Egne barn vs fosterbarn

[AnonymBruker]

Samboeren min og jeg har kommet til et punk i livet hvor vi tenker på barn. Hans ønske er at vi skal lage våre egne, noe jeg skjønner at han egentlig ønsker. Men jeg kunne tenkt meg å adoptere/ha fosterbarn i stedet for. Tanken min er at det er så utrolig mange barn der ute som mangler foreldre, og et trygt hjem. Det fins så alt for få fosterfamilier. (Jeg er vel litt preget av at jeg jobber innenfor barnevernet). Vi kan jo selvfølgelig inngå et kompromiss med å ha et eget barn, og et fosterbarn. Jeg har jo alltid drømt om å gå gravid, og alle gledene rundt det. Men så tenker jeg at hvorfor skal jeg sette flere barn til verden, når det allerede fins barn som treger oss som foreldre. Alle jeg har snakket med skjønner ikke hvordan jeg kan tenke sånn, og støtter mannen min med at vi må få egne.. Er det jeg som tenker totalt feil? Er det noen her som har fosterbarn, som kjenner den store forskjellen?

Anonymous poster hash: 75d88...c1c

[AnonymBruker]

Vi har 2 fosterbarn og ingen "egne" valget var først mitt da jeg tenker som deg. Hvorfor sette flere barn til verden når det er så altfor mange som trenger hjelp og ikke har det bra. Mannen min ble med på dette og vi har aldri angret ett sekund.

Anonymous poster hash: e0e6b...5df

[AnonymBruker]

Vi har 2 fosterbarn og ingen "egne" valget var først mitt da jeg tenker som deg. Hvorfor sette flere barn til verden når det er så altfor mange som trenger hjelp og ikke har det bra. Mannen min ble med på dette og vi har aldri angret ett sekund.

Anonymous poster hash: e0e6b...5df

Så godt å høre at det er flere slike. Hvor gamle var de da dere tok de til dere?

Anonymous poster hash: 75d88...c1c

[AnonymBruker]

Du vet at fosterbarn har foreldre? Du får aldri gjøre akkurat som du vil med barnet "ditt" fordi det er så mange som skal mene noe om alt du gjør. Og du har alltid trusselen om tilbakeføring hengende over deg, noe som kan påvirke forholdet til barnet. Det er ikke det samme som å ha egne barn, og det burde du også skjønne, spesielt siden du jobber i barnevernet.

Støtter derimot å først få et eget barn, bli trygg i morsrollen, og deretter få et fosterbarn, som du skal hjelpe så godt du kan, og som skal berike familien mens han er der, men IKKE som en erstatning for eget barn!

Anonymous poster hash: e4f01...b32

[AnonymBruker]

Vi er fosterforeldre, men har heller ingen biologiske barn (kunne ikke få). Dermed har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag i forhold til det å ha "egne" barn, men jeg vet at jeg ikke kunne elsket barnet mitt mer enn det jeg gjør. Ja, det er mitt barn og jeg er mamma. Det er det dette barnet trenger, å vite at det er elsket og at det hører til.

Hensikten (og kanskje dermed også varigheten) bak plasseringen varierer veldig fra tilfelle til tilfelle, men i de senere årene er det blitt mer vanlig med det de kaller oppvekstplasseringer for de aller minste barna hvis man regner med at det er liten sjanse for tilbakeføring. Så det er slett ikke sånn at man stadig lever med en trussel om tilbakeføring over seg, eller at barnet har en veldig tilstedeværende biologiske familie.

Anonymous poster hash: b43b2...c0a

[AnonymBruker]

Veldig stor forskjell på det å ha fosterbarn.

I mange tilfeller vil det være " go for it " mens i andre tilfeller, vil det være et " hell no ".

Anonymous poster hash: 9e7d3...ca8

[AnonymBruker]

En mulighet er jo å adoptere fosterbarn - kan ikke mye om det, men kjenner en som er det.

Anonymous poster hash: 40687...596

[AnonymBruker]

Selv om det er en fare for "tilbakeføring" og det er et faktum at de har biologiske foreldre som har en foreldrerett. MEN! Det er et stort men her. Det er en grunn til at barn må bli fjernet fra hjemmet sitt av ulike årsaker. Man har da en mulighet til å fylle livet til et barn som har et stort mangel.

Jeg kjenner en gutt som ble fjernet fra moren sin. Far var ikke i bildet da. Mor gjorde noe ulovlig og havnet i fengsel, og mistet foreldrerett da barnet var involvert i ulovligheten. Gutten fikk ny familie hvor han vokste opp med fostersøsken. Han har ikke hatt det lett alltid, men nøkkelen ligger i å være ærlig. I dag er den gutten mellom 10 og 15 år. Han vet hvor heldig han er og sier selv at han er unik når han har to mammaer og to pappaer. Han kunne ikke fått et bedre liv. Han stråler og ønsker seg ikke noe annet sted, selv om han har overnattinger og besøk hos sin biologiske far fra tid til annen.

Det eneste som man må tenke på er også gener. Sykdommer/tilstander osv. som kommer fra barnets biologiske foreldre. Men det er opp til hver og en å diskutere. Det er ikke noe rett eller galt svar på hva som er best. Egne eller fosterbarn.

