jeg egentlig har vært det, ikke bare på sex, men også på nærhet. Jeg har tatt mannen min for gitt, for han har bestandig vært der.

Nå sliter vi i forholdet, og han vet ikke hva ham vil. Vi prater sammen, litt også om de vanskelige tingene, men han ønsker ikke noe nærhet sånn som tingene er nå. Han er glad i meg på alle måter og er som meg, lei seg for at ting har blitt som de har blitt.

Vi har forskjellige behov, men jeg ønsker å endre meg og er villig til å gjøre alt for at dette skal ordne seg. Han føler at jeg NÅ forsøker å gjøre ting jeg burde gjort for flere år siden....

Jeg sliter virkelig med dette, for jeg ønsker at ting skal ordne seg og at vi skal fortsette forholdet. Han trenger å tenke og finne ut hva han vil. Jeg lider, og har dager hvor jeg bare gråter.

Han ønsker ikke å gå i parterapi, for han tror ikke på det og at andre skal "tenke for han" og si hva han skal gjøre. Jeg har bestilt time til meg selv på familievernkontoret, og håper at han skal bli med likevel når dagen kommer.

Til helga tar jeg ungene med meg og reiser bort, kanskje det hjelper å få noen dager fra hverandre.....

Er det andre som har vært i samme situasjon og kommet seg gjennom det? Hvordan klarte dere det, og tok det lang tid?

[Gjestemannen]

Egentlig i akkurat samme situasjon som det dere er. Vi klarer også bare å tie ting i hjel, siden vi er altfor lite flinke til å snakke ordentlig sammen.

Pr. i dag er vi vel egentlig bare noen som bor sammen på grunn av det praktiske og det er nok ikke en ønsket situasjon for noen av oss. ( ref. annen tråd inne på forumet). Vi har blitt enige om at vi må snakke mer sammen, men dagene og ukene går bort til alt det hverdagslige som skjer.

Jeg ønsker å finne tilbake sammen med kona og håper på det.

Ikke meningen å stjele tråden, men følte meg plutselig veldig "hjemme" i problemstillingen.

[.....]

Her er det snakk om at mannen må finne ut om han vil fortsette sammen med meg. Jeg klarer ikk å forstå at det skal være et vanskelig valg å ta. Han sier han er glad i meg på alle måter, og som en venninne sier, hadde han ikke ville være sammen med meg, så hadde han dratt for lenge siden, men hva er det da han tenker så på????

Enten vil man være sammen med en person eller så vil man ikke. Jeg har sagt klart fra at jeg ønsker at vi skal fortsette sammen, så det er han som ikke vil ta en avgjørelse....

[Biloba]

Han har vel ønsket deg, men det er vel ikke vanskelig å forstå at måten samlivet utviklet seg på ikke er det han ønsket ut av livet. Avvisning, manglende sex, manglende nærhet, partner som snur ryggen til hver kveld, og som har halvhjertet sex når det først skjer. Selvfølgelig er han betenkt over at du vil forandre det for å beholde ham, men at du ikke har prøvd å fikse det for egen del. Klart han har vansker med å tro på at du virkelig vil, og at du har behov for ham til noe annet enn vennskap og familieliv as. Det vil ta tid å få alle brikkene fram og se om de kan pusles sammen til en helhet som er det dere begge vil ha. Prøv å forstå mannen din, hva som er viktig for ham i et forhold. Har du lyst til å gjøre ham lykkelig? Eller bare ha ham med videre? Dere har mye å finne ut av.

[.....]

Han har vel ønsket deg, men det er vel ikke vanskelig å forstå at måten samlivet utviklet seg på ikke er det han ønsket ut av livet. Avvisning, manglende sex, manglende nærhet, partner som snur ryggen til hver kveld, og som har halvhjertet sex når det først skjer. Selvfølgelig er han betenkt over at du vil forandre det for å beholde ham, men at du ikke har prøvd å fikse det for egen del. Klart han har vansker med å tro på at du virkelig vil, og at du har behov for ham til noe annet enn vennskap og familieliv as. Det vil ta tid å få alle brikkene fram og se om de kan pusles sammen til en helhet som er det dere begge vil ha. Prøv å forstå mannen din, hva som er viktig for ham i et forhold. Har du lyst til å gjøre ham lykkelig? Eller bare ha ham med videre? Dere har mye å finne ut av.

