Har ni tänkt på cermoni när ni dör?

[Furstina]

Inspirerad av ett inlägg i Jehovas vittnen-tråden undrar jag om det är många som har tänkt på hur de vill ha cermonin när de begravs?

För MIG är det otroligt viktigt att cermonin speglar det jag tror på - eller det jag INTE tror på - och jag har pratat både med min man och min mor och far genom åren. Dessutom har både jag och min man skrivit ner våra tankar kring detta.

jag är glad att min man skrivit ner sina tankar i fall något skulle ske. Då har jag hans önskan att referera till och inte min egen tro när något ska planeras med sörjande släktningar. Jag tycker det är viktigt så att en cermoni kan få spegla mig och det jag tror på mer än det som sörjande släktningar råkar ty sig till av egen tro eller tradition.

[Pastor Knut]

Inspirerad av ett inlägg i Jehovas vittnen-tråden undrar jag om det är många som har tänkt på hur de vill ha cermonin när de begravs?

För MIG är det otroligt viktigt att cermonin speglar det jag tror på - eller det jag INTE tror på - och jag har pratat både med min man och min mor och far genom åren. Dessutom har både jag och min man skrivit ner våra tankar kring detta.

jag är glad att min man skrivit ner sina tankar i fall något skulle ske. Då har jag hans önskan att referera till och inte min egen tro när något ska planeras med sörjande släktningar. Jag tycker det är viktigt så att en cermoni kan få spegla mig och det jag tror på mer än det som sörjande släktningar råkar ty sig till av egen tro eller tradition.

Ja, dette er veldig nyttig å ha snakket om og diskutert med sine nærmeste - selv om det kanskje ikke er så mange som tenker på disse tingene til vanlig.

I tilfellet det er ukjent, så kan det jo være greit å nevne at man også har lov til å bestemme hvem som skal og ikke skal forrette ved begravelsen. Og ønsker man askespredning i naturen, da er det like greit å søke Fylkesmannen om godkjenning.

[Gjest StockDama]

Har ikke tenkt noe over det, seremonien er jo ikke for min del, siden jeg er død, men for de som enn skulle være igjen. Så jeg er egentlig likegyldig, med unntak av at jeg vil ikke ha en religiøs seremoni.

[Gjest Piper]

Bryr meg ikke, for det er ikke jeg som skal bestemme noe slikt. Det får de etterlatte gjøre, for det er tross alt de som må utføre dette. Blir jo helt feil å sette krav som kanskje de etterlatte vil ha problemer med å gjennomføre, bare fordi man ønsker å ha det siste ordet.

Det eneste jeg bestemmer er at jeg vil kremeres, men resten får de bestemme.

[Gjest Gjest]

Og ønsker man askespredning i naturen, da er det like greit å søke Fylkesmannen om godkjenning.

Kan man få godkjenning til å grave ned asken i egen hage?

[kitteh]

Jeg og mannen min har snakket over dette en del ganger, og vi har i grunn planene klare. Vi vil begge kremeres (ingen av oss er noe særlig tilhengere av organisert religion, og ikke pokker om vi skal ned i kristna jord), og om det passer så vil vi blandes (så en av oss kan ende opp med å måtte stå på hylla til den andre en god stund :D), og så slenges på havet. Det ligger selvsagt noe mer bak det, men det er ikke så veldig innviklet.

Svigermor har allerede sagt i fra at hun kommer til å slåss mot meg på dette, selv om det faktisk er hans ønsker, så jeg håper jeg dør først. Jeg er helt enig i at begravelser og seremonier er for de som er igjen, men å gå på tvers av det avdøde ønsket blir for dumt.

Jeg har ellers et par syke ideer om hva jeg gjerne vil ha gjort, men jeg tror ikke de er gjennomførbare, så de har jeg sånn noenlunde slått fra meg. Jeg tror ikke jeg finner noen som er villig til å flå meg, og lage skinnbøker av tatoveringene mine... :hihi:

[Kosemose]

Jeg syns det er noe pompøst og rart over å planlegge sin egen begravelse. I allefall hvis man er under 70.

Hvis jeg skulle dø i morgen, regner jeg med at foreldrene mine og mannen min ville sørget for en verdig og fin begravelse. Begravelse er de sørgendes måte å ta farvell med den døde på.