Anonymous poster hash: 33d4e...972

[Gjest Riskjeks]

Adopsjon vs fosterbarn er jo stor forskjell. Et adoptivbarn blir ditt eget også juridisk, det blir ikke et fosterbarn. Vil tro det kan være belastende for fosterforeldre å vite at barnet de har blitt så glad i kanskje ikke kan bo hos dem helt til han/hun blir voksen. Ville ikke ha hatt fosterbarn som "erstatning" for egne barn, da ville jeg heller prøvd adopsjon (men det er selvsagt kostbart og tar lang tid).

Jeg tror også det er greit å tenke litt over om dette er noe du virkelig vil klare. Regner med du har mye kunnskap pga jobben din, men mange har en sånn romantisk forestilling om å "redde et barn". Det er etter hva jeg vet svært krevende både praktisk og emosjonelt, å ha fosterbarn.

[minister-mio]

Høres ut som adopsjon hadde vært det beste. Da har dere et eget barn som mannen din ønsker samtidig som dere kan hjelpe et av barna som allerede trenger foreldre som du ønsker

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke en av hver? Jeg kjenner en familie som består av mor, far, biologisk barn, fosterbarn og adoptivbarn. En flott og sammensveiset familie

Anonymous poster hash: 75af0...b71

[HvittHus]

Min mening, og min manns erfaring(BV), er at det er best å ha hatt erfaring fra egne barn før man blir fosterforeldre. Fosterbarn anno 2014 har mye større utfordringer og mer bagasje enn fosterbarna hadde tidligere. Da er det en stor fordel at man har prøvd og feilet litt med sine egne barn, som med stor sannsynlighet tåler dette bedre enn fosterbarn gjør.

Når det gjelder adopsjon er jeg av den mening at man bør la ufrivillig barnløse komme først i den køen. Det er alt for få frigitte barn til adopsjon, og stiller frivillig barnløse seg i adopsjonskøen, vil det ta enda lengre tid for de ufrivillig barnløse å få barn. Noen vil kanskje aldri rekke å bli foreldre da de ryker ut av køen pga alder.

[AnonymBruker]

Jeg har både fosterbarn og egne barn, og ville ikke byttet bort noen av dem! Det er ikke det samme, fosterbarna krever en helt annen oppfølging enn biologisk barn og hjemmet vårt har blitt et "offentlig sted" på grunn av dem. Mange utfordringer som "vanlige" familier ikke nødvendigvis trenger å ta stilling til. På den andre siden, gjør det at man setter pris på bittebittesmå ting i hverdagen, og det har vel aldri vært så godt å høre "glad i deg, mamma" som når et fosterbarn sier det - og du skjønner at han mener det. Vi fikk fosterbarn først og egne barn etterpå, og for vår familie var nok det den beste måten. Dette kommer jo an på en rekke faktorer. Det aller viktigste når man tenker på å melde seg som fosterforeldre er at dere voksne er enige i avgjørelsen, og at dører 100% ærlige med hverandre. Dette er en forutsetning for at det skal gå bra dersom dere får fosterbarn - er en av dere i tvil, så vent! Lykke til!

Anonymous poster hash: 4d362...cd5

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring, men jeg tenker at det kan være greit å ha egne barn før man får fosterbarn. Et fosterbarn trenger gjerne mer enn et eget barn, og erfaringer er godt å ha.

Vi skal ha to egne barn, og fosterbarn etterhvert som barna blir eldre.

Anonymous poster hash: ddad6...b55

[AnonymBruker]

Høres ut som adopsjon hadde vært det beste. Da har dere et eget barn som mannen din ønsker samtidig som dere kan hjelpe et av barna som allerede trenger foreldre som du ønsker

Adopsjon handler ikke om å "hjelpe barn" da.

Både adopterte og i sær fosterbarn kommer med bagasje. Det er mange som prøver seg som fosterforeldre og gir opp fort, fodri mange av barna kommer med en type bagasje vi ikke har evne til å forstå eksisterer.

Anonymous poster hash: 9d83c...fab

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring, men jeg tenker at det kan være greit å ha egne barn før man får fosterbarn. Et fosterbarn trenger gjerne mer enn et eget barn, og erfaringer er godt å ha.

Anonymous poster hash: ddad6...b55

Da vi snakket med barnevernet fikk vi inntrykk at av dette med erfaringer egne barn kunne være litt både-og. På en måte er det selvsagt fint med erfaring, men faren er at man tenker (bevisst eller ubevisst) at ettersom man har egne barn så vet man hva barn trenger. For et fosterbarn kan feks helt dagligdagse ting som å sitte samlet rundt middagsbordet føles truende og skummelt, og det er slike ting det er fort gjort å glemme hvis man er vant til en viss rutine. Dette var basert på tilbakemeldinger fra fosterforeldre som ble tatt på senga av hvordan fosterbarnet reagerte helt forskjellig fra deres egne barn. Så man må passe seg litt for å tenke at erfaring betyr så mye, man må uansett ha et åpent sinn og være nysgjerrig på akkurat dette aktuelle barnet.

Anonymous poster hash: b43b2...c0a