Jeg er klar over at vi har mye å jobbe med, og jeg forsøker å forstå han og gi han tid. Jeg ante ikke at vi var på randen av stupet før vi sto der. Man går i det samme dag ut og dag inn og tiden går fort.

Selvfølgelig har jeg lyst til å gjøre han lykkelig, og jeg ønsker ikke at vi skal være sammen bare fordi vi har felles barn. Vi må være glsde i hverandre og ønske å ha et liv sammen.

Jeg har forsøkt å foreslå ting vi kan gjøre sammen for å ta vare på forholdet, men akkurat nå er han ikke veldig intereddert i å gjøre noe som helst. Akkurat nå forsøker vi å snakke litt sammen, og vi forsøker å gjøre det beste for barna.

Jeg håper at norn dager borte fra hverandre vil få han til å savne meg og kjenne at han vil være sammen med meg.

[.....]

Jeg skjønner lite og ingenting av mannen min.... Jeg tok med ungene og dro bort, hørte minimalt fra han, men tok ikke mye kontakt selv heller, tenkte han skulle få litt tid for seg selv.

Kom hjem i går, og ting fortsatte som før. Når vi legger oss sier jeg god natt, elsker deg som jeg pleier, og han svarer det samme tilbake.

Blir så usikker på om han sier det av gammel vane eller om han mener det....

[AnonymBruker]

Å tenke over om man ønsker å fortsette i et forhold eller ikke etter så mange år sammen, er ikke noe som er reflektert over i løpet av en dag. Det er en prosess der man tenker seg nøye om på hvem man er, hvordan man har det og hva man ønsker fremover.

At han elsker deg gjør han nok, og han ønsker å være med deg, samtidig virker det på måten du forteller det at han er usikker på om ting egentlig vil kunne bli bedre. At du har tatt initiativ til samtale er veldig bra, og det viser at du ønsker å jobbe for forholdet og ønsker å finne tilbake til hverandre.

Dersom ikke han ønsker parterapi, vil jeg anbefale deg å bestille en tur der dere to alene kan være sammen uten det hverdagslige stresset og fokusere på dere to. Sett da en strek over samtaler om livet hjemme. Gjerne SPA eller en tur til et sted der dere kan slappe av og kose dere sammen. I hverdagen blir gjerne ting stressende og tankene kan fly til ting som skal skje i nærmeste fremtid, noe som kan påvirke kommunikasjonen. Reis bort; fjern støy og stressfaktorer.

Håper dere finner sammen igjen, for det virker absolutt som om dette kan bli bra! Stor klem <3

Anonymous poster hash: a68b2...001

[.....]

Å tenke over om man ønsker å fortsette i et forhold eller ikke etter så mange år sammen, er ikke noe som er reflektert over i løpet av en dag. Det er en prosess der man tenker seg nøye om på hvem man er, hvordan man har det og hva man ønsker fremover.

At han elsker deg gjør han nok, og han ønsker å være med deg, samtidig virker det på måten du forteller det at han er usikker på om ting egentlig vil kunne bli bedre. At du har tatt initiativ til samtale er veldig bra, og det viser at du ønsker å jobbe for forholdet og ønsker å finne tilbake til hverandre.

Dersom ikke han ønsker parterapi, vil jeg anbefale deg å bestille en tur der dere to alene kan være sammen uten det hverdagslige stresset og fokusere på dere to. Sett da en strek over samtaler om livet hjemme. Gjerne SPA eller en tur til et sted der dere kan slappe av og kose dere sammen. I hverdagen blir gjerne ting stressende og tankene kan fly til ting som skal skje i nærmeste fremtid, noe som kan påvirke kommunikasjonen. Reis bort; fjern støy og stressfaktorer.

Håper dere finner sammen igjen, for det virker absolutt som om dette kan bli bra! Stor klem <3

Anonymous poster hash: a68b2...001

Jeg har tenkt tanken selv om at vi må reise bort og finne tilbake til hverandre, men så var det det å det til....

Jeg er klar over at dette vil ta tid, men det er så vondt når man bare sitter på vent, og likevel skal la alt se tilsynelatende normalt ut for omverden...