Kroppen lurer meg: jeg tror jeg har noe som ligner innbilt svangerskap :(

[AnonymBruker]

Jeg vet (eller tror) ikke det er akkurat innbilt svangerskap da jeg sannsynligvis ikke er i den psykiatriske tilstanden som beskrives i slike tilfeller.

Men det er kun to uker siden jeg har begynt å ha symptomer.

Jeg har ønsket meg sterkt å få et barn i 7 år etter en SA, og ganske nylig ble jeg og samboer enige om å begynne å prøve om noen få mnder (er så redd for at han ombestemmer seg at jeg ikke engang orker å snakke om temaet, til tross for at vi vanligvi er så åpne mot hverandre....)

Det er 0,000000000000000000000000000001 sjanse for at jeg kan ha blitt gravid, og likevel etter mange symptomer har jeg testet, og mellom 15 og 20 dager etter dpo (usikker på akkurat når jeg hadde eggløsning) var testen negativ.

Jeg tenker fornufit gde meste av dagen, men så kommer flere "symptomer" som gjør at jeg ikke kan hindre meg i å innbille meg at jeg kanskje muligens er gravid det varer en time, så blir jeg heldigvis fornuftig igjen, men:

Hvordan få slutt på disse tankene?

Har hatt de vanligste symptomene, ømme pupper, vondt i magen, i ryggen, i hodet, litt kvalme, gråter lett, får lett panikk osv, og i dag er i tillegg smaken på kaffe motbydelig.

Har prøvd å finne ut hva annet det kunne skyldes, og det er sannsynligivis en endring i kroppen min (er 34, så det er vel ikke så rart) som gjør at jeg reagerer annerledes på syklusen min.

Er redd for å bli innbilsk eller for at disse falske symptomene forblir og hindrer meg i å bli gravid.

Jeg pleier å være over gjennomsnittet fornuftig og logisk, lar meg ikke så lett styre av følelser selv om de er sterke, og nå er det nesten som om jeg ikke klarer å høre på min fornuft når et "symptom" igjen dukker opp. Som om hver gang jeg klarer å tenke klart, prøver igjen kroppen min å lure meg

Jeg vet dere skal si at jeg må snakke med legen, ja, enig, men det er to ukers ventetid... og jeg føler meg så dum og så mye annet at det blir så vanskelig for meg å snakke om det.

Så her er mitt første steg, og jeg vil gjerne vite om andre her har opplevd det?

Jeg føler meg veldig sårbar, og det har vært vanskelig nok å orke å skrive om det her, så jeg ber de fordømmende, dem som liker å vise at de har skarp tunge o.l. å holde seg unna, jeg føler meg dårlig nok akkurat nå, jeg trenger ikke at andre tråkker på meg enda mer.

Prøvde å være kort, men har vel ikke vært flink til det...

Anonymous poster hash: a6a3b...a49

[Athene]

Om det påvirker deg så mye psykisk ville jeg anbefale en tur på volvat for blodprøve, den gir 100%sikkert svar.

15-20 dpo får man i 99,8% av tilfellene positiv test eller mens. Så dette kan tyde på at du ikke har hatt eggløsning. Og når hormonene først henger seg på den måten får man mange 'symptomer' da kroppen jobber for å få syklusen i gang igjen. Så det du opplever er veldig normalt.

[AnonymBruker]

Uff jeg har også hatt det sånn. Og jeg må si at det er utrolig slitsomt, jeg var omentrent helt besatt. Lovte meg selv hver gang det var en sjanse for graviditet at jeg ikke skulle la det skje igjen, jeg skulle la være å tenke på det. Men desverre var det eneste som hjalp for meg å se mensen komme og de gjentatte negative testene. Gjerne testet jeg til tross for menstruasjon og nermere to uker etter den forsinkede mensen.. Det kunne jo være en bitteliten sjanse for at..

Tilslutt innså jeg at det nermet seg galskap, syntes det var flaut å "kanskje være gravid" så ofte som jeg var!

På en eller annen måte sluttet jeg å tenke på det. Og når jeg prøvde igjen litt senere klaffet det på 1. forsøk. Hadde en mistanke, men turte rett og slett ikke å håpe på noe. Mannen derimot var overbevist lenge før det skulle være mulig å kjenne symptomer, jeg avfeide han (merkelig nok) glatt.

Har desverre ikke noen andre råd enn å prøve å ikke tenke på det og roe deg med at tiden vil vise. Hva med om dere begynner å prøve nå? Da blir kanskje ventetiden og grublingen kortere? Lykke til med ønskebarnet!

Anonymous poster hash: 647d9...b11

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd akkurat det samme, bare i motsatt situasjon - nemlig av frykt for å bli gravid.

Selv om jeg gikk på p-piller, så ble jeg gravid som 16-åring. Tok abort, og det var noe av det verste jeg har opplevd. Hadde ekstrem svangerskapskvalme og en utrolig dårlig fysisk form i tillegg til å være ukjørt psykisk.

Etter denne opplevelsen har jeg vært manisk på prevensjon: bruker alltid dobbelt opp; altså kondom og p-piller. Men med jevne mellomrom så dukker denne ekstreme kvalmen fra mitt svangerskap opp igjen og slår meg fullt ut. Oftest skjer det hvis jeg har hatt mye sex med kjæresten min - fortsatt med dobbel beskyttelse altså.

Jeg har slitt med dette i årevis, og har ikke mensen lengre - selv om jeg går på preparat som skal gi blødning.

Har veldig lyst til å bli mor snart, men er fortsatt uhyre redd for graviditet og går til psykolog for det. Skal slutte på p-pillen nå, fordi legen er bekymret for at den psykiske tilstanden min kan trigge tidlig overgangsalder.

Er nok ikke noe hjelp i min historie. Men mitt råd er å komme seg til lege og få hjelp!

Anonymous poster hash: e21e7...f6d