Noen som har gått fra å være dyreelsker til det motsatte?

[AnonymBruker]

Har alltid likt dyr, hele livet. Nå liker jeg ikke dyr mer. Skal forklare: jeg "liker dyr", men ønsker ikke å ha kjæledyr eller hilse på andres kjæledyr. Null interesse for andres katter eller hunder eller hva det måtte være. Ser jeg en hund, unngår jeg den helst eller tenker at den er slitsom. Mas. Stress. Sikkel. Stinker. Bæsjer. Må vaskes. Bjeffer. Osv, alt det negative med hunder.

Har hatt katter, kaniner, fugler og hunder "opp gjennom" og sett meg lei. Det dyret jeg kommer best overens med er nok katt, men ønsker meg allikevel ikke katt.

Min erfaring er at dyrene enten blir syke, har adferdsproblemer eller dør utendørs pga andre dyr/uhell. Det kan gå 1 år eller 10 år, men det skjer uansett. I mellomtiden går man liksom bare og venter på det.

Gleden som engang var der er borte. Særlig når det kommer til hund; var skikkelig engasjert og hundemenneske, elsket hunder. Hadde vokst opp med en hund. Fikk meg egen, og det gikk strålende. Frem til han ble syk, både mentalt og fysisk. Havnet mellom barken og veden, kunne ikke avlive pga han ikke var syk NOK. Kunne ikke omplassere pga han var FOR syk. Så jeg måtte leve med en problemhund som preget hverdagen in i ekstremt stor grad. Fikk helt aversjon mot det, det blir som når du forspiser deg på noe og får omgangssyken, du tåler ikke lukten eller synet av det etterpå. Sånn har det blitt for meg.

Katter er greie nok, de klarer jo seg selv, men de slikker seg i rumpa og får orm hele tiden. Har sett sprellende spolorm eller bendelorm ligge på stuegulvet blant spy eller bæsj litt for mange ganger. Og så dør de bare, kattene. Påkjørt, syke eller faller ned fra trær osv. Triste greier.

Den enkle løsningen er jo å ikke ha kjæledyr men selvom det er sånn det bare er, er det jo litt trist når man "mister en hobby" og hver gang man ser et dyr tenker på alt maset det er med kjæledyr.

Er det flere som har gått fra å like til ikke å like?

Anonymous poster hash: eb9b6...446

[Majott]

Du har nok både blitt overmettet og fått en skikkelig smell med tanke på å ha hund, med erfaringen du fikk med hunden din.

 

Jeg hadde en pause på mange år når det gjaldt hund pga dårlige erfaringer. Jeg hadde en hund som var den ultimate drømmehunden for meg (schæfer), og da han ble skadet, og etter det ikke tålte ungene våre lenger (uten at de hadde oppført seg galt mot han), måtte jeg omplassere han til et hjem uten barn. Da var sorgen over det stor, og jeg ville ikke ha noen ny hund, for det var ingen som kom opp mot han. Det tok 10 år før neste hund kom i hus.

 

Nå har jeg en tispe på snart 7 år (Cane Corso), og en hann på 3. I mellomtiden har jeg også hatt kullbroren til hun på snart 7. Han ble avlivet for 3 år siden, fordi han var aggressiv mot alle fremmede. Mye vokt/vakt i rasen. Han var en risiko for alle utendørs, og de som kom på besøk. Han måtte være på et annet rom eller i bånd når vi hadde besøk, og jeg måtte passe på at ingen fremmede kom nær han ute eller inne. Lang historie, som preget livet vårt veldig. Så jeg skjønner det du snakker om, og jeg gjør det ikke igjen. 

 

Da vi etter det skulle kjøpe valp, valgte vi en rase som er kjent for å være vennlig og omgjengelig (Labrador), og det har vi ikke angret på. Han er stødig psykisk, kan omgås alle og være med på alt. Det var en helt ny verden for oss å få en slik hund! Da fikk jeg virkelig oppleve hvor stor glede en hund kan være! Det blir for mye å beskrive han i få ord, men han betyr virkelig hundeglede for meg på alle måter. 

 

Tispa som er snart 7, er også en stor glede i hverdagen. Hun er jo søster til han vi måtte avlive, og hun har også mye vakt/vokt i seg, men hun klarer å sortere ut hva hun trenger å reagere på. Så hun er mye mer omgjengelig for andre, og enklere å ha i hus sånn sett. Ellers er hun også en drømmehund innen rasen, men en bør være spesielt interessert for å ha den rasen, for det følger mye med når det gjelder vakt/vokt. Det er uansett ikke en rase en kan regne med kan omgås alt og alle, så vi har også endel begrensninger i hverdagen pga det. 