Og dere som ikke er religiøse - hvorfor spiller det noen rolle for dere hvordan dere begraves? Hvorfor spiller det noen rolle om dere legges i "kristnet jord" (hva nå enn det skulle bety)? Hvis dere likevel ikke tror at det finnes noen Gud og Jesus, så har det vel ikke noe å si om noen andre tror at jorden dere legges i er velsignet?

[Pastor Knut]

Jeg syns det er noe pompøst og rart over å planlegge sin egen begravelse. I allefall hvis man er under 70.

Det kommer an på graden av planlegging. Å gi noen retningslinjer og å fremme noen ønsker er derimot ofte veldig nyttig for de etterlatte. Du skulle bare visst ...

[Kosemose]

Det kommer an på graden av planlegging. Å gi noen retningslinjer og å fremme noen ønsker er derimot ofte veldig nyttig for de etterlatte. Du skulle bare visst ...

Hva da skulle jeg bare visst?

[Pastor Knut]

Kan man få godkjenning til å grave ned asken i egen hage?

Tvilsomt, men det kommer helt an på hvordan hagen din er. Edvard Grieg som forøvrig var unitar, er begravd fjellveggen utenfor det som var hans hjem. Men det er unntakene. Det vanlige med askespredning i naturen er skog eller fjell eller vidde. Graverdsloven ble endret for noen år siden til også å inkludere askespredning utenfor havet. Men det er Fylkesmannen som har det avgjørende ordet.

[Pastor Knut]

Hva da skulle jeg bare visst?

Hvor ofte pårørende er i tvil om avdødes ønske og hvordan denne tvilen kan gnage og plage i lang tid. Da er det greit å ha noen retningslinjer og ønsker å forholde seg til. Og det er meget godt å ha diskutert disse tingene. Dette er også nyttig i forhold til sorgprosessen som kan starte lenge før døden inntreffer (særlig ved sykdom der man må forvente en dødlig utgang).

[Kosemose]

Hvor ofte pårørende er i tvil om avdødes ønske og hvordan denne tvilen kan gnage og plage i lang tid. Da er det greit å ha noen retningslinjer og ønsker å forholde seg til. Og det er meget godt å ha diskutert disse tingene. Dette er også nyttig i forhold til sorgprosessen som kan starte lenge før døden inntreffer (særlig ved sykdom der man må forvente en dødlig utgang).

Joda, men hvis jeg blir dødssyk så kan jeg godt diskutere begravelsen min med de pårørende. Helt klart, hvis de pårørende hadde ønsket å diskutere dette med meg. Men regner ikke med at noen av oss i denne tråden er på dødsleiet akkurat nå? Litt dumt da, hvis jeg informerer hele slekta om at jeg vil ha "favorittsangen min" i begravelsen nå, samt røde roser overalt fordi det er den fineste blomsten, også glemmer jeg å oppdatere dem om at jeg har byttet favorittsang og at jeg har gått lei av røde roser før jeg dør...

Og jeg skjønner heller ikke at denne tvilen kan være så veldig gangende. Hvis de pårørende gjør sitt beste og velger ting de syns er verdig og fint, så må vel det være greit nok? Hvis noen plages med om den avdøde heller hadde ønsket seg en annen farge på bårebuketten, så tror jeg det er vikarierende og at det egentlig er helt andre ting som gnager.

[Noli]

Akkurat dette med min egen begravelse bryr jeg meg fint lite om, det eneste som er viktig for meg er hvor jeg blir begravet. Om jeg skulle dø nå, før jeg får barn, regner jeg med at jeg blir begravet på familiens gravsted, siden det ville vært naturlig at mannen gikk videre og fikk seg ny kone etterhvert. Skulle jeg dø etter jeg har fått barn vil jeg begraves i nærheten slik at de har en grav å gå til, og om jeg dør når jeg er 80 regner jeg med at jeg begraves sånn at mannen og jeg kan ligge sammen.

Selve seremonien er jo for de som er igjen, og selv om ikke jeg er religiøs tror jeg det kan være viktig for mannen å gi meg en religiøs seremoni, og det plager meg overhodet ikke. Om han hadde dødd ville jeg nok gjort det samme for ham, jeg synes de som har en tro skal få "oppfylt" den, og siden jeg ikke har noen tro, blir det på en måte hans som må "oppfylles".

