Flaut å gå til nattverd?

[Gjest Sjelden kirkegjenger - likevel k]

Jeg ser på meg selv som kristen, og har et bevisst forhold til Gud og min tro.

Jeg anser dette som en privatsak og ikke engang samboeren min vet hvordan forhold jeg har til kristendommen og dens lære.

H*n er forholdsvis negativ til den norske kirke, og mener den er et symbol på undertrykkelse og maktmisbruk.

Jeg var i gudstjeneste i forbindelse med en barnedåp og i samme gudstjeneste var det også nattverd.

Svært få fra dåpsfølget valgte å få nattverd, og jeg synes jeg fikk rare blikk fra familie og venner når jeg selv valgte å ta i mot den.

Jeg ventet også en liten stund før jeg reiste meg, og det var etter at ett annet medlem av dåpsfølget hadde reist seg.

For min egen del synes jeg det var fint å ta i mot nattverden, men jeg synes også at det var litt flaut. Jeg er redd de andre synes jeg var litt "rar" som reiste meg og "stakk meg fram". Men for meg var dette et bevisst valg.

Samboeren kommenterte det til og med etterpå, og spurte om jeg hadde syndet siden jeg trengte forlatelse...

Jeg kokte da sammen en forklaring om at jeg synes det var interessant å prøve nattverd fordi jeg aldri hadde forsøkt før.

Er jeg feig som ikke kan stå for valget, eller er det flere som også har det slik?

[Gjest StockDama]

Hvorfor finner du det flaut å gjøre ritualene som tilhører din tro? Er du flau over din egen tro? Isåfall hvorfor?

[Gjest Enda en skjelden kirkegenger]

Jeg ser på meg selv som kristen, og har et bevisst forhold til Gud og min tro.

Jeg anser dette som en privatsak og ikke engang samboeren min vet hvordan forhold jeg har til kristendommen og dens lære.

H*n er forholdsvis negativ til den norske kirke, og mener den er et symbol på undertrykkelse og maktmisbruk.

Jeg var i gudstjeneste i forbindelse med en barnedåp og i samme gudstjeneste var det også nattverd.

Svært få fra dåpsfølget valgte å få nattverd, og jeg synes jeg fikk rare blikk fra familie og venner når jeg selv valgte å ta i mot den.

Jeg ventet også en liten stund før jeg reiste meg, og det var etter at ett annet medlem av dåpsfølget hadde reist seg.

For min egen del synes jeg det var fint å ta i mot nattverden, men jeg synes også at det var litt flaut. Jeg er redd de andre synes jeg var litt "rar" som reiste meg og "stakk meg fram". Men for meg var dette et bevisst valg.

Samboeren kommenterte det til og med etterpå, og spurte om jeg hadde syndet siden jeg trengte forlatelse...

Jeg kokte da sammen en forklaring om at jeg synes det var interessant å prøve nattverd fordi jeg aldri hadde forsøkt før.

Er jeg feig som ikke kan stå for valget, eller er det flere som også har det slik?

Jeg har det også slik,og har opplevd det samme under en dåp.Men jeg turde ikke å reise meg og gå fram selv om jeg hadde veldig lyst.Ingen fra min familie gjorde det,og derfor ble jeg bare sittende.Angrer på det nå,men tenker at jeg får heller gjøre det en annen gang.Jeg vet ikke hvorfor det er slik,men jeg anser også tro som en privatsak som jeg mener andre ikke har så mye med å gjøre.Det diskuteres aldri i min familie,og de fleste av mine venner er ateister.Da blir det kanskje vanskeligere.Jeg har altså ingen god forklaring på det,men tror det er ganske vanlig å føle det slik,og jeg synes absolutt ikke du er feig.

[Gjest TS]

Hvorfor finner du det flaut å gjøre ritualene som tilhører din tro? Er du flau over din egen tro? Isåfall hvorfor?

Tja... hvorfor synes jeg det er flaut? Det kan jeg egentlig ikke svare deg helt på.

Jeg liker ikke å stikke meg fram, og er redd for at noen skal oppfatte det som å "opphøye seg selv" når man går fram slik i kirken.(selv om jeg vet at det egentlig er det helt motsatte)

Nå er ikke min familie dømmende heller, så egentlig så er det helt grunnløse tanker... men jeg satt fortsatt litt med den følelsen.

Min tro er noe helt personlig for meg som ingen andre har noe med, og jeg vil heller ikke komme i en situsjon hvor jeg må forklare for noen eller diskutere med noen om mitt livssyn.

[Pastor Knut]

Jeg ser på meg selv som kristen, og har et bevisst forhold til Gud og min tro.

Jeg anser dette som en privatsak og ikke engang samboeren min vet hvordan forhold jeg har til kristendommen og dens lære.

H*n er forholdsvis negativ til den norske kirke, og mener den er et symbol på undertrykkelse og maktmisbruk.

Jeg var i gudstjeneste i forbindelse med en barnedåp og i samme gudstjeneste var det også nattverd.

Svært få fra dåpsfølget valgte å få nattverd, og jeg synes jeg fikk rare blikk fra familie og venner når jeg selv valgte å ta i mot den.

Jeg ventet også en liten stund før jeg reiste meg, og det var etter at ett annet medlem av dåpsfølget hadde reist seg.

For min egen del synes jeg det var fint å ta i mot nattverden, men jeg synes også at det var litt flaut. Jeg er redd de andre synes jeg var litt "rar" som reiste meg og "stakk meg fram". Men for meg var dette et bevisst valg.