 

Vi har også hatt en katt som ble 12 år. Han var selvstendig, og jeg opplevde ikke å få samme nære forhold til han som jeg har med hundene. Han var kontaktsøkende når han ville ha mat, ellers ville han være i fred når han var inne. 

 

Så ja, jeg skjønner godt hva du snakker om og føler, men det går an å endre. Det handler mye om rett rase og gode linjer, så en får en god og sunn hund som passer til en selv.

 

Jeg vil nok ha flere hunder etterhvert, og det blir nok flere Labradorer her. 

 

Så jeg har gått fra å ikke ville ha i det hele tatt, til å ville ha flere! Selv om det er mye jobb, så er gleden større! Særlig ettersom man blir kjent med mange trivelige folk som også har samme interesse. 

Endret 2. oktober 2015 av Majott

[Jeane]

Jeg sliter med å skjønne at det går an å gå fra å elske dyr til å ikke engang ville hilse på dem. Men jeg tror også at du har gått på en virkelig smell, og at det har gått hardt inn på psyken din. Og som med mye sånt, så er det vanskelig å forstå, for det er på mange måter helt ulogisk, det bare ER sånn.

 

Jeg vet om en dame som er likedan. Hun hadde en hund hun var kjempeglad i, men etter den døde så sier hun at hun liker ikke hunder. Jeg møtte henne da jeg hadde valp. En bitteliten, nydelig og relativt rolig men vennlig valp. Jeg stoppet for å snakke med henne, og holdt selvfølgelig hunden i kort nok bånd til at den ikke kom seg bort til henne, men hver gang den tok et skritt mot henne så rygget hun. Hun var ikke redd, hun bare...nei. det er vanskelig å forklare, men jeg tenkte med en gang på henne når jeg leste innlegget ditt.

 

Jeg ville prøvd å fått hjelp dersom dette er noe du har gått med en stund. Ikke for at du nødvendigvis skal få lyst på dyr igjen, men fordi du er såpass preget av det du har vært igjennom. Den type reaksjon som du beskriver får man ikke av hva som helst, og det kan gjøre underverker for deg å få snakket med noen. Igjen, jeg tenker ikke på at du skal få dyr, men at du skal få det bedre og kanskje klare å bearbeide disse hendelsene på en ordentlig måte.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som TS, men det var hest og ikke hund...

Etter ett år med syk hest som måtte avlives så har jeg mistet all interesse for hester. Det var tidligere livet mitt, brukte alt av fritid og penger på hest, utstyr, stevner og treninger. Nå har jeg ikke tatt på en hest på over ett år, og savner det ikke i det hele tatt....

Anonymous poster hash: 259f0...0f8

[AnonymBruker]

Katter må ha ormekur. Da slipper du at de får orm. Med vaksine 1 gang i året,så beskytter jo det mot noen sykdommer,men dessverre kan de jo bli syke og siden de er ute så kan det jo skje at de blir påkjørt eller skadd.

 

Jeg misliker ikke dyr,men allikevel kjenner jeg meg litt igjen. Nå har vi 3 katter,og jeg har faktisk blitt ganske lei. Jeg er jo glad i dem,men det blir for mange rett og slett. Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg skulle ha mange dyr, men nå tenker jeg at 1 dyr,kanskje 2 om de er venner er nok.

Jeg blir bare så lei av slåssing,spying(katter spyr ofte!),i perioder har de tisset og bæsjet på steder hvor de ikke skal,generelt atferdsproblemer,sure dyr,innpåslitenhet,hår overalt og den konstante slikkingen. I tillegg føler jeg at jeg ikke klarer å gi alle den oppmerksomheten de trenger,og har litt dårlig samvittighet for det til tider.

 

Hvis man skal ha dyr,så tror jeg at man må være forberedt på at alt ikke bare er positivt.

 

Dette er jo ikke ting jeg sier høyt,for det er jo ikke lov til å føle det sånn,men jeg ser litt frem til at jeg bare får 1 dyr å forholde meg til.

Anonymous poster hash: f9145...df2

[Gjest Raindrops]

Jeg har vokst opp med både hunder og katter, på ulike tidspunkt i barndommen, og har alltid hatt kjæledyr. Hver og en av dem har jeg elsket av hele mitt hjerte, men nå som jeg har blitt eldre så er jeg ikke like begeistret for hunder lengre. Ikke som i at jeg ikke liker dem, men jeg synes de er litt slitsomme, og kunne aldri hatt en selv. Er heller ikke så interessert i å hilse på hunder, men jeg blir heller ikke sint hvis en hund hopper opp for å hilse på meg, de er jo så søte og jeg kan ikke motstå puppyeyes