[Furstina]

Det är just när man är ung och kanske har familj som det är extra viktigt tycker jag.

Vill min man ha en cermoni HÄR där vi bor, och en i Norge, eller bara där. Vill han ligga i jorden HÄR eller DÄR? Vill han ha en gravsten?

Ska jag behöva ta en diskussion och avgörlser kring detta när jag ska förklara för våra barn vad som skett? Och med hans familj? (eller han med min).

Vill han donera sina organ om det är möjligt? Jag vill väldigt gärna att min kropp och organen används så gott som de kan. Det vill jag inte att mina anhöriga ska behöva fundera över i tid av sorg.

I Sverige finns det ett begrepp som kallas för "Vita arkivet", det var tidigare en vit mapp man förvarade hemma eller på begravningsbyrån som talade om vilka livförsäkringar man har, bankkonton, testamenten och andra viktiga papper. Dessutom kan man fylla i önskningar kring cermonin ner till favoritmusik om man så vill. Det måste man inte prata med de anhöriga om i fall man inte vill, och kan ändra i så mycket man vill.

[Brunhilde]

Jeg er alene med barnet mitt, ungdommen for å være nøyaktig, og vi har snakket litt om disse tingene.

Vi er humanetikere, og det naturlige vil være en humanetisk seremoni. Jeg har sagt at om barnet mitt vil, så kan jeg kremeres og plasseres i minnelund, men h*n mener foreløpig at om noe skjer så vil h*n gjerne ha en grav å gå til.

Hva h*n ønsker er jeg ikke helt sikker på, og jeg håper jo at vi dør i "riktig rekkefølge", ingen foreldre skulle måtte begrave barna sine.

[Cata]

Det er meg knekkende likegyldig. De får spa meg ned som de vil, bare de sjekker at jeg er skikkelig død først.....

Jeg kommer trolig ikke til å ha noen etterlatte som bryr seg uansett. (Forutsetter da at jeg dør senere enn foreldrene mine.) Ingen søsken, ingen barn - who cares?

[KR-øst]

Om jeg skulle komme med noe ønske for min begravelsesseremoni, så måtte det være et par sanger som jeg setter pris på. Ikke for min skyld, men for familien, siden det skal være en minnestund.

[Boot boy]

Nix.

Det får dem som er igjen styre med. Hva som skjer med kadaveret mitt når jeg logger ut har jeg ikke noe forhold til.

[Gjest Gjest]

Nei, det har jeg ikke planlagt. Jeg stoler på at samboern min og foreldrene mine kan ordne en verdig begravelse - de kjenner både smaken og meningene mine, og hvor jeg blir begravet tror jeg også de ville blitt enige om; i nærheten av familien selv om jeg for tida bor i en annen del av landet. Om noen år har jeg kanskje andre meninger om dette, om livssituasjonen forandrer seg - men da snakker jeg med de rundt meg om det om det føles viktig.

Jeg er fullt inneforstått med at man kan dø ung - plutselig eller pga sykdom, men hvordan begravelsen er er viktigst for de som blir igjen, og i mitt tilfelle vet jeg at de ikke gjør noe som strider mot mine oppfatninger. Jeg har dog sagt fra at jeg vil kremeres (det er også vanlig i familien vår) og at jeg donerer bort organer om de er brukelige. Om jeg ønsket hemmelig gravsted eller en bestemt sang i seremonien ville jeg sagt fra om det også, men det er ikke viktig for meg så lenge de nærmeste uansett kjenner meg godt nok til å ikke velge You raise me up .

[Pastor Knut]

Og jeg skjønner heller ikke at denne tvilen kan være så veldig gangende.

Sorg, tvil og fortvilelse er ikke alltid rasjonell. Derfor er det ofte greit å ha noe som er gjennomtenkt før det hele skjer. Det er ikke så viktig å skjønne hvorfor det er slik, det er slik ofte allikevel. Jeg tenker som så at det også er av kjærlighet til de nærmeste at man kan planlegge litt om disse tingene, så sparer man dem for så mye som kan komme av ting som er tungt å slite med.