Samboeren kommenterte det til og med etterpå, og spurte om jeg hadde syndet siden jeg trengte forlatelse...

Jeg kokte da sammen en forklaring om at jeg synes det var interessant å prøve nattverd fordi jeg aldri hadde forsøkt før.

Er jeg feig som ikke kan stå for valget, eller er det flere som også har det slik?

Du peker på noe veldig viktig her - og noe som er veldig vanlig. Det er gjort undersøkelser om hvordan det er med nattverdssøkning, og det viser seg at ganske mange synes det er en påkjenning å gå fram og motta nattverden. Jeg husker ikke om ordet "flaut" ble brukt som beskrivelse, men mange var nervøse og likte ikke tanken på at andre så på. Uansett, det er altså ganske mange som har en høy terskel å gå over hvis de skal reise seg fra benken og gå fram. Derfor har kirken også undrsøkt mange forskjellige måter å dele ut nattverden på. Et av forslagene har vært å gi nattverden i benkene, men jeg vet ikke hvor mange steder det er prøvd. Det er også ganske vanlig at man lager en unnskyldning for å ta nattverden - spesielt når det er første gang og venner og familie reagerer. Det å si at det er interessant å prøve noe nytt er faktisk en av de vanligste forklaringene Det er hverken feigt eller noe annet.

Endret 19. februar 2008 av Pastor Knut

[maren]

Det er en veldig enkel grunn til at kristendommen i norge er så merkelig som den er: JANTELOVEN! Vi er så piss redde for å ha meninger om noe her i landet og hvertfall ikke vise noe.

Jeg er ikke en tilhenger av religion, men jeg syns dette reflekterer oss trauste normenn generellt

[ashera]

Jeg synes det er veldig flott når folk fra dåpsfølget går til nattverd, og de fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for lignende. Reaksjonen kommer kanskje mer fra resten av dåpsfølget enn fra de "faste" kirkegjengerne?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke noe om det. Men jeg tror på ærlighet, om ikke ovenfor andre, i det minste ovenfor seg selv. Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan ha et nært og ærlig forhold til samboeren din, når du føler du må koke opp unnskyldninger for å følge hjertet ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg bor i nærheten av Trondheim, og her er det blitt så veldig "in" å gå til nattverd! Jeg går ofte i gudstjenester når det er musikalske innslag der, har et fint forhold til kirka, og har arbeidet som organist lenge, selv om jeg ikke anser meg selv som dypt personlig kristen.

Og jeg opplever nesten det motsatte! Her er det flaut å bli sittende igjen på kirkebenken når alle andre reiser seg. Føler meg nesten presset til å motta nattverd, man skiller seg jo ut når man ikke reiser seg, men jeg blir alltid sittende og lytte til musikken.

Det å ta nattverd skal jo ikke være noe man må gjøre ved hver gudstjeneste. Men det virker til at mange føler de må det likevel.

[Erunyauve]

Kirken har en jobb å gjøre i forhold til å senke terskelen for å gå til nattverd. Mange kvier seg fordi de rett og slett ikke vet hva som skjer, hva de skal gjøre, de er redde for å "gjøre feil". Mange har ikke vært til nattverd siden sin egen konfirmasjon, de er kanskje i kirka bare på julaften og ved høytider i familien, og da blir terskelen for å gå til nattverd høy.

Presten kan løse dette raskt ved å si en setning eller to hvor h*n forklarer hva som skal gjøres under nattverden. Kjernemenigheten har et ansvar ved å gå foran med tydelig eksempel og vise ved handling hva som gjøres. Man kan droppe alterknelingen og foreta intinksjon istedenfor, slik at folk kan få oblatet og deretter dyppe i kalken.

Forestillingen om at nattverden har noe med syndsforlatelse og gjøre henger igjen fra pietismen, som er så seiglivet å bli kvitt siden ateistene tviholder på dette synet om kristendommen.

Gå til nattverd med trygghet i hjertet. Hva andre måtte mene om det er revnende likegyldig. Det eneste vi kan gjøre er at de selv blir med neste gang

[honey21]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener at man skal gjøre akkurat som man vil. Har DU lyst til å gå til nattverd, da gjør du det

[Gjest Pax]

Gjør det du føler er riktig for deg.

[Gjest "gjest"]

Hvis du vil gå til nattverd så gjør det. Ikke bry deg om hva andre mennesker sier og gjør. Gi dem Jobs ord; "Hit, men ikke lengre", når de vil diskutere skriften med deg. Lykke til.

[Pastor Knut]

Det er vanlig at både klokker og prest sier at alle kan komme til nattverd. Klokkeren - eller vedkommende som leser kunngjøringene - pleier å si noe slikt som at nattverdsbordet blir dekket og alle er velkomne. Det hører også med til prestens nattverdsliturgi å si: "Kom, for alt er ferdig". Og så går man til nattverden. Man inviteres altså minst to ganger i løpet av gudstjenesten til å være med på nattverden. Uansett hva man selv måtte føle eller ikke føle, så kan man jo vite at man i alle fall er invitert. Så får det være opp til den enkelte selv å gjøre som man vil.

Shabbat shalom.

[Boot boy]

Hvorfor skulle det være flaut om du tror på seremonien?

[Gjest nattverdgjenger]

Jeg kommer fra en familie hvor det er vanlig å gå til nattverd. Jeg har ved noen anledninger vurdert å la være, men også tenkt at det vil være flaut/føre til mange spørsmål.

Så jeg kan forstå tankene dine. Absolutt.

Samtidig mener jeg at det ikke burde være sånn. Alle mennesker bør ha respekt for andre menneskers